web analytics

Hjorthen leser bok: Ghetto Nerd at the end of the World

oscar-wao1Junot Díaz hadde bare gitt ut en novellesamling før han romandebuterte med et brak med boka The Brief Wondrous Life of Oscar Wao i 2007. Kritikerene var fra seg av begeistring, boka fikk både den amerikanske kritikerprisen, og Pulitzerprisen. I høst kommer den visst på norsk, men jeg leste den på engelsk i ferien. Jeg tror vi går rett på konklusjonen:

Oscar Wao er en brillefin leseropplevelse, morsom og lettlest, jeg likte den veldig godt, men når jeg lukket igjen boka satt jeg igjen med en liten følelse av at alt oppstyret kanskje var i meste laget.

Siden har jeg tygget litt på boka, tenkt litt på hva jeg skulle skrive om den, og etterhvert som det hele har sunket inn så tror jeg konklusjonen allikevel må bli at dette er flotte saker, en viktig bok. Les den. Det er gjerne et godt tegn når det er så mye å skrive om boka at man ikke helt vet hvor man skal begynne.

Oscar Wao, gutten som gir boka sin tittel, bor i Paterson, New Jersey. Han er førstegenerasjons innvandrer fra den Dominikanske Republikk, og han er et ganske så patetisk skue. Feit som et fjell er han ikke i stand til å leve opp til domikanerenes promiskuøse, og det må vel sies, temmelig misogynistiske, mannsideal. Ikke at det hindrer ham i å forelske seg i alle jenter han ser, men det blir jo ikke noe på ham.

Sånn sett er Oscar litterært beslektet med Lars Ramslies Fatso, og kanskje enda mer med John Kennedy Tooles karakter Ignatius J.Reilly. Men der Ignatius hater populærkuturen med hele sitt hjerte, omfavner Oscar den med hele seg. Oscar er en nerd av dimensjoner. Med få, om noen, venner begraver Oscar seg i populærkulturen, og da særlig den mer spekulative delen av den: Dungeons and Dragons, Twilight Zone, Star Trek, Superman, Doctor Who, Akira og selvfølgelig Tolkien. Oscar finner sin trøst og sin identitet her: – Dude wore his nerdiness like a Jedi wore his light saber or a Lensman his lens.

Oscar skriver selv, SF og Fantasy, han drømmer om å bli den dominikanske Tolkien, og The Brief and Wondrous Life of Oscar Wao er spekket med referanser til geekkulturen. Men tro nå for all del ikke at det er noen frelse å finne for Oscar der. Dette er ikke en sånn bok.

Ikke er det noe så enkelt som en bok om en fyr som ikke får pult heller, og Oscars historie er ikke en gang den viktigste her. Men hva slags bok er det da?

Vel, det er en bok om den Dominkanske Republikk. Det er en bok om å være innvandrer, om å tilhøre to kulturer. Det er en familiesaga. En bok om kolonialisme, og ettervirkningene av den.

Og så er det en hyllest til historiefortelling kanskje?

Diaz er professor i creative writing ved MIT, og The Brief and Wondrous Life of Oscar Wao er sannelig kreativ nok. Særlig satte jeg pris på måten han bruker Tolkien og Ringenes Herre for å fortelle historien om den Dominikanske Republikk. Det var jo nettopp på det som i dag er den Dominikanske Republikk at Columbus først støtte på Amerika, og det skal ha utløst en forbannelse, en fukú, som henger over dominikanerene den dag i dag.

En fukú som blant annet ga dem diktatoren Trujillo, som i en fotnote beskrives slik i boka:

For those of you who missed your mandatory two seconds of Dominican history: Trujillo, one of the twentieth century’s most infamous dictators, ruled the Dominican Republic between 1930 and 1961 with an implacable ruthless brutality. A portly, sadistic, pig-eyed mulato who bleached his skin, wore platform shoes, and had a fondness for Napoleon-era haberdashery, Trujillo (also known as El Jefe, the Failed Cattle Thief and Fuckface) came to control nearly every aspect of the DR’s political, cultural, social, and economic life through a potent (and familiar) mixture of violence, intimidation, massacre, rape, co-optation and terror; treated the country like it was a plantation and he was the master. At first glance, he was just your prototypical Latin American caudillo, but his power was terminal in ways that few historians or writers have ever truly captured, or, I would argue, imagined. He was our Sauron, our Arawn, our Darkseid, our Once and Future Dictator, a personaje so outlandish, so perverse, so dreadful that not even a sci-fi writer could have made his ass up.

Men der det holdt å kaste noe arvegods i en vulkan for å løfte forbannelsen over Midgard, så er det ikke fullt så enkelt i Santo Domingo.

At the end of The Return of the King, Sauron’s evil was taken away by “a great wind” and neatly “blown away,” with no lasting consequences to our heroes; but Trujillo was too powerful, too toxic a radiation to be dispelled so easily. Even after his death his evil lingered. Within hours of El Jefe dancing bien pegao with those twenty-seven bullets, his minions ran amok–fulfilling, as it were, his last will and vengeance. A great darkness descended on the Island and for the third time since the rise of Fidel people were being rounded up by Trujillo’s son, Ramfis, and a good plenty were sacrificed in the most depraved fashion imaginable, an orgy of terror funeral goods for the father from the son.

Og når John F.Kennedy ga grønt lys til drapet på Trujillo så nedkalte han samtidig en fukú over seg selv og sin familie.

Dere får et godt bilde av språket  her, og ser at det litt sånn streetsmart,  ispedd spanske ord histen og pisten. Det spiller ingen rolle om du ikke kan spansk, du skjønner som regel tegninga uansett.

Men altså, Trujillo er Sauron, og alle karakterer som vi ellers møter som har en forbindelse til ham får en referanse til Tolkien som gjøre at vi skjønner omtrent hvor på rangstigen vedkommende befinner seg.

– Han var ikke et ringskrømt, men han var ikke akkurat en ork heller.

Det er en fantastisk måte å fortelle et lands historie på, i et spanglish løftet ut av ghettoen i New Jersey, ispedd referanser til Ringenes Herre. Det er bare å bøye seg i støvet.

Fukú altså. Oscar selv sier et sted at han ikke tror på noen forbannelse. Bokas fortellerstemme, Yunior, sier at du kan velge selv om dette er en historie om fukú og zafa. (Zafa er det som må til for å bryte en forbannelse) Så da gjør vi det. Vi velger å tro at det er en historie som handler om å bryte en forbannelse, en historie om å redde verden, og hvem andre kan vel redde den enn antihelten Oscar Wao?

Nei, det er ikke en sånn historie, men så er det kanskje akkurat det det er allikevel?

Boka begynner i New Jersey, med en ganske ung Oscar, og ender i Santo Domingo omtrent i nåtid, men i mellomtiden blir vi tatt med tilbake til Oscars families historie. Oldefaren som endte i Trujillos fengsel fordi han prøvde å holde datteren unna diktatorens notorisk kåte øyne, morens tre ulykkelige kjærlighetshistorier, søsterens forsøk på å unngå familiens fukú.

Og mens jeg leste syntes jeg nok at i hvert fall morens historie trakk litt for mye i langdrag, men så drar det seg til igjen.

Diaz tegner ikke noe spesielt flatterende bilde av dominikanerene. Snarere tvert i mot, de er en nasjon av Trujilloer skriver han. De var mer Stasi enn Stasi noen gang kunne drømme om å være. Hadde ikke Diaz vært dominikaner selv, med mye den samme bakgrunnen som Oscar, så hadde han knapt sluppet unna med det. Mest påtrengende er kvinneforakten. Det er vel knapt en kvinne i historien her som ikke en eller annen gang får bank av kjæresten, og det er vel i grunnen bare sånn det skal være. Kvinnens verdi ligger i hennes lange ben og dype utringning. Yunior ligger med alt som kan krype og gå, at Oscar ikke gjør det samme er ikke fordi han ikke vil. Det er den latin-amerikanske macho-kulturen på sitt verste.

Men når det omsider blir litt action for Oscar, så er det ikke selve akten som beveger ham. Det er de små tingene, som å børste håret hennes, eller se henne gå naken over soveromsgulvet og inn på badet. Ikke mye machisimo over det der kanskje, så det er dette alle sammen snakker om, skriver han i et brev til sin søster Lola, men det er jo nettopp det. Det er som regel ikke det vi snakker om.

Og kanskje er det her frelsen ligger for Oscar Wao og den Dominikanske Republikk? Mer følelser, mindre machoposering? Men som det heter i sitatet som innleder boka:

Of what import are brief, nameless lives … to Galactus?

Og enda er det en hel masse mer man kunne sagt om denne boka, men et sted må man vel stoppe også.

Som f.eks. Her.

Leave a Reply

%d bloggers like this: