web analytics

Hjorthen ser film: Putney Swope

putney_swopePutney Swope er an amerikansk undergrunnsfilm fra det herrens år 1969, et godt år for amerikansk film. Den er laget på et sparsommelig budsjett av prins Robert Downey senior, og den er en svært så fornøyelig satire over sin samtid, det amerikanske samfunnet, og reklamebransjen.

Plottet høres ut som en tretten på dusinet-sak, Putney Swope sitter i styret for et stort reklamebyrå. Han er styrets eneste fargede medlem, har ansvaret for musikk, og har ellers minimalt med innflytelse. Når styrelederen plutselig faller om og dør under en diskusjon om hvordan man best kan selge Harveys Beer, så må det velges en ny sjef. Reglene forbyr medlemmene å stemme på seg selv, så alle sammen stemmer på den kandidaten de regner med at ingen andre kommer til å stemme på. Dermed blir Putney Swope valgt til ny sjef, og han gjør umiddelbart noen mindre forandringer.

Som for eksempel å kvitte seg med hele det hvite styret, og erstatte det med fargede. En hvit mann får også være med, the token white guy, som jeg tror bare refereres til som Mr. Token på rulleteksten. Firmaet skifter navn til Truth and Soul Inc, og med Putney Swopes inntreden som styreleder så slutter byrået å gjøre reklame for krigsleketøy, sigaretter og alkohol. Swope nekter også å gjøre reklame for en sportsbil som ikke akkurat har tatt sikkerheten på alvor.

Truth and Soul Incorporated gjør stor suksess med sine eksperimentelle reklamer for kvisekrem, Ethereal Cereal, og Lucky Airlines, blant andre, men presidenten begynner å se på firmaet som en trussel fordi det altså ikke vil gjøre reklame for sigaretter, alkohol og krigsleketøy.

putneyswope

Og så fryktelig mye mer er det ikke å si om handlingen her, men Downey klarer å få mye morsomt ut av dette. Aller best er selve reklamene, som i motsetning til resten av filmen vises i farger, morsomt er det også at presidenten er en hasjrøykende dverg, og la oss ikke glemme copywriteren Sonny Williams som løper byen rundt og blotter seg. Black Power-forkjemperen The Arab må også nevnes. Det filmen gjør av satire rettet mot Black Panther-bevegelsen som preget tiden som filmen tilhører er nok datert og bortkastet på meg, førti år senere, men heldigvis er det nok av annen moro å ta av her.

Jeg ble oppmerksom på filmen etter at Tom Waits anbefalte den i et intervju med The Guardian. En anbefaling jeg støtter fullt ut.

Leave a Reply

%d bloggers like this: