Hjorthen leser bok: Snabbgrabbnoir i feberrus
Jeg har gått ned for telling denne jula. En stygg halsbetennelse har sørget for høy feber og nedsatt allmenntilstand i en uke, og det som er fortærende er at der jeg vanligvis synes det er ganske digg å ha feber siden jeg da gjerne drømmer at jeg kan fly, så har denne raptusen i stedet sørget for marerittlignende drømmer i de korte periodene jeg faktisk har fått sove.
Flyvedrømmene er bare morsomme, de har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og begynner gjerne med at jeg løper lett og ledig av gårde, og etterhvert som farten blir større så er det mer som om jeg hopper bortover i grasiøse byks, det ene høyere og lengre enn det andre, helt til jeg til slutt letter på ordentlig og bare flyr avgårde oppe i himmelen og nyter feberlivet.
Akkurat hvordan jeg kommer meg ned igjen er gjerne litt diffust.
Men feberdrømmene denne gangen har vært langt mer forvirrende. Det har dreiet seg om å løse noen slags teite puslespill som minner litt om den derre skumle kuben fra Hellraiser som det jo ikke var så lurt å åpne, og i hvert fall ikke så lurt å ikke klare å lukke igjen. Bare at min skumle kube har vært mye større, på størrelse med foten på en oljerigg, og hver gang jeg tror jeg har fått alle bitene på plass, kikker jeg oppover foten, og ser en tagg langt der oppe som stikker ut og lyser.
I tillegg så er det noe greier med Donald Trump, og jaggu tror jeg Ivana Trump også pleier å dukke opp.
Men andre juledag så hadde de doble dosene med antibiotika og de mystiske smertestillende tabelettene som Dr.Omar kalte Ibux, men som ikke lignet på noen Ibux jeg har sett før, tatt såpass av toppen av sykdommen at jeg orket å lese et par hundre sider før jeg sovnet for natten. Jens Lapidus, Snabba Cash. Jeg hadde lest en del fra før også da, så når jeg la bort boken for natten og sovnet inn så var det bare slutten som gjensto. Klimakset. Løsningen.
Og i stedet for å drømme om Donald Trump, Pinhead og umulige puslespill, så drømte jeg slutten på Snabba Cash. Det var klokkerent!
Alle biter på plass. Ingen løse tråder som kunne ødelegge bildet. En kul liten twist som ingen hadde tenkt på ga historien en helt ny dimensjon. Å for en deilig drøm det var!
Så våknet jeg på morrakvisten, tok medisinen min, og leste ferdig boka. Det ble et skikkelig antiklimaks. Jeg likte min egen versjon bedre.
Ikke at jeg husker hvordan den gikk da, men skit samma. Bedre var den uansett.
Ellers så er Snabba Cash et helt greit forsøk på å være James Ellroy i Sverige. Her går det fort unna, alle karakterene er på feil side av loven, har sitt å stri med, og sliter etter beste evne med å følge sine respektive moralkodekser.
JW er jyplingen fra distriktssverige som menger seg med den rike boysen på Stureplan. De tror han er av like god avl som dem, men sannheten er at JW er en skikkelig medel-Svenne som kjører pirat-taxi for å skaffe penger til sin livsstil blant de rike og berømte. Dessuten prøver han å finne ut hva som egentlig skjedde med sin søster Camilla, som dro til Stockholm noen år tidligere og forsvant.
Jorgelito, J-Boy, Jorge, kjært barn har mange navn, sitter i fengsel. Syndebukk for noe kokaingreier der den serbiske mafiaen ikke hadde noen problemer med å la en ubetydelig latino ta noen år i fengsel. Men Jorge vil ut, og klarer å iscenesette en spektakulær rømning. Så langt så vel, men hva skal han gjøre med friheten? Han trenger penger, og en mulighet til å komme seg ut av landet. Hvorfor ikke skaffe dette ved å legge litt press på selveste juggebossen?
Vel, en av grunnene til å ikke gjøre akkurat det er bokas tredje hovedperson, serberen Mrado. Han er en steinhard jævel på steroider, med bakgrunn fra Srebrenica og Arkans Tigere. Han tar seg av pengeinnkreving og hva som ellers måtte kreves av dirty work for juggebossen Radovan. Men når han ikke er opptatt med å banke opp horer eller trene på gymmen, så drømmer han mest om et rolig liv sammen med datteren sin.
Disse tre skjebnene kommer etterhvert til å barke sammen i et durabelig oppgjør om kokainkontrollen i Stockholm.
Det gjelder å kjenne sine begrensninger. Å lese James Ellroy på engelsk er for meg helt på grensen, og kanskje litt over. Jeg har hatt større utbytte av ham i oversatt utgave. Det samme tror jeg er tilfelle for Jens Lapidus her. Jeg tror jeg hadde likt denne boka bedre på norsk.
Ikke fordi jeg ikke skjønner svensken, jeg får med meg alt som skjer, men her er det mye slang, er det Rinkeby-svensk man kaller det, og meningen er vel at dette skal bidra til autensitet. Noe det antagelig gjør, om man er svensk, men for meg så blir det mer som en liten fartsdump i lesningen. Og her er det egentlig ment å gå fort unna.
Nei, la oss se om vi kan få lagt ferdig dette puslespillet av en post her nå da. Jens Lapidus Snabba Cash er en helt ålreit, om enn noe opphausset, svensk krim. At Lapidus prøver å skrive som Ellroy skal vi nok ikke holde mot ham, hvor ofte leser man egentlig en ordentlig original kriminalroman? Men kanskje hadde det vært greit å forsøke å markere litt avstand også? Å kalle dette for Stockholm Noir, varsle er trilogi, og dermed oppfordre til sammenligninger med Ellroys LA Noir-ditto er neppe lurt. Lapidus er ikke på det nivået. I hvert fall ikke ennå.
Snabba Cash har vært en stor suksess både blant lesere og kritikere, og resultatet er naturligvis at boka nå har blitt film. Premiere 15 januar tror jeg, og her ligger faktisk alle forutsetninger til rette for å lage en strålende film. Selve historien er ikke veldig innfløkt, det er mye action og noen gode karakterer.
Det er nesten så jeg angrer på at jeg ikke lot boka ligge og heller ventet på filmen.
Related posts:
