web analytics

Well I’m back

De som har savnet mandagens litterære gåte her på Hjorthebloggen kan jo fortelle hvilken murstein det er som slutter med nettopp ordene “Well I’m back”, men hovedpoenget er altså at jeg er tilbake fra ferie. Som alle sikkert har fått med seg for lenge siden. Nåvel.

Som vanlig så vender man tilbake med hodet fullt av temmelig unyttige fakta og tvilsomme historier. For eksempel så har man besøkt det mektige Orford Castle, Henry den andres stolte festning, hvor den mystiske havmannen fra Orford ble holdt fanget dypt nede i kjelleren under tårnet. Havmannen ble fanget i garnet til noen fiskere i sjøen utenfor Orford, ble tatt med til kongens mann i borgen hvor han ble hengt opp ned og torturert men havmannen sa aldri et ord. Han ble værende i fangenskap i lang tid, og ved en anledning ble han tatt med til havet under streng bevoktning. Her ble han tatt med ut til havs, og kastet på sjøen mens man hadde lagt ut nett for å hindre ham i å rømme. Havmannen hadde imidlertid ingen problemer med å svumme under nettene og forsvinne. Senere vendte han imidlertid frivillig tilbake til borgen og ble igjen plassert i fangenskap. Etterhvert ble man slappere med vaktholdet og en dag forsvant han igjen, for aldri mer å bli sett. Fascinerende. Det er bare tårnet igjen av den en gang så stolte festningen nå, men det var en bygning som var imponerende nok i massevis. I 1176 kostet det snaut 1500 pund å føre opp hele greia, og man brukte åtte år på jobben. Skulle man befinne seg i nærområdet anbefales det virkelig en tur innom.

Dette er jo typisk turistkunnskap som sikkert er glemt om tre uker, men av og til så er man jo så heldig at man snapper opp kunnskap som man kan nyttiggjøre seg også når man er på tur. På en guidet tur rundt i hovedstaden ble vi for eksempel fortalt at det i Jack the Rippers London fantes så mange som en million gasslykter som kastet lys, og ikke minst skygge, på Londons gater. For å tenne dem om kvelden, og slukke dem igjen om morgenen, så hadde man et korps på 10 000 mann som strømmet ut i gatene med stige, olje og tenner for å få fyr på gasslyktene hver kveld. Det må jo ha vært litt av et syn? Ihvertfall høres det imonerende ut når vår guide, Richard III, forteller oss dette på turen ved navn Ghosts, Gaslight and Guiness.

Jeg vet ikke hvor mange renholdsarbeidere metropolen London har i dag, men det må naturligvis være et betydelig antall. Mennesker som karrer seg opp midt på natta for å ta nattbussen inn til hjertet av London klokka fire om morgenen for å vaske skoler, sykehus og ikke minst kontorene i alle de imponerende bygningene som huser mange av finans og medieverdenens giganter. Av en eller annen grunn finner vi ikke dette like imponerende, muligens fordi det ikke er snev av romantikk knyttet til deres tilværelse. I motsetning altså til Jack the Rippers London, men for mange av den tidens innbyggere var kanskje heller ikke tilværelsen spesielt romantisk.

London er en fabelaktig by, en by det er nesten umulig å mislike, men den har altså sine skitne små hemmeligheter. Hemmeligheter som vi turister ikke så lett snapper opp kanskje. For mens vi rusler rundt og nyter synet av Westminster Abbey, går på teater og musikaler, og nyter våre måltid på gode restauranter. Nyter det gode liv. Så er det altså en stor del av Londons befolkning som aldri får ta del i disse godene. De har ikke råd. Gjennomsnittslønna for renholdsarbeidere i London ligger på under fem pund i timen. De jobber tolvtimers dager, har tolv dager ferie i året, og har temmelig råtne arbeidsforhold. Selvfølgelig er mange av dem immigranter med ingen eller dårlige engelskkunskaper. Til sammenligning så har de menneskene som bruker kontorene en gjennomsnittslønn på over 25 pund i timen.

Et av de godene som vi har her i vårt eget samfunn er at lønnsforskjellene ikke er så enorme som det man ser eksempler på i England. Dermed så er nok norske renholdere noe dyrere i drift, mens akademikerene er relativt billige. Men penger er jo ikke alt. Jeg tror det var Sissel Benneche Osvold som skrev i Dagbladet for en tid siden om hvordan hun selv kunne se frem til å stå i jobb til hun ble sytti, og hadde gode muligheter til å bli over åtti år gammel. Hun som vasket kontoret hennes ville statistisk sett neppe holde ut i jobb til hun ble 67, og hadde en forventet levealder på drøyt 70 år. Jeg vil derfor tro at de helsemessige forskjellene er enda større i England, hvor altså arbeidsforhold og lønn er vesentlig dårligere for kosmetikkparkettologene.

Så i ferien så har jeg altså lært at den norske modellen med relativt små lønnsforskjeller er verdt å beholde.

Dagen etter at vi hadde vært på tur med Richard III var vi i Oxford Street, og hadde tenkt oss tilbake til hotellet vårt i Belgravia. Tuben er det letteste og vi gikk under jorden på Oxford Circus. På vei ned mot Victoria Line hører vi på høyttaleren at det er flere av linjene som er stoppet eller forsinket på grunn av en “passasjerbasert hendelse”. Vi kommer ned til vårt tog hvor vi blir møtt av en ansatt som forteller oss at Victoria Line også står, og at vi bør prøve å finne en buss i stedet. På vei opp igjen kommer det flere ansatte oss i møte som roper til oss. “Get out!” “Everybody get out, NOW!” Vi gjør selvfølgelig som vi blir bedt om, vi og alle de andre som befant seg på stasjonen. Det er ingen tegn til panikk, alle går rolig ut, og de fleste tenker nok som jeg. “Det er bare falsk alarm igjen, ingen fare.” Vi har kjørt masse tube i de to foregående dagene, og stasjoner har vært stengt i korte perioder av sikkerhetshensyn hele tiden. Jeg er aldri redd, selv om det stikker til litt i magen akkurat i det vi nærmer oss utgangen. “Faen, tenk om det er alvor!”

Vi bestemmer oss for å gå tilbake til hotellet, og mens vi går hører vi på radioen ved en isbar at Tony Blair har avlyst et besøk til en skole av hensyn til omstendighetene. Det har med andre ord vært alvor, men akkurat hva som har skjedd får vi ikke tak i før vi er tilbake på hotellet. Alle vet jo nå hva som skjedde. Vi var aldri redde for egen del, men det var unektelig en spesiell følelse å gå gjennom London med tanken i bakhodet om at det kunne være folk som døde, eller kjempet for livet bare få kvartaler fra oss. Heldigvis gikk det bra denne gangen.

Senere kommer det frem at det også denne gangen er muslimer hjemmehørende i Storbritannia som står bak forsøket på å sprenge T-banen. Deler av pressen er i etterkant veldig opptatt av den utakknemligheten disse menneskene viser mot det samfunnet som har tatt i mot dem, stappet dem fulle av trygdepenger og gitt dem en sjanse i livet. Vel, jeg skjønner tanken, men samtidig. Hvis den sjansen består i å jobbe tolv timer om dagen, seks dager i uka under elendige forhold, til en lønn på fem pund i uka, og allikevel måtte leve fra hånd til munn. Ja, da skjønner jeg at noen kan la seg lokke av veltalende imamer og deres hat-prat mot vesten og våre verdier. Ikke at det på noen måte rettferdiggjør at man sprenger uskyldige mennesker på t-banen, men man kan kanskje ikke forvente at folk skal hylle og omfavne et samfunn som de ikke selv får ta del i, annet enn som våre dårlig betalte slavearbeidere? Uff, dette er vanskelig…

Vel, vi dro som planlagt fra London dagen etter, til svigermors store lettelse, og resten av ferien ble tilbragt i Suffolk hvor man levde herrens glade dager. Undertegnede ble til og med lurt til å ta seg en tur ut i bølgene. Jeg drukner ikke, jeg vinker…

Vi besøkte dessuten det før nevnte Orford Castle, og også Framlingham Castle, hvor det øverste bildet er tatt. I tillegg naturligvis til en god slump med mørkt øl fra det lokale bryggeriet i Southwold, Adnams. Bare det er verdt et besøk til denne litt bortgjemte delen av England. Men det får kanskje være nok om årets ferie, jeg lengter allerede tilbake og har ikke begynt på jobb en gang. Akk skjebne!

Leave a Reply

%d bloggers like this: