web analytics

Hjorthen ser film mens tankene vandrer: Max Manus

Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen
Opplevelsene under vinterkrigen preger Max Manus i filmen, men der tar den seg friheter. Max Manus var aldri i nærkamp under vinterkrigen

Det er ikke egentlig så mye jeg kan ta Max Manus på. Joda, jeg er enig med Lea i at språket er unødvendig moderne, og av og til er det både påfallende og irriterende, men mesteparten av tiden klarer jeg fint å glemme det. Ellers så er det meste kompetent utført, skuespillet er ålreit, og Aksel Hennie gjør kanskje sitt livs rolle. Filmen er mindre svart/hvit, og mindre heltedyrkende enn det man kunne frykte på forhånd.

Det eneste er at jeg i store deler av filmen sitter og kjeder meg. Jeg lar meg rett og slett ikke rive med.

Så i stedet lar jeg tankene vandre.

Jeg tenker på likhetene mellom Max Manus og Per Imerslund. Litt trøblete oppvekst. Ungdomstid i eksotiske strøk, Imerslund i Mexico, Manus i Sør-Amerika. Begge to dro frivillig til Finland for å sloss mot russerne under vinterkrigen. Begge to meldte seg til tjeneste for å sloss mot tyskerne når vi ble invadert. Imerslund er nazist og frontkjemper. Manus er sabotør, motstandsmann og helt. Hvor tilfeldig alt tilsynelatende er?

Jeg tenker på at Gregers Gram og John Edvard Tallaksen, som har viktige biroller i filmen medlemmer av Oslogjengen som de jo var, i oktober 1944 deltok i likvidasjonen av en angiver med dekknavnet Odd Klever. Dette skjedde på Luksefjell, og er beskrevet i Ingvar Skobbas bok om krigen i Telemark. Jeg tenker litt på at det kunne vært en langt mer dristig film om man ikke bare hadde konsentrert seg om sabotasjeaksjonene, som er uproblematiske å forsvare, men også brukte litt tid også på likvidasjonene som ble utført.

Men nå skal ikke Max Manus ha vært involvert i likvidasjoner, så da måtte vel filmen hett Gregers Gram i stedet, og med Arnfinn Moland som filmens historiske konsulent, mannen som i sin tid hevdet at norske avisredaksjoner var fulle av nære eller fjerne slektninger av NS-sympatisører, og derfor var mer enn villige til å slippe til historierevisjonister, usanne påstander om krigen, og ufine angrep på hjemmefronten, så kunne man uansett ikke forvente at filmen skulle problematisere motstandsbevegelsens handlinger i særlig grad.

Når jeg etter filmen kommer hjem, og sitter og googler litt etter lesestoff rundt dette emnet blir jeg forresten oppmerksom på Asbjørn Sunde og hans Osvald-Gruppe, som drev med aktiv motstandskamp helt fra 1941, mens Milorg fortsatt ønsket en mer passiv motstand. Frem til gruppen ble nedlagt i 1944 sto de bak 110 kjente aksjoner. De prøvde blant annet å få tatt livet av Henry Rinnan, men der mislyktes de på grunn av angiveri.

Osvald-gruppen tok til tider på seg oppdrag som Milorg fant for risikable eller for skitne, ja i praksis var vel Osvald-gruppen Milorgs aksjonsgruppe i årene 42-43, inntil de fikk stablet noe eget på beina. Det finnes dem som hevder at Sundes gruppe var vår viktigste motstandsgruppe, og kanskje har de rett.

Allikevel fikk verken Sunde eller andre medlemmer av denne gruppen noen utmerkelser etter krigen. De var jo kommunister må vite. Sunde ble så på femtitallet dømt for spionasje for Sovjetunionen, og satt i fengsel i noen år. Først i senere år har det kommet bøker som anerkjenner Osvald-gruppens innsats. På Østbanehallen henger det en plakett til deres ære, og partiet Rødt tok vel i sin tid til orde for å gi deler av området på sjøsiden av Østbanen navnet Asbjørn Sundes plass.

Men vi roter oss langt vekk fra filmen nå. Filmen heter jo fortsatt Max Manus, ikke Asbjørn Sunde.

Og først når filmen drar seg mot slutten synes jeg den hever seg opp et hakk over det litt kompetente men middelmådige inntrykket jeg har kjedet meg over i nesten to timer. Når krigen er over, alle er døde, og Max Manus drukner sine sorger blir tomheten til å ta og føle på. Uten utdannelse, uten nåla i veggen, hva skal han nå gjøre? Morgan Kane-syndromet, ingen trenger en soldat i fredstid. Og så bildene der Max Manus er livvakt for Kong Haakon under hjemkomsten. De norske flaggene langs veien, de glade menneskene, og allikevel bare et bittelite snev av triumf i et flyktig lite smil.

Her er filmen god, resten av tiden er den ikke noe særlig mer enn grei nok, men jammen ser den ut til å klare å få en del ungdommer til å interessere seg for annen verdenskrig. Det er da noe.

Og nå er det bare å begynne å vente på filmen om Henry Rinnan.

29 Comments

  • 21 January, 2009 - 7:27 am | Permalink

    Jeg har selv sett filmen, efter å ha ergret meg over Skodvin-skolens dominans over krigshistorien i flere år.

    Går du inn på Wikipedia finner du 16 avvik (om jeg husker riktig) mellom filmens handling og det som skjedde i virkeligheten. Jeg synes ikke avvikene er uten betydning når “den sanne historien” skal fortelles. Ikke alle avvikene kan forsvares med behovet for dramaturgi og filmens fremdrift.

  • Hjorthen
    21 January, 2009 - 7:50 am | Permalink

    Det er vel ihvertfall ett avvik de ikke har fått med seg. Filmen gjør Jens Chr.Hauge til motstandsleder ett par år for tidlig. Ellers så ser jeg at historikerene er uenige i dette med Max Manus og nærkamp i Finland, så det er mulig jeg er litt bombastisk i bildeteksten der.

    Avvikene er ellers stort sett av dramaturgisk art, og ikke veldig dramatiske for den store sammenhengen, men samtidig så har vel folket bak filmen sagt et eller annet om at dette skal være historisk korrekt, så da er det jo greit å påpeke at det er den faktisk ikke hele veien.

    • 28 February, 2009 - 10:41 pm | Permalink

      Jeg har ikke sett filmen enda, men jeg har sett et par dokumentarer om den – og der sier folkene bak at de tar seg noen friheter, at de slår sammen noen personer til en, og at enkelthendelser er forandre.

      Ellers leste jeg bøkene en gang i barndommen, uten at jeg husker stort annet enn at de var spennende lesning.

  • 21 January, 2009 - 10:01 am | Permalink

    Oi! Jeg syns sluttscenene med sorg og oppgitthet og døde kamerater på fest var direkte pinlig, jeg. Ellers irriterer jeg meg stort over at dette ikke var en mer ærlig film, over Tikken, over den snodige engelske uttalen i Skottland, over den uavsluttede tysktertøshistorien og over at jeg helt sikkert hadde likt Max Manus bedre om jeg ikke hadde vært så fiendtlig innstilt (ikke forstår jeg hvorfor heller) til Aksel Hen(n?)ie. Sånn i tillegg til alt det opplagte, da. Likevel klarer jeg ikke å kalle dette en møkkafilm, forsøkte er fint nok det. Åååh, ambivalensen!

    • Hjorthen
      21 January, 2009 - 8:04 pm | Permalink

      Ja, de døde kameratene var igrunnen pinlig, men så blir det bedre. Særlig turen i bilen sammen med Kongen syntes jeg var vellykket. Ellers så er det jo sånn at når man først begynner å nøste så er det ikke så vanskelig å finne noe å irritere seg over. Men jeg kjedet meg som sagt, ble ikke revet med nok til å irritere meg noe særlig en gang. Ajajaj.

      Noen møkkafilm er det ikke, men den er ikke bedre enn den MÅ være heller, med den historien, og de ressursene?

  • Ivar
    21 January, 2009 - 4:37 pm | Permalink

    Hallo der:

    Jeg er Oslogutt og vesentlig eldre (tror jeg) enn både Hjorthen og andre. Jeg lot meg likevel ikke forstyrre av evt uhistorisk språk i filmen.

    Hvilke feil forresten? De gled forbi hos meg. De sa vel ikke lissom, koz og klemz? De/dem-feil var det sikkert, men da jeg var ung gikk feilene “andre veien” dvs for mye dem, ikke for mye de. Og Max Manus, hva slags Oslodialekt snakket han? Han som ble sendt til Cuba som 14-åring. Og før det bodde ute på Ljan, så noen Arve Opsahl i språket var han neppe. Og Gregers Gram fra Ullern skole, en nu/efter-type kanskje?

    Men værre enn norsk film ca 50-tallet er de sikkert ikke. Når jeg ser på gamle norske filmer sammen med avkommet må jeg forsikre avkommet om at ingen snakket sånn i virkeligheten. Bare i offisielle anledninger, og film var måvite en offisiell anledning.

    Jeg liker heller ikke Axel Henie noe særlig, men syntes han var god. Og filmen som helhet var over middels. De ahistoriske endringene syntes jeg var underordnet. Men hva vet jeg? Jeg som likte “Heroes of Telemark”.

    • Hjorthen
      21 January, 2009 - 8:09 pm | Permalink

      Du har kanskje et poeng? Kanskje grunnen til at vi oppfatter språket som for moderne er en underbevisst forventning til at de skulle snakke som Henki Kolstad og Inger Marie Andersen i Vi gifter oss?

      Ellers så er vi vel nesten enige tror jeg, er heller ikke noen stor fan av Aksel Hennie, men syntes han var god her, og jeg ga filmen seks av ti stjerner, og det er så vidt over middels det.

      Heroes of Telemark har jeg forresten ikke sett, men det skal jeg nok gjøre en vakker dag!

  • 21 January, 2009 - 4:50 pm | Permalink

    Jeg er litt der, jeg ogsaa, at dette var en bra film om Max Manus, men jeg klart ikke helt aa rives med til alle tider. Jeg aksepterer at man maa gjoere noen tilpasninger naar virkeligheten skal bli film, saa det er greit nok paa sitt vis. Men det er kanskje det at filmen var relativt sannferdig om Max Manus men til tider ganske unoeaktig – og sogar lemfeldig – med alt og alle rundt ham… DET har jeg et problem med. For eksempel det at han ikke var i aktiv kamp i Finland, som i filmen blir et stort poeng i form av flashbacks. Som for eksempel det at filmen faar det til aa se ut som om alt det ‘viktige’ skjedde i Oslo, mens hendelser rundt Narvik blir glatt oversett, selv om mye av det som skjedde i Nord-Norge (foerst Narvik, senere ogsaa Finnmark) hadde direkte innflytelse paa hendelser lenger soer. (Jeg leste f.eks. Lise Lindbaek’s beretning fra den tida her om dagen, ‘Brent jord’, og det er stor forskjell paa hennes fremstilling vs det miljoeet rundt oslogjenget fremstiller/s…) I likhet med Ivar er jeg ikke nevneverdig begeistra for Axel Hennie, men jeg har ingen problemer med aa se at han gjoer en fantastisk prestasjon i denne filmen – og med nesten enhver annen skuespiller i hans rolle ville filmen falt igjennom i stoerre grad; filmen henger mye paa hans prestasjon.

    Jaja. Jeg likte filmen. Og jeg gleder meg til den dagen Norge toer gaa i gang med en liten nasjonal revisjon av sin krigshistorie, der man toer forske paa og snakke/skrive aapent om HELE historien, inkludert de delene man ikke er stolt av. Det er paa tide, og godt paa overtid, egentlig, at man kommer dit.

    …men det er kanskje en annen debatt?

    • Hjorthen
      21 January, 2009 - 8:13 pm | Permalink

      Tja, det er på en måte ikke noen gyldig kritikk mot filmen at den ikke favner videre i norsk krigshistorie. Det er jo en film om Max Manus.

      Men ellers er jeg enig med deg i alt du sier her tror jeg.

  • 21 January, 2009 - 9:25 pm | Permalink

    Jeg likte filmen og overså glatt noen språklige anakronismer og den slags. Som frisyren til Gregers Gram.
    Det er Hollywood-versjonen, dette her, en action-film med en menneskelig og sammensatt hovedperson. Så jeg tenkte hele tida at sammenlikningen med den danske Flammen & citronen ble urettferdig. Dette er ikke en sånn film. Vi må få Max Manus først, en bra film om krigen med et heltefokus med svakt kritiske undertoner, og så får vi de andre filmene etterhvert.

    F.eks en film der Donau ikke bare er et troppetransport-skip, men det som fraktet de fleste norske jøder til utryddelsen. Jødene ble jo ikke nevnt i det hele tatt.

    Noen på imdb har skrevet et innlegg kalt “Ble krigen vunnet av menn på sykkel inne i Oslo?” og får selvsagt masse pepper for det. Personlig syns jeg det var ganske godt sagt.

    • Hjorthen
      22 January, 2009 - 7:20 am | Permalink

      Hehe, ja det var godt sagt, og betimelig nok. Og det blir unektelig spennende med filmen om Rinnan da!

      • tb
        22 January, 2009 - 9:48 am | Permalink

        Kommer det en film om Rinnan, da? Hvorfor har jeg gått glipp av det? DEN tror jeg at jeg skal se… På mange måter er jo de som valgte feil side enda mer interessante, synes jeg. Der har vi ondskapens problem, og spørtsmål om motiver for valg og alt det der enda sterkere framme

        En annen på feil side de godt kunne ha laget en film om (har mer enn nok materiale i biografien i alle fall, men må vel dempe ned litt action for ikke å bli oppfattet som usannsynlig) er Per Imerslund. Den kunne også ha mulighet til å ta opp noen spørsmål om hvorfor man havner på den ene eller andre siden, hva som driver unge mennesker

  • 21 January, 2009 - 10:14 pm | Permalink

    Jeg likte filmen, den er god. Den er akkurat så unøyaktig som den må være for at ikke altfor mange mennesker skal komme og gå på for kort tid og som vi aldri får fulgt opp. Og hvorfor blande inn Finnmark og Narvik, filmen handler om Max Manus.

    • Hjorthen
      22 January, 2009 - 7:22 am | Permalink

      Er riktig det, mye av kritikken som kommer er vel et resultat av at man ønsket seg en annen film rett og slett. Men siden filmen jo er om Manus, så er det vel uansett begrenset hvor annerledes den kunne ha vært. Særlig om man ønsket å få igjen investeringene sine?

  • 22 January, 2009 - 6:23 pm | Permalink

    Jeg er selvfølgelig kritisk til feilene i filmen, spesielt detta med Finnlandskrigen virker alvorlig.

    Men ellers synes jeg det er en bra og engasjerende film. Mange ordentlig gode scener, spesielt synes jeg de er bra i actionsekvensene. Mer eksplosjoner og skyting i norsk film!

    Ellers undrer jeg meg litt over at det skal være mer problematisk med likvidasjoner enn sabotasjeaksjoner? For de mer spektakulære sabotasjeaksjonene vil det vel kunne gå tapt menneskeliv? Sjangsen for at det dør uskyldige er vel betydelig større når det gjelder bomber enn når det gjelder likvidasjoner, vel? Jeg ville vel også sagt at en utvalgt politisk leder eller tyster er mindre etisk problematisk å drepe enn en vanlig soldat som er blitt tvingi vekk fra familien og landet sitt for å dø på noen andres ordre?

    Bare lurer, altså. Det er jo litt uheldig med vold i alle tilfelle, men det er nå engang det krig går ut på, så når man først drøfter det, mener jeg?

  • Hjorthen
    22 January, 2009 - 8:19 pm | Permalink

    Likvidasjoner er ikke nødvendigvis mer problematiske enn sabotasjeaksjoner. Det er vel ingen som hadde sagt noe på om man hadde tatt ut Henry Rinnan f.eks, og denne Odd Klever som Gram og Tallaksen var med og tok livet av på luksefjell skal ha angitt over femti stykker, deriblant sin egen bror. Sikkert også en likvidasjon som var nødvendig?

    Men allikevel så er man vel potensielt på vei over i en gråsone? Sabotasje mot tyske skip er lett å forholde seg til, samme med industri som er av nytte for fienden, man rammer krigsmakten, eventuelle dødsfall er “collateral damage”, man slipper å se dem man dreper i øynene. Skal man likvidere noen så er det vel litt mer komplisert? Hvilke kriterier skal man bruke for å avgjøre hvem som skal drepes? Hvem skal ta avgjørelsen? I den danske storfilmen Flammen og Citronen ser vi at likvidasjoner også kunne brukes til personlig vinning.

    I Danmark kom likvidasjonene i krigens siste fase ut av kontroll, jeg tror det var snakk om 400 likvidasjoner eller noe sånt. I Norge var det nok langt fra så mange, er det snaue 100 som er det offisielle tallet nå tro? Men det ble antagelig begått feil her hos oss også.

    Sånn for filmens del, så tenker jeg at det hadde vært bra for de som ikke kjenner historien så godt å se at hjemmefronten også drepte mennesker med kaldt blod, og øye til øye. Sånn for å understreke at dette var blodig alvor. Sabotasjeaksjonene kan på en måte fortone seg som en guttelek i forhold?

  • 22 January, 2009 - 10:25 pm | Permalink

    Max Manus sa selv noe om at han engasjerte seg fordi han var anti-bolsjevik, derfor Finland, og han filosoferte derfor over at han kunne havna på feil side i Norge. Hvorpå Arne Skouen repliserte at vel var man mot noe, men man var også for noe, ergo var det ikke tilfeldig hvor man endte opp.

    • Hjorthen
      23 January, 2009 - 12:25 am | Permalink

      Manus angret vel på Finland i etterkant, følte seg lurt av finsk propaganda eller hva det nå var?

      Men Arne Skouen tar feil tror jeg, for vel er man både for og mot en hel masse saker, men kan det ikke allikevel være litt tilfeldig akkurat hva man ender opp med å være for eller mot? Det er ikke så enkelt at noen er disponert for å velge “the dark side” liksom?

  • 23 January, 2009 - 8:29 pm | Permalink

    He, he, jeg hadde tenkt å skrive noe om at “etterpå så det vel enkelt ut, men når en sto midt oppe i det” eller noe sånn. For noen var nazismen definitvt the dark side allerede fra begynnelsen av, og den er det for oss nå. Fordi vi VET. Vi har lest, sett, hørt, men hvor informerte valg tar man egentlig her i livet? Hvor mye informasjon er tilgjengelig?

    Jeg fant et par bloggere, kvinnelige sådanne, som mente at hvis nazistene så ut som gestapisten Fehmer gjør i filmen, ville de blitt tyskertøser umiddelbart. Er nok litt med på den tankegangen der, ja. (fnis…)

    • Hjorthen
      24 January, 2009 - 12:48 am | Permalink

      Jeg leste et intervju med Tikken Manus, og hun også var jo forsåvidt henført av kremen av det tyske rikes unge menn som marsjerte gjennom Bergens gater. Høye, blonde og blåøyde. Viser bare hvor lite man kan stole på dere kvinns 😆

      Men noen så vel nasjonalsosialismens farer fra starten av, andre var så opptatt av den røde og russiske fare at man var villig til å gå i ledtog med hvem som helst for å stoppe den? Og mange visste vel egentlig ganske lite og lot seg forme av “the significant others”? Som i bortgjemte bygder i Telemark, som Hjartdal og Fyresdal f.eks, der sto vel NS ganske så sterkt?

      Det er forbasket, men jeg tror nok det er vanskelig å si med sikkerhet hvilken side man ville havnet på om man hadde levd på den tiden.

  • Lise
    1 February, 2009 - 1:57 pm | Permalink

    Syntes filmen var bra jeg :mrgreen:
    Dere er alt for pirkete.. -.-

    • Hjorthen
      1 February, 2009 - 11:00 pm | Permalink

      Hehe, det har du sikkert rett i. Jeg syntes den var bra jeg også, men ikke super duper bra liksom:-)

  • Lars Borgersrud
    28 February, 2009 - 8:03 pm | Permalink

    Hei
    Det stemmer ikke at Per Imerslund deltok i kampene mot tyskerne under felttoget i 1940. Tvertimot, han satt i Oslo og brukte tida til å saksøke Finlandskomiteen, fordi han mente at han hadde krav på mer lønn enne han hadde fått som finnlandsfrivillig og for tapte kleseffekter, som han mente å kunne dokumentere. Så parallelen mellom Manus og Imerslund er ikke særlig god.
    Mvh
    Lars Borgersrud

  • Hjorthen
    28 February, 2009 - 8:17 pm | Permalink

    Heisann!

    Det er du som er historikeren, så jeg skal ikke briske meg for mye, men jeg skriver ikke at Imerslund deltok i kampene, jeg skriver bare at han meldte seg til tjeneste, og det tror jeg da stemmer? Men han ble sendt hjem igjen?

    • Lars Borgersrud
      1 March, 2009 - 9:35 am | Permalink

      Nei, det har jeg ingen tro på. De som ville melde seg for å sloss klarte det stort sett, på en eller annen måte.

      • Hjorthen
        1 March, 2009 - 11:28 am | Permalink

        Jeg måtte slå det opp, og ifølge Emberland og Roughtvedts “Det ariske idol” skal Imerslund ha møtt opp på Huseby leir utenfor Oslo, i Finlands-uniform og med full oppakning om morgenen den niende april, men skal ha fått beskjed om å dra hjem igjen og avvente ordre.

        Kilden er en samtale med Ole Imerslund i 2002, så det er nok mulig å ta dette med en klype salt?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: