En litt for personlig post om sykelønna
Ja ja, så får jeg vel skrive noe om den helsikes sykelønna da. Jeg er nemlig oppgitt over hele greia. Oppgitt over at debatten kommer nå, etter valget, oppgitt over at høyresiden i Ap nå synes å være kraftig på offensiven, med økt press på offentlige ytelser som resultat. Oppgitt over Roar Flåthen som sier tja til ting han var helt i mot for et par måneder siden. Oppgitt over at den generelle oppfatningen om at de som er uføretrygdede eller sykemeldt er noen jævla latsabber som utnytter et alt for sjenerøst system ser ut til å ha festet seg.
Også er jeg oppgitt over Erna Solbergs kvikke oneliner: - Man blir for eksempel ikke mindre skilt av å være sykmeldt.
Så la oss nå snakke litt om den helsikes sykelønna da.
Hvis jeg husker riktig så har jeg vært sykemeldt fire ganger på de snart åtte årene jeg har vært nattevakt på Byens Beste Hotell. Jeg var ute 14 dager etter en brokkoperasjon. Hadde jeg hatt en kontorjobb hadde jeg sikkert klart meg med tre-fire dager, men det er litt uheldig å slepe rundt på fulle folk så tett på en operasjon. Ikke at det nødvendigvis var noen fulle folk i den perioden, men det er sånt man har lite kontroll på. Jeg tror 14 dager etter en slik liten operasjon var helt greit.
Nylig var jeg hjemme i fem dager på grunn av svineinfluensaen. Mulig det hadde holdt med fire, men sånt er vanskelig å beregne. En gang tidligere har jeg også vært sykemeldt i et par dager på grunn av influensaliknende symptomer. Det var helt i slutten av jobbeuka, så det var ikke snakk om mer enn en dag eller to.
Og så var jeg sykemeldt i litt under en måned når Thomas døde.
Erna Solberg synes kanskje det var litt for lenge, for akkurat som man ikke blir mindre skilt av å være sykemeldt, så ble ikke Thomas det spøtt mere levende av at jeg var sykemeldt heller. Hva skulle jeg da gå hjemme og slenge for? Erna viser til at leger stadig vekk skriver ut sykmelding til mennesker som sannsynligvis hadde fått det bedre av å være i aktivitet og gå på jobb. For dette vet nok Erna bedre enn både pasienten og legen, selv om man altså ikke blir mer smart av å være Høyreleder. (Snarere tvert i mot).
I følge Jens Stoltenberg så vurderer man å innføre normert tid for sykemeldinger. Har du diagnose A så får du X antall sykedager. Det funker visst i Sverige sier han. Vel jeg vet litt om hvordan det kan komme til å fungere. Når Thomas døde fortalte legen oss at det vanlige i slike situasjoner var å være sykemeldt i fjorten dager. Dette ble et stresselement for oss. Vi følte oss ikke på noen måte klar for å gå på jobb igjen. Ikke etter fem dager. Ikke etter ti dager. Ville vi få forlenget sykemeldingen etter fjorten?
Det fikk vi. Legen var turnuskandidat, og hadde formulert seg uheldig. Når vi snakket med ham neste gang så var det ikke noe spørsmål om den saken. Vi var sykemeldt så lenge vi hadde behov for det. Men det var en guffen følelse å ikke vite om man faktisk måtte møte på jobb eller ei etter to uker.
Og nei, jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre av å være i aktivitet og å gå på jobb.
I ettertid tror jeg at jeg vil hevde at jeg burde vært sykemeldt en del lenger enn den snaue måneden jeg var ute. Det var mange lange og tunge netter alene på jobb. Jeg følte meg ikke trygg. Jeg kvidde meg for ubehagelige situasjoner. Det var ikke noe særlig. Det tok vel halvannet år før det føltes vanlig å gå på jobb igjen. Ikke før etter at jeg hadde hatt pappapermisjon og vært hjemme med Hagbarth i noen uker føltes det helt normalt igjen.
Ikke sånn å forstå at jeg mener jeg burde vært sykemeldt i halvannet år, og jeg gikk jo på jobb og gjorde jobben min, det gikk jo greit. Men ville jeg taklet en krisesituasjon i denne perioden?
Sånt vet man aldri. Ville jeg taklet en krisesituasjon nå? Kanskje var det riktig å gå på jobb igjen, men spør du meg i etterpåklokskapens lys så tror jeg at jeg ville hatt bedre av å vente med å gå tilbake på jobb til jeg følte meg klar for det. Ikke som jeg gjorde, gå tilbake på jobb fordi jeg ikke hadde samvittighet til å la være. Det var jo ikke noe i veien med meg på utsiden.
Nå var jeg såpass kjapt tilbake på jobb igjen at jeg ikke hadde rukket å komme inn under kravet om en “second opinion”, som er et annet av virkemidlene som vurderes. Men om jeg hadde gått litt lenger, og ordningen var innført, hva skulle den andre legen egentlig gjort? Komme inn for å mistro? For å fortelle at jeg egentlig har det bedre i aktivitet og på jobb?
I Dagens Næringsliv på mandag skrev Benedicte Carlsen og Karine Nyborg et debattinnlegg om legenes portvokterrolle. De har intervjuet 28 fastleger i forbindelse med et forskningsprosjekt, og konkluderer med at legene ikke fungerer som portvakter i særlig grad. Pasientene sykemelder seg i praksis selv i mange tilfeller. Jeg hører Erna skjærer tenner helt hit, og Jens er nok ikke blid han heller, selv om han holder maska. Men spørsmålet Carlsen og Nyborg stiller er om det i det hele tatt er realistisk å tro på at legene kan spille noen portvaktrolle:
Det finnes flere diagnoser som er kjent av folk flest, som tilsier at man ikke kan jobbe og som stilles kun på grunnlag av pasientens egenobserverte symptomer (eksempelvis virus på balansenerven, ME) Om en trygdemisbruker påberoper seg slike symptomer, har legen intet medisinsk grunnlag for å vite at han faktisk er frisk. Legen må hver gang en pasient påberoper seg symptomer av denne typen enten vise tillit og sykemelde, eller mistro pasienten og nekte sykemelding – uten å kunne vite hva som er rett.
Tillitsfulle leger er dårlige portvakter. De skeptiske er gode portvakter, men dårlige helbredere: Tidvis vil de avvise reelt syke. Det er altså en konflikt mellom portvaktrollen og helbrederrollen.
Og så er det jo sånn at snyltepakket vil ha leger som er dårlige portvakter, mens de syke vil ha gode helbredere. Ingen vil ha en lege som mistror pasientene sine, og en rådgivende lege som hentes inn som backup etter seks uker vil ha akkurat like mye eller lite informasjon, og møter akkurat det samme dilemmaet. Og hvis man virkelig vil ha sykefraværet ned, så er det neppe så lurt å be legene begynne å mistro pasientene sine?
I mitt tilfelle kunne dette blitt ganske interessant, for sorg er som kjent ikke noe grunnlag for sykemelding. Legen må kalle det noe annet. Jeg husker ikke hva legen vår kalte det, men et eller annet var det vel. Så da hadde det kanskje blitt et spørsmål om å overtale den nye legen om at man faktisk hadde den diagnosen man strengt tatt ikke hadde, og så hadde man vel blitt usikker, lei og sliten av hele greia, og til slutt endt opp tilbake på jobb. Enten man fungerte eller ei.
Og siden sorg ikke er sykemeldingsgrunn så betyr det vel at jeg egentlig skulket og snyltet den snaue måneden. Kan jeg få regresskrav tro?
Indregard har allerede fortalt at debatten om sykefraværet er en løsning på jakt etter et problem. Magnus Marsdal prøver å fortelle at fraværet ikke skal forhindres på legekontoret, men på arbeidsplassen, og at nøkkelen er tillit og ansvarliggjøring. Men hjelper det noe?
Ikke det minste, og man blir fankern ikke noe mindre oppgitt av å skrive blogginnlegg om det heller.
Bildet har CC-lisens og er tatt av Olaerik.
Related posts:
Dette var et sånn innlegg som gjør at jeg er glad for at denne bloggen finnes, og at jeg fortsatt leser den! Håper mange flere leser den.
Den lille kronikken er heller ikke så dum: http://www.adressa.no/meninger/article1408792.ece
[Reply]
Hjorthen Reply:
November 25th, 2009 at 12:49 am
Å, det slenger da fortsatt en og annen innom, selv om blogging er litt “ut”, og trøkket ikke er det samme som det var. Jaja, besøket er fortsatt bra, men kommunikasjonen i kommentarfeltet ser ut til å ha flyttet seg til andre kanaler i noen grad.
Fin kronikk ja, og igjen så viser det seg at tillit, ansvarliggjøring, kontroll over egen arbeidssituasjon, og følelsen av å bli sett er det som skal til for at sykefraværet holdes nede?
[Reply]
Fint med en så åpen fortelling. Den er antakelig bedre utgangspunkt for diskusjon om sykefravær enn de fleste taktisk-politiske posisjonene vi ellers avspises med.
Jeg har vanskelig for å se hvordan arbeidsplassen skal tilrettelegge for arbeid i sorgfase, hvis det er hva Marsdal mener. Samtidig er jeg veldig usikker på om det er lurt for den enkelte og for samfunne og sykeliggjøre sorg og andre vanskelige faser.
Før gikk folk selvsagt på jobb uansett. Mest fordi de måtte, litt av pliktfølelse. De stengte sikkert inne noe, men traff samtidig arbeidskamerater, kom seg på bussen og tvang selg selv tilbake. Vet vi om det var skadelig, eller lar vi empatien løpe av med oss?
[Reply]
Hjorthen Reply:
November 25th, 2009 at 1:12 am
Sorg skal ikke sykeliggjøres, det er jo en helt normal situasjon. Men vi skal ha forståelse for at sorg kan oppleves lammende, og at det kan ta tid før man fungerer som før igjen.
Jeg tror vel folk flest tvinger seg tilbake i dag også, og det er neppe skadelig. Det var ikke skadelig for meg å gå tilbake såpass tidlig som jeg gjorde, men jeg fungerte neppe helt optimalt.Kanskje hadde jeg vært tidligere tilbake til normalen om jeg hadde ventet noen uker til med å gå tilbake? Kanskje ikke?
Uansett så var jeg heldig som har en jobb der jeg ikke nødvendigvis trengte å være helt hundre prosent for å fungere. Flopsy var lenger sykemeldt enn meg, og fungerte vel heller ikke helt som før i de første månedene etter at hun var tilbake. Heldigvis for henne var det mulig å tilrettelegge arbeidet etter det. Men er du hjelpepleier, hjemmehjelp eller renholder så er det ikke så mye som kan gjøres for å legge til rette. Enten fungerer du, eller så fungerer du ikke, og det er ingen andre jobber du kan dyttes inn i mens du fortsetter på sorgprosessen.
Og det er vel det som gjør meg mest oppgitt tror jeg, det er de svakeste, de som er nederst på stigen, de som allerede sliter, som får svi for eventuelle innstramminger i sykelønna. Og det synes å være helt greit for Stoltenberg og hans regjeringspartnere.
Venstresida i Norge er på en måte redusert til Karin Andersen?
[Reply]
tb Reply:
November 25th, 2009 at 1:20 pm
“Før i tiden…” (eller “Under krigen…”) er i bunn og grunn elendige argumenter. Vi lever ikke før i tiden, ting har utviklet seg, vi har kommet videre. Vi skal ikke tilbake til “før i tiden..”
“Før i tiden …” var på mange måter et jævlig sted å være, for mange.
[Reply]
[...] blogger, Hjorten, skriver om opplevelsen av hvordan han opplevde det når han fikk en sorgreaksjon. Hvor mange dager [...]
Omsorgsarbeidere som bærer på ikke ferdig-bearbeidet sorg/livskrise er ikke gode omsorgsarbeidere i min erfaring. Enten bedriver de krampaktig ‘være glad lek’, eller de renner over med alt for mye av sine egne problemer etter å ha lyttet til pasienten.
[Reply]
Hjorthen Reply:
November 26th, 2009 at 3:57 am
Ja, det er nok helt klart en utfordring å utøve omsorg når man er i en situasjon der man selv kanskje har et vel så stort og udekket omsorgsbehov som pasienten.
[Reply]
Mitt erfaringsområde som pasient: psykiatri.
[Reply]
Mennesker er ikke like, og vi forsøker å takle sorg og stress på forskjellige måter. Medgang og motgang er dessuten nokså tilfeldig fordelt, og ikke alle er så heldig at livets nederlag og praktiske problemer kommer høyden ett av gangen.
Arbeidsplasser er heller ikke like. For noen kan det nesten føles som terapi å gå på jobb. Andre arbeidsplasser er ikke fullt så stimulerende, og noen kan være en kilde til mer stress og/eller bekymringer.
Jeg har opplevd arbeidsgivere som med et skuldertrekk har registrert at medarbidere er syke, og som ikke tar kontakt for arbeidsmiljøloven krever det. Jeg har opplevd arbeidsgivere som følger opp sykmelding fra dag én. Gjett hvem som hadde lavest fravær?
Sorg er kanskje ikke i seg selv en grunn for sykmelding, men ligger du våken natt etter natt med bekymringer og tristesse så er det stor sannsynlighet at det kan gå ut over arbeidsevne og helsetilstanden.
[Reply]
Svenskene har skjønt det: http://www.aftonbladet.se/kropphalsa/article6221984.ab
(…og jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det å lovlig og politisk bli kvitt uønskede individer på ulike måter har skjedd før opp gjennom historien…)
[Reply]
Enhver arbeidsgiver plikter å gi sine ansatte betalt permisjon ved dødsfall i nær familie.
Så nei, det var faktisk ikke staten som skulle betalt ditt høyst nødvendige fravær fra jobb. Sykemelding kunne blitt aktuelt på lengre sikt, men utgangspunktet skal være permisjon med lønn.
Det ligger i ordet. Sykemelding er for de syke. Andre ordninger i arbeidsmiljøloven og hovedavtalen skal dekke problemer som ikke er sykdoms-/lidelsesrelaterte.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 4th, 2010 at 3:43 pm
Arbeidsgivers ansvar ved dødsfall i nær familie er vel noe begrenset. I hotellbransjen tror jeg det begrenser seg til fri med lønn i forbindelse med begravelsen. Antagelig har man krav på noen ekstra dager om man jobber i stat, kommune, eller bedrifter som har råd til å ta vare på de ansatte, men det varierer sterkt. Uansett tror jeg det er få som har rett på betalt permisjon utover fem dager/en uke ved dødsfall i nær familie. Det er ikke alltid nok.
Så kan man jo diskutere om sorg skal sykeliggjøres, men på et eller annet vis må man sørge for at de som trenger det får anledning til å være hjemme fra jobb i den perioden det er nødvendig.
[Reply]
Veldig godt formulert, skrevet osv.
En irriterende debatt som har dukket opp og som jeg tror ikke gjør så mye godt for samfunnet. I hvert fall ikke med vinklingene den har i debatten.
[Reply]
Hjorthen Reply:
February 15th, 2010 at 12:06 am
Enig, det er mye irriterende ved debatten, og ikke søren om det kommer noe godt ut av den heller?
[Reply]