According to quotes from the Smith corporation, the cost of building a highway to the Sirius is 37 million dollars
Uten at jeg skal påberope meg noe særlig kunnskap om emnet, så innbiller jeg meg ihvertfall, at science fiction er en sjanger som russere har hatt et godt grep om? Ihvertfall i bokform?
Hvordan det stiller seg på filmfronten vet jeg ikke, men nå har jeg ihvertfall sett Planeta Bur, som er en russisk science fiction-sak fra 1961, og den er slettes ikke så gæren.
Den handler om den første ekspedisjonen til planeten Venus, tre romskip er på vei, og filmen begynner med at det ene blir truffet av en asteroide omtrent akkurat i det de er fremme ved målet. Det er litt kjedelig, for de trenger tre romskip for å kunne lande på planten, og det vil ta flere måneder før reserveromskipet som blir sendt fra jorden kommer frem.
Men våre seks kosmonauter er utålmodige, og etter å ha konsultert med roboten John så finner de ut at de kan lande allikevel, ved hjelp av en glider som de har med seg. Et av romskipene blir igjen i bane rundt Venus, med den eneste kvinnelige kosmonauten ombord, mens de andre fem, samt roboten John lander på planeten.
To av dem og roboten lander i glideren, tre av dem lander i romskipet, men under landingen blir de separert, og man må bruke tiden på å finne hverandre igjen, fremfor å sanke inn forskningsmateriale, men det er greit for oss.
De har ikke forventet å finne liv på den stormfulle planeten, men der blir de grundig overrasket. Det er både store hav, og store dinosaurer, i tillegg til lumske slyngplanter, og noen iltre krokodillelignende skapninger som skaper litt småproblemer for vårt mannskap. Dessuten viser det seg at robot John ikke tåler regn i særlig grad, og dermed setter hele ekspedisjonen i fare. Men finnes det, eller har det noen gang eksistert, sivilisasjon på Venus?
Ja, det kan dere lure på, men jeg vet svaret, for jeg har sett filmen.
Det er, etter dagens standard, kanskje ikke mye til film sånn rent underholdningsmessig. Her er det ganske dårlig med spenningskurve eller klimaks, om enn et par morsomme scener der våre venner må bruke gønneren mpt de før nevnte iltre krokodillelignende skapninger. Men filmen er fin allikevel, på grunn av sine kule, og for sin tid, ganske oppfinnsomme og futuristiske kulisser. Fint tidsbilde også, med fremtidstro og stor optimisme på vegne av hva man ville oppdage i rommet, og hvilke fremskritt det ville kunne føre til, og det er kjekt å se science fiction fra denne epoken, også fra andre land enn USA.
Heldigvis er den også nesten helt fri for ideologisk propaganda for Sovjetunionen, med unntak om at robot John får en raptus etter litt regn på planeten, og begynner å bable om kostnadene ved å bygge en motorvei til Sirius. I dollar.
Roger Corman fikk kjøpt filmen, og lot Curtis Harrington få regien for en amerikansk versjon som fikk navnet Voyage to the Pre-Historic Planet. Der noen scener er lagt til, og dialogen er dubbet på amerikansk. Senere ble den omarbeidet enda en gang av Peter Bogdanovich, og omdøpt til Planet of the Pre-Historic Women, begge disse er nå public domain, og kan lastes ned eller sees på Internet Archive, her og her, men den russiske originalen er nok langt bedre enn begge de amerikanske kopiene.

Planeta Bur
Og så må vi ta en kjapp oppsummering på andre ting jeg har sett siden sist også:
La den rette komme inn: Som er en nydelig film som hadde fortjent en egen post, men den er det nå skrevet så mye og så bra om andre steder at jeg nøyer meg med å stemme i med hyllesten. En av fjorårets beste filmer, men for min del så kommer filmopplevelsen litt i skyggen av at jeg har lest, og fortsatt husker, boka.
Død snø: Som også har fått sin del av oppmerksomhet for lengst, og jeg linker til Iversen og stiller meg bak hans vurdering. Død snø er det meste man kunne håpe på, og kanskje vel så det også? Strålende underholdning, langt morsommere enn Max Manus. Og skumlere nazister.
The Wire: Som er en kritikerrost TV-serie, og etter å ha lurt i halvannen episode eller så hvorfor akkurat denne skulle være så svinaktig mye bedre enn alle andre krimserier, så ble jeg sugd inn og overbevist. The Wire er omtrent så bra som en TV-serie kan bli, scenen der en undercoveraksjon går galt, og en av etterforskerene plutselig befinner seg i en felle i et smug, og kollegene hennes ikke finner henne, er følelsesmessig sterke saker. Selv om vi har sett det samme tohundre ganger før, så klarer regissør og skuespillere å sende fortvilelsen og desperasjonen langt inn i min stue ihvertfall. Dette er bra saker!
Masque of the Red Death: Roger Corman og Edgar Allan Poe er en vellykket kombo. Kanskje aller best i The Fall of the House of Usher, som jeg så på video i feberrus en gang på tidlig åttitall, men slettes ikke verst i denne filmen heller. Prince Prospero er en satandyrker som arrangerer party og festiligheter på slottet sitt, mens resten av landet dør som fluer av den røde død. Det må jo ende med forferdelse. Vincent Price er brillefin som Prospero, og filmen er fin den. Minner litt om Bergmans Det sjuende inseglet, hvilket også var grunnen til at Corman ventet helt til 1964 med å lage denne. Han hadde muligheten flere ganger før, men valgte hver gang en annen Poe-historie, for å unngå sammenligningen. Masque of the Red Death er gammeldags, men vellykket horror. Bra.
Finner ingen poster som ligner.









Av russisk sci-fi må man anbefale “solaris” av en for som heter Tarkovsky (Eller noe i den retning.) Her er det laget en amerikansk nyinnspilling med G. Clooney (av alle) i hovedrollen. Jeg synes for såvidt den amerikanske var bra nok, men den russiske er flott! Av andre fra samme regisør er den kjempesnåle filmen Stalker, som er noe av det mest stemningsfulle jeg har sett på lerret overhodet.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 30th, 2009 at 1:28 pm
Ja, Solaris er vel den eneste russiske SF-filmen jeg kjenner til, unntatt Planeta Bur nå da. Den må jeg se før eller siden! Stalker også.
[Reply]
Kjøpte ikke Corman flere russisk sf-filmer? De var vel gode på spesialffekter, så han brukte jo gjerne dem, men med lang sekvenser med amerikanske skuespillere innimllom?
Poe-filmene til Corman var bra. Selv de dårligste av dem var bra, på sin måte. Huset Usher var faktisk en bra film, punktum. (som man vel sier for å pongtere at man ikke bare mener “bra”..)
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 30th, 2009 at 1:34 pm
Godt mulig Corman kjøpte flere av disse ja, det vet jeg ikke, men i så fall tjente han vel penger på dem også? Hva er det boka hans heter? How I mad a hundred movies in Hollywood, and never lost a dime?
Kunstnerisk sett var det vel Poe-filmene som var best dog, med Usher og Masque som de aller beste?
[Reply]