web analytics

Hjorthen leser bok: Ikke helt super

superHva er egentlig en ungdomsbok? Skal man bruke andre kriterier på dem enn på voksenbøker? Men allikevel ikke de samme som på barnebøker? Hvor passer egentlig den etterhvert suksessrike sjangeren Yong Adult inn i bildet? Er det steget mellom ungdomsbøker og voksenbøker, eller er Young Adult egentlig bare ungdomsbøker som selger? Og hvorfor begynte jeg med kursiv her egentlig, nå kan jeg nesten ikke slutte igjen?

Dette er sånt jeg ble sittende og tenke på etter å ha lest Endre Lund Eriksens nye bok Super. La oss snakke litt om den først.

Super handler om Julie. Hun er femten år gammel, boka begynner med at foreldrene hennes gjør seg klar til å dra på sydenferie, mens Julie gjør seg klar til å lure foreldrene til å tro at hun skal dra på leir. Men egentlig har Julie helt andre planer. Hun skal være alene hjemme, og tiden skal hun bruke til å utforske slike ting som femtenåringer gjerne har lyst til å utforske. Hun har en liste med punkter som skal gjennomføres, kjøre bil, skaffe seg tatovering, drikke seg full, bade hver dag. Og kysse selvfølgelig.

Ikke noe nytt der altså, femtenåringer er som femtenåringer flest. Den originale vrien i Super er at Julie er blind, og dermed blir lista kjapt litt vanskeligere å gjennomføre.

I naboleiligheten har det visst flyttet inn en ny gutt. Jomar heter han, og han synger i badet. I Like You So Much Better When You’re Naked. Julie synes han er veldig spennende. Samtidig er det noe rart med ham. Noe mystisk. Hvorfor vil han ikke bli tatt bilde av? Hvorfor gjemmer han seg for Chris Hansen og Kristoffer Kuken? Hvilken hemmelighet er det han bærer på?

Jepp jepp, der har dere tegninga egentlig, jeg skal ikke røpe mer av historien. Ja, utover å røpe hva hemmeligheten består i så er det ikke så mye mer å røpe heller.

Det er omtrent på dette punktet jeg begynner å stille meg spørsmål om dette egentlig er noe særlig til bok, og hva jeg skal skrive om den. Som sertifisert sur gammel gubbe så er det kanskje vanskelig for meg å vurdere hvordan ungdom vil like den, men gjør jeg den urett om jeg vurderer den etter mine egne subjektive kriterier? Ut fra hvordan min leseopplevelse var? For denne boka er neppe skrevet for sertifiserte gamle gubber?

Vel ungdommen får klare seg selv, dette er hva jeg syntes om boka.

Jeg synes egentlig historien er ganske tynn, selv om det litt originale trekket med en blind hovedperson hjelper på en del. Jeg synes Julie er en fin hovedperson, aller finest på omslaget, der hun svinger stokken i oransje treningsdrakt og blondt hår, litt som en blanding av Uma Thurmans karakter i KillBill og den blinde sverdmesteren Zaitochi. Boka er handlingspreget, det går fort unna, kanskje for fort? For der jeg opplever actionsekvensene som litt lette på labben, så synes jeg bokas absolutt beste sekvenser er dem der tempoet senkes litt, og Julie og Jomar, som den nye nabogutten kaller seg, utforsker verden og hverandre på egen hånd. Her synes jeg Eriksen har en fin tone, og jeg ville gjerne hatt mer Julie og Jomar, og litt mindre ytre ækksjen. Kanskje ville det også gitt Jomar litt mer kjøtt på beina, for jeg synes den hemmelighetsfulle Jomar lover mer enn det den hemmelighetsavkledde Joar klarer å holde. Han ender opp som en litt puslete klisje som jeg ikke er helt sikker på om jeg klarer å tro på.

Så nei, jeg synes nok ikke at Super er helt super, noen fine anslag til tross blir den litt for kjapp og enkel. Jeg hadde forventet mer fra skaperen av Pitbull-Terje.

Men det kan godt hende jeg er i kraftig uttakt med kidsa her?

2 Comments

  • 16 November, 2009 - 12:02 pm | Permalink

    Det fine med Young Adult-bøker er at de gode har et klart og konsist språk. Forfattere som skriver for voksne plukker i blant opp en del uvaner i jakten på et litterært, “voksent” språk. Klart språk er ikke nødvendigvis best, men det er vanskeligere å skrive godt uten. Det krever mer av forfatteren, og det er ikke gitt at det er noe “voksent” med å sikte i den retningen.

    En annen fin ting med Young Adult-markedet er at det er lov å skrive kort der. Ideallengden min er ca 200 sider paperback. Mange av de beste leseopplevelsene jeg har hatt har vært på den lengden. Det har gått litt inflasjon i boklengder de siste tiårene, spesielt innenfor SF.

    • Hjorthen
      18 November, 2009 - 7:09 pm | Permalink

      Ja, jeg liker YA godt jeg, men jeg tror ikke jeg ville kalt Super for en YA-bok.

      Men noen av YA-bøkene er nå tjukke av og til de også da:-)

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: