web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen leser bok: Magikerenes uutholdelige letthet

Kom igjen nå, jeg vet du har tenkt tanken. Ønsket det. Hva om  Midgard eller Narnia virkelig fantes. Å, hadde det ikke vært vidunderlig å være der? Virket ikke livet i Hobsyssel, i Rohan, i Minas Tirith så mye mer levende enn det traurige livet her i vår moderne tid? Meningsfylt? Det var liksom orden på tingene på en måte det er vanskelig å finne i vårt daglige slit og strev med å gjøre det beste ut av dette livet vi nå har fått tildelt? Hva med Nangijala, Peter Pans øy, eller hvorfor ikke Harry Potters Hogwarts? Hva skulle vi ikke gitt for å besøke en av disse plassene, og oppleve et skikkelig eventyr?

Men hva om det virkelig fantes et parallelt magisk samfunn lik det Harry Potter blir introdusert for på elleveårsdagen sin. Er det nå så sikkert at dette magiske samfunnet ville være noe bedre, lettere å leve i, bydd på et rikere og mer meningsfylt liv? Hva ville Harry Potter egentlig vært uten Voldemort?

Dette er spørsmål det er naturlig å stille seg mens man leser Lev Grossmans fine The Magicians. En bok der hovedpersonen Quentin vaser rundt i Brooklyn og er misfornøyd med livet. Vel er han et skolelys som burde ha en lysende fremtid foran seg, men han får liksom ikke noe dreis på livet. Hjemme i bokhylla hans står det fem bøker av en engelsk forfatter som beskriver et fantasirike kalt Fillory, og Quentin er mer enn normalt fascinert av dette landet og disse bøkene. Han drømmer om Fillory, og ønsker seg vekk fra det regntunge og traurige livet i Brooklyn. Selv om han strengt tatt er for gammel for disse bøkene og disse fantasiene, 17 år som han er.

Fillory er forøvrig et temmelig dårlig kamuflert Narnia, der Aslan er byttet ut med to geitebukker, klesskapet med en stor gammel bestefarsklokke, men er ellers mye av det samme.

Vi møter Quentin på vei til et intervju som forhåpentligvis skal hjelpe ham inn på Princeton, men når han kommer dit så er mannen han skal møte død. I stedet får Quentin en konvolutt i hånden, som inneholder manuskriptet til en ukjent og uutgitt sjette bok om Fillory, og på veien hjem igjen leder tilfeldighetene ham inn i en bakgate som viser seg å lede til et magisk sted ute på landet. Brakebills, et college for dem med tilstrekkelig gode magiske evner. Siden han nå først er der, så kan han vel like gjerne forsøke seg på en opptaksprøve, hvordan det nå går med Princeton er jo uansett i det blå, og skulle du ha sett, han består med glans.

Og dermed er vi jo i gang. Akkurat som Fillory er Narnia, så er Brakebills Hogwarts, og Grossman gjør ikke noe for å legge skjul på det. Send meg en ugle, sier en av karakterene, de har til og med sitt eget dustete spill, som riktignok ikke ligner så veldig på Quidditch, men har antagelig langt mer logiske regler.

Problemet med Brakebills er at mye av magien egentlig er ganske traurig. Det er hardt arbeid, og hva skal man nå egentlig bruke denne magi-utdannelsen til når man er ferdig på skolen?

“This wasn’t Fillory, where there was some magical war to be fought. There was no Watcherwoman to be rooted out, no great evil to be vanquished and without that everything seemed so mundane and penny-ante. No one would come out and say it, but the world wide magical community was suffering from a serious imbalance: too many magicians and not enough monsters.”

Og for mesteparten av boka så er dette nærmest en anti-fantasy. Dette er ikke en verden der det er lett å vite forskjellen på rett og galt, der man må gjøre tapre ting for å redde verden fra det onde. Det er en verden der det er et jævla slit å finne seg til rette, ikke ulikt den virkelige verden. Og det er jo den virkelige verden som beskrives, bortsett fra at våre venner, magikerene, kan gjøre enkelte mer eller mindre nyttige triks.

Det er mer en slags oppvekstroman kanskje, Salinger møter Lewis, The Catcher in The Rye med The Boy Who Lived i rollen som Holden Caulfield? Quentin og vennene hans installere seg i New York etter eksamen, der de lever et meningsløst og dekadent liv, røyker, drikker, tar narkotika og puler. Dumbledore hadde neppe vært særlig fornøyd med å ha denne gjengen i Hogwarts ganger.

Men så ligger det et eventyr og et magisk rike på lur allikevel da.

Det er altså en ganske annerledes fantasy dette, grå og realistisk, de fleste som leser den ville antagelig valgt Princeton foran Brakebills om de hadde hatt valget. Vi slipper det svarte og hvite, her er moralen uklar, og våre helter er ikke en gang veldig sympatiske. Og det er ingen redning noe sted. Ingen ring man kan kaste i vulkanen for at alt skal bli bra  igjen. Ingen Gandalf Hvit kommer susende for å redde dagen. Når det kommer til stykket er du alene og må klare deg selv.

Følelsen av, og frykten for, at det hele egentlig er meningsløst finnes det ingen kur for.

5 Comments

  • 12 February, 2010 - 12:03 am | Permalink

    Skittenrealisme er ein herleg sjanger, uansett kor fantastisk verda er. La meg minne om George R.R. Martin med noko av det same.

    Dette kunne vore verd å plukke opp om eg kjem over det, trur eg.

    • Hjorthen
      15 February, 2010 - 12:06 am | Permalink

      Martin er jo fin han, men det blir likevel noe annet enn dette tror jeg? Martin kjører på med middelaldersk skittenrealisme, men det blir liksom ikke så skittent som røyking og puling i nåtidens New York?

      • 15 February, 2010 - 1:26 am | Permalink

        Skittent nok.

        Men sjølvsagt, det skal noko til å få det meir skittent enn New York. Antek eg.

  • 13 February, 2010 - 7:11 pm | Permalink

    Synes du tar den nokså på kornet og med en velplassert analyse. Den har sine sider, selv om det ikke fungerte så godt for mitt vedkommende.

    Min lite generøse oppsummering for meg selv underveis var mer: “La oss gjøre fantasy til sosialrealisme – nå skal vi avkle noen fantasy-myter og si noen sannhetens ord om verdens begrædelighed underveis.”

    Da leser jeg vanligvis heller nokså grim fantasy med litt annen form for forutsigbarhet. Hvilket hyllene dessverre var nokså frie for nye eksemplarer av.

    Men jeg leste nå gjennom hele, og i min alderdom er ikke det lenger bare et tegn på private tvangsnevroser om påbegynte bøker. Ikke bare, i alle fall.

    • Hjorthen
      15 February, 2010 - 12:01 am | Permalink

      Hehe, jeg likte den nok bedre enn deg da, men jeg skjønner hva du mener. Jeg syntes den var fin, men ikke så fin at jeg ville sagt til noen at “Denne må du lese”.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: