web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Få oss nærmere

Her er siste ukes spalte i Journalisten, og dere som ikke leser den blekka, men heller holder dere her på Hjorthebloggen skal få litt ekstraservice i form av linker til noen av disse jobb-bloggene som jeg snakker om. Nevnt i teksten er Nee Naw og Random Acts of Reality, begge disse startet som anonyme bloggere, men har siden da gitt ut bøker og kommet ut av pseudonymiteten. Nee Naw blogger fra kontrollrommet, mens Random etc er ute i bilen.

Andre fine jobbeblogger: NHS Blog Doctor, der Dr. Crippen forteller om hverdagen som familielege i det britiske helsevesenet. The Magistrate’s Blog, fra en dommer i det britiske rettsvesenet. Militant Medical Nurse, der en av disse englene i hvitt som vi alle er så glad i, er ganske pissed off på både det ene og det andre. Taxi Tales er akkurat det, taxihistorier, mens Frank Chalk blogger fra klasserommet. Det er kanskje ikke så stor forskjell på å være lærer i Norge og i England?

Whenever two or more teachers gather together, the talk invariably revolves around how much work they do, how late into the night they stay up planning things and how they slave away at weekends and during the holidays as well.

This is all very good if you are managing a hedge fund and looking to retire to Barbados by the time you are 29, but not really worth it when your salary is less than £30k.

I Norge har vi ikke så fryktelig mange sånne jobbeblogger. Jeg skulle gjerne hatt flere, og burde sikkert nevnt flere enn denne ene også, men 4 x bærepose and bop to the beat er en ung og lovende blogg fra livet i en dagligvareforretning. Mere slikt folkens!

Men nå er det på tide med selve spalten, er det ikke?

Creative Commons License photo credit: frodelu

Få oss nærmere

AMK-saken på Tøyen, der 63 år gamle Døndu Tulum døde mens familien kranglet med politiet og truet ansatte ved AMK-sentralen, førte til en viss uenighet over kjøkkenbordet hjemme hos oss. Min kjære samboer jobber i helsevesenet, og hennes ryggmargsrefleks var umiddelbart å støtte AMK og ambulansetjenesten. Selv har jeg brukt en del tid på å krangle med folk med grumsete holdninger i lokalavisens leserbrevspalter, og på nett, så min reaksjon var at dette handlet om rasisme. Omtrent som nettdebatten i miniatyr altså, der mange umiddelbart var klare til å felle en knallhard dom over dem man mente var mest å laste. På Twitter gikk diskusjonen. Er det vanskeligere å få ambulanse om man bor i feil bydel i Oslo? Var dette Sofienbergparken om igjen? Opptrådte AMK rasistisk eller rasjonelt? Over kjøkkenbordet ble vi etter hvert enige om at det var umulig å konkludere før lydloggene eventuelt ble offentliggjort.

Jeg fulgte sakens utvikling de nærmeste dagene, men dekningen i media gjorde at interessen dalte fort. Jeg ville tettere på. Riktignok kom vi den rammede familien så nær at det nesten var ubehagelig gjennom lydopptak og video-opptak, men jeg ville vit mer om AMK-sentralen. Hvordan så denne saken ut fra innsiden? Hvor ofte er det nødvendig med politieskorte på Tøyen? Hvor mange telefoner får man som viser seg å være bagateller eller bare tull? Hvilken hverdag er det AMK-operatørene og ambulansesjåførene opplever på jobb?

”30 ÅR GAMMEL MANN”, leste jeg på skjermen. ”BEVISSTLØS. PUSTER IKKE.”

Så fort jeg hadde sendt ambulanse ringte jeg politiet, standard prosedyre for enhver uforklart hjertestans hos en ung person. Politiet advarte oss om at de ikke hadde noe personell tilgjengelig. Jeg måtte ta beslutningen om jeg skulle be ambulansepersonellet om å vente til det var politi tilgjengelig (og sette pasienten i fare) eller gå rett inn (og muligens sette personellet i fare).

Jeg løftet telefonen for å lytte på nødsamtalen og hørte noen, som jeg antok var pasientens mor, snakke med AMK-operatøren. Hun var oppskaket men sammenhengende.

”Han drakk så mye i går kveld… Jeg tror han blir kvalt av sitt eget spy, han er full av…” gråt hun.

Noen i bakgrunnen drev med gjenopplivning, jeg kunne høre pasientens ribbein knase.

Dette er et utdrag fra en av postene på Nee Naw, en blogg om livet på kontrollrommet til London Ambulance Service. En av de mange gode work blogs som finnes i Storbritannia, blogger som slipper oss inn på innsiden av yrker de fleste bare kjenner fra utsiden. Jeg har lest Nee Naw sporadisk i noen år, og når mediedekningen av Tøyen-saken ikke slipper meg så nær som jeg gjerne vil, så er det hit jeg går. I denne utrykningen ender det bra, ambulansen kommer fort frem, og de får liv i mannen igjen.

Da Farah-saken raste som verst brukte jeg en del tid på Random acts of Reality, der Tom Reynolds forteller om hverdagen som ambulansesjåfør i London. Også den gangen satt jeg med følelsen av å ikke komme nær nok de norske ambulansesjåførenes hverdag.

Det er dette jeg savner. Jeg vil vite hvem det er som sitter og tar i mot telefoner på AMK-sentralen. Hva slags skift de jobber, hvor mange telefoner de får. Gi meg de morsomme historiene om skrullinger som ringer 90 ganger om dagen for å spørre om de vil ha en banan (sann historie fra Nee Naw). Gi meg fortellingene som ender godt, der liv reddes, der barn kommer til verden med operatøren i telefonen og ambulansen på vei. Fortell hvordan det oppleves når det går galt og pasienten ikke står til å redde. Vis meg hvordan en vanlig dag på AMK-sentralen fortoner seg, og hjelp meg forstå hvordan samtalene med Døndu Tulums pårørende kunne spore av slik de gjorde. Det er fint at lederen for Akuttklinikken ved Oslo Universitetssykehus innrømmer til TV 2 at man ikke klarte å møte behovet for hjelp i denne saken, og at man må lære av det som skjedde, men jeg vil mye heller høre hva de som møter dette hjelpebehovet i første linje hver dag tenker om saken.

Ved kjøkkenbordet leser vi høyt fra lydloggene for hverandre. Min samboer understreker at folk burde vite bedre enn å true AMK-sentralen, og at man som helsepersonell har krav på en trygg arbeidssituasjon. Jeg sier at man godt kan overhøre den første fornærmelsen når man har med folk i en desperat situasjon å gjøre. Helt enige blir vi ikke. Men at mye av mediedekningen var forutsigbar og lite egnet til å gjøre noe med våre forutinntatte meninger, det var vi ganske enige om.

Leave a Reply

%d bloggers like this: