web analytics

Hjorthen leser bok: Enda mere natt og tåke på Öland

2009415523810_1Jeg likte den første boka til Johan Theorin ganske godt. Skumringstimen var en kriminalroman med mange kvaliteter, men kanskje hadde den vært enda bedre om Theorin ikke hadde skrevet boka som en kriminalroman? Uansett så likte jeg den godt nok til at jeg hadde lyst til å lese den neste boka hans også. Det er også en kriminalroman, handlingen er fortsatt lagt til Öland, og det er flere fellestrekk mellom Skumringstimen og Nattefokk.

Det starter med den lille familien som flytter fra Stockholm til Öland, der de har kjøpt den gamle fyrvokterboligen Åludden. Far i huset må bli igjen i Stockholm noen uker for å avslutte en jobb og rydde ut av det gamle huset deres, som de har solgt. Mor og deres to små barn installerer seg på Åludden, og går i gang med å pusse opp huset.  Men idyll blir det aldri noe særlig ut av, ganske snart ligger en av dem død i fjæresteinene.

Den nyansatte politibetjenten Tilda, som er i slekt med Gerlof fra den første boka, er ikke sikker på at det var en ulykke. Kan det ha vært et mord? Ja, sier Gerlof, og siden det står at dette var den beste kriminalromanen i Sverige i 2008 på forsiden, så er vi nok ganske sikre på at det var et mord vi også.

I tillegg så er det tre rabbagaster som kjører rundt i en varebil i mørket og bryter seg inn i hus og hytter på øya, og som om ikke det er nok, så aner vi at værvarselet spår snøstorm og nattettåke. Hvordan skal dette ende?

I tillegg så bidrar Tildas problemer med å løsrive seg fra et forhold til en gift mann til å skape forviklingar, og kanskje er det noen spøkelser som vil ha et ord med i laget også?

Som i Skumringstimen så demonstrerer Theorin at han er en mester på å male frem stemninger. Det er hans aller største styrke. Han er ganske god på mennesker også, selv om jeg nok tror at Skumringstimen var hakket kvassere på persontegningene. Selve krimintrigen derimot, er ikke der Theorin scorer poengene sine. Akkurat som i debuten så føler jeg at selve krimhistorien blir litt som et nødrim. Noe som slenges på for å gjøre boka lettere å selge.

Etterhvert synes jeg også at Theorin gir spøkelsene sine litt for mye plass. Selv om man forsåvidt kan velge selv om man vil tro på dem eller ikke, så er forfatteren litt for tung på labben. Jeg digger den perfekte krimspøkelseshistorien, der det overnaturlige elementet ligger i bakgrunnen og skaper uhygge, og aller helst så skal de ikke få en forklaring som er udiskutabel. Når man lukker boka så skal man, i den ideelle krimspøkelsesroman, sitte igjen med en naturlig forklaring, og et men kanskje… Nattefokks spøkelseshistorie begynner omtrent der den skal være, men etterhvert kommer den for langt frem i historien.

Innvendingene til tross, Nattefokk er en kriminalroman som går utenpå det meste av det som utgis i sjangeren for tida. Den er spennende og den er en fryd å lese.

Og det er en slags tilfredsstillelse i å lukke igjen boka og vite at Johan Theorin fortsatt har tilgode å skrive sin beste bok?

Leave a Reply

%d bloggers like this: