Hjorthen ser film: Murder on the dance floor
Saturday Night Fever var filmen som gjorde John Travolta til superstjerne for første gang. Siden skulle han bli glemt og gjemt før han igjen steg til stjernene, men det er en annen historie. Det var her det hele begynte.
I ettertid så ser man kanskje på Saturday Night Fever med nostalgiske øyne? En hyllest til discoen, Bee Gees, ungdom og living for the weekend? Den litt mindre goofy fetteren til Grease? En slags musikal med teite dansebevgelser og musikk som det egentlig ikke er lov til å like?
Litt sånn som budskapet i Springsteens Born in the USA ble borte bak sjefens svulmende biceps, veivende flagg, og tidsånden i Reagans Amerika, så har selve filmen Saturday Night Fever, og hva den egentlig handler om, blitt borte i Bee Gees fengende rytmer, og Travoltas lett parodierbare vrikking på dansegulvet. Nait fiver nait fi-ver, vi novv hao tu du it.
For egentlig er jo Saturday Night Fever en ganske mørk film om discokulturen, ungdomskulturen, på slutten av 70-tallet. Gruppevoldtekt, selvmord og en tilværelse uten mening. Unntatt lørdagskvelden på dansegulvet da. A-a-a-a staying alive, staying alive.
Før eller siden kommer noen til å finne på å lage en remake av Saturday Night Fever. Det er det antagelig ingen grunn til å glede seg til. Derimot er det all grunn til å glede seg til å se filmen Tony Manero, der regissør Pablo Larrain har skapt en komedie, som er så beksvart at du knapt kommer til å trekke på smilebåndet en eneste gang mens filmen ruller, ut av historien om en middelaldrende arbeidsledig slask i Pinochets Chile som er besatt av Saturday Night Fever (Og hvis du er redd for spoilere så er det her du skal slutte å lese).
Spilt av Alfredo Castro er Raul Peralta en av de mest ufyselige, patetiske, stakkarslige hovedpersonene jeg har sett på år og dag. Til tross for at han er 30 år for gammel til det, så gjør han alt han kan for å fremstå som en kopi av Tony Manero, John Travoltas rolle i Saturday Night Fever. Han ser filmen igjen og igjen, lærer seg replikkene på et gebrokkent engelsk, lærer seg dansebevegelsene, og øver hver dag sammen med kjærestens datter og typen hennes, på et slags show de skal sette opp, basert på Rauls innbilte likhet med Tony Manero.
Når et populært TV-show annonserer at de skal arrangere en Tony Manero-look-alike-konkurranse for å finne Chiles svar på Tony Manero stiller Raul opp med hvit dress i en pose på ryggen. Han blir intervjuet, og sendt hjem med beskjed om å komme tilbake om en uke for selve konkurransen.
Det blir en begivenhetsrik uke.
Raul blir vitne til at en eldre dame blir overfalt av noen ungdommer. Han løper ned etter at ungdommene har løpt sin vei, får damen på bena, hjelper henne hjem, der han slår henne i hjel, og stjeler TV-apparatet hennes. Det selger han for å skaffe penger til noen gulvfliser av glass, som han har tenkt å bruke som dansegulv til Tony Manero-showet han forbereder. Når kinoen endelig tar Saturday Night Fever av plakaten, og erstatter den med Grease, blir Raul så forbannet at han tar seg inn til kinomaskinisten og slår ham til blods. Han prøver å ha sex med kjæresten, men får ikke junior opp i stående. Han prøver seg på datteren til kjæresten, uten større hell med junior der heller. Når han får nyss i at kjæresten til datteren til kjæresten også har meldt seg på Tony Manero-konkurransen, og til og med skaffet seg en hvit dress, så sniker han seg inn på rommet hans og driter på den.
Raul Peralta er i det hele tatt litt av en sjarmør altså.
Jeg sa det var en beksvart komedie, men det kan diskuteres. Å se på Tony Manero er omtrent som å få besøk av en slitsom fyllik på nattevakta. Litt ubehagelig når det står på, men du vet at det kommer til å bli en god historie som du kan le av etterpå.
Og med litt flaks så blir det kanskje en fin bloggpost av det også.
Jeg syntes Tony Manero var svært så bra, det eneste som trekker litt ned er at regissør Larrain ikke helt har visst hvordan han skulle få til en naturlig slutt på historien. Til gjengjeld så er Alfredo Castro intet mindre enn fantastisk i hovedrollen.
If I can’t have you
I don’t want nobody, baby
If I can’t have you, uh-huh, ah
Det absolutt beste med denne bloggposten, bortsett fra at den er morsom, er at den inneholder så dritmange spoilere at det blir fullstendig køl unødvendig å se filmen. Hurra! Alt du utsetter deg selv for altså.
[Reply]
Hjorthen Reply:
November 26th, 2009 at 3:40 am
Ja, jeg bør kanskje legge inn en spoilervarsler her? Tror jeg gjør det, selv om jeg innbiller meg at mange er som meg, vi gidder bare unntaksvis lese anmeldelser av filmer vi ikke har sett.
[Reply]
Høyres jo festleg ut dette, men eg tek til takke med spoilerane og styrer unna å sjå den sjølv
[Reply]