web analytics

Hjorthen leser bok: Blues for New Orleans

New Orleans is Flooded
Creative Commons License photo credit: Spiritwood Images

Når Katrina traff New Orleans, dikene brast, og kaos, forvirring, død og ødeleggelse ble sluppet løs på den vakreste byen i USA, så var det en hendelse for historiebøkene.

Samtidig skapte katastrofen et vell av historier, der bare en ganske liten del av dem noen gang vil få plass mellom to permer. Noen av dem er gode og oppbyggelige historier om det gode i oss, som noen ganger viser seg i de man minst skulle tro hadde det i seg.

Som hos Jabbar Gibson, den småkriminelle fyren med flere dommer bak seg for biltyveri, besittelse av kokain m.m. Når Katrina traff stjal Jabbar en forlatt skolebuss, kjørte rundt i New Orleans til han hadde fyllt bussen med 70 flomofre, og kjørte dem til sikkerhet syv timer unna i Houston, Texas. Gibson var 20 år gammel.

Historier om mennesker som viser enormt mot og styrke i en krisesituasjon. Som Rosezina Jefferson som var gravid, og veene hadde begynt, da hennes fem år gamle sønn fikk et astmaanfall. Rosezina hoppet ut fra andre etasje, ned i flomvannet, og svømte en halv time for å hente hjelp. Med veer. Hun ble reddet og flydd til Baton Rouge, der hun fødte en sønn. CNN hadde saken, og på TV gråt hun:

“I’m happy about this baby… but I miss my other baby.”

En venn av Rosezina så innslaget, og ringte sykehuset med den gledelige beskjeden at hennes “other baby”, den fem år gamle sønnen med astmaanfallet, også var blitt reddet ut, befant seg i Houston Astrodome, og hadde det etter forholdene bra.

En sekretær på sykehuset i Baton Rouge kjørte hele natten, 300 miles, til Houston og tilbake for å hente sønnen.

Det er også historier om ineffektive systemer, og ren og skjær dumskap. Som da to løytnanter og helkopterpiloter i den amerikanske marinen reddet mer enn hundre stykker, bare for å få en streng reprimande fra sine overordnede. Deres oppgave var å fly forsyninger til militærbaser, ikke redde flomofre fra New Orleans. En av pilotene skal ha blitt så rasende over reaksjonen at han ikke klarte å la være å gi sine overordnede en overhaling tilbake. Med det resultat at han ble midlertidig tatt ut av aktiv flyvetjeneste og omplassert til en kennel i Pensacola.

Keeping Watch: A Coastie keeps a sharp lookout from a helicopter over flooded New Orleans
Creative Commons License photo credit: Tidewater Muse

Andre medlemmer av avdelingen protesterte på en litt mer stillferdig måte, ved å fjerne merkene på uniformen der det sto “So Others May Live”

Så slipper vi heller ikke unna historiene om menneskenes iboende anlegg for ondskap. Politiet i Gretna stengte hovedåren ut av New Orleans over til vestsiden av Mississippi, broen Crescent City Connection, og skjøt varselskudd mot mennesker som forsøkte å unnslippe den veien:

Mens vi nærmet oss broen, dannet væpnede politimenn fra Gretna en linje foran foten av den. Før vi var kommet nær nok til å snakke, begynte de å skyte over hodene våre. Dette sendte folkemengden flyktende i alle retninger.

På spørsmål om hvorfor, så var det fordi de ikke ville åpne Gretna for hordene som visstnok hadde plyndret New Orleans.

Vi skal ikke ha noen Superdome i vår by.

329-707
Dette handlet om mer eller mindre dårlig skjult rasisme, en rasisme som var enda tydeligere i nabolaget Algiers Point. Et område som gikk klar av ødeleggelsene, og holdt seg tørt. Der dannet innbyggerene en milits, der man for å holde flyktninger unna sperret gatene med tømmer og nedblåste trær, fant frem det man hadde av våpen, pistoler, rifler, hagler, og minst en maskinpistol av typen Uzi, og begynte å patruljere området på jakt etter folk som ikke hørte til der.

De aller fleste innbyggerene i Algiers Point er hvite, mens områdene rundt er overveiende svarte. Alle i militsen var hvite, og det utviklet seg etterhvert til en ren jakt på fargede mennesker. De som har mage til det kan lese mer om dette i The Nations glimrende, men skremmende stykke her, om Katrinas skjulte rasekrig.

tinroofDet er mot dette bakteppet James Lee Burke har skrevet kriminalromanen The Tin Roof Blowdown. Enda en roman i den kritikerroste serien om New Iberias hardt prøvede politietterforsker Dave Robicheaux. Seksten bøker har det blitt om denne karen, siden den første i 1987, men her går det fortsatt ikke på rutinen. 

Historien spinner rundt forsikringsagenten Otis Baylor og hans familie, som når orkanen treffer har det trygt og godt i sitt hjem i ett av de områdene som gikk klar av det verste. En generator sørger for strøm og isbiter til Jack Daniels, og Baylorfamilien bryr seg filla om at nabolaget er forvandlet til en stinkende kloakk. Men skjebnen er ikke ferdig med å kaste møkk på vifta riktig ennå. Fire fargede småkriminelle er på tokt i nabolaget, og innen to av dem rekker å bli skutt ned utenfor Baylors hus, så har de plyndret et av nabohusene, og funnet mer enn de kunne forvente av både det ene og det andre.

Robicheaux og hans kolleger fra New Iberia er utlånt til New Orleans for å bistå med etterdønningene av katastrofen, og ganske snart har vi en ganske innfløkt sak i hendene som involverer en forsvunnet narkoman prest, mafia, FBI, Al Quaida, blodige diamanter, narkotika, drap, tortur, en hel haug med penger, og en skurkejævel av den aller verste sorten som har lagt sitt hat på Robicheauxs datter Alafair.  

Nå er det jo ikke slik at The Tin Roof Blowdown er noe revolusjonerende nytt fra Burkes hånd. Han beveger seg i det samme landskapet han pleier å bevege seg i, med den vanlige miksen av gangbangers, organisert kriminalitet, korrupt næringsliv, og innmellom også et og annet normalt menneske som gjør så godt man kan. Robicheaux har fortsatt lyst på en drink, mens hans venn og tidligere kollega, Clete Purcell, fortsatt drikker ved hver eneste anledning, og er en løs kanon på dekk.

Plot har aldri vært Burkes store styrke, det er personen Robicheaux som hever bøkene hans over det vanlige krim-tramset, og heller ikke i denne er plotet det viktigste eller det som gjør boka verdt å lese.

Det som gjør The Tin Roof Blowdown til en av de beste Robicheauxbøkene er at den virker å være skrevet i en blanding av glødende sinne og bunnløs sorg. Sorg over det som en gang var New Orleans, og kanskje aldri blir det samme igjen. Sinne rettet mot dem som gjorde katastrofen mulig. Robicheaux har alltid vært en mann som befinner seg i skjæringspunktet der han både tar all verdens sorg og problemer innover seg, med empati og forståelse, og i det neste øyeblikket har lyst til å gå berserk eller like godt sprenge hele verden i fillebiter. Men aldri har det vært så tydelig som her.

Burke skriver poetisk, det er litterær krim, der han bruker bibelske bilder, og trekker inn både William Blakes The Tiger, og Voltaires Candide. Det siste er nå forresten bortkastet på denne leseren ihvertfall, men resultatet ellers er, om du ikke har skjønt det allerede, nok en strålende Robicheaux-roman.

Det eneste problemet med romanen er at uansett hvor god den er, så er den ikke i nærheten av å tangere virkeligheten, og alt som skjedde under, og etter at Katrina traff New Orleans, og dikene brast. Men en god krim, det er det.

Leave a Reply

%d bloggers like this: