web analytics

Mer mobbing

bullying-739607
Creative Commons License photo credit: Chesi – Fotos CC

Dagblad-Magasinets sak fra sist lørdag om fjorten år gamle Kai-Arne som ikke hadde vært på skolen på ni måneder var en sterk historie. Slik mobbehistorier gjerne er. Dagbladets journalister velger å stille seg helt og holdent på familiens side, den lilles kamp mot det store onde systemet, en sak der det kreves at noen må se til å ordne opp, og det er et forståelig valg. Jeg håper den får akkurat den effekten, at noen faktisk klarer å løfte saken opp, og finne akkurat den nødvendige oppskriften som skal til for å ordne opp i akkurat denne saken.

Samtidig synes jeg at Dagblad-Magasinet her understreker litt av poenget mitt med innlegget jeg publiserte her den 15.mai. Det er alltid plass til en sterk mobbehistorie i mediene, men det er ikke alltid de klarer å formidle den på en måte som kan gi leserene økt innsikt i mobbing, utover det å skildre den vonde situasjonen til den som er rammet.

Ikke sånn å forstå at ikke det er viktig i seg selv da, men bringer det oss egentlig noe videre mot målet som selvfølgelig må være å redusere forekomsten av mobbing?

Det var det jeg tvilte litt på i nevnte innlegg, og jeg tviler vel fortsatt. Kommentarfeltet under saken om Kai Arne på db.no skal man kanskje ikke legge for mye vekt på, men jeg synes ikke akkurat det er fullt av innsikt da, for å si det mildt. Der finner man dem som mener at mobbing nærmest er en naturtilstand, og det er hans egen skyld når han kler seg på den måten. Dessuten mobber han selv, for det har jeg sett, så det er ikke egentlig synd på ham. Og man finner dem som mener at mobbere bør kjølhales, og dra dit pepperen gror.

Og selvfølgelig er det en som mener at sosialistene har skylda.

Det som slo meg etterhvert som kommentarene strømmet på til mitt forrige innlegg var for det første at mobbing kanskje ikke er noe særlig presist begrep, og at det kan være greit å bli enige om en definisjon før man begynner å diskutere. Ta nå for eksempel posten Når ingen vil leke med deg hos Livet leker. Snakker vi om mobbing her? Nei vil jeg si, mens andre kanskje vil snakke om jentemobbing, utfrysing, og kanskje kreve at noen må ordne opp? Vi må også passe på å skille mellom erting og mobbing, der det ene er helt naturlig, og kanskje til og med godt for barnas sosiale utvikling, mens det andre i verste fall kan ødelegge en barndom, ja kanskje et helt liv. Er det alltid like lett å se forskjellen på erting og mobbing om man står utenfor og ser på?

For det andre slo det meg selvfølgelig at jeg egentlig ikke vet så fryktelig mye om mobbing jeg heller.

Ja, det ligger jo i denne bloggens natur det siste der, så det er greit, men jeg har forsøkt å lese meg litt opp de siste par ukene, og her er noen svar jeg har funnet som det kanskje kan være nyttig å ha på ett sted.

  • Mobbing kan ramme hvem som helst, men det finnes noen karakteristikker som går igjen og gjør at noen barn har en høyere risiko for å bli et mobbeoffer. Annerledeshet i en eller annen form er naturlig nok en faktor, men i mindre grad en man skulle tro. Viktigst er personlighet og sosiale ferdigheter. Følsomme og forsiktige barn utgjør flesteparten av mobbeofrene, en mindre gruppe ofre er mer utagerende, provoserende, klossete og urolige barn.
  • Flere undersøkelser finner en del sammenfallende karakteristikker hos barn som mobber andre. Lavere terskel for voldsbruk, mangel på empati. Aggressivitet. Man har ikke funnet noe som tyder på at det er riktig at man har lav selvtillit eller en lav selvfølelse, og at man mobber for å kompensere for dette. Mobberen kommer ofte fra hjem preget av mindre varme, der fysisk avstraffing er en del av oppdragelsen.
  • Det er foreløpig få undersøkelser som ser på om den som mobber vokser opp til for eksempel voldskriminalitet og rusmisbruk, men de som har vært gjort antyder at det er en link der. I en svensk undersøkelse fra 93 fant Dan Olweus at 60 prosent av gutter beskrevet som mobbere i 6-9 klasse hadde minst en dom for kriminalitet på rullebladet ved midten av 20-årene. 35-40 prosent hadde tre eller fler.
  • I Skandinavia viser undersøkelser at mobbere gjerne er omtrent like populære som gjennomsnittet, mens mobbeofferet ikke er populært i det hele tatt. Det er kanskje en fattig trøst at mobberens popularitet har det med å synke med alderen.
  • Litt interessant er det kanskje at undersøkelser fra UK og fra Nederland viser at mobberen der er vesentlig mindre populær enn det h*n ser ut til å være i Skandinavia. Er det de jævla sosialistene allikevel?
  • Gutters mobbing har oftere innslag av slag, spark og andre fysiske utskeielser, mens jentenes mobbing kanskje er mer psykologisk. Men både for gutter og jenter er verbal mobbing den mest vanlige formen.
  • Mobbing blir mindre vanlig etterhvert som man vokser til, og en engelsk undersøkelse peker på fire grunner til det. Viktigst er disse. 1: Mange mobbes av eldre barn, og etterhvert som man blir eldre blir det jo også færre potensielle mobbere. 2: De sosiale ferdighetene blir bedre med alderen, slik at man lærer seg å unngå mobbing, eller finner måter å takle det på.  I tillegg er det slik at yngre barn ikke skjønner at mobbing er galt, og dessuten har yngre barn både en videre definisjon av mobbing, og også en større skala av aggressiv oppførsel.

Og sånn kunne man vel fortsatt, f.eks med kuriosa fra skotske undersøkelser som viser at barn som bor sammen med bare far, eller eventuelt bor hos andre enn foreldrene, har en større risiko for å bli mobbet. At enebarn, eller barn med to søsken, blir mobbet sjeldnere, slik at man altså bør ha ett eller tre barn, ikke to. Klasse spiller liten eller ingen rolle, selv om barn av akademikere både mobber og blir mobbet sjeldnere enn barn av håndverkere. Men ta det med en klype salt eller fler, det er små variasjoner, og skotske forhold trenger ikke gjenspeile den norske virkeligheten.

Så vil det selvfølgelig finnes unntak til alle regler. Hvis jeg nå til slutt skal driste meg til å si noe generelt om mobbing tror jeg det må bli at man i grunnen ikke kan si så mye generelt om mobbing. At den som mobber er alene, med en eller to støttespillere er like vanlig som at det er en større gruppe som står bak. Mobberen kan selv være et offer som også har behov for å bli tatt vare på, eller det kan være en hvilken som helst elev. Å gjøre mobberene oppmerksomme på konsekvensene av mobbing vil kunne ha en god effekt på mange, mens det på enkelte snarere vil virke motsatt. Det finnes ingen enkle løsninger, det som vil virke i en situasjon vil ikke nødvendigvis virke i en annen.

Kanskje er det en trøst at forskningen på mobbing fortsatt er relativt ung, ikke veldig omfattende kanskje, og den kunnskapen vi har er spredd rimelig tynt utover? Det kan med andre ord bare bli bedre?

Noen som vet i hvilken grad dagens lærerstudenter får noen innføring i mobbeproblematikk forresten?

25 Comments

  • 28 May, 2009 - 10:14 am | Permalink

    “Man har ikke funnet noe som tyder på at det er riktig at man har lav selvtillit eller en lav selvfølelse, og at man mobber for å kompensere for dette. Mobberen kommer ofte fra hjem preget av mindre varme, der fysisk avstraffing er en del av oppdragelsen.”

    Vil det også si at å komme fra et hjem preget av mindre varme og fysisk avstraffing ikke har noe å si for hvordan man føler seg? (altså høy/lav selvfølelse sånn innerst inne)

    “Det er foreløpig få undersøkelser som ser på om den som mobber vokser opp til for eksempel voldskriminalitet og rusmisbruk, men de som har vært gjort antyder at det er en link der.”

    Den verste på min skole endte i fengsel til slutt, for å ha banket opp flere, en så han havnet i koma. Vi var nesten naboer så jeg har kjent ham hele livet, og frem til faste lærere forsvant og vi fikk tullete vikarer og bare kaos på slutten av barneskolen så var han snilleste søteste gutten.

    Har hørt i ettertid at noen eldre gutter hadde plaget ham tidligere. Og jeg lurer på om han ble så redd for å oppleve det igjen da all voksenkontroll forsvant at han ble bølle selv for å være sikker. Og det er ikke så lett å gå tilbake på sånt, når det først er det folk forventer av deg, og alle vennene dine er av samme type.

    Enkle løsninger finnes nok ikke, men jeg tror voksne med kontroll er en viktig brikke, som det går an å gjøre noe med.

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 6:08 pm | Permalink

      Man skal ikke mange generasjoner bakover før det var ganske vanlig å vokse opp i familier der fysisk avstraffing forekom, og følelsene var mindre varme enn det som kanskje er normen i dag. Jeg tror ikke det er noen automatikk i at det gir en lavere selvfølelse.

  • 28 May, 2009 - 11:00 am | Permalink

    At “mobbing blir mindre vanlig etterhvert som man vokser til” kan nok ha sammenheng med at etter hvert som folk blir eldre kan flere velge sitt eget miljø. Etter hvert som en blir eldre vil en velge sitt eget miljø, og flere, men dessverre ikke alle, kan flytte og/eller bytte jobb dersom en ikke trives.

    Undersøkelser som spør om mobbere utvikler seg til kriminelle eller rusmisbrukere er sikkert påsin plass, men jeg tror det er enda mer interessant å spørre om de som mobber som barn fortsetter å mobbe som voksne, eller om de utvikler annen adferd som kan betegnes som problematisk.

    Hvor interessant er det egentlig at en som mobber som barn ikke blir kriminell eller rusmisbruker, men i stedet mobber sin ektefelle/partner/samboer?

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 7:04 pm | Permalink

      Mobbing ble vel regnet som lite annet enn barnestreker til et stykke inn på syttitallet, så det er et ganske ferskt forskningsområde. Hva som skjer med mobberen som voksen finnes det liten forskning på, men det kommer sikkert. Om jeg skal gjette så vil det vel ikke overraske om den voksne mobberen er overrepresentert blant dem som mishandler sin partner, men noen automatikk i det er det neppe.

      Men dette er antagelig nok et spørsmål der en definisjonsavklaring kunne være på sin plass? Hvilken mobber snakker vi om? Snakker vi om den mobberen som bruker vold så er det nok en sammenheng, inkluderer vi den mer vanlige og verbale mobberen tror jeg sammenhengen blir atskillig løsere. Og tar vi med tilskuerene som forsåvidt er med på mobbing selv om de ikke aktivt deltar så vil bildet bli ytterligere utvisket?

  • Pål
    28 May, 2009 - 11:12 am | Permalink

    Ifølge dagblad-artikkelen skriver en rektor:

    “Det får lett preg av skittkasting og skyldfordeling.”

    Denne rektoren har skjønt svært lite og burde tvinges til å lære mer om mobbing og mobbeproblematikk. Selvsagt skal man drive forebyggende arbeid, men det viktigste av alt er følgende:

    1. Det er mobberen som er skyld i mobbingen, og ingen andre.
    2. Mobbing skal ha konsekvenser.

    Når det gjelder mobbing som tema i lærerutdanningen: Mobbing er alltid en del av pensum, men tiden som settes av til dette er ofte ikke så stor, gjerne under 8 timer. Forhåpentligvis vil dette utvides når vi får ny lærerutdanning fra neste år.

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 7:13 pm | Permalink

      Rektoren hadde nok ikke helt skjønt alvoret i den saken Dagbladet skriver om, men jeg ser ikke bort fra at han har et generelt poeng. Jeg tror i hvert fall ikke at det alltid er like fruktbart å fokusere på skyldfordelingen.

  • 28 May, 2009 - 11:36 am | Permalink

    Kan i det minste melde om at mobbing tas opp på førsteåret i HiOs lærerutdanning. Fikk inntrykk av at det ville komme mer utover i løpet også.

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 7:14 pm | Permalink

      Bra Ivers!

    • 30 May, 2009 - 1:01 pm | Permalink

      Fikk beskjed av @storrusten å svare på spøsrmålet ditt. På Allmennlærerutdanninga på HiB så har vi det siste året hatt en del rundt mobbing. Dette er et tema som går inn under Pedfaget: Læreren, eleven og skolen i et kritisk og etisk perspektiv. Vår lærer var veldig opptatt og dermed diskuterte vi det en god del. Tror det er veldig individuelt i forhold til faglærer.

      I tillegg til mobbing så er vi innom temar som: barn i vanskelige livssituasjoner, barn med selvmordstanker, Utfordrende elevatferd, Skole-hjem samarbeid. Innenfor alle disse temaene er det mulig å trekke inn mobbing, noe som vår lærer har gjort til en viss grad. Vi har med andre ord hatt mye om mobbing!

      Selv om vi har hatt mye om det så er det bare i teorien og jeg er redd for at jeg som nyutdannet om noen år ikke sitter med nok kunnskap og ikke minst erfaring til å ta tak i mobbing på et tidlig stadie. Det er viktig at skolen har et opplegg som sier noe om hvordan de vil ta tak i mobbing. En god del skoler deltar i program laget for å bekjempe mobbing.

      Det er et viktig tema du tar opp her og jeg håper at flere klarer å tenke at det media viser ikke alltid gjenspeiler hele virkeligheten. Jeg tror det er veldig mange på skolene til Kai Arne som har prøvd det de har klart, men i media virker det som om hele personalet har snudd ryggen til. Jeg tror ikke det er mange lærere som klarer å gjøre det. Jeg vet jeg ikke hadde klart det!

      • Hjorthen
        30 May, 2009 - 6:02 pm | Permalink

        Takk skal du ha.

        Jeg er enig med deg, jeg er skeptisk til måten slike saker gjerne vinkles på, med klare fiendebilder. Lærerene som ikke gjør noe etc. Joda, visst kunne man sikkert gjort mer, og sikkert også annerledes i mange saker, men samtidig skal man ha forståelse for hvor vanskelig det er, og at det vel hører med til sjeldenhetene at det handler om vond vilje fra skolens side?

  • 28 May, 2009 - 11:59 am | Permalink

    Perspektivet på mobbing som naturtilstand er ikke så dumt for å forstå mobbingen som fenomen, og det syns jeg er nødvendig for å komme den til livs. Mobbing har et slektskap med mange andre sosialt repressive tiltak, og kan forstås som gruppas/klanens/samfunnets mest ekstreme måte å disiplinere sine egne medlemmer. Det er en ekstrem måte, fordi den lar offeret skyves helt ut av gruppa, men funksjonen er desto mer preventiv.

    Det er ikke uten grunn at mobbingen knytter seg til seksualitet, kjønn og kropp. Dette er kanskje delvis en biologisk arv fra (biologisk sett) våre forfedres behov for å fremme sin egen seksuelle overlegenhet ved å denge på andre aper, men viktigere er det kulturelle perspektivet: Dette stammer fra den sterke sammenhengen mellom familie – seksualitet – jord – rikdom og ære.

    Hovedpoenget med å forstå disse bakenforliggende temaene er at alt dette er revnende irrelevant i et moderne samfunn, og det bør gjøre sitt til at mobbeforebyggingen trappes opp. Det er skummelt å si at det er synd på mobberne, men i noen perspektiver er det nyttig å peke på at å jobbe med å bryte ned mobbernes fordomsfylte forestillingsverden er viktig også for deres egne liv. Det er tross alt de som sitter inne med antikvarisk strenge bilder av hva som er bra og dårlig oppførsel.

    Til slutt: det er viktig å huske på at mobbing er så mangt. Mobbing har like lite én enkelt årsak som drap. Strategiene for bekjempelse av mobbing må derfor være mangefasetterte. Et lite utforsket område er for eksempel de selvpåførende ofrene, altså mobbeofre som heller velger å gå inn i roller der de mobbes enn å forbli usynlige. Det sier seg nærmest selv at man må komme et slikt fenomen i møte på en annen måte enn når noen mobbes for “uriktige” klær eller seksuell orientering.

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 7:16 pm | Permalink

      Omtrent som om jeg skulle sagt det selv.

  • tankefull
    28 May, 2009 - 7:05 pm | Permalink

    Jeg tror aldri at en bli helt kvitt mobbing.

    Men å ha fokus på et godt miljø generelt. Lære ungene våre at en skal ta vare på hverandre og inkludere andre. Også de som er annerledes eller kanskje ikke er like gode til å spille det sosiale spillet. Men det er vel kanskje bare en ønskedrøm.

    • Hjorthen
      28 May, 2009 - 7:18 pm | Permalink

      Man må jo prøve da, selv om man aldri når utopien?

      Og ansvaret ligger vel først og fremst hos foreldrene, ikke hos læreren?

  • 28 May, 2009 - 10:57 pm | Permalink

    Jeg blir i grunn bekymret når mindreårige “står fram” i avisene – og spesielt i riksdekkende media. Jeg tror ikke det er en klok avgjørelse av foreldre.

    • Hjorthen
      29 May, 2009 - 1:43 am | Permalink

      Jeg skjønner hva du mener for å si det sånn, man bør i hvert fall ha tenkt godt igjennom hva en gjør. Men om man mener det er siste utvei, så kan jeg forstå at man gjør det, og kanskje kan det føre til noe bra?

      • 29 May, 2009 - 3:35 pm | Permalink

        Det kan kanskje føre til noe bra, men jeg er skeptisk likevel.

        • Hjorthen
          30 May, 2009 - 8:49 am | Permalink

          Jeg også, media bør nok være siste utvei, det man gjør når man har forsøkt alt annet og ikke kommet noen vei. Tror jeg.

  • Edder
    29 May, 2009 - 10:35 am | Permalink

    Den definisjonen av mobbing jeg er vant til å bruke – systematisk plaging over tid – synes jeg er god. Det må, etter min mening, ikke være sånn at vi har vært mobbeofre alle sammen, fordi vi har vært i konflikt med andre. Jeg har møtt folk som har sagt “Jeg ble mobba en gang på barneskolen” for så å uttale seg som autoriteter på feltet. Nei, man ble ikke mobba en gang på barneskolen, erting het det i gamle dager, og det er noe annet enn mobbing.

    En annen ting, som mamma, er at jeg har vært like redd for at ungene mine skal bli mobbere som at de skal bli ofre for andre, jeg tror at vi har problemer med å se de små menneskene vi lever med som potensielle bøller, noe som faktisk gjør det vanskeligere enn det trenger å være å løse opp i mobbesituasjoner, hvis foreldre nekter å tro at deres barn kan være i stand til å plage andre, er det vanskelig å spille på lag for å finne virkemidler mot mobbing.

    Dette skal jeg mene mer om senere, nå må jeg løpe.

    • Hjorthen
      30 May, 2009 - 8:53 am | Permalink

      Tidsaspektet er nok vesentlig ja. Alle har vel opplevd å bli ertet, men det er ikke det samme som mobbing. Det bør pågå over en viss tid før det er riktig å snakke om mobbing.

      Og vi vet jo godt at foreldre har vanskelig for å tro at egne barn kan være slyngler. Ser ikke bort fra at det kan være et ganske stort hinder for å få løst situasjonen av og til?

  • 29 May, 2009 - 11:32 am | Permalink

    Barn som plager andre barn uten at det reageres slik at de får en korreksjon – de må da bli dårlig tilpasset når de blir voksne? Men kanskje (de fleste) modnes på sikt?

    Barn som blir plaget av andre barn, men som opplever støtte blant voksne og/eller andre barn – de kommer seg kanskje gjennom dette uten å ta skade av det, men lærer faktisk noe av det? Eller er det ikke nok med støtte fra de voksne dersom de ikke har noen blant sine jevnaldrene å støtte seg på?

    Barn som blir plaget av andre barn – og som føler at de står alene med dette – uten venner, og uten støtte fra voksne. Her tenker jeg at man legger grunnlaget for tragiske skjebner.

    Hva er det jeg prøver å si? Kanskje at mobbing og konsekvensene av det handler om mer enn hva mobberen/mobberne helt konkret gjør/sier, det handler også om hvilken virkelighet mobbeofferet ellers lever i. Noen som blir fysisk plaget over lengre tid kan kanskje komme bedre ut av det enn noen som ikke blir direkte plaget, men “bare” frosset ut.

    Enig i at det å være mamma til en mobber må kunne kjennes minst like ille som å være mamma til en som blir mobbet. I begge tilfeller vil man jo jobbe for at ens eget barn skal fungere best mulig sammen med andre, og i begge tilfeller er jo dette ikke tilfelle, enten barnet mobber eller blir mobbet.

    • Hjorthen
      30 May, 2009 - 8:59 am | Permalink

      Ja det er mange faktorer. Dagbladet har jo kjørt denne serien sin om den ene viktige personen som skal ha blitt redningen i noens oppvekst. Ofte er det ikke mer som skal til, at man treffer den ene personen som kan bli en venn og en støttespiller i den vanskelige barndommen. Enten det nå er en jevnaldrende eller en voksen?

  • 30 May, 2009 - 12:49 pm | Permalink

    Gidder ikke å lese alle kommentarene, så det er kanskje nevnt før, men mobbing er ikke et tema på lærerutdanningen ved HiB (første året). Kan hende at det kommer senere, men ut fra det Fruen (som studerer der) sier, virker det ikke som om det blir særlig vektlagt.

    • Hjorthen
      30 May, 2009 - 6:03 pm | Permalink

      I følge Bjørnars kommentar så kommer det visst på siste året? Får håpe det!

  • 2 June, 2009 - 7:42 pm | Permalink

    “..Dette fungerte en stund, men det ble for spesielt å sitte her med en lærer som har sterk dysleksi. Han skulle ha både matte, engelsk og norsk med Kai-Arne. Jeg skrev e-post til skolen om at vi like gjerne kunne droppe hjemmeundervisningen…”

    Denne kommentaren fra mor sier mye om henne og hele saken, syns jeg. Jeg hang med en stund i historien, men da jeg leste dette falt mange brikker på plass…Veldig sannsynlig at læreren som kommer til hjemmeundervisningen har sterk dysleksi – og det hjelper nok veldig å sitte mesteparten av døgnet foran pc`en å spille…

    Nei, her har Dagbladet gjort slett arbeid. Saken har alltid flere sider.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: