web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

– Kom hit litt da, så skal du få sjokolade!

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for meg så er barn og ungdomstiden liksom pakket sammen som et stort garnnøste. Et nøste jeg egentlig ikke bruker særlig mye tid til å betrakte. Et nøste der jeg sannelig ikke er  helt sikker på hva som egentlig befinner seg innerst, om jeg noen gang skulle begynne å nøste i det.

Ja, dette gjelder vel egentlig for tiden etter fylte tyve også, det er så mye man glemmer at det er rent skummelt, og er det man husker egentlig helt sant, eller er det destillert, bearbeidet, og fullt av E-stoffer? Men det er selvfølgelig lettere å huske ting som ligger nærmere i tid.

Uansett så kan man aldri egentlig dra tilbake til landet som en gang var, men noen ganger dukker det opp et eller annet som trigger hukommelsen, og plutselig er man i gang med  å nøste seg bakover i tid.

Jeg leser for tiden Geoff Rymans bok Was, og det skal jeg komme tilbake til når jeg er ferdig med den,  og der var det en sekvens som ble akkurat en slik trigger. Dermed ble jeg liggende i senga og nøste, i stedet for å sove, slik jeg vel egentlig burde.

I boka møter vi den foreldreløse Dorothy som har ganske mye å stri med for å si det mildt. Alt går på en måte veldig galt for henne, det er ingen som ser henne, og det kulminerer med at hun blir kastet ut av skolen. Barnevernet sto ikke så veldig sterkt i Kansas på 1860-tallet. Dorothy drar tilbake til skolen en eneste gang etter utvisningen. Henger utenfor gjerdet, og forventer at noen skal se henne. At lærerene skal komme og jage henne bort.

Men det skjer ikke.

Og før jeg vet ordet av det sitter jeg i skogkanten i skråningen ved internatskolen der jeg har tilbragt store deler av de siste seks årene. Pedagogisk Psykologisk Distriktssenter for Vest Telemark. PPD for korthets skyld. Jeg har haiket de ti milene fra Skien for å sitte der, enda ingen av de elevene som var der samtidig med meg er der lenger. Dette vet jeg. Jeg vet også at de som jobber der, som på en måte har vært en slags familie i disse årene, vil rynke pannen litt sånn umerkelig om jeg går ned skråningen og inn døra. Jeg har ikke noe der å gjøre lenger.

Alt dette vet jeg, og allikevel har jeg haiket disse ti milene.

IMG_0377.JPG
Creative Commons License photo credit: iBoy71

Jeg sitter i skogkanten, hvis noen ser ut et av de mange vinduene der nede i spisesalen, eller i internatdelen, så vil de se meg. Jeg gjemmer meg ikke, jeg bare sitter der.

Ingen ser meg. Etter en stund reiser jeg meg og går inn i skogen igjen, opp til hovedveien og haiker hjem igjen. Jeg var seksten år.

ppdJeg tro dette var det som var tyngst å svelge med skolegangen i Kviteseid. Hvordan man etter at niende var ferdig var mer eller mindre på egen hånd. Litt som å flytte hjemmefra, og ikke være velkommen hjem igjen verken til jul eller til påske. Men feilen var jo på min side, det var jo aldri noe hjem på ordentlig.

Og dermed nøster hjernen av seg selv opp en masse ting som man ikke har sett snurten av på mange mange år. Hvor mye vi haiket på den tiden f.eks. Første gangen jeg haiket fra Kviteseid til Skien var jeg 10 år gammel og hadde rømt fra skolen. Syv biler trengte jeg for å komme helt frem, og de fleste av dem stilte ingen spørsmål ved hva jeg gjorde langs veien med tommelen ute. Unntaket var en geskjeftig dame som plukket meg opp mellom Bø og Gvarv. Hun trodde nok jeg hadde rømt hjemmefra, og insisterte på at jeg skulle si hvor jeg bodde slik at hun kunne kjøre meg dit. Jeg bløffet og viste henne vei til et eller annet tilfeldig hus på Gvarv og sa at det var der jeg bodde.

– Nå går du inn, og så ber du mammaen eller pappaen din komme ut til meg litt, sa hun. Og jeg nikket. Jada, sa jeg, og gikk ut av bilen og løp som faen. Jeg klarte å riste henne av meg, husker ikke helt hvordan. Antagelig gjemte jeg meg vel i en hage eller noe sånt til kysten var klar, og snart var jeg på veien igjen. Jeg fikk haik et lite stykke, men så var det ut i veikanten igjen, og mens jeg står der med tommelen ute så kommer jammen det geskjeftige kvinnemennesket kjørende igjen.

Og stopper.

Jeg legger på sprang ut på et jorde, stopper litt og ser meg tilbake. Der står dama i veikanten og roper at jeg skal komme.

– Kom hit litt da, så skal du få sjokolade!

Jeg lot meg ikke lure, jeg løp min vei, og snart var hun borte igjen, og jeg på vei videre mot Skien.

Etter den turen så tok jeg vel stort sett bussen en stund, men i åttende og niende klasse haiket vi hele tiden. Omtrent hver fredag i niende haiket jeg halve veien, etter å ha sittet på med en av lærerene til Bø haiket jeg resten av veien hjem til Skien. Dette skulle vært i dag, da hadde veien til VGs førsteside vært kort er jeg redd.

Men stort sett var det jo bussen som gjaldt. Haukeliekspressen. Vi hadde rosa hefter som vi betalte med. Lapper med 5km på, fem på hver side. Det skulle bli fire ark det. Klokka 11.00 fra Landmannstorvet hver mandag, fremme i Kviteseid klokka 14.00. Tilbake igjen på fredag, klokka 14.00 fra Kviteseid, i Skien klokka 16.50. Bussen videre til Skotfoss klokka 17.00. Eller var det 17.05? Hjemme 17.30 ihvertfall.

Jeg lurer på hvordan det har gått med de andre elevene som gikk der, forsøker å google dem jeg husker etternavnet på, men det virker ikke som om noen av dem har noe spesielt aktivt nettliv. De jeg finner tjener mindre enn meg, men det var ikke så mange etternavn jeg husket, så det skal vi ikke trekke konklusjoner ut av. Jeg finner et intervju med ei jente som gikk på PPD i et års tid, i niende mens jeg gikk i femte tror jeg, og dette året i Kviteseid nevnes ikke i det hele tatt, til tross for at tunge motbakker, og barndommen nevnes. Det trenger heller ikke bety noe som helst så klart, men jeg lurer allikevel.

Skammer vi oss for å ha gått på spesialskole?

Jeg prøver å kjenne godt etter om jeg skammer meg for dette, men er ikke helt sikker. Det gjør meg forsåvidt ikke noe å fortelle at jeg gikk på PPD, men samtidig så kjenner jeg at jeg ikke er så glad for å få det naturlige spørsmålet som følger etter en slik avsløring, nemlig hvorfor. Så kanskje er det en grad av skamfølelse der? Det er det selvfølgelig ingen grunn til, men menneskene er ikke alltid så rasjonelle.

Nåvel. Dorothy i Was får ikke gå på skolen mer, i stedet slutter hun å sove, og reker rundt i Kansas hele natten i majestetisk ensomhet. Jeg har også reket mye rundt om nettene, ja man kan sikkert hevde at jeg har gjort en karriere av det. Dessverre går det ikke så bra med Dorothy i boka, det har gått bedre for meg. Så jeg er vel ganske heldig når det kommer til stykket.

Tross alt.

Leave a Reply

%d bloggers like this: