web analytics

Sett siden sist

…og plutselig hadde jeg sett 20 filmer elller deromkring siden siste filmbloggpost. Dette MÅ bli fort og gæli:

Hvem vil vel ikke dra til London med Julie Christie?

Billy Liar: Dette er en britisk film, der Tom Courtenay virkelig briljerer som den strengt tatt temmelig ubrukelige kontorarbeideren Billy Fisher som synes livet er ganske traurige greier. Løsningen er å tilbringe mesteparten av tiden i sitt eget fantasirike, Ambrosia, der han alltid spiller hovedrollen. En slags voksen Bridge of Terabithia kanskje, der fantasiens kraft ikke tillegges de samme positive verdier som der. Billy Fisher skyver gjennom sin oppførsel fra seg både venner og familie, og når vakre Julie Christie vil at han skal bli med henne til London og leve ut drømmene sine så feiger han ut. Etterhvert kan man lure på om ikke gode Fisher rett og slett er psykotisk. Fin film!

12 Angry Men: Dette rettssaldramaet er vel godt kjent fra før. 12 jurymedlemmer samles for å felle dom i en drapssak, og skyldspørsmålet ser i utgangspunktet ut til å være ganske opplagt. Men kan det være rom for tvil allikevel? Så godt som hele filmen går for seg i dette ene rommet, og handlingen består av dialog mellom jurymedlemmene. Allikevel er dette intenst spennende som en thriller. Så den når den gikk som mandagsfilm en gang i barndommen, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Den har ikke tapt seg det minste. Dette kan knapt gjøres bedre!

Menn som stirrer på geiter: Joda, jeg synes den er ganske morsom ganske lenge, men så begynner den å stå i stampe. Kommer liksom ingen vei? Ingen klimaks, ingen ordentlig slutt? En parantes av en film.

Red Road: Sett den før, men etter det så hadde den steget i aktelse i filmhukommelsen. Antagelig litt mer enn den fortjener. Fin film, ambisiøs, viktig i disse overvåkningssamfunnstider, men altså med svakheter.

5 Card Stud: Morsom parantes av en western, der Dean Martin forsøker å finne ut  hvem som dreper deltagerene ved et dramatisk pokerlag, en etter en, i etterkant. Robert Mitchum og Roddy McDowall er også med.

Dragetreneren: Animasjon fra Dremworks, og her er det egentlig bare å bøye seg i støvet. Morsom, spennende og godt laget. Denne burde det vært mye mer folk på når vi hadde den på kino. Vikinger og drager, hva mer trenger man egentlig?

Cape Fear: Remaken med DeNiro og Nolte er også morsom, men det er denne som gjelder. Dette er spennende så det holder, Robert Mitchum er fin som den sleske, skumle, hevngjerrige Max Cady. Han får all-american good guy Gregory Peck til å gå fra konseptene, og ty til midler som han strengt tatt burde holde seg for god til, for å holde Cady unna familien sin. Og det er ikke bare billig spenning heller, det er et poeng eller to å plukke med seg herfra.

The Raven: Roger Cormans versjon av Poes The Raven, med Vincent Price, Peter Lorre og Boris Karloff i hovedrollene, er selvfølgelig ganske datert nå, men fortsatt veldig underholdende. Jeg liker den godt!

Up in the Air: Jeg likte nok denne bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Jeg hadde tenkt å skrive en egen post om den, men sannelig om jeg husker hva jeg hadde tenkt å skrive for noe. Så var den kanskje ikke all verden da, når det kommer til stykket, siden det eneste jeg egentlig husker fra den er at jeg syntes Anna Kendrick var søt, og alt for ung for George Clooney. Hvilket jo var en meningsløs ting å huske, siden Clooney holdt seg til Vera Farmiga i stedet. Nå vel.

Bigger than Life lærer oss at kombinasjonen bibel og kortison kan ha fæle bivirkninger

Bigger than Life: En litt glemt film dette tror jeg, fra superregissør Nicholas Ray. James Mason spiller læreren som blir alvorlig syk, får en mirakelmedisin som skal gjøre ham frisk, men siden han ikke fikk medisinen i en dosett klarer han ikke å holde styr på doseringen. Han tar for mye, og det gjør ham like koko som Abid Raja når noen pirker borti dialogmøtene hans. Filmen er bra den, om enn litt datert med hensyn til at mirakelmedisinen det er snakk om er kortison, og aldri har jeg hørt at man blir så gal av å overdosere kortison at man prøver å ta livet av familien sin, men hey, jeg er verken lege eller regissør. Uansett så gjør Mason en fantastisk troverdig fremstilling av læreren og familiefarens etterhvert ganske så manisk-depressive tilstand.

The Wolfman: Nei, jeg orker ikke en gang begynne.

Paranormal Activity: Uff. Virkemiddelet er utbrukt for lengst. Ikke er det verken spennende eller skummelt heller. Heldigvis så får i hvert fall han som fortjener det som fortjent til slutt.

Green Zone: Forsåvidt underholdende nok mens det står på, men stor film er det ikke. Til det blir dialogen for dum for ofte. Green Zone fungerer overhodet ikke som politisk drama, og strengt tatt ikke så veldig bra som Bourne i Baghdad heller.Men alltid hyggelig med gjensyn med folk fra The Wire da.

Cool Hand Luke: Alltid hyggelig å se Paul Newman også. Flott skuespiller. Gjør som vanlig en fin jobb her, som stabeistet som nekter å innordne seg, og får svi for det så det holder. Jeg syntes nok den ble litt langdryg etterhvert, men det er småpirk. Fin film er det.

Oldboy: Sett den før, ser den gjerne igjen. Fantastisk film.

Soldier Blue: Radikal for sin tid, western om massakren av Cheyenneindianere ved Sand Creek er blodig og fæl. Men før vi kommer til massakren så vaser Peter Strauss og Candice Bergen rundt ute i villmarka i en hel liten evighet. Vel er Bergen søt og alt det der, men det blir litt mye. Den nesten komiske tonen i filmens første del klinger dessuten ikke helt rent sammen med det dramatiske og gruoppvekkende blodbadet som avslutter filmen. Men vel verdt å se allikevel.

Mjau!

Cat Ladies: Dokumentar om gale kattedamer. Verken mer eller mindre. Ikke spesielt sprekt og spennende, men helt greit. Tror ikke den gale kattedamen jeg bor sammen med er fullt så gal. Ennå.

Children of Men: En sånn film som man har tenkt seg å se, hatt lyst til å se, men aldri helt finner anledning til å putte i DVD-spilleren. Det er alltid noe annet man heller vil se først. Dumt, for Children of Men var i grunnen fantastisk bra. Litt sånn Zombie-stemning her, verden har gått av hengslene, noe er galt. Men det er ingen zombier her da, menneskene er gærne nok som det er. Clive Owen i sin beste rolle så langt klarer faktisk å vise litt redsel her og der, og det er alltid deilig å se. Det går an å være både redd og handlekraftig. Det er mulig deler av storyen her ikke bør pirkes for kraftig i, for at ikke alt sammen skal rakne, så det velger vi rett og slett å la være å gjøre. Bra film!

2 Comments

  • 8 May, 2010 - 11:17 am | Permalink

    Så einig, så einig, om Menn som stirrer på geiter. Synst den prøver seg på lure rollefigurar, men dei blir heller keisame typar å følgje etter kvart.

    • Hjorthen
      8 May, 2010 - 6:24 pm | Permalink

      Jepp, morsomt en stund, men holder ikke hele veien til Dakar.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: