web analytics

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Britiske soldater under Battle of Mons.
Britiske soldater under Battle of Mons.

I fjor sommer hadde vi litt problemer med en fyr på hotellet. Ja, det var vel mer snakk om et irritasjonsmoment heller enn et direkte problem da, han fikk seg et rom for en natt uten å betale etter å ha dratt en historie om at en venninne skulle komme innom og betale etterpå. Vi går jo ikke på dem til vanlig, men han kjente altså hun som sto i resepsjonen, og hun trodde på ham. Innen vi skjønte at det aldri kom til å komme noen å betale for det rommet hadde han vel rukket å sette en pakke røyk og noe annet småtteri på rommet også.

Hun som kjente ham, og hadde gitt ham rommet, ble naturlig nok skuffet, og ga ham beskjed om at han heretter skulle holde seg langt unna hotellet, men denne sommeren gjorde han ikke det. I en uke eller to hang han rundt der nede både sent og tidlig. En morgen dukket han opp i lobbyen mens jeg var på jobb.

Han ville ha kaffe og krite røyk. Kaffe fikk han, krite røyk fikk han ikke, og så kommer hun som skal avløse meg, og han prøver seg på å krite røyk hos henne også. Selvfølgelig uten hell. Han tar med seg kaffekoppen ut på brygga, og jeg går ut sammen med ham for å fortelle ham at han får drikke opp kaffen, men så får han se til å gå et annet sted. Her kan han ikke være. Vi blir stående og prate litt.

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Jeg husker jeg hadde det litt sånn selv før jeg flyttet fra det stedet jeg vokste opp. Fanget i en rolle. Sønnen til doktoren. Han sjenerte og beskjedne. Han som ikke drakk. Han som var dårlig i fotball. Og det var jo meg det, jeg var sønnen til doktoren, sjenert og beskjeden, og ikke drakk jeg heller. Dårlig i fotball var jeg sikkert også, men det rare var at når jeg av og til spilte fotball med folk som ikke kjente meg fra før så gikk det ganske bra. På løkka kunne jeg hevde meg litt, jeg mente selv at jeg hadde et visst blikk for spillet, og jeg var i stand til å lure av en mann, men når jeg spilte med de som mente jeg var dårlig i fotball så ble jeg dårlig i fotball.

Og kanskje var det sånn han fyren hadde det også? Fanget i sin egen skygge? Følte han at han var en annen person inne i seg enn den personen alle vi andre så? Hvordan kommer man seg ut av det? Må man komme seg bort? Hjelper det?

dinsdaleI debutromanen til Robert Dinsdale, The Harrowing, møter vi brødrene William og Samuel. Mens de utforsker gatene i Leeds, dør unge menn som fluer i skyttergravene i Frankrike og i Belgia. William er snart gammel nok til å innrulleres i Chapeltown Rifles, Samuel må vente en stund før han kan dra over. Men så slår Samuel skallen til William inn med en stein, og alt forandrer seg.

William er den gode sønnen, en likandes kar, høyt i kurs både hos kamerater og hos de voksne. Samuel er den andre sønnen. Man merker det i hvordan de ser på ham, snakker til ham, snakker om ham. Det er noe galt med ham, men jeg sliter i innledningen med å få tak på hva det er. Jeg ser ikke hvorfor de skal ha slikt et negativt bilde av ham, han er verken dum eller ond eller ufyselig, han har til og med ei jente på gang, som foretrekker ham foran den gode broder. Hva er det som er galt? Hvorfor i alle dager tar han nesten livet av broren sin en vinterdag oppe på heden?

Svaret er at Samuel er fanget i sin brors skygge. I gatene i Leeds vil han aldri være noe annet enn Williams bror, nummer to, han som aldri var god nok. Mens William og Samuel spaserer på heden den skjebnesvangre vinterdagen i 1916 snakker de om krigen. William vil reise over og sloss for fedrelandet, det er det eneste rette å gjøre sier han. Samuel sier at det der ligger ikke for ham. William forsikrer ham om at om det nå allikevel skulle bli slik at Samuel også må over og sloss, så skal William vente på ham. De vil være i samme bataljon, men William, god som han er, vil antagelig ha steget i gradene. Han forsikrer Samuel om at han ikke skal glemme ham.

Og det er det som får Samuel til å ta steinen fatt. Tanken på at selv i en krig på kontinentet, langt unna Leeds, kamerater og foreldre, så vil han være i brorens skygge. Som det heter i Shakespeares Othellohe hath a daily beauty in his life and it makes me ugly. Det blir for mye å bære for Samuel.

Dette er ikke en spoiler, det er utgangspunktet for boka. Hele premisset legges med steinen på heden, og selv handligen skjer i prologen. Bare så det er sagt.

William dør ikke der opp på heden, han blir liggende en stund i koma, og så våkner han igjen med et stygt merke i bakhodet. I mellomtiden har foreldrene sørget for at Samuel har fått sin straff. Han er ikke gammel nok, men med litt triksing med papirene har de sørget for at Samuel har blitt sendt i krigen. Til det helvete som er skyttergravskrig for hundre år siden. Gjørme, kulde, piggtråd, blod, bajonetter og gass.

Og når William våkner fra komaet er det først ingen som vil fortelle ham hvor Samuel er, men når han finner ut hva foreldrene har gjort, så melder han seg prompte til tjeneste for Chapeltown Rifles, han drar til helvete for å finne broren sin og hente ham med seg hjem igjen.

Det er noe bibelske greier, tittelen The Harrowing henspeiler på den gamle historien der Jesus tar på seg skylden for våre synder gjennom korsfestelsen. Han oppsøker Helvete, henter ut hver eneste sjel, frigjør dem fra deres synder, og leder dem til himmelen. Mannen som forrådte Jesus, gamle gode Judas hadde på dette tidspunktet allerede rukket å ta livet av seg, så Jesus finner også ham der ned i Helvete, men Jesus hadde vel ikke vært Jesus om han ikke hadde tilgitt ham, frigjort også ham fra sine synder, og vist ham veien til himmelen. Hos Dinsdale er selvfølgelig William en slags Jesusskikkelse, og Samuel en slags Judas.

Og selvfølgelig er det også den gamle historien om Kain og Abel da, og vi er nok ikke helt fri fra Abraham og Isak heller.

Lett underholdning er det ikke, det er tungt, mørkt, uten særlig mange glimt av håp, men det er mye bra her. Krigen i skyttergravene skildres som det marerrittet det antagelig må ha vært, og vi får noen sekvenser der Samuel er på flukt, desertert, forfulgt av en soldat ved navn Flynn, som har som jobb å hente tilbake desertører slik at man kan få skutt dem på ordentlig vis, og begge to igjen forfulgt av William, som er fantastisk spennende. Og det viser seg etterhvert at den gode bror og den onde bror ikke er så forskjellige fra hverandre allikevel.

Jo, jeg kommer nok til å lese neste bok fra Dinsdales hånd også.

6 Comments

  • Marit
    23 September, 2009 - 9:12 pm | Permalink

    Det er nettopp slike bokanmeldelser som får meg til å ville lese en bok!

  • 24 September, 2009 - 9:45 am | Permalink

    Små bygdesamfunn av den typen du beskriver tar begrepet forhåndsdømming til et høyere nivå. I våre dager vil vi bli sett som individer, men på bygda der alle har kjent alle siden alle ble født, er ikke det så enkelt. Jeg var innflytter og hadde aldri tenkt å bli, jeg står litt på utsida sånn sett. Men jeg har tenkt det samme som deg mange ganger – Hvorfor drar de ikke? Her har de jo ikke en sjans?

    Spør foresten noen gamle folk om de vet hvem i bygda som er av tater-slekt. Gamlingene har full kontroll og kan fortelle deg mye om disse individenes egenskaper, som, når det kommer til stykket, ikke sier særlig mye om individet, men om fordommene mot tatere.

  • 24 September, 2009 - 4:50 pm | Permalink

    Gode gud som du kan sy historier sammen, mann! Joda, jeg skal plukke opp boka, men hadde også plukket opp en bok skrevet av en hjortehånd…

  • tb
    25 September, 2009 - 2:26 pm | Permalink

    Helt enig med VamPus (jøss, ikke ille ;-)) Du gir meg mer lyst til å lese en bok fra din hånd, enn den boka du skriver om! 😀

    … ellers gir navnet Dinsdale visse Monty Python-assosiasjoner… 😎

  • KEE
    27 September, 2009 - 10:58 am | Permalink

    Er ikke sikker på om jeg orker den boka der akkurat nå. Har blitt litt mye oppsop fra bunnen av menneskesjela på det litterære plan i det siste; har pløyd igjennom et lite drap i Lisboa og den blinde mannen i Sevilla.

    Men ellers til det du skriver: Du slipper faenmeg ikke unna. Det var slik i storbyen også, med det fine lille tillegget at folk gjors på å late som om de ga beng. Stedet der folk holder kjeft på ukjente språk.

  • Pingback: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Stolt og kry

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: