web analytics

Ingen kommer unna politikken #2 (Ronald Reagan)

Ronald Reagan ville fylt hundre år i dag, men det hadde han neppe husket selv. Surrebukken. Dette bildet er imidlertid bare femti år gammelt, tatt i 1961 altså, og det er Ronnie sammen med kona Nancy og en skuespiller som ingen lenger husker, Don DeFore, som ser ut til å kose seg veldig på en anti-kommunist tilstelning i Hollywood Bowl. Fotografen her er Ralph Crane.

Tilstede på den samme tilstelningen var det en annen mildt konservativ herremann med litt av den samme bakgrunnen som Reagan.

Det ser ut som om han hadde det hyggelig John Wayne også.

Her hadde jeg ellers tenkt å avslutte med en YouTube-video av Tommy Womack som synger I Miss Ronald Reagan, men den er fjernet av opphavsrettslige hensyn, og ikke finner jeg teksten noe sted heller. Kanskje den finnes på Spotify, men det får dere sjekke selv, for min vil ikke åpne seg i skrivende stund. Sikkert ikke noe en restart ikke kan fikse, men det gidder jeg ikke akkurat nå.

4 Comments

  • Hjorthen
    6 February, 2010 - 9:08 pm | Permalink

    Og før noen påpeker det…Reagan ville ikke nådd hundre før til neste år. Matte var aldri min paradegren på skolen.

  • 7 February, 2010 - 9:10 am | Permalink

    Se hvordan de kaster hodene bakover når de ler, akkurat som Sonja og Märtha pleier gjøre, få som gjør det der. Var det vanligere før, er det en gammeldags bevegelse, er det derfor den kan få være kongelig?

    • Hjorthen
      7 February, 2010 - 6:42 pm | Permalink

      Du sier noe, det hadde jeg ikke tenkt på. Men det er en gammeldags bevegelse ja? Hvordan er det med selve latteren nå til dags? Ler vi lavere enn før? Er det regnet som mer dannet å humre litt lavt enn å kaste seg ut i latterbrøl? Jeg solgte billetter til Russerevyen her forleden, og snek meg inn på bakerste rad for å se på. Da lo jeg sånn passe høyt av en av sketsjene, og da var det en som snudde seg og så på meg. Overskred jeg grensen for hvilket desibel som er sosialt akseptabelt for en latter?

  • 9 February, 2010 - 8:09 pm | Permalink

    Det er ikke dannet å åpne kroppen mye, hverken å gape når man ler eller spiser eller å skreve når man sitter. Men man har selvsagt alternativet å være herlig frigjort fra de konvensjonene man kjenner ut og inn slik at man kan gi seg hen til et tilbakelent latterbrøl. Eller så kan man gi faen og le og skreve likevel, det er alltid et alternativ, men man risikerer å bli sett skrått på.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: