web analytics

Hjorthen leser bok: Natt og tåke på Öland

”Muren var byggd av stora och runda stenar täckta av gråvit lav, och den var lika hög som pojken.”
”Muren var byggd av stora och runda stenar täckta av gråvit lav, och den var lika hög som pojken.”

En tåkete sensommerdag tidlig på syttitallet, sniker fem år gamle Jens seg ut av huset til besteforeldrene  på Öland, klatrer over muren som skiller hagen fra det store øde alvaret, og blir borte i tåken. Han blir aldri funnet igjen.

20 år senere møter vi moren hans, hun er sykepleier i Göteborg og sykemeldt, sorgen tynger henne ned, og hun kommer seg gjennom kveldene ved rødvinens hjelp. En dag ringer telefonen, hennes gamle far Gerlof har fått en pakke i posten, en pakke som inneholder en av sandalene som Jens hadde på seg den dagen han forsvant. Gerlof tror  han har en ide om hva som kan ha skjedd denne skjebnetunge dagen på alvaret.

Med veska full av vin, og et håp om at Jens fortsatt er i live vender hun tilbake til Öland for å høre hva faren vet. Finnes det et svar på gåten?

theorinSiden Skumringstimen er en kriminalroman så får du ingen bonuspoeng for å gjette at det riktige svaret på det spørsmålet er ja. Det er jo sånn det skal være med kriminalromaner, en lang og snirklete vei skal plottes inn på kartet, og til slutt går gåten opp, gjerne med den minst sannsynlige karakteren som gjerningsmann. Sånn er det her også, men før vi kommer så langt har vi vært igjennom en imponerende debutroman av den svenske journalisten Johan Theorin. Men det er ikke kriminalbiten som er det beste med denne boka.

Theorin tegner sine karakterer på en måte våre hjemlige krimdronninger, Holt og Lindell, ikke en gang kan drømme om å klare. Julia, mammaen til Jens, er flott beskrevet, vi skjønner hvor hun er og føler med henne. Det er ikke så ofte vi møter middelaldrende, deprimerte og lett alkoholiserte kvinner som hovedrolleinnehavere i kriminalromaner, men hun er en befriende kontrast til alle Wallanderene som finnes der ute mellom de tusen permer. Faren hennes er også en fin fyr, og beskrivelsene av et høsttomt Öland er stemningsfulle så det holder.

Boka tar oss også med tilbake i tid, helt tilbake til 30-tallet, der vi møter en fryktet og beryktet øyboer ved navn Nils Kant. Ikke akkurat mors beste barn roter han seg opp i trøbbel, og vi følger ham opp gjennom årene fra 36 og oppover, der han etterhvert må flykte til mellom-amerika, og bruker tiden på å lengte hjem til Sverige igjen.

Så dette er altså et kinderegg av en bok, vi får både en historisk roman, en skildring av en kvinnes sorg, og hennes vei ut av den, og vi får altså en kriminalintrige. En sak som skal nøstes opp. Det er tre ting på en gang det, og Theorin turnerer alle tre delene med nesten like stor bravur.

Faktisk er det kriminalgåten som funker dårligst her. Det velkjente og litt irriterende virkemidlet der noen vet – eller tror de vet – noe, men skal fortelle det i morgen, eller når det måtte passe seg sånn, er kanskje brukt litt i overkant mye i starten. Selve plottet er kanskje på grensen til usannsynlig, og den overraskende avslutningen føles kanskje litt unaturlig overraskende?

Theorin sørger for å oppfylle sjangerens krav, men kanskje hadde det blitt en enda bedre bok om han hadde sett mot Kerstin Ekmans Hendelser ved vann, og gitt blaffen i kriminalromankorsettet?

Men dette er peanøtter. Folk går mann av huse i disse dager for å se Stieg Larssons første bok filmatisert, men Johan Theorins debut er atskillig sterkere enn Menn som hater kvinner. Bedre språk, mer stemningsfull, troverdigere karakterer, og jaggu er den omtrent like underholdende også. Film blir det også etterhvert, så skynd deg og les boka nå, før du får bildene dine ødelagt av andre.

Ellers så er dette første bok av det som er ment å være fire, en bok fra hver av årstidene på Öland, dette er høsten. Vinteren står allerede i hylla, og neigu om vi gidder å betale drøye 300 spenn for den på norsk når vi kan få den i pocket på originalspråket til bare en sekstilapp. Og snart blir den vel enda billigere også. Hurra for Sverige!

Colours of Alvaret, Öland
Creative Commons License photo credit: lindaaslund

5 Comments

  • 15 March, 2009 - 11:59 am | Permalink

    Høres ut som en virkelig roman med ekte mennesker, ikke bare mas og mellomstasjoner før man skal videre i handlingen.
    Tipset er notert, jeg vil tro den er best på originalspråket.

    Og Öland kan anbefales, et øde lite landskap for seg selv når turistene har dratt. 🙂

  • 16 March, 2009 - 1:59 pm | Permalink

    Fantastisk, denne boka må eg lese! Vi har tilbrakt ein del tid på Öland, og det er så vakkert der. Gotland er vakrare, men gotlendarane er særare. Mykje særare.

    • 17 March, 2009 - 12:32 am | Permalink

      Gotland er jo mykje lenger frå land, så det er kanskje ikkje så rart :mrgreen:

      Har visst vore på Öland ein gong i tida eg også, men hugsar ikkje så mykje meir enn at brua ut dit var imponerande og at øya i seg sjølv var lang og tynn og forblåst. Kanskje på tide med eit nytt besøk dit? Eg er klar for bok to frå Theorin no, den heiter “Nattfåk” i svensk utgåve.

      • Hjorthen
        17 March, 2009 - 2:53 am | Permalink

        Haha, kanskje jeg leser den først mens du er opptatt med kjedeligere ting!

  • Pingback: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Hjorthen leser bok: Enda mere natt og tåke på Öland

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: