Jeg tenker på mysteriet Bjørn
Foto: Hjorth selv
Hvis noen sier navnet Bjørn Eidsvåg, og jeg får assosiere fritt, så tenker jeg rockepresten, flygende askebeger, bæljing etter kvinnfolk, Lisa Nilssons duvende engasjerte bryster, Elvira Nikolaisens jokersmil, og ikke minst Espen Beraneks fantastiske parodi på mannen i Marit Voldsæters siste show. Også tenker jeg på at jeg så vidt har håndhilst på mannen i en platebutikk jeg jobbet i for snart 20 år siden.
Det er med andre ord mediepersonligheten, medieklovnen Bjørn Eidsvåg, jeg først og fremst har et forhold til. Musikken hans har aldri grepet meg, jeg synes han er en temmelig slapp visesanger med et lite knippe sanger som uvisst av hvilken grunn har blitt allemannseie på samvittigheten.
Torsdag kveld stilte han alene med gitaren i Flora Samfunnshus, og snaue 200 stykker ofret hagearbeid og Skogheims på TV2 for å høre på brumlebassen fra Sauda.
Liten avsporing: I Resa genom ensomheten forteller Plura Jonsson om hvordan han og resten av Eldkvarn tilfeldigvis går forbi en poster med reklame for en kommende konsert med Thomas Andersson Wij. Wij er pen i tøyet, har designerbriller, smykker og jeg vet ikke hva, dette er etter hukommelsen så det er mulig jeg husker feil, men de andre gutta erter ihvertfall Plura litt med at Thomas Andersson Wij ser ut til å få atskillig bedre betalt for gigen enn det Eldkvarn får på konto. De andre går videre, og Plura blir stående og tenke litt. Hmm…tenker han…om jeg dumpet bandet og reiste rundt alene med gitaren skulle nok jeg også kunne ha råd til både det ene og det andre. Så rister han det av seg og går videre. Heldigvis.
Dette har ingenting med noe som helst å gjøre, var bare en tanke som slo ned i meg. Heldigvis kom Eidsvåg uten band denne gangen, da tjener han nok penger selv om salen bare er halvfull tenkte jeg.
Ikke at det er noen større fare for at Bjørn Eidsvåg ikke tjener penger. Han er en av våre mest folkekjære artister, og har solgt et imponerende antall plater siden det store gjennombruddet med Allemannsland i 1993. Jeg prøver å legge av meg fordommene og møte mannen med et åpent sinn når jeg lukker billettluka og skynder meg inn i kinosalen samtidig med at Eidsvåg entrer scenen.
Foto: Hjorth selv
Jeg liker formatet. Alene med gitaren skiller klinten fra hveten. Det er atskillig vanskeligere å gripe publikum når du ikke har et band å støtte deg på. Det hjelper ikke å skru opp lyden når du er alene med gitaren, da har du bare sangene, utstrålingen og scenepersonligheten, og blir det kjedelig har du bare deg selv å skylde på. Bjørn Eidsvåg har holdt på i snart førti år, han har rutinen, småpratet mellom sangene funker fint, han har sangene som alle kan, og han har ingen problemer med å holde på oppmerksomheten konserten igjennom. Jeg synes fortsatt han er en forholdsvis slapp visesanger, men kommer ut av salen med større respekt for mannen enn jeg hadde når jeg gikk inn.
I introduksjonen til sangen Jerusalem forteller Eidsvåg om sitt besøk nylig i Israel og Palestina, særlig i gamlebyen i Hebron der de israelske bosetterene ifølge Eidsvåg kaster avføring fra vinduene sine ned på den palestinske befolkningen. Fra scenen tar Eidsvåg ganske så klar avstand fra de norske kristne som samler inn penger til israelske bosettere. Det overrasker meg, ikke minst fordi jeg antar at Eidsvåg fortsatt står sterkt i kristne miljøer, og at sterke meninger i denne saken kan ramme ham på pungen. Men han slipper nok unna med det tenker jeg, pluss i boka blir det uansett.
Sist Eidsvåg var i byen, det var visst ganske lenge siden, var det full storm på vestlandet, og radioen advarte folk mot å gå ut. Og skal man dømme etter oppmøtet var det mange som hadde tatt den oppfordringen. Jeg er nok ikke sikker på at Eidsvåg og managementet er fornøyd med antall solgte billetter denne gangen heller, men Høljebypublikummet er kresent. Det eneste som trekker fulle hus her er Åge Aleksandersen og Florarevyen. Men de som ikke kom gikk glipp av en småkoselig konsert på en drøy time.
Det er vel ikke sikkert han kommer igjen?
Sissel har også vært på konsert med Eidsvåg, om enn for en stund siden, kan være verdt å lese uansett.
Og Tomas gir et fint bevis på at Eidsvåg har gjort sanger som er til hjelp og trøst for mange i vanskelige stunder.
Related posts:
To kommentarer, om enn begge er ikke like saklige.
Vi opplevde for et par tiår siden Bjørn Eidsvåg i et lite lokale, for en god sak, aleine med gitaren.
Og nei, vi liker verken Bjørn Eidsvåg på plate/radio eller som kjendis.
Men der og da, mens konserten sto på, var han, det er pinlig å innrømme det, fordømt god. Ikke som Mingus/Dolphy 64 eller Hancock i Molde 71, men altså forbløffende dyktig i sin kommunikasjon av banaliteter.
Den andre, som er helt usaklig. Vi kjører ofte ei gate der RDS-radioen ikke er snill mot P2. Rett som det er kommer en av de mer idiotiske (og derfor mer høyrøstede) kanalene inn.
Intervju med Bjørn Eidsvåg:
(Litt uklart hva journalisten sa):
BE: “Nei eg har aldri vore utro!”
Skifte av kanal:
“Nei det tror jeg ikke noe på!”
Tilbake til en heller servil journalist.
Og nei, vi har ingen grunn til å mene at sannhetsgehalten ved det ene utsagnet er bedre enn det andre.
[Reply]
Så merker jeg at jeg kommenterer om kristenfolk igjen her på bloggen din! Jaja, det får være mitt åk…
Kristennorge består av noen ganske få høylydte, sikker mektige, mørkemenn. De hater Bjørn Eidsvåg med hele sitt hjerte og av alt sitt vesen. Han er en overløper og sviker, værre enn hedninger flest. Men Kirkenorge består hovedsakelig av en helt annen type mennesker. Som tenner telys og går tur i skog og mark. Og kjenner lysten til det onde i sitt hjerte. Som syns at andre mennesker til tider er fryktelig sexy, og kan tenke seg å falle i synd en gang i blandt, men som er fryktelig lei seg når det skjer. Hvis de er kvinner bærer de sterke, enkle farger, gjerne i asymmetriske snitt.
De stemte KrF så lenge Valgerd og Lillejon drakk rødvin, men har rømt til venstre og lagt et rødgrønt flertall. De kjøper massevis av Eidsvågplater.
Når det er sagt, så er han fantastisk på sitt beste. Platene “Til alle tider” og “allemannsland” er glimrende. Og nesten alltid bra live. Synd at han er blitt lat på suksessformelen de siste par platene.
[Reply]