web analytics

Hjorthen leser bok: Blod, gørr og spøkelser (Påskekrimutgave)

Påsken nærmer seg, og da er det vel så obligatorisk å skrive noe om påskekrim at jeg egentlig burde latt være. Men så har jeg lest et par krimbøker i det siste, og jeg må se å få skrevet om dem mens jeg fortsatt husker hva de handlet om. Etter påske kan det fort være for sent. Så vi drar i gang tenker jeg. La oss begynne med boka som forlaget vel beskriver som en blanding av Sopranos og Greys Anatomy, eller hva det nå egentlig var. Eksgangster er den norske tittelen, Beat the Reaper på engelsk, og forfatteren er Josh Bazell. Han er egentlig sykehuslege, men etter å ha debutert med denne boka er det nok ikke lenge før han kan legge stetoskopet på hylla.

Eksgangster er kort fortalt historien om Peter Brown, som i likhet med forfatteren er sykehuslege, men i tillegg har han en fortid som drapsmann for mafiaen. Nå har han imidlertid beveget seg inn på den smale sti, vitnebeskyttelsesprogrammet i USA har gitt ham legeutdannelsen. Snakk om å sy puter under armene på de kriminelle folka man beskytter. Brown gjør sitt beste for å fungere som lege på det noe dysfunksjonelle sykehuset, om det så innebærer å tygge piller dagen lang, og sjekke opp legemiddelpushere for å sikre tilgangen på medikamentene. Alt er fint helt til en ny pasient viser seg å være en gammel kjenning fra mafiadagene. Han truer med å fortelle mafiaen det hele om ikke Brown gjør ham frisk som en fisk fortere enn krill, noe som ikke er noen lett oppgave når sykdommen det dreier seg om er magekreft.

Og sammen med den historien vever Bazell inn historien om hvordan Brown først havnet i mafiaen, og hvordan det har seg at han trakk seg ut av den igjen.

Det er forsåvidt ganske lett å være sur gammel gubbe og avfeie denne boka. Peter Brown er litt for eplekjekk, selve historien er litt på det jevne. Avslutningen er litt over toppen. Det er jo bare vrøvl det hele. Allikevel så er dette rett og slett formidabel underholdning. Drøy, temmelig hardkokt, veldig amerikansk, og lite realistisk underholdning riktig nok, men underholdning er det. I en slik grad at du antagelig skal lete lenge i bunken med påskekrim før du finner noe som er i nærheten av like morsomt å lese.

Bazell ror seg i havn på humoristisk sans, og ekstrem skriveglede. Han har antagelig hatt det skikkelig morsomt når han har skrevet denne boka, og det smitter over på leseren. Og da er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet og anbefale.

Bazell tar seg altså av blodet og gørret, men spøkelser er det ikke så mange av i sykehuskorridorene hans. De finner vi i neste bok.

Heart Shaped Box heter vel Gode ønsker på norsk, og er skrevet av Joe Hill. Han har vi snakket om før. Det er ikke helt fritt for blod og gørr her heller, men i tillegg får vi et av de skumleste spøkelsene vi har møtt på lenge. Det handler om den aldrende rockeren Judas Coyne som mer eller mindre har gått av med pensjon etter at to av bandmedlemmene strøk med på rockevis.  Han bor sammen med et par schæferbikkjer, bytter dame en gang i året, og kaller dem for delstaten de kommer fra for å slippe å knytte seg for tett til dem. Faren hans ligger for døden, men Judas gir faen. Kan ikke klandre ham heller, faren er ikke noe sjarmtroll.

En dag kjøper han et spøkelse på eBay, og dermed er helvete løs.

Dette er altså mer horror enn krim for dem som bryr seg om sjangere og sånt, men hvis det du er ute etter i påsken er å bli skremt, så er dette kanskje et av de bedre alternativene på markedet.

Ja ikke at jeg ble skremt da, men spøkelset som jakter på Judas Coyne er virkelig noe av det mest creepy vesenet jeg har møtt i bokform i det siste. Og boka som helhet er også velskrevet, full av musikalske referanser, og uten dødpunkter. Her går det virkelig unna.

Det må bli en anbefaling dette også altså, allikevel tar jeg meg selv i å være bittelitt skuffet. Det er det egentlig ingen grunn til, Heart Shaped Box gjør akkurat det den er ment til å gjøre. Skuffelsen bunner nok i at jeg likte novellesamlingen til Hill, 20th Century Ghosts så veldig godt. De beste novellene der har en stemning som jeg savner i denne første romanen hans.

Men det er en tåpelig innvending, ta det heller som en oppfordring til å lese novellesamlingen hans også.

%d bloggers like this: