Ikke før hadde jeg lest ferdig Avils Song for Eirabu, så kastet jeg meg over Lajla Rolstads Nekronauten. En gotisk steampunkgrøsserkrim fra et alternativt univers der uforklarlige forbrytelser skjuler et plot der det handler om å kolonisere selveste dødsriket. Er det bare noe jeg innbiller meg, eller har norske forlag blitt litt dristigere de siste årene med hensyn til å gi ut bøker som beveger seg ut i det fantastiske?

Vi befinner oss i Grandbretan, et imperie som favner store deler av jordkloden, i byen Camulodunum, der vi møter bokens hovedperson, legen Janss. Når hans venn, grosserer Grock, først oppfører seg merkelig, for så å bli funnet død dagen etter, med en kropp som obduksjonen forteller skulle vært død i over en uke, så lover Janss grossererens datter at han skal gjøre sitt beste for å komme til bunns i saken.

Nekronauten

Men Janss mangler den intellektuelle kapasiteten som skal til, så han tilkaller sin venn doktor Jonas, og dermed har vi et slags Sherlock Holmes og Dr.Watson-lag stablet på bena. Den briljante Jonas har til og med en viss sans for eksotiske rusmidler felles med den mer berømte Holmes.

De to herrer doktorene gjør sine undersøkelser, famler lenge i blinde, men kommer etterhvert til bunns i saken. Uten at dette nødvendigvis fører til en happy ending, og nå har jeg antagelig allerede røpet for mye, så jeg lar det bli med dette.

Rolstad har et nært forhold til Bram Stokers Dracula, hun har skrevet hovedoppgave i litteraturvitenskap om den, og i Nekronauten låner hun stilen fra Stoker og hans samtidige, Poe og Murders in the Rue Morgue, og Conan Doyle naturligvis. Universet vi befinner oss i er umiskjennelig britisk, nesten, men bare nesten, slik man kan forestille seg det var rundt det forrige århundreskiftet. Grandbretan er naturlig nok en variant av det storslagne britiske imperiet, og Camulodunum er ikke noe annet enn det romerske navnet på Colchester.

Men noe er også annerledes. Det er et kaldt samfunn som beskrives, et dekadent samfunn, der siste mote er klær som det nesten er umulig å bevege seg i. Stramme lærstropper, metallsnipper som skjærer i halsen, sko som gjør det umulig å gå på en ordentlig måte. Menneskene i dette samfunnet er hemmet på mer enn en måte.

Rolstad, her i strek fra Bharfots blogg, tegnet av Streck.

Jeg liker veldig godt måten Rolstad porsjonerer ut forskjellene på sitt univers kontra det vi tror vi kjenner fra det virkelige Storbritannia under victoriatiden. Hun viser oss dem, hun forteller ikke, og universet er nok det jeg liker aller best med boka. Det er dette som gjør at boka med sin gammelmodige stil, kaller på interessen som noe annet enn en ren pastisj.

Selve plottet er originalt og godt funnet på. Etterhvert og innimellom er det også ganske spennende, men jeg synes nok fremdriften i handlingen til tider er litt i langsomste laget.

Alt i alt må jeg konkludere med at dette er en debutroman som står til godkjent, jeg ser frem til å følge dette forfatterskapet videre.

Related posts:

1. Hjorthen leser bok: Mødre og andre monstre
2. Hjorthen leser bok: Stranger things happen
3. Hjorthen leser bok: Fantasi vs realisme
4. Hjorthen leser bok: Den merkelige hendelsen med gutten i den boka
5. Hjorthen leser bok: Den onde viljen