web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

På en benk i parken

Jeg skrev denne ukas innspill til Journalisten før Utlendingsnemda avslo opphold for Fathia Ahmed og sønnen hennes med denne redegjørelsen.

Aftenposten har vært ledende kanal for det feilaktige bildet som er skapt om innholdet i saken, og deres dekning har vært grunnlaget for sterke reaksjoner og karakteristikker fra en rekke aktører. Aftenpostens hovedjournalist på saken har i samtaler med UNE gått langt ut over å stille spørsmål, ved å presse på for å få en rask avgjørelse med et bestemt resultat. Onsdag 24/3 fikk UNE tilbud om å bli fremstilt som “dagens helter” dersom det ble tatt en rask avgjørelse om å la kvinnen komme tilbake til Norge.

Les resten her.

Hvis man skal feste lit til UNE så burde jeg kanskje vært langt krassere med avisene?

Nåvel, før jeg blir stemplet som reaksjonær og innvandrerfiendtlig rasist så må jeg skynde meg å understreke at jeg er FOR at barnekonvensjonen skal tillegges større vekt. Jeg er også FOR at Simon skal få bli i Florø. Det jeg undrer meg over, og som var utgangspunktet for ukas Journalist-spalte, er hvordan saker som Simon-saken og Fathia-saken skaper et voldsomt engasjement der og da, men det virker ikke som det er varig, og det gir ingen merkbar politisk effekt? Simon-saken raste kanskje som sterkest i dagene før valget i fjor, uten at det hjalp de to partiene som man skulle tro kunne profitere på det, Venstre og SV, det aller minste når folk gikk til urnene?

Nåvel, her er i hvertfall teksten slik den står i Journalisten:

På en benk i parken

Jeg hadde tenkt å bruke denne ukens Innspill til å skrive noe om Simon-saken. Saken om Fkade Thaye og sønnen hans Simon, asylsøkere fra Eritrea som i henhold til Dublin-konvensjonen ble sendt tilbake til Italia sist høst. Det var en stor sak for lokalavisa vår, Firdaposten. De var på plass når Simon tok farvel med klassen sin, og deres dekning av saken skapte et stort engasjement for Simon her i byen. NRK dekket saken grundig, og den ble også plukket opp av andre riksmedier. Uten at UDI var til å rokke. Det ble rapportert om at Simon og faren hans bodde under åpen himmel i en park i Bari, og etter nitti dager i Italia kom de tilbake til Norge og Florø, der de gikk rett i kirkeasyl. Etterhvert fant UDI ut at de kunne behandle asylsøknaden på nytt, og Simon og faren hans slapp dermed ut av kirkeasylet i påvente av utfallet.

Tidligere denne måneden kom dommen, Simon og Fkade Thaye må ut av landet. Ifølge UDIs asylavdeling er det bare å ta kontakt med italienske myndigheter for skolegang og trygge boforhold.
Man kunne jo forventet et nytt lokalt ramaskrik, men i løpet av det drøye halve året som har gått siden de ble returnert for første gang, virker det som om stemningen har snudd. Engasjementet er ikke like sterkt. Flere sier de er lut lei hele Simon-saken. Russerevyen hadde et innslag der Simon-saken ble til en episode i Tore på sporet, med lederen for aksjonsgruppa for Simon fremstilt som Lommemannen. De kritiske røstene er blitt flere, og noen har begynt å trekke Firdapostens motiver i tvil. Nøyer de seg med å dekke det som skjer, eller er de en part i saken?

Spørsmålet er ikke ubegrunnet. Lokalavisa vår har hele veien vært på Simon og farens side. Der NRK i langt større grad har latt dem som mener det er riktig å sende dem tilbake til Italia fått slippe til, så har Firdaposten tonet ned, eller latt være å omtale fakta som svekker saken deres. At Frps Per Sandberg hevdet å ha fått opplysninger som antydet at historien om at de bodde i en park, uten tak over hodet, var løgn, måtte man lete andre steder for å få vite. Viljen til å grave i saken har ikke vært stor. Spørsmålet om hvordan de klarte å komme seg tilbake til Norge igjen, og hvem som bestilte og betalte reisen, ble aldri stilt eller besvart. Var det aksjonsgruppas innsamlede midler som ble brukt? Syntes i så fall de som hadde gitt penger til gruppa at dette var en akseptabel måte å bruke pengene på? Var kirkeasylet avtalt før de forlot Italia?

Antagelig er det ingen grunn til å la konspirasjonsteoriene løpe løpsk, det handler nok om lokalavisenes svøpe, den som gjør at ethvert lokalt initiativ må omtales positivt, ikke kritiseres, og ikke gås for nøye etter i sømmene. Når en lokal støttegruppe drar til Oslo for å konfrontere og kritisere politikere og byråkrati, så er det vanskelig for en lokalavis å stille seg kritisk til dette. Lokalavisa er på lokalsamfunnets side, og det er greit det. Men i denne saken har man gjort det lett for kritikere å stille spørsmålet om hvor tette båndene mellom lokalavisa og aksjonsgruppa for Simon egentlig har vært.

Så, mens jeg går og tumler med disse tankene, og hvordan jeg skal få omsatt dem til en lesverdig tekst for Journalistens lesere, dukker det plutselig opp en tilsvarende sak på forsiden til Aftenposten og Bergens Tidende. Fathia Ahmed Omar og hennes seks år gamle sønn har blitt kastet ut av Norge, og bor nå på en benk i Genova. Kristoffer Rønneberg har vært i Italia og møtt de to, og saken hans er skrevet for å lokke frem følelsene våre:

“I løpet av et øyeblikk forsvinner lyset i øynene hans. Tårene renner mens han klamrer seg til moren sin, på en kald, hard benk i en ugjestmild italiensk by.”

Jeg kjenner i hvert fall klumpen i halsen, og jeg er visst ikke alene om det. Mange har henvendt seg til Aftenposten med et ønske om å hjelpe til i den vanskelige situasjonen de er i. Aftenposten smir mens jernet er varmt, den ene saken etter den andre bygger opp under konklusjonen: Fathia og sønnen skulle ikke vært returnert til Italia. Og plutselig er det litt vanskeligere å være ordentlig krass med Firdapostens noe mangelfulle dekning av Simon-saken. Jeg deler jo deres oppfatning om at hensynet til barnet burde tilsi at Simon og faren hans fikk opphold i landet. Spørsmålet er om man, gjennom å unnlate å slippe til de kritiske røstene, heller har svekket både sak og engasjement. Bidrar egentlig det ganske ensidige og temmelig ukritiske spillet på følelsene våre til noe annet enn å piske opp et kortvarig engasjement?

Jeg lurer på hvor Fathia og sønnen hennes er om et halvt år, og om det er noen av oss som fortsatt er engasjert i deres skjebne. Har vi glemt dem fullstendig?

Og helt til slutt: I går var det markering på torget her i byen i forbindelse med Simon-saken, der man fremmet krav om at Norge må begynne å ta større hensyn til barnas beste ved behandlingen av asylsøknader. Slik så det ut.

6 Comments

  • tb
    27 March, 2010 - 4:58 pm | Permalink

    Mange viktige spørsmål.
    Men en ting lurer jeg på; skal aviser/massemedia bare “dekke det som sker”? Er det mulig, og/eller ønskelig, med media som bare er nøytrale gjengivere av en “objektiv” virkeliget? Hvilken objektiv virkelighet skal de dekke? Finnes en slik nøytral objektiv virkelighet? Jeg tror jeg heller vil ha media som tar stilling, jeg? Egentlig? Eller gjør jeg det?

    • Hjorthen
      27 March, 2010 - 5:06 pm | Permalink

      Media kan godt ta stilling, men de skal ikke være en aktør i saken?

      Og de må ikke ta stilling på en slik måte at de underslår eller lar være å rapportere om elementer som kan svekke saken man tar stilling til?

  • Cassanders
    29 March, 2010 - 3:21 pm | Permalink

    Jeg vil tro at selv særdeles velmenende mennesker blir pissed, -hvis de opplever at de er blitt lurt.

    Cassanders
    In Cod we trust

    • Hjorthen
      1 April, 2010 - 5:06 pm | Permalink

      Ja, selv sånne som meg åpenbart:-)

  • 30 March, 2010 - 12:44 pm | Permalink

    Du har gode poenger her. Vi bør kunne forvente at avisene rapporterer fakta på en best mulig måte. Så må de gjerne ta stilling i saken. Men det du peker på er en slags sammenblanding av roller som saksformidler og meningsbærer. Og når vi aldri kan være sikre på når mediene har hvilken rolle, skaper det et troverdighetsproblem.

    Nåvel: I valg av saker, vinkling osv ligger det en subjektivitet, men når vi får følelsen av at media blander polemikk og fakta, får jeg et problem med mediene. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro.

    Vi husker hva Aftenposten tidligere hadde som skagord: Solid bakgrunn for egne meninger. Nå begynner kanskje Aftenposten å tone ned dette med bakgrunnen, og vil helle mene for meg? Ikke vet jeg hva som er hva…

    • Hjorthen
      1 April, 2010 - 5:03 pm | Permalink

      Klart det ligger en subjektivitet bak valg av vinklinger, og sånn må det jo være. Men det er nok viktig at man prøver å holde hodet litt kaldt, og ikke unnlater å rapportere om ting man ikke liker av den grunn. Meningsbæringen skal vel først og fremst fremstå på lederplass?

      Det blir et problem når man ikke lenger kan stole på at mediene dekker alle sidene i saken, og til og med blir aktivister og aktører?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: