Hjorthen ser film: Det var en gang en krig
Det er skrevet så mye om Quentin Tarantinos Inglourious Basterds at jeg ikke gidder å si så mye om selve filmen. Jeg gikk dessuten glipp av de første tjue minuttene fordi jeg måtte vente på ei jente som ikke kunne klokka, og jeg kunne ikke låse døra og lukke luka før hun var kommet. Men det jeg så var knall, og vil dere vite mer så kan dere f.eks lese hos Fred Ut, eller hvorfor ikke hos Diskurset, eller dere kan sjekke om dere finner noe spennende hos de mange som har nevnt filmen i følge Bloggurat.
Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at Tarantino tar seg store friheter med historien her, og det er en sekvens her der en av the Basterds står over selveste Hitler og pumper ham full av kuler. Plutselig kjenner jeg at jeg får klump i halsen og tårer i øynene. Hvorfor det?
Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har nok noe med at sekvensen ga meg et flashback til den beste (og verste) krigsfilmen jeg har sett. Idi i smotri, Come and see, eller som den heter i billighylla på Narvesen der dere kan være så heldige å gjøre et kupp i disse dager: Gå og se. Bedre skildring av krigens grusomheter skal man lete lenge etter. Den filmen slutter med at hovedpersonen, den unge traumatiserte gutten Florya, står over et fotografi av Hitler med et gevær og skyter og skyter. For hver gang han trykker på avtrekkeren så får vi se autentiske bilder fra førerens liv, og for hver gang han trykker av blir Hitler yngre og yngre. Helt til vi ser bildet av Hitler som liten gutt på sin mors fang. Og da klarer ikke Florya å trekke av.
Og jeg vet ikke om det bare er tanken på den scenen som gir meg klump i halsen, eller om det er noe annet, men jeg begynte i hvert fall å tenke litt rundt populærkulturen og krigen. Det er jo sytti år siden annen verdenskrig brøt ut i år, og krigen er fortsatt aktuell som aldri før. Det holder vel å nevne Max Manus for å underbygge det. Men jeg lurer på om Inglourious Basterds på en måte varsler noe nytt?
I de første tiårene etter krigen var det heltehistoriene som ble fortalt. De tapre allierte krigere i kamp mot onde japser eller nazister. Siden kom revisjonistkrigshistoriene der den moralske forskjellen var litt vanskeligere å få øye på. Men med Inglourious Basterds så har krigen plutselig blitt et eventyr som man kan ta seg hvilke friheter som helst med. Hitler er redusert til en fantasifigur.
Og det måtte vel skje, men jeg er ikke sikker på om jeg liker det helt.
Andre filmer siden sist: G.I.Joe, som er en film som prøver å sikte seg inn på Transformers-segmentet, men uten det snevet av sjarme som man tross alt finner i Transformers-filmene. Ikke helt uten underholdningsverdi, men den blir for tung på labben. Og mister vel en del omsetning på at den fikk 15 års aldergrense? Dette er mest moro for de yngste tenåringene.
Rumble Fish, som jeg husket med glede, men gjensynet var en liten skuffelse. Mye fine bilder, mye pretensiøst møl. Men også noen fine prestasjoner her og der. Jau jau.
Og etter å fortalt Hagbarth om Vilse i pannkakan og Storpoteten så var han helt hekta, og etter en stund ble jeg så lei av å synge om han som diller med maten at vi rett og slett kjøpte faenskapet på DVD. Og etter å ha sett nesten alle episodene med et halvt øye nå så må jeg si at jeg synes det egentlig er storveies barne-TV. Dagens skapere av moderne TV for barn kunne faktisk plukket opp noen tips her og der. Og det sier sitt når Storpoteten er ganske mye skumlere enn både spøkelset Galileo og dialekten til Thomas Wiehe.
Godt kjøp!
Related posts:
Kult sammentreff at du skriver om Idi i Smotri, den filmen så jeg nemlig for første gang for et par uker siden! Og ja, det er en bra film! Spesiell, ingen actionfilm, – men en dystopisk og brutal skildring av krigen.
Når vi var inne på russiske krigsfilmer, kan jeg også anbefale “9 rota” (9th Company) som er en ny krigsfilm (2007?) fra den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan. Heller ikke dette er noen ren heltehistorie. Men det er jo morsomt å tenke på at Sovjet falt like etter nederlaget i Afghanistan – la oss håpe det samme for USA?
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 10th, 2009 at 9:28 pm
9 rota skal jeg ha i bakhodet. Interessant å se film med andre vinklinger, fra andre synspunkt, enn det vi vanligvis ser.
[Reply]
Når Anne leser at du har vist Hagbart nesten hele Vilse kommer hun til å ringe barnevernet.
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 10th, 2009 at 9:27 pm
Næsj, Anne vet at hun bør ligge lavt skal hun få være med på vinnerlaget i kvissen neste år.
Ellers så har jeg sett litt mer Vilse nå, og jeg synes det er fantastisk barne-tv jeg. Hagbarth er også hekta. Tror jeg hadde likt det som liten også.
[Reply]
Sånn helt for ordens skyld, se åpningssekvensen når du får mulighet. Den er briljant, selv om Filmdagboka mener noe annet.
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 10th, 2009 at 9:24 pm
Nå er filmen ferdig hos oss, så det får bli på DVD en eller annen gang.
[Reply]
Gå og se! (Idi i smotri) er en klar oppfordring. Den filmen bør ses! Gå og kjøp! Den ble laget i Sovjet-tiden og har derfor tilløp til propaganda, men dette er så ubetydelig at det lett kan overses. Den over-realistiske skildringen av krigens gru og absurditet sitter som en knyttneve. Den er også en viktig påminnelse om at nazistenes utryddelsesprogram også gikk ut over slaviske folk.
Rumble Fish er nok en smule oppskrytt for å si det mildt og viser hvor ujevn Coppola er.
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 10th, 2009 at 9:22 pm
Tilløpene til propagande i Idi i smotri er vel uansett langt færre (og mer subtile?) enn det de pleier å være i amerikanske krigsfilmer?
[Reply]
Konrad Reply:
October 11th, 2009 at 5:31 pm
Ja det er et viktig poeng. Propagandaen i amerikanske filmer er imidlertid smartere og ofte ikke engang tenkt som propaganda – film selger rett og slett bedre med en viss fortellerteknikk og endog med litt “historiejustering” (slik at den amerikanske innsatsen blir forstørret etc). Den amerikanske propagandaen er kommersielt motivert mens den sovjetiske var påtvunget av myndighetene.
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 11th, 2009 at 6:53 pm
Ja, det er to forskjellige former for propagande forsåvidt, selv om Pentagon nok har et veldig bevisst forhold til hvordan de vil at det amerikanskje militæret skal fremstilles. Mener å huske at de har et eget kontor for den slags, og de har vel ofte stilt både mannskap og materiell til rådighet når de har ment at filmen har stått for de rette verdiene. Også har man jo sånne folk som Michael Bay da, som synes miltæret er så storveies at han ikke er avhengig av støtte fra Pentagon for å lage amerikansk propaganda?
I Sovjet ble det vel heller ofte et poeng å legge seg så nær som mulig grensen for hva myndighetene kunne godta?
Korrekt. Pentagon stilte ofte mannskap og materiell gratis mot at militæret ble positivt fremstilt. Fristende.
I land med omfattende sensur (Sovjet, Iran, Kina etc) har kunstnerne lagt inn synlig propaganda for at kunstverk skal bli akseptert eller de har lurt sensorene ved å skjule systemkritikken i poesi, surrealisme eller historiske drama. Alle triksene for å holde seg innenfor sensuren er en grunn til at kunst under autoritære regimer ofte er særlig interessant.
Et kjent eksempel på historisk drama er vel Verdis Nebukadnessar (Nabucco) som Milanos befolkning (da under Østerriksk styre) umiddelbart oppfattet som en historisk parallell.
Apropos nr 2: Bondarkjuks “Krig og fred” (1967) ble laget ved hjelp av den røde arme, i noen slagscener ble det brukt godt over 100.000 (ett hundretusen) statister, den suverent mest kostbare filmen noensinne.
[Reply]
“Gå og se ” eller “??? ? ??????”som det blir på russisk er en av de mest realistiske krigsfimene noensinne. jeg selv er fra Russland og kan konstatere at den filmen er absolut “propaganda fri” og på en realistiske måten beskriver krigens grusomheter. samme historier hørte jeg fra bestefaren min som deltå i krigen allerede som 16 åring i 1942.
Han “justerte” litt fødselsatesten sitt fordi rekruterings alder var 17 år -en god eksampel på folkens masseideologi eller patriotisme du kan kalle det…
forresten alders grensen i Sovjet for filmen var 15 år så første gang fikk jeg sett den da jeg var voksen..
det blir spennende å se på den igjen særlig med norsk tale versjon)
Når det gjelder “9 Company” eller “9 rota” så er det også en film kan trygd anbefale,litt usikker om enn kan finne den i Norge.
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 12th, 2009 at 9:50 am
Platekompaniet har 9th Company på DVD til 199 kroner, så den går fint å få tak i her i landet. Skal nok prøve å få sett den med tid og stunder.
Jeg husker heller ikke at det var noe spesielt med propaganda i Gå og se nei. Fantastisk film. Men vond!
[Reply]
her er linken til “9 rota” egen vebside http://www.9thcompany.com/ og trailer http://www.youtube.com/watch?v=FVB9Xz2DyME&feature=related
tror ikke de har fått en klar forståelse hvor har de havnet i Afganistan…
jeg funnet på Youtube,håper det blir til hjelp for dem som ikke har sett filmen endå
jeg synes det kan være en god ide å sende en kopi til analitisk avdeling i Pentagon
P.S. en av roller spiller her samme gutt som spilte i “Gå og se” da han var liten
[Reply]
Jeg synes “The Pawnbroker” er en av de sterksete filmene “fra krigen”, selv om om det ikke er andre krigsscener enn Sol Nazerman’s flashbakcs fra konsentrasjonsleiren.
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Pawnbroker
http://www.imdb.com/title/tt0059575/
Filmen er i svart hvitt, men det spiller liten rolle. Historien griper til bånns, uansett.
Cassanders
In Cod we trust
[Reply]
Hjorthen Reply:
October 12th, 2009 at 9:53 am
Den har jeg ikke sett, men det fikk jeg lyst til nå. Må sjekke DVD-pusheren!
[Reply]