web analytics

Hjorthen ser film: Bottle Rocket

Reservoir Dorks
Reservoir Dorks

Mange synes Wes Anderson er en skikkelig gullegod regissør, som lager skikkelig kule filmer. Muligens har de rett også, men av en eller annen grunn irriterer jeg meg litt over filmene hans.

Rett skal være rett, jeg har bare sett to stykker, The Life Aquatic, og altså Bottle Rocket.

Begge disse har imidlertid det til felles at jeg godt kan se at det er bra filmer. Det er godt tenkt, godt spilt, og jeg burde like den underspilte humoren som preger dem. Men jeg blir altså sittende å tenke at dette er noe jeg burde like, men så klarer jeg det ikke helt. Det mangler noe på det emosjonelle planet tror jeg, jeg blir en tilskuer, jeg klarer ikke å komme skikkelig inn i handlingen, men blir sittende på utsiden og se på.

Og kanskje er det til og med meningen at det skal være sånn, og kanskje er det meg det er noe galt med, men jeg synes altså at det er litt kjedelig.

Ikke at det er noe som helst galt med Bottle Rocket. Det er en historie om tre unge menn som v0kser opp i suburbane omgivelser, kjeder seg forferdelig, og bestemmer seg dermed for å bli kriminelle. Filmen starter med at Dignan hjelper Anthony med å “rømme” fra et mentalsykehus, presenterer sin 75-årsplan om hvordan de skal slå seg opp i forbryterverdenen, gjør sitt første brekk, og tar med seg vennen Bob i gjengen, siden han er den eneste de kjenner som har bil. Han skal selvfølgelig være The Getaway Man.

Men disse surrebukkene har selvfølgelig ingen særlige forutsetninger for et kriminelt liv, deres første ran er en bokhandel, og når de så begir seg på flukt så går alt i vasken relativt kjapt. Men ikke før Anthony har funnet kjærleiken hos den søte sør-amerikanskje stuepiken på motellet der de gjemmer seg.

Gjengen går altså i oppløsning, Anthony og Bob får seg vanlige jobber en stund, men Dignan involverer seg med en lokal “Gudfar”, og snart er han tilbake for å få med seg sine gamle venner på et stort kupp.

Og hvordan det går får dere heller se filmen for å finne ut av.

Martin Scorsese har nevnt denne filmen som en av sine favoritter fra nitti-tallet. Jeg ser absolutt kvalitetene, men klarer allikevel ikke å fremvise den helt store entusiasmen.

Og ellers: Twilight – Evighetens kyss, som for tiden trekker bra med folk på vår lokale kino, men som jeg syntes var temmelig blodfattige saker. Basert på en svært så populær bokserie, som jeg fra informert hold hører er langt bedre enn filmen, om familien Cullen, som er vampyrer, men vegetarianere. Når vi jo vet at vampyrer tradisjonelt har hatt en tendens til å være svært så erotiske og seksuelle vesen, så finner jeg det urkomisk at familien Cullen stiller tørsten etter menneskeblod ved å suge dyr tomme i stedet.

Ajajaj. Langt mer morsomt da, med et gjensyn med Airplane, eller Hjelp vi flyr da, som den jo heter på norsk. Fortsatt godt i stand til å få smilebåndene til å trekke litt på seg.

Morsomt også med et gjensyn med spaghetti-krigsfilmen Inglorious Bastards, som jo Quentin Tarantino driver og lager en slags remake av for tiden.  Det er ingen stor film egentlig, noen ganger kan man lure på om det er Olsenbanden – Bak fiendens linjer man egentlig er vitne til her, men så prøver man å lokalisere Carsten Byhring, og innser at det var nok ikke slik fatt allikevel.

Men det er en film med masse sjarm, og Fred Williamson er alltid verdt å få med seg. Bo Svensson var også en kul b-skuespiller i sin tid, som vi husker med glede fra rollen som Buford Pusser i flere Walking Tall-filmer. En koselig halvannen time rett og slett.

3 Comments

  • 19 February, 2009 - 10:39 am | Permalink

    Jeg liker Wes Andersons filmer, men de to du har sett er nok ikke de beste, jeg ble fx litt skuffet over Life aquatic. Den første av filmene hans jeg så var “The Royal Tenenbaums” og den vil jeg absolutt anbefale. Den forrige filmen hans “Darjeeling Limited” var også fin.

    • Hjorthen
      20 February, 2009 - 3:09 am | Permalink

      Ja, jeg kommer nok til å gi ham en sjanse til ved anledning. Jeg føler jo at jeg burde like disse filmene, jeg klarer det bare ikke helt.

  • 20 February, 2009 - 9:49 am | Permalink

    Flott at du vil gi ham flere sjanser, men noen ganger må man bare innse at man ikke liker noe, selv man skjønner at det nok ligger en kvalitetet der et sted. Jeg har fx slått meg til ro med at jeg ikke bare ikke liker Hamsun, jeg misliker ham faktisk. Ja, jeg vet at han er en av Norges største forfattere. Men jeg tåler bare ikke fyren.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: