web analytics

Om mobbing

sticks and stones
Creative Commons License photo credit: Hekate-moon

Midt på syttitallet var det mye fokus på mobbing. Mener jeg ihvertfall å huske, men man skal ikke alltid stole på hukommelsen sin, så det kan være at det er en oppfatning jeg har fordi jeg leste noen historier, og at de gjorde inntrykk. Jeg vet ikke.

Men jeg innbiller meg ihvertfall at det var en del fokus på dette.

Tirsdag var bladdag, Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad ble tatt med hjem fra Andersens eftf, sammen med Donald. Og Farmand, men det kom kanskje en annen dag? Men det var de tre førstnevnte som var min kilde. En stund gikk det ikke en uke uten at man kunne lese sterke historier om mobbing i disse ukebladene. Og jeg leste til øyet ble stort og vått. Om unger som ble banket opp på skolen, på vei til skolen, eller på vei fra skolen. Ransler som ble fyllt med snø. Hoder som ble holdt nede i do mens man trakk ned. Det blir vel nesten som waterboarding det?  Man ble bundet fast, slått, sparket, kalt stygge ting. Og de voksne skjønte aldri hva som foregikk, eller lot i hvert fall som om de ikke så noe galt.

Det har visst ikke blitt noe bedre siden da, Virrvarr forteller en sterk historie om mobbing her, og Curly forsøker å dra i gang et bokprosjekt kalt Den store mobbeboka. Mobbing er snakkisen i bloggsfæren i disse dager, og i Aftenposten skriver Elin Dragland om å bli Ingen.

På de 35 årene som har gått siden jeg begynte i 1 klasse så har mobbing vært et stadig tilbakevendende tema. Sterke historier dukker opp med jevne mellomrom. Det finnes etterhvert en god del forskning på temaet. Det debatteres stadig i mediene. Mellom 60 og 70 000 elever i den norske grunnskolen er involvert i mobbing, enten som mobbere, eller som mobbeofre, ukentlig eller oftere, hevder Senter for atferdsforskning ved universitetet i Stavanger. Om vi ikke har blitt mobbet selv, eller vært med på å mobbe noen, så er det stor sannsynlighet for at vi kjenner noen som på et eller annet vis har vært involvert i styggedommen. Det burde ikke være noen mangel på kunnskap der ute.

Allikevel så er mytene om mobberen og mobbeofferet fortsatt høyst levende blant folk flest.

Jeg tenker da på myten om at den som mobber gjør det fordi h*n innerst inne er usikker, redd og mangler selvtillit og selvfølelse. Jeg tenker på myten om at den som blir mobbet blir mobbet fordi h*n har et eller annet unikt ved seg som gjør at mobberen føler seg truet. Ofte hører man sånne påstander, og selvfølgelig kan det være riktig i noen tilfeller, men fagfolkene har altså en litt annen oppfatning.

Om jentemobbing sier professor i psykologi ved Universitetet i Åbo, Christina Salmivalli:

– Overgriperne er ofte ressurssterke og populære jenter. Ofte er de flinke på skolen og populære blant lærerne. De voksne aner lite om at disse jentene er mobbere, og mobbeofferet blir sjelden trodd, nettopp fordi mobberne fremstår som så flinke jenter.

Om mobbing generelt skriver Dan Olweus og Cecilia Solberg:

Det blir ofte antatt at mobbere er usikre og engstelige under den tøffe overflaten. Vår forskning har imidlertid ikke gitt noen som helst støtte for denne oppfatningen. Resultatene peker nærmest i motsatt retning. Mobberne kjennetegnes enten av uvanlig lite angst og usikkerhet, eller så er de omtrent som gjennomsnittet. Selvfølelsen er også omtrent gjennomsnittlig eller forholdsvis positiv.

Holder vi oss til Olweus og Solberg så er det snakk om to typer mobbeofre:

Vanligst er det passive, underdanige  mobbeofferet. Barn som er stille, forsiktige, følsomme, litt redde av seg. De er fysisk svake og tyr kanskje til tårene når livet går dem i mot. De trives bedre sammen med voksne enn andre barn, og har få venner.

Dette er forøvrig en ganske god beskrivelse av meg, i hvert fall før tenårene, jeg var i grunnen alt det der, og skal vel være glad til at jeg aldri ble mobbet. Noen ganger hender det at denne lille gutten stikker hodet frem igjen for å hilse på, i situasjoner som jeg finner mildt ubehagelige, og det misliker jeg ganske sterkt. Jeg kunne egentlig tenkt meg å mobbe den lille jævelen så ettertrykkelig at han aldri mer turte å vise seg, men det er ikke slik det fungerer. Jeg er glad jeg ikke er ti år lenger, og stort sett har lært meg å overkomme, eller i det minste leve med, min temmelig store og ganske plagsomme sjenanse.

Den andre typen mobbeoffer er det provoserende mobbeofferet. Forekommer noe sjeldnere, men utmerker seg ved å være rastløse, klossete, urolige, ukonsentrerte, og ikke så lette å ha med å gjøre.  De har gjerne en irriterende væremåte, og er derfor ofte mislikt av både elever og lærere. I motsetning til det passive barnet er det ikke uvanlig at det er hele klassen som mobber det stakkars provoserende barnet.

Samtidig er det heller ikke uvanlig at det provoserende mobbeofferet selv forsøker å mobbe svakere barn.

Det synes heller ikke å være slik at man blir mobbet fordi man har briller, fregner, rødt hår, har feil klær, har mer fett på kroppen enn gjennomsnittet, snakker rart, ser rar ut, eller kan rare ting. Ihvertfall i mye mindre grad enn man kanskje skulle tro. Årsaken til at man ender opp som mobbeoffer må man lete etter andre steder. Det handler mer om reaksjonsmønstre, og først og fremst antar jeg, en manglende evne til å forstå og tilpasse seg det sosiale spillet.

Men sånt som dette bør man antagelig være litt forsiktig med å snakke om. Ved å peke på at det finnes særtrekk ved barna som mobbes, personlige egenskaper, spesielle reaksjonsmønstere, så vil mange kanskje oppleve det som om man legger både skyld og ansvar over på den som mobbes. Det er hos dem problemet ligger. Mobberene er jo bare så alt for veltilpassede. Man kan nesten strekke det så langt og si at det er med barn og mobbing som det er med ungdom og alkohol. Det er jevnt over de mest vellykkede og godt tilpassede som driver med det.

Bare så det er sagt; det er selvfølgelig å strekke det alt for langt. Man kan ikke gi de mobbede skylda for at de blir mobbet. Det går fint an å være veltilpasset og populær uten å mobbe noen.

Vi mennesker har gjerne en tendens til å fortelle våre historier på en måte som skaper helter og fiender. Det gode mot det onde. Den lilles kamp mot overmakten. Aller helst skal det ende godt. Slik er gjerne mobbehistoriene også. Det stakkars lille barnet som møter en vegg av ondskap og uforstand, og som utenforstående sitter man og rister av sinne. Hvor mange ganger skal det være nødvendig å kaste den jævla ringen i vulkanen? Er det ingen grenser for hvor mange orker man skal være nødt til å nedkjempe? Alle er jo skjønt enige om at mobbing er noe dritt, hvorfor er det da så vanskelig å bli kvitt den? Hvorfor fortsetter den å dukke opp? Hvorfor blir den ikke bare borte?

Kan det være at selve historiene om mobbing, i hvert fall i noen grad, faktisk gjør det vanskeligere å nedkjempe den?

Det finnes ikke noe ja eller nei svar på det spørsmålet tror jeg. Historier om mobbing, slik som Virrvarr sin, er viktige fordi de bringer temaet frem i lyset. Gjør oss oppmerksomme på at mobbing fortsatt forekommer i alt for høy grad. De er viktige for den som forteller dem, og de er viktige for mange som leser dem.

Men samtidig, når man leser mange av mobbehistoriene så er det så vanskelig å forstå hvordan det går an for mennesker å være så grusomme. Det skapes – som oftest ufrivillig – et bilde av mobberene som unormale. Som annerledes, noe utenom det vanlige. Som onde.

Og så klarer vi ikke å se at det er det motsatte som gjerne er tilfelle. Det er snakk om helt vanlige, normale, i de fleste andre sammenhenger hyggelige mennesker. Dermed klarer vi heller ikke å se at historiene er relevante for oss selv. Det handler ikke om våre barn, de mobber jo ikke. Det handler ikke om oss selv, vi gjør jo så godt vi kan for at alle skal ha det bra.

Det handler alltid om noen andre?

Barndommen er et helvete vi alle må gjennom, det skjer sjelden uten skrubbsår både på innsiden og utsiden. Gjennom lek, barnehage, skole og fritidssysler skal vi lære oss å fungere sammen med andre mennesker. Vi skal slipes ned og sosialiseres til å bli veltilpassede og produktive borgere av kongeriket Norge. Negative reaksjoner på uønsket adferd er en av metodene som brukes for å oppnå dette, og sånn må det nesten være. De fleste av oss går på noen smeller der gjennom oppveksten, men kommer oss på bena og lærer de nødvendige kodene.

Mens andre sliter med å skjønne det sosiale spillet, sliter med å tilpasse seg, kommer ikke inn i gruppa. Og da oppstår det en ganske stor fare for at gruppas negative reaksjoner på uønsket adferd kan skli over i mobbing?

Derfor er det også vanskelig å fange opp? Mobbing er ekstremutgaven av en adferd som egentlig både er normal og ønskelig, det er vanskelig å sette streken for hva som er mobbing, og hva som er akseptabelt?

Og vi voksne står på utsiden og ser inn, så farget av våre egne opplevelser, sympatier og antipatier, at vi ikke gjenkjenner mobbing når vi ser det?

Det går det an å gjøre noe med, men da trenger vi mer kunnskapsformidling, og færre ukebladhistorier?

Flere som skriver godt om mobbing:
Katcho, som lot det skje.
Amos Keppler
Prosalosa
…og mange flere på Bloggurat.

66 Comments

  • 15 May, 2009 - 10:07 am | Permalink

    Enig.

  • 15 May, 2009 - 4:18 pm | Permalink

    Jeg har et emneord i g-mailarkivet mitt som heter ‘Tankemat’. Der skal denne posten!

    Og tydelige, men likevel kloke og nyanserte voksne som deg burde fylle barnehager og skoler både som ledere og i miljøet.

    Du har forresten rett angående 70-tallet og fokus på mobbing: “nyutnevnt ridder Torleiv Høien”:

    http://www.uis.no/nyheter/univers/article7390-2018.html

    var en av de mest arbeidskrevende fjernlånerne vi hadde i Time bibliotek på slutten av 70-tallet. Da var han i innspurten på en akademisk grad om mobbing -jeg tror det var doktorgraden.

    Så slik kan mobbing også bli en gylden karrierevei…

    • Hjorthen
      15 May, 2009 - 8:18 pm | Permalink

      Tankemat er fint, det var det som var meningen med denne posten også, prøve å finne et nytt perspektiv å se det fra eller noe sånt. Kjekt at noen mener jeg har lykkes med det!

  • 15 May, 2009 - 5:19 pm | Permalink

    Det er interessant, og skremmende, at mobberne gjerne er vanlige, veltilpassede barn. Det er jo ikke slik det fremstår for en selv når man kikker tilbake, og jeg vet ikke om jeg har særlig lyst til å rokke rundt på det gamle “fiendebildet” mitt.

    • Hjorthen
      15 May, 2009 - 8:19 pm | Permalink

      Gamle fiendebilder er trygge å ha 😀

  • 15 May, 2009 - 9:05 pm | Permalink

    Takk for godt og informativt innlegg. Jeg håper jeg ikke har skrevet en ren «ukebladbeskrivelse» av mobbing, men det er nå en gang sånn at når man blir bedt om å skrive personlig om et sånt tema, så blir det litt «det hendte meg»-stil på det.

    Jeg kjenner meg egentlig ganske godt igjen i den forskningen. Det var de søteste, flinkeste jentene i klassen som mobbet meg (ikke at anekdoter er noe bevis). På guttesiden var det derimot barn som kom fra bakgrunner med mye rus og trøbbel.

    Jeg lurer kanskje på om selve definisjonen «jentemobbing» og «guttemobbing» er litt misvisende, siden det å støte noen ut og det å slå noens hode i asfalten er svært forskjellige handlinger. Det ene skjer i alle menneskelige relasjoner og du ser ressursterke voksne gjøre det samme, mens vold er ulovlig og tabubelagt.

    Dessuten kan jo gutter jentemobbe og jenter guttemobbe. Voldelig mobbing og psykisk mobbing er kanskje bedre definisjoner?

    Jeg var en god blanding av de kategoriene raporten beskriver – et overføltsomt barn som snakket kjempehøyt, syntes alle de andre i klassen var dumme, men som samtidig begynte å stortute om noen så stygt på meg.

    Samtidig tror jeg ikke disse kvalitetene alene er det som setter igang mobbemønstre. Jeg har også lest undersøkelser (skal finne lenke) som viser hvordan utfrysning av enkelte faktisk skaper stabile sosiale felleskap for de som ikke er frosset ut.

    Å finne en felles fiende i klassen gjør at du har noe å samles om, en kilde til samtale og sladder. Jeg tror at noe av problemet med å bekjempe mobbing i skolen er at den type klikkdannelser er vanskelige å få bukt med i en klasseromssammenheng.

    Du kan forklare barna at det de gjør er kjipt og få dem til å be om unnskyldning, men du kan ikke bryte opp et miljø som først og fremst eksisterer fordi man har noen å snakke skit om.

    *tenker høyt*

    • Hjorthen
      15 May, 2009 - 9:18 pm | Permalink

      Dette var et vanskelig innlegg å skrive, for her var det lett å tråkke på ømme tær om man ikke passet seg. Jeg håper jeg klarte det sånn nogenlunde, men jeg vurderte faktisk å sende det til deg på forhånd. Det er ikke meningen å avfeie bloggposten din som “ukebladbeskrivelse”, den er obligatorisk lesning, antagelig en av årets beste, mest minneverdige poster om man nå skal lage en slik liste.

      Men det har vært så mye fokus på mobbing den siste tiden, og det er vel å bra, men om man har et ønske om å komme videre så tror jeg man må koble de personlige beskrivelsene til kunnskap og nyere forskning. Hvis ikke blir det bare sosialpornografi om du skjønner hva jeg mener?

      • 15 May, 2009 - 9:50 pm | Permalink

        Takk for varme ord, Hjorthefar. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde fått med meg at det hadde vært så mye fokus på mobbing i det siste. Jeg diskuterete boken med Curly lenge før den «traff» twitter og bloggsfæren og følte at jeg skrev om noe som jeg ikke hadde lest om på en stund.

        Jeg hadde jo bare mitt eget sosialpornografiske materiale å ta av, og stilen «personlig historie» gir jo ikke akkurat mulighet til å hoste opp masse statistikk og kloke tanker fra eksperter.

        Jeg regnet liksom med at de kloke ordene skulle komme fra andre enn meg som først og fremst kjente dette på kroppen, ikke på pensum (c;

    • Hjorthen
      15 May, 2009 - 9:28 pm | Permalink

      …og ellers tror jeg du har mye rett i det du sier. Jeg liker f.eks heller ikke begrepene jente og guttemobbing.

  • 15 May, 2009 - 9:15 pm | Permalink

    Eg har vurdert korvidt eg skal bidra til dette prosjektet, men eg ender heile tida opp med å tenkje at eg burde la vere. Eg vert nok ikkje populær om eg skriv det eg tenkjer, og medan eg ikkje har noko særleg behov for popularitet så er det noko med folkemengder med faklar og høygaflar som renn ned døra på kontoret som er forstyrrande for arbeidsdagen.

    Kjekt i alle fall å sjå Hjortens forsøk på å nyansere biletet litt, og det er kjekt å sjå prosjektet i det heile tatt. Eg tykkjer det er modig og sterkt av Virrvarr og dei andre å skrive det dei gjer.

    • Hjorthen
      15 May, 2009 - 9:21 pm | Permalink

      Ja, jeg mente det var nødvendig at noen skrev denne posten, og siden ingen andre så ut til å gjøre det så ble det meg. Selv om jeg egentlig kviet meg for det.

      Men nå er jo nattevaktene mine så kjedelige at litt fakler og høygafler kanskje ville vært velkomment?

    • 18 May, 2009 - 1:01 am | Permalink

      Det er ikke et poeng å være enig i ett og alt, Mad Mullah 🙂 (jfr Hjortens innlegg) Heller ikke i en slik bok. Jeg håper derfor at du vil bidra!

  • 15 May, 2009 - 9:28 pm | Permalink

    Eg trur kanskje eg hadde vore litt krassare i tonen enn deg då… men det ligg vel berre til min natur. Trur eg har forlest meg på Nietszche & co ;-P

    Men kanskje eg leverar noko. Anonymt. Så anonymt som min nynorsk vert ;-P

    • 15 May, 2009 - 9:44 pm | Permalink

      Seriøst, Mullah. Nå blir jeg jo pansernysgjerrig. Hvis du skal skrive noe krasst, ufint og med (omg!) Nietszcheperspektiv så må jeg jo få lese det! Jeg ser for meg en drøyeste teksten i hele verden om at svake barn bare må tåle deng eller slå igjen når du hoster opp sånne beskrivelser :mrgreen:

      • 15 May, 2009 - 9:56 pm | Permalink

        Men du oppsummerte det jo fint sjølv der jo 😉

        Litt usikker. Eg har ikkje for vane å snakke om “ancient history”.

  • 15 May, 2009 - 9:30 pm | Permalink

    Jeg er litt usikker på om jeg skal tolke deg dithen, Hjorten, at det jeg er i ferd med å dra i gang (som nærmest drar seg selv)er sidestilt med tåredryppende historier i Allers og Hjemmet 😉

    Jeg håper og tror, at folk vil se boken som det den er – en dokumentarbok som gir folk en stemme, som får folk til å tenke og som gir folk alternativer å handle ut fra. “Dette er det jeg ser, dette er det folk forteller og dette er mulige løsninger”. Og det uten tunge fagfolk som konkluderer og viser til programmer og systemer som bare delvis virker – om i det hele tatt.

    Vi har kunnskapen men mangler innsikten, er min påstand.

    Når det er sagt, så har jeg skrevet et innlegg i dag om Bitching – skjult mobbing http://mobbebloggen.wordpress.com/2009/05/15/bitching-skjult-mobbing/

    Det forteller noe om hvem som mobber og konsekvensene av det. En av årsakene til at det er vanskelig å få bukt med i klasseromsammenheng, slik Virrvarr sier, er at de som utøver skjult mobbing (i dette tilfelle) ofte er smarte, vellykkede og ressursterke. De er godt likt av mange – inkludert lærerne. De har ingen åpenbar grunn til å mobbe andre. Det er ofte jenter med høy selvtillit – men, og dette er viktig; de er jenter med lavt selvbilde. En vesentlig forskjell. Trygge og sterke jenter har ikke behov for å mobbe.

    Det at mobberne ofte besitter sterke posisjoner i flere sosiale sammenhenger gjør dem “uangripelige”, med det resultat at mobbeofferet blir selve symptomet og bæreren.

    Den grøfta må vi etter min mening passe oss vel for å havne i. Ved å “forklare” det med at det er noe galt med de barna som utsettes for mangel på andres raushet – også kalt mobbing, så er vi med å legitimerer at det skjer.

    • Hjorthen
      16 May, 2009 - 12:24 am | Permalink

      Det er jo det jeg frykter da, at bokprosjektet ditt skal bli nettopp en samling av “Samtaler i natten”. For mobbing er temmelig komplekse greier, og uten innslag av tunge fagfolk er jeg nok ikke sikker på at en slik bok vil være egnet til å få folk til å tenke, eller gi dem alternativer å handle ut i fra.

      For jeg mener altså at vi nok har kunnskapen, men den er ikke godt nok spredd utover til lærere og foreldre.

      At jentemobberene har lavt selvbilde stemmer ikke med det Olweus og Solberg sier, de hevder at mobbere generelt har gjennomsnittlig, eller en ganske positiv selvfølelse. For selvfølelse og selvbilde er vel omtrent samme sak skulle jeg mene?

      Trygge og sterke jenter har ikke behov for å mobbe nei, men mobbing handler vel ikke om behov, det handler om gruppedynamikk, personlige egenskaper, uheldige reaksjonsmønstere, dårlig kjemi, mangel på innsikt, tilfeldigheter og uflaks. Og sikkert masse masse mer?

      Det som gjør det så fordømt vanskelig er jo nettopp det at det er noen fellestrekk som går igjen hos de barna som blir mobbet, og uten at man dermed skal legitimere mobbing på noen måte, så kan det være et poeng at det er en fordel for barna som blir mobbet om de er i stand til å endre en adferd som gjør det vanskeligere å få innpass.

      Raushet synes jeg det er vanskelig å kreve av noen, verken av voksne eller barn.

  • 15 May, 2009 - 9:49 pm | Permalink

    Curly og Virrvarr: Jeg leste virkelig ikke Hjorthefar dithen at han hadde dere i tankene med sitt innlegg. Jeg har også vokst opp med de samme ukebladene i huset og husker den samme typen historier fra “virkeligeheten”.

    Curlys prosjekt er både viktig og nødvendige og jeg håper å ha bidratt med mitt for å få det på beina. Idas tekst er det beste beviset på hvorfor prosjektet er nødvendig. Det samme er gode tekster fra bl a Katcho og VamPus.

    Samtidig er et slikt prosjekt avhengig av de andre stemmene, som Hjorthens. Jeg tror så absolutt du skal legge hemningene til side og bidra med ditt, gale mullegutt. Jeg skal også gjøre et forsøk, men jeg er ikke alltid så rask av meg.

    En ting jeg håper du får til, Curly, er å få inn noen av de stemmene som lot seg knekke. Det kan lett bli mye “mobbingen var fæl, men den gjorde meg sterkere og lærte meg at individualitet er viktigere enn konformitet” (eller er det bare meg?). Samtidig husker jeg de som tilsynelatende ikke hadde noe å stille opp med. De som forsvant mellom sprekkene.

    Selv visste jeg alltid en ting: At jeg skulle bort derfra. Og at jeg ville klare å komme meg bort. Men hva med de som ikke hadde noen slik visshet? Får vi tak i dem?

    • 15 May, 2009 - 9:57 pm | Permalink

      Jeg leste egentlig heller ikke Hjorthen dit hen at jeg skrev Allers-historier, men jeg følte liksom for å utdype litt hvorfor det kom en personlig historie fra meg.

      Ulempen med personlige historier er jo gjerne at de er litt lite fakta og løsningsorienterte, men har mye emosjon. De forteller om noe fælt, ikke hvordan man får bukt med noe fælt.

      Hm, nå sitter jeg her og grubler på et litt mer løsningsorienter oppfølgingsinnlegg mens jeg egentlig skal skrive svar til deg, Arnfinn. Multitaskin ftw.

    • 15 May, 2009 - 10:00 pm | Permalink

      Du har virkelig gjort ditt, ja! Jeg er, som jeg har nevnt til deg før, svært takknemlig for at du formidlet idéen min videre :-)Om du i tillegg klarer å skrive et bidrag, blir jeg om mulig enda gladere.

      Jeg er forøvrig helt enig i at boken må representere bredden, og det har også hele tiden vært tanken. De som forsvant mellom sprekkene skal ikke glemmes. Boken skal ikke idyllisere konsekvensene av mobbing, selv om jeg er tydelig på at den ikke skal være en klagemur heller. Den skal formidle håp, fordi innsikt gir mulighet for endring.

      Jeg har allerede mottatt flere svært gripende historier fra mennesker som fortsatt står midt “oppi det”, som forteller om selvskading, selvmord og usikkerhet på om de noensinne vil få et ok liv. Det er sterke stemmer som skal vies like mye plass – og det vil gi oss såkalte vellykkede mobbeofrene nye perspektiv på ting. Håper jeg!

      Og Hjorten – jeg håper oppriktig at du vil bidra. Bloggsfæren trenger deg – boken trenger deg!

    • Hjorthen
      16 May, 2009 - 12:32 am | Permalink

      Å, jeg hadde nok både Virrvarr og Curly i tankene Arnfinn, men ikke på noen negativ måte om noen skulle tro det.

      Curlys prosjekt har et potensiale til å være viktig, men det avhenger av hvilke stemmer man får med. Jeg tror og mener altså at den vil profitere på også å ha et faglig perspektiv.

      Selv har jeg jo verken blitt mobbet, eller – tror jeg – mobbet noen, så er det en stemme denne boka ikke trenger så er det vel min.

      Men jeg skulle gjerne lest det innlegget til han derre Mullahen.

  • 15 May, 2009 - 10:02 pm | Permalink

    Må bare forte meg å si at jeg heller ikke tolket det som et personlig angrep på hverken Virrvarr, prosjektet eller meg selv – derav -> 😉 i innledningen.

  • 15 May, 2009 - 10:19 pm | Permalink

    Tenker det samme som Curly her, jeg tror det er stor forskjell på å være utadvendt/virke selvsikker og ha godt selvbilde, eller være trygg på den man er.

    Etter min erfaring tror jeg mobbing kommer mye av at barn automatisk lager hierarkier der det er mangel på voksne/lærere som har kontroll. Og jeg har inntrykk av at dette er noe som skaper usikkerhet, jeg tror alle barn trives best der man har trygge rammer rundt, når miljøet er bra for alle. Når rammene ikke finnes er hierarki omtrent ikke til å unngå, og da blir det plutselig viktig å sørge for at en selv er på toppen, fordi man ellers er i fare for å havne på bunnen. Å sørge for at noen andre er på bunnen er beste måten å ikke havne der selv.

    I hierarkiene dannes det regler for hva som er positivt og negativt, som er unike for den spesifikke gruppen. For å passe inn må man forandre personlighet og oppførsel etter reglene, og det er her jeg mener at både de som mobber og de som aksepterer ikke kan være særlig trygge på seg selv. Jeg tror ikke noen egentlig innerst inne får glede verken av å plage andre eller se at noen blir plaget, men det er prisen man betaler for å passe inn eller være kul eller hva det skulle være. Jeg så mye falsk latter da det var dårlig miljø på min skole.

    Dem som havner på bunnen kan være som du sier de som ikke skjønner de sosiale reglene, eller som ikke har muligheten til å følge dem. Men det blir også fort dem som skjønner reglene men ikke ønsker å følge dem. Eller de som ikke aksepterer “lederne”.

    • Hjorthen
      16 May, 2009 - 1:11 am | Permalink

      Forskerne sier altså at du tar feil, at mobberene har en svært så gjennomsnittlig selvfølelse. Minst. Om det er noen som har manglende selvfølelse må det heller være dem som stilltiende ser på, aksepterer og bifaller.

      Det verste man kan gjøre er antagelig å lage seg skjemabaserte forklaringsmodeller, men hvis jeg skal være veldig generell her så tror jeg ikke det handler så mye om hierarkier, men heller om konformitet. I barndommen er det veldig lite rom for å være annerledes.

      Og så handler det nok ganske mye om reaksjonsmønster tror jeg. Gjør du som VamPus og tar igjen eller hever deg over det så lar de deg kanskje i fred. Tårer, sladring eller det som verre er forverrer det?

      Et element vi kanskje også skal ha med oss er menneskenes iboende forakt for svakhet?

      • 16 May, 2009 - 6:11 am | Permalink

        Ja, men har noen studert hvordan selvfølelsen til mobberne er FØR de begynner å mobbe? Det er jo mulig at de føler seg ovenpå nettopp fordi noen andre er på bånn.

        Min erfaring er at de som var nestenmobbeofre i første klasse men greide å innynde seg med sossegjengen senere var de mest innbitte og ondskapsfulle mobberne.

      • 16 May, 2009 - 7:16 am | Permalink

        Min teori om hierarkier i mangel på voksne med kontroll baserer jeg på skolene jeg har gått på, men jeg har fått inntrykket forsterket av å se eller lese andre historier om mobbing.

        Jeg har gått på to skoler som har gått fra veldig godt til veldig dårlig miljø. Tre første årene på barneskolen var alle venner og fungerte sammen, ingen var mer verdt enn andre, ingen hadde behov for å plage noen. Så forsvant lærerne vi hadde respekt for, og vi satt igjen med mye vikarer, og ingen som hadde kontroll i det hele tatt. Et par av de faste vikarene vil jeg påstå hadde lavere intelligens enn elevene, og overlot ledelsen til barna.

        Elevene var de samme som før, men oppførselen forandret seg drastisk på kort tid. Det dannet seg hierarkier hvor den som var villig til å behandle folk dårligst hadde makten. Nektet man å underordne seg fikk man gjennomgå, tiet man og lo på de rette stedene fikk man i stor grad være i fred. Det var også veldig viktig å ikke skille seg ut eller gjøre noe som kunne slås ned på, noe som aldri hadde vært noe problem tidligere.

        På ungdomskolen skjedde noe lignende. Første året var klassen veldig sammensveiset og miljøet var godt. Andre året begynte det å gli ut, og tredje var det fullt kaos. Jeg tror det hele startet med at en person passet dårlig inn. Jeg tror han hadde adhd og slet litt med det, men det var aldri noe vi visste noe om. Jeg må innrømme at jeg syntes han var småirriterende selv. Foreldrene hans tok kontakt med klasseforstander som til da hadde virket som han både brydde seg om klassen og hadde kontroll, men som plutselig oppførte seg som om dette var noe han egentlig ikke ville ha noe med å gjøre men var tvunget til å ta opp. Når det ble tydelig at lærerne helst så en annen vei om folk ble plaget skiftet makten til elevene, og det dannet seg hierarkier.

        Felles på begge skolene var at de som var villig til å være slemmest hadde makt, og at man var utsatt om man ikke fulgte deres regler eller ikke så opp til dem. Og felles på begge skolene var at alle elevene virket lykkeligere da miljøet var godt og mobbingen ikke eksisterte, også de som etterhvert ble mobbere eller bøller.

        Jeg syntes det var interessant å se hvordan mobbe-episodene av Paradise Hotel passet rett inn i samme mønsteret. Det dannet seg et hierarki hvor de som hadde vært der lengst og vært venner fra begynnelsen hadde makten, og hvor nye måtte “akseptere” dem som ledere for å passe inn. Så lenge folk gjorde det gikk alt greit, så kom det inn en person som var snill, ærlig og hyggelig, men nektet å underordne seg, og plutselig gjorde man ikke annet enn å mobbe. Det ble sagt at hun ikke passet inn fordi hun var stillere/mer innadvent enn resten, men det er ingen som blir alvorlig sint på en person fordi personen er stille, sånn fungerer ikke verden. Det var tydelig at de som hadde makt i hierarkiet følte seg truet av at det kom en plass som nektet å ta sin plass i det, et hierarki eksisterer ikke med mindre alle har en plass. Hun ble utskjelt og hakket på av de to personene som var vant til å bestemme mest, resten bare så på og kom med uttalelser om at hun ikke hadde gjort dem noe, men alt var mye stillere og fredeligere før hun kom inn så da var det sikkert hennes feil.

        Så valgte programleder Triana å steppe inn og gjøre det klart at mobbing var uakseptabel oppførsel på Paradise Hotel. Hun tok kontrollen der det hadde virket som om ingen hadde kontroll fra før, og plutselig forsvant mye av hierarkiet. Det var samme menneskene der som før, men oppførte seg annerledes nå som en “voksen” hadde kontrollen. Også her virker alle som de har de bedre i tiden uten mobbing, mobberne inkludert.

        Jeg får også samme inntrykk av de andre postene jeg har lest siden debatten begynte i bloggerbyen. Fellesnevneren er at mobbing foregår når lærere ikke bryr seg, ikke har kontroll, eller er redd for elevene. I Virrvarrs tilfelle var alt som skulle til at det kom en lærer til som valgte å ta kontrollen og gjøre noe med situasjonen. Maktem skiftet fra elevene til læreren. Samuel skriver om lærere som ikke ville bli innblandet, og katcho og kommentarfeltet viser at de som tiet gjorde det fordi de var redde for å havne på bunnen selv. Det vitner om et hierarki.

        Om mobbere er veldig trygge på seg selv skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så vanlig blant barn i forhold til hos voksne. Jo eldre man blir jo tryggere blir man på seg selv, som regel i alle fall, og jo eldre man blir jo mindre mobbing ser man. Man har ikke behov for å hakke på andre når man har det bra med seg selv, det vil ingen forskere få meg til å tro.

        • Hjorthen
          17 May, 2009 - 2:25 am | Permalink

          Jeg er ikke så sikker på om det er riktig at det blir mindre mobbing jo eldre man blir, selv om den kanskje endrer uttryksform. Et eller annet sted så jeg det anslått at det er rundt 5 prosent av norske arbeidstakere som er utsatt for mobbing. Det er 100 000 mennesker om det stemmer. I Europa var det en høyere prosentandel, og et totalantall på 12 millioner mennesker.

  • Pingback: Revolusjonært roteloft » Om mobbing og mestring

  • 16 May, 2009 - 1:05 am | Permalink

    Hmmm, spennende forskning du presenterer her, Hjorten. Det var ukjent for meg før nå.

    Elevundersøkelsen viser at det er en svak nedgang i antallet som sier at de blir mobbet. 2008 oppga 24 prosent av elevene at de var blitt mobbet alt fra en sjelden gang til flere ganger i uken. I 2009-undersøkelsen var dette tallet redusert til 23,3 prosent, eller 69.900 elever.

    Det er sikkert tusen feilkilder i en slik undersøkelse, men det er fortsatt interessante tall.

    Du sier mye lurt om dette med kunnskap vs personlig erfaring, men det er viktig å ha med seg det personlig aspektet for selv om folk burde reagere på tallene jeg refererte over, så reagerer de mer på Virrvarrs personlige og sterke historie. Og det vi trenger er jo at personer tar tak i ting (er den ene osv).

    Ellers takk for henvisning (skriver godt er en hedersbetegnelse jeg tar til meg)! Også takk til Arnfinn 🙂

    • Hjorthen
      16 May, 2009 - 1:20 am | Permalink

      Jeg har bare skummet tallene fra elevundersøkelsen, men etter hva jeg kunne se så var det egentlig ikke så mye grunn for Solhjell til å slå seg på brystet og si at det har blitt mindre mobbing? Det ville være riktigere å si at tallet ligger stabilt rundt 24 prosent?

      Litt skeptisk til undersøkelsen ble jeg også når jeg så at man kunne ha blitt mobbet “en sjelden gang”. Da snakker vi vel strengt tatt ikke om mobbing?

      Det personlige aspektet er viktig, men det har på en måte alltid vært der, det er alltid rom i mediene for en sterk mobbehistorie. Det vi trenger er å koble det personlige aspektet med kunnskapen som finnes, slik at vi faktisk får tiltak som er basert på kunnskap, ikke gamle myter.

  • Pingback: Mobbing « ~ psykisk ~

  • 16 May, 2009 - 7:18 am | Permalink

    Beklager at jeg spammer kommentarfeltet ditt. Har vurdert å skrive om temaet selv, men jeg kommer fra et så knøttlite sted at det er umulig å nevne noen uten å henge dem ut, uansett hvor hardt jeg prøver å anonymisere.

  • 16 May, 2009 - 11:03 am | Permalink

    Hjorten skrev:

    “Men samtidig, når man leser mange av mobbehistoriene så er det så vanskelig å forstå hvordan det går an for mennesker å være så grusomme. Det skapes – som oftest ufrivillig – et bilde av mobberene som unormale. Som annerledes, noe utenom det vanlige. Som onde.

    Og så klarer vi ikke å se at det er det motsatte som gjerne er tilfelle. Det er snakk om helt vanlige, normale, i de fleste andre sammenhenger hyggelige mennesker.”

    Det minner meg om et annet felt, drap. Menn som dreper kjærestene sine ved brudd og forsåvidt endel andre drap. De samme mekanismene kommer inn der mener jeg og gjør at vi ikke vil gå ordentlig inn i årsakene til at disse drapene skjer så ofte (ti kvinner i snitt hvert år i Norge).

    • Hjorthen
      17 May, 2009 - 1:58 am | Permalink

      Det tror jeg du har helt rett i ja, det er veldig bekvemt å snakke om dem som “de andre”, for da berører det ikke oss. Vi er jo ikke sånn.

      Men kanskje er vi det?

  • 16 May, 2009 - 11:11 am | Permalink

    Jeg tenker at Curlys bok i alle tilfeller har en sterk funksjon gjennom å trekke til seg oppmerksomhet og engasjement — se bare hvordan bloggosfæren har eksplodert med innlegg de siste dagene — og det er noe som med fordel kan utnyttes til å få frem den faktiske kunnskapen man sitter på, enten gjennom bidrag til boka, eller ved siden av. Man står jo fritt til i hvert fall å sende bidrag til Curly 😉

    Historier som Virrvarrs treffer folk i hjertet på en annen måte enn mer forskningsbaserte innlegg, og jeg tror at vi trenger begge deler for å komme et steg lenger.

    Men, Hjorthen, grattis med å ha dratt igang en årets mest interessante diskusjon, det er nesten så jeg har lyst til å skippe doktoravhandlingen for å kunne være med. Men fillern, det kan jeg jo ikke.

    • Hjorthen
      17 May, 2009 - 1:59 am | Permalink

      Det er ikke jeg som har dratt den i gang da, der må du nok takke Curly og Virrvarr. Jeg forsøker bare å snu litt på esken slik at det kommer litt lys inn i alle hjørnene.

  • 16 May, 2009 - 12:02 pm | Permalink

    Jeg har en aldri så liten kjepphest i diskusjoner om mobbing, og det er at vi bør fokusere mer på å finne ut hvorfor mobbere gjør som de gjør, og ikke analysere mobbeofferet sønder og sammen. Jeg har en mistanke om at en del lar seg friste av en løsning hvor det er mobbeofferet som må endre adferd, for det kan virke lettere enn å få dem som mobber til å endre sin adferd.

    Det er mulig jeg provoserer noen med følgende utsagn, men i mange tilfeller er vel denne tilnærmingen omtrent som å si at det er voldtektsofferets som må endre adferd eller utseende for å unngå overgrep?

    Jeg har også lyst til å kommentere et av utsagnene til Hjorten.

    Årsaken til at man ender opp som mobbeoffer må man lete etter andre steder. Det handler mer om reaksjonsmønstre, og først og fremst antar jeg, en manglende evne til å forstå og tilpasse seg det sosiale spillet.

    Jeg er ikke så sikker på at det er mobbeofferets evner som svikter her. Jeg har faktisk lyst til å snu det litt på hodet og spørre: hvilket sosialt spill og hvilke regler er det som gjelder? En del av det som er skrevet i kommentarfeltet i denne diskusjonstråden understreker at dette kan være et svært viktig spørsmål. Curly har blogget en historie som burde få flere til å lete etter en bedre tilnærming for å løse den store utfordringen mobbing er, og kanskje undersøke om mobbing er knyttet til andre utfordringer som diskriminering og intoleranse.

    Det er også grunn til å se nærmere på om det er noen sammenheng mellom mobbing og andre former for overgrep.

    • 16 May, 2009 - 12:04 pm | Permalink

      (lett å holde orden på tagginga i sånne kommentarfelt er det ikke… 😕 )

    • Hjorthen
      17 May, 2009 - 2:12 am | Permalink

      Sammenligningen med voldetkstofre visste jeg måtte komme, og det er helt klart et poeng. Det er aldri mobbeofferets skyld, det er selvfølgelig viktig å understreke.

      Men samtidig så mener jeg helt klart at man ikke kan se helt bort i fra offerets adferd heller. Det er i barndommen vi legger grunnlaget for voksenlivet, om man er så sjenert, stille og følsom at det står i veien for å bli inkludert i klassen og få seg venner, så er det verdt å gjøre en innsats for å gjøre barnet tøffere. Av hensyn til barnet selv.

      For det blir ikke nødvendigvis noe lettere å være stille, sjenert og følsom som voksen?

      • 17 May, 2009 - 12:21 pm | Permalink

        Du har et poeng, men hvis vi ser på mobbing som en sosial konstruksjon, et slags utøvende hiererarki, som kanskje oppstår ekstra lett der det så å si fins sosial makt til fordeling, så vil jo ikke det å jobbe med mobbeofrene fjerne mobbingen — bare eventuelt rokke rundt på hvem som blir mobbeoffer?

      • 17 May, 2009 - 6:19 pm | Permalink

        Det er en hårfin balansegang, og det blir gjerne et helt umulig dobbelt budskap når man skal kommunisere at det ikke er mobbeofferets skyld samtidig som man ønsker å gjøre noe med mobbeofferets adferd.

        Det bør være ganske selvinnlysende at det er adferden til den eller de som mobber som først og fremst bør endres. Antagelig er dette også den største utfordringen og den mest krevende jobben. Kan hende virker det som en lettere oppgave å endre adferden til mobbeofferet?

        Det tragiske med denne tilnærmingen er at man lett ender opp med flere som mobber færre, noe statistikken du viser til kan tyde på at faktisk skjer. Og når flere mobber færre er det fare for at mobbingen oppleves hardere for mobbeofferet.

        I en del tilfeller blir det rett og slett feil å endre mobbeofferets adferd. Vi må rett og slett forholde oss til at en god del mennesker skiller seg ut, på ganske mange forskjellige måter.

        Det betyr ikke at en ikke skal se på adferden til mobbeofferet, men en skal vokte seg vel for at slike forsøk ikke ender opp som et nytt overgrep.

        • 17 May, 2009 - 11:10 pm | Permalink

          Ja, i tilfeller der det ligger andre alvorlige årsaker til grunn, som overgrep mot barnet i hjemmet, er det direkte farlig å fokusere på å endre på barnets atferd. For da vil jo signalene på at noe er galt, kunne bli enda vanskeligere å oppdage.

  • prokrastinatøren
    16 May, 2009 - 12:10 pm | Permalink

    Me menneske er no ein gong slik skrudde saman at me hugsar lettare ting som får sving på emosjonane, og slik sett er sterke historiar frå røynda om folk som har vore mobba godt stoff. Men det er som oftast dei sterkaste historiene som kjem ut i media, dei meir vanlege gjennomsnittshistoriane har ingen nyhendeverdi. Slik sett er blogging godt, då det opnar for nyansane i forteljingane.
    Det eg likevel tenkte på når eg las innlegget ditt, Hjorten, var at noko av grunnen til mobbinga er at folk (i alle aldre) rett og slett ikkje skjønar kva dei gjer, og har ei utrent evne til empati med folk rundt seg. “Mobbing er noko som skjer med andre, andre stader, det skjer ikkje meg, og eg er heller ingen mobbar.” Vanskar med å sjå eigne handlingar som noko andre over tid kan oppleva som mobbing kan vera ein medvirkande årsak til at mobbing er eit vedvarande problem. For kven vil vel risikera svarte flekkar på glansbildet dei har av seg sjølve som snille, gode menneske?
    Mobbing har skjedd, og det går ikkje vekk med det første. I somme tilfelle må den utsette læra seg å vera meir hardfør, ta igjen. I andre tilfelle må lærarar og andre medmenneske ta tak i situasjonen og bryta vonde mønster. Me kan ikkje få alt vondt til å forsvinna, men me kan gjera mykje for å gjera det lettare å handtera, lettare å snakka om, og då treng me ei blanding av statistikk, psykologi og “det hendte meg”.

    (og til Marina, om tidlegare mobbeoffer som seinare mobbar andre: Dei som sjølv har vorte mobba veit kva som er mest effektivt, i tillegg til ei umedviten oppfatning av at det å halda andre nede ved hjelp av mobbing er ein del av det å vera på topp.)

  • 16 May, 2009 - 6:33 pm | Permalink

    Først og fremst vil jeg si: et godt innlegg!

    Deretter:
    “Det går det an å gjøre noe med, men da trenger vi mer kunnskapsformidling, og færre ukebladhistorier?”

    Det tror jeg du har helt rett i, men alle disse historiene som du velger å kalle “ukeblafshistorier” kan være skrevet i et litt annet formål enn for å sin noe revolusjonerende om mobbing.Det kan ganske enkelt være et behov for å fortelle en historie, lette litt på trykket, ja rett og slett en form for terapi. Og uten funksjon er de ikke, da de ofte er med på å utløse debatter som kan løfte det hele til noe mer enn bare en “ukebladshistorie”.

    • Hjorthen
      17 May, 2009 - 2:19 am | Permalink

      Javisst, ukebladshistorie var ikke negativt ment, det var en måte å knytte slutten av innlegget sammen med starten. De personlige historiene har en verdi, både som egenterapi, og som en måte å skaffe oppmerksomhet til problemet, men jeg tror ikke de er tilstrekkelige om man ønsker å få gjort noe med problemet.

  • 16 May, 2009 - 6:35 pm | Permalink

    en annen ting:

    for å få bukt med mobbing, trenger vi menneskekjennere. Dette fordi både mobbeoffer og mobbere er så forskjellige mennesker med forskjellige behov. Det som funker i en situasjon, virker ikke i en annen.

    • Hjorthen
      17 May, 2009 - 2:21 am | Permalink

      Nettopp. Mobbing oppstår som en kombinasjon av en hel masse ting som tilfeldigvis skaper noe ubehagelig, og selv om det er fellestrekk, så anter jeg også at enhver mobbesituasjon har et eller annet unikt ved seg?

  • 16 May, 2009 - 11:53 pm | Permalink

    Håkon: Det er sammenheng mellom mobbing og andre overgrep. Mishandlede og misbrukte barn kan mangle verbale og sosiale ferdigheter og oftere bli utsatt for mobbing enn andre.

    • 17 May, 2009 - 12:53 am | Permalink

      Jepp, jeg vet det og skulle vel skrevet “hvordan” i stedet for “om”, men det er nok dessverre litt for mange som ikke har gjort den koblingen. det er nok flere sammenhenger, både for mobbeoffer og når det gjelder dem som mobber.

  • 17 May, 2009 - 11:15 am | Permalink

    Statistikken er for meg mettet med personlige fortellinger – at den skal være kald og følelsesløs virker rart, det innebærer jo at de fortellingene vi hører, de sjebnene som virker så anekdotiske, er rundt oss hele tiden, at de angår oss hele tiden.

    Jeg prøver å tenke litt på denne motsetningen her, har mobbere egentlig dårlig selvtillit? Det har kommet mange gode refleksjoner om hierarkier og sosiale mekanismer som peker mer mot et miljø enn individuell psykologi som forklaring. Men det slår meg at barndom og ungdomstid så er det vel veldig få, om ingen, som er så selvsikre som man drømmer om. Sånn sett ser jeg ingen grunn til å tro at barn som er middels, eller litt over middels selvsikre er usikre nok til å ha behov for å hevde seg i hierarkier, og spille spillene for sosial aksept, også når de er ubehagelige. Sånn sett kan vi fortsatt ha med usikkerhet, men det virker ikke som om det er dette skiller mobbere fra de som ikke mobber.

  • 17 May, 2009 - 2:45 pm | Permalink

    “Kan det være at selve historiene om mobbing, i hvert fall i noen grad, faktisk gjør det vanskeligere å nedkjempe den?”

    Jeg håper du ikke har rett i det.

    Vil bare si at Virrvarrs innlegg har betydd svært mye for meg og har inspirert meg til å vurdere og nesten tørre å dele min egen mobbehistorie.

    Jeg tror at ord som “ukebladhistorier” og det å antyde at mobbeofres fortellinger gjør det vanskelig å nedkjempe mobbing, faktisk gjør det enda vanskeligere for mobbeofre å åpne seg og fortelle om den gangen man var absolutt svak og ikke hadde noen evne til mestring. Mestringshistorier kan hvem som helst slenge ut av seg, for i de historiene er man selv helten. Mobbehistoriene er verre, for der er man taperen, den ydmykede. Jeg er ikke enig i at de fremstiller folk som gode og onde. De fremstiller alle som tapere, men de er likevel utrolig viktige å få frem.

    Jeg har også lyst til å nevne det perspektivet at kvinner ofte kommuniserer gjennom nære og personlige historier, mens menn liker å abstrahere. Ingen av delene er rett eller galt, og jeg aner ikke om det er medfødt eller sosialt tillært. Men jeg synes det er trist at det nære og personlige perpektivet skal ha så mye mindre kred enn det abstrakte.

  • 18 May, 2009 - 12:47 am | Permalink

    Jeg kan berolige deg med, Hjorten, at den skal ha et faglig perspektiv også – og at det blir en type bok som ikke er utgitt før. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg ikke sett noen grunn i verden til å lage den. Dessuten er det ikke en offerbok – lærerens stemme, mobberens stemme, pappas stemme osv, skal selvsagt vies plass.

    Jeg mener, som jeg har skrevet flere steder, at debatten må løftes opp på et annet nivå enn den har vært til nå. Og det skal boken bidra til. Vi har forskning og mobbeprogrammer nær sagt i hue og ræva (beklager uttrykket), men folks erfaringer tilsier i svært mange tilfeller, at hverken resultatene eller programmene nødvendigvis er riktige og/eller virkningsfulle.

    Dessuten, ved å lene seg til forskning og programmer for alskens, så mister man individfokuset og ansvarsfraskrivelsen er betydelig nærmere enn man liker å tro. Gjennom måten mobbing håndteres på i mange norske skoler (og på arbeidsplasser) i dag – takket være forskning og antimobbeprogrammer, så fratas man det som i min bransje kalles retten til brukermedvirkning. Det har jeg personlig erfart.

    Likhetsprinsippet virker overordnet og skal altså gjelde ift hvordan mobbing oppleves for den enkelte og hva den som mobber eller blir mobbet trenger. For det har forskningen bestemt.

    Tror flere enn meg mener at det er en enkel og gjennomførbar policy, ja, men feilslått.

  • Oda
    18 May, 2009 - 2:02 am | Permalink

    Ja, jeg er enig at å gjøre dette til en kamp der De Slemme er imot De Snille er en virkelighetsforståelse som er direkte skadelig.

    Jeg var i min tid både utstøtt, fordi jeg var sær, og voldelig mot min langvarige plageånd, fordi han var utviklingshemmet og jeg var satt ved siden av ham.

    Ett fokus jeg savner i debatten er fokuset på system-faktorer. (Beklager om min akademiske lingo ikke er helt ren, jeg har ikke brukt den mye på Norsk)

    Barn plasseres i en rolle de må spille, der brudd med rollen blir straffet. Og skolen er en instutisjon som fostrer slik rolle-inndeling.
    Den kule, den bråkete, den populære jenta, guttejenta, nerden, klovnen etc.

    Man kan muligens se på at barn tvinges til å omfavne en rolle, gjøre den til til sin identitet, og så leve den ut.

    Dette er veldig Ervin Goffman, man en tanke..

    Oda

    • Oda
      18 May, 2009 - 2:46 am | Permalink

      Noen teite eksempler:

      Kjønnspoliti. Ei aktiv jente tar plass, er verbal, og snakker over “De tøffe gutta”. Deres rolle i skolegården er truet. Jenta mobbes.

      De populære jentene inkluderer ikke en av jentene. Hun er ikke interessert i gutter eller sminke, og passer ikke inn i gruppa. Hun fryses ut.

      Klovnen i klassen misliker at en elev ber ham være stille, heller enn å le. Skjønner han ikke at det er morsomt? Eleven blir mobbet, gjerne med hjelp fra klovnens vanlige publikum.

      Den nerdete eleven uten venner blir plutselig til en mester av slemme kommentarer. Han har aldri fått lov til å hevde sin skoleflinkhet, men nå er det alvor. Han kan ta igjen, og la alle vite hvor smart han er. Nedlatende kommentarer til de svakere elevene skjer.

      Er dette en nyttig modell, eller er jeg på bærtur?

  • 20 May, 2009 - 2:02 am | Permalink

    Du tar bokstavelig talt ord fra min munn, eller skal jeg si fra mine tanker. Har tenkt mye på det samme. Det som er viktig i etterkant av egne historier om mobbing, er kanskje å ha et meta-skriv som bl. a. foreslår diskusjon rundt temaet, evt. diskusjon, f. eks: “Hvorfor ble x mobbet? Hva ville dere gjort i samme situasjon? Hvordan påvirker det noen å bli mobbet?”

    Noe jeg selv akter å fokusere på når jeg skal bidra til dette prosjektet, er ettervirkningene mobbing kan ha, noe jeg tror er vel så viktig å få med seg – ikke bare -at- jeg ble mobbet, og hvordan og når jeg ble det, men også andre problemstillinger. Kanskje det vil ha en mer avskrekkende effekt? Det er antageligvis vanskelig for svært unge mennesker å forstå nettopp hva slags konsekvenser det de foretar seg, kan ha. Det gjelder vel det meste i deres verden. Da er det kanskje viktig å i skolen, kanskje via helsesøster, ha et opplegg der man fokuserer på selvtillit og nettopp hvorfor denne er så viktig for noen. Dette ser jeg for meg nok kan være direkte tilknyttet prosjektet “Venn1” som jeg nesten ble med på, se link her: http://www.mentalhelse.no/venn1no/
    Syns det er kjempeviktig at fokus på god mental helse, og hvordan opprettholde ens egen gode helse, samt bli klar over at den hos en selv og andre er veldig skjør, innføres meget tidlig, kanskje allerede i barnehagen? (I så fall på en forenklet rollespill-måte).

    Hoi, denne kommentaren ble veldig “skissete”, men jeg kom på ting underveis, da har jeg hvertfall noe å gå ut ifra når jeg skal skrive videre om det.

    Men takk for et flott og tankevekkende innlegg!

  • 20 May, 2009 - 2:04 am | Permalink

    PS. En stor tankevekker for meg er at jeg har flere andre venner som ble mobbet, men som (hvertfall hevder) at de ikke brydde seg stort, og at dette ikke påvirker dem i hverdagen. Mener ikke at disse menneskene er “bedre” enn vi som har blitt preget av det, bare at alle er forskjellige i måte å takle og forstå ting på.
    Uansett er det best å ta utgangspunkt i at man skal respektere andre.

  • 20 May, 2009 - 2:34 am | Permalink

    “Men samtidig så mener jeg helt klart at man ikke kan se helt bort i fra offerets adferd heller. Det er i barndommen vi legger grunnlaget for voksenlivet, om man er så sjenert, stille og følsom at det står i veien for å bli inkludert i klassen og få seg venner, så er det verdt å gjøre en innsats for å gjøre barnet tøffere. Av hensyn til barnet selv.

    For det blir ikke nødvendigvis noe lettere å være stille, sjenert og følsom som voksen?”

    Nei, det er bare annerledes. Noen er utadvendte, noen er stille og innadvendte. Uttrykket “å gjøre barnet tøffere” treffer meg hardt, da jeg har hørt så mange ganger at jeg må tåle litt, og må bli tøffere. Hvor tøff? Så tøff at jeg klarer å hindre kroppen min i å reagere med gråt (som jeg forgjeves har jobbet med i 21 år)? Så tøff at man ikke bryr seg når man blir holdt igjen etter friminuttet og banka? Så tøff at man tar igjen? Er man da noe bedre?

    Ved å si dette virker du som om du syns det er et problem at barnet er sjenert, og at dette er vanskelig i voksenlivet.
    Hovedpoenget mitt er at selv om det kanskje er vanskelig for barnet senere, så er det ingen grunn til å legitimisere mobbingen, noe en kan tolke det du skriver som at du gjør. Uansett hvor stille og sjenerte noen er: Behandle dem med respekt. Ikke snakk stygt til dem eller om dem. Vær snill og grei mot dem.

    Jeg vil understreke at jeg ser poenget ditt, men jeg ser veldig mange problemer knyttet til det. “om man er så sjenert, stille og følsom at det står i veien for å bli inkludert i klassen og få seg venner,”
    Hm, kan du presisere dette? Jeg var sjenert og følsom, stille ble jeg etter hvert nettopp på grunn av mobbingen. Det var også et resultat av arv. Jeg vil ikke si at jeg nå har vansker med å få venner (snarere tvert imot), noe som er ganske interessant. Jeg var veldig utadvendt og livlig når jeg ikke var på skolen, for på skolen var jeg redd for de andre barna. Når sant skal sies husker jeg ikke hva som kom først.

    Måten en da bør håndtere mobbeofferets adferd på syns jeg først og fremst vil være å styrke dettes selvtillit. For å styrke selvtilliten må man gjerne fjerne det som kanskje bidrar til å svekke den, som ofte er nettopp mobbingen.

    Det slår meg at jeg lurer på hvorvidt sosial angst kan være medfødt.

    Igjen, beklager rotete kommentar, jeg er ikke helt våken men allikevel veldig engasjert :p

  • 20 May, 2009 - 7:27 pm | Permalink

    Klokt, gjennomtenkt, spennende, nytt, velbegrunnet. Nye synspunkter, en annen vinkel. Dette var spennende lesning, og ikke minst viktig lesning.

    Flere sånne!

  • Hjorthen
    23 May, 2009 - 6:50 am | Permalink

    Jeg må bare beklage at jeg ikke rakk å følge opp alle kommentarer her, sånn er det for tiden, jeg blogger visst bare på full maskin annenhver uke.

    Men jeg tror ikke jeg er helt ferdig med dette emnet ennå, så inntil videre takker jeg bare for innspill, det ble et kjekt kommentarfelt dette.

  • Pingback: Mer mobbing | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Pingback: Blå Briller » Blog Archive » Mobbing

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: