web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Bokhjørnet

Jeg har selvsagt lest et knippe bøker igjen, og her er en liten oversikt over dem:

Alexander McCall Smith: “In the company of cheerful ladies” & “Blue shoes and happiness”

Dette er henholdsvis bok 6 og 7 i McCall Smiths serie om det kvinnelige detektivbyrået i Botswana. Denne serien har fått et velfortjent stort publikum, og er oversatt til mange språk. Også norsk, mener jeg å vite, selv om jeg leser den på engelsk. Hovedpersonene er den tradisjonelt proporsjonerte (les: tjukke) detektiven Mma Ramotswe, som bruker sine evner til å løse store og små gåter i Botswanas hovedstad Gaborone. Med seg på laget har hun assistent-detektiv og sekretær Mma Makutsi. Hun er en kløpper på skrivemaskin, har store briller og tendenser til sko-dilla. I disse to bøkene løses store verdensproblemer, som for eksempel hvordan fjerne en slange fra kontoret. Dette er altså strålende bøker om trivielle problemer, og serien holder høy kvalitet hele veien. Husk at dette er bøker som ber om følge av pledd og te. Helst Mma Ramotswes favoritt: bush-tea.

Dennis Lehane: “De gales øy”

denn.jpgÅret er 1954, og vi treffer U.S Marshall Teddy Daniels og hans nye partner Chuck Aule. De er på vei ut til en øy som huser et helt spesielt asyl for mentalt syke kriminalfanger. En av de kvinnelige fangene har forsvunnet fra cella si, og hun er ikke å finne noen steder. Vel fremme får de en følelse av at det er noe som ikke stemmer helt i forklaringene de får, og selvsagt er det også en orkan på vei mot øya.

Denne boka har fått mye anmelder-skryt, og jeg har lenge hatt lyst til å lese den. Selv om det kan høres sånn ut fra introen, så er dette et godt stykke unna å være en alminnelig krim. Boka er ganske spesiell, og den er godt skrevet. Likevel ble jeg personlig litt skuffet, uten at jeg helt klarer å bestemme meg hvorfor. Alt er på en måte gjort så riktig; språket er godt, historien er ganske spennende, og plottet har en interessant vri. Men kanskje er det akkurat dette som er problemet. Jeg opplever historien som noe konstruert, og satt egentlig litt og ventet på at det skulle komme en eller annen pussig vri. Og det gjorde det altså, uten at jeg sier mer om den saken.

Stieg Larsson: Menn som hater kvinner

Denne boka har fått en voldsom oppmerksomhet, og nå var det altså min tur til å lese. Jeg regner med at mange andre også har lest den , så jeg tror ikke jeg sier så mye om selve handlingen, annet enn at den kombinerer en gammel krimgåte med en nyere svindel-historie. Min første tanke da jeg begynte på boka var at det er vanskelig å skulle lese en sånn bok uten å la seg prege av forhåndsomtalen. Men jeg har forsøkt å lese den med et åpent sinn, og stort sett skygget unna omtaler og anmeldelser.

Og hva synes jeg så? Jo, dette er en spennende og godt skrevet kriminalroman. Boka forteller oss en hel del om Sveriges industrielle utvikling, og Larsson er flink til å portrettere ektefølte karakterer. Særlig er datahacker og avviker Lisbeth Salander et fascinerende bekjentskap, det finnes ikke så mange av hennes kaliber i litteraturen. Løsningen på krimgåten er kanskje litt langt ute, og den blir også litt for tidlig åpenbar for undertegnede. Men som sagt, dette er en spennende krimbok med godt driv, og det er vanskelig å legge den fra seg. Det feministiske perspektivet faller også i god jord hos meg, selv om jeg har skjønt at enkelte irriterer seg over dette. Feminisme er tydeligvis kontroversielt fortsatt, av en eller annen grunn.

Boka kunne ha vært strammere redigert, og jeg må innrømme at jeg hadde forventet at den var mer spesiell enn den var. Men god er den likefullt, og jeg er helt klar for å lese neste bok i serien. Jan Guillou hører vi ikke på uansett.

Frank McCourt: “Lærer`n”

Frank McCourt debuterte i godt voksen alder, og førsteboka “Engelen på det sjuende trinn” ble en kjempesuksess. Det skjønner jeg godt, for det var en særdeles sterk og godt fortalt historie. Etter debuten har det kommet to bøker til, “Ja så menn” og “Lærer`n”. Disse holder ikke på langt nær samme standard som den første boka, men er fornøyelige nok på sitt vis. “Lærer`n” handler om McCourt sine dager som lærer i USA, og vi får presentert diverse situasjoner som har oppstått i klasserommet under tiden hans som underviser. Koselig og greit, men ikke så mye mer enn det. McCourt klarer heller ikke i denne boka å la være å fortelle om sin ulykkelige irske barndom, og vil man lese om den så anbefales altså “Engelen på det sjuende trinn”. For å få noe særlig ut av “Lærer`n” bør man forøvrig ha lest de to foregående McCourt-bøkene.

Sturle Brustad: “Anarchy in Åmot”anarchy.jpg

Jeg pleier så godt som alltid å fullføre de bøkene jeg begynner på, men denne gangen måtte jeg gi tapt. Likevel er jeg ikke helt sikker på at dette er en dårlig bok, selv om den absolutt ikke passet for meg. Dette er en oppvekstroman fra seint 70-tall, og hovedpersonen er en ung gutt bosatt i Åmot i Buskerud. Boka er på 550 sider, og den er skrevet på dialekt. Og der begynner litt av problemene for meg. Jeg liker nemlig ikke så godt å lese dialekter. Jeg leser svært gjerne både nynorsk og engelsk, men dialekter er mest av alt slitsomt. Det ødelegger lesetempoet mitt, og gjør at flyten forsvinner. Så etter å ha slitt meg igjennom de første to kapitlene, gav jeg rett og slett opp. Handlingen ble for uinteressant, språket for slitsomt og boka for tjukk.

Men kanskje er det meg det er noe galt med, for flere anmeldere har trukket frem språket som noe av det beste med denne boka, og mange synes at dialektbruken fungerer utmerket. Meg fenget den dessverre ikke, og livet er som kjent for kort for å lese kjedelige bøker.

Jeg har også lest Peter Robinsons “Playing with fire”, men han har jeg omtalt så mange ganger i bokhjørnet tidligere, så denne gangen velger jeg å utelate ham. Det betyr selvsagt ikke at dette var en dårlig bok, for det var det på ingen måte. Bare så det er sagt. Og nå ligger Eskil Aasmuls “Blodføre” klar på nattbordet, og den gleder jeg meg veldig til å begynne på.

  • 15 September, 2007 - 9:51 am | Permalink

    Jeg har ikke lest “Anarchy in Åmot”, men jeg har samme syn som de på dialekter i litteratur: det er travelt. Av en eller annen grunn må jeg høre dialekten i hodet for å klare å lese med flyt, og hvis jeg ikke kjenner dialekten spesielt godt, blir det bare kluss og kaos.

  • carnil
    15 September, 2007 - 11:39 am | Permalink

    Nå har jeg fått et par nye bøker på “må leses”-lista – bra med sånne bokhjørner!

    Dette med å skrive på dialekt har jeg at litt ambivalent syn på. Synes det på mange måter er litt kult – og det gir ulike stemmer i bøkene. Men det kan absolutt bli tungt å lese. Selv har jeg akkurat hatt en pause fra Cornelius Jakhellns “Gudenes fall” etter de første 100 sidene. Tror det først og fremst er den lydrette skrivinga som faller tungt (men samtidig er det både fasinerende og morsomt). Så langt har jeg lest Odins lydrette røffe, nærmest brutale språk – og Lokes lydrette dansk, det tar tid å komme inn i det. Tror nok jeg får fullført boka, kanskje til og med raskere enn jeg fullførte Stendhal 🙂 (men baserer meg på å lese flere andre innimellom…)

  • Flopsy
    15 September, 2007 - 2:42 pm | Permalink

    CassandraMortmain: Ja, jeg synes også det blir veldig travelt. Det er helt noe annet å høre dialekter enn å lese dem, så kanskje hadde jeg likt denne bedre som lydbok?

    Tror du har rett i at det er ekstra vanskelig med dialekter man ikke kjenner godt, og Åmot-dialekten ligger såpass langt unna min egen at jeg må bruke mye konsentrasjon for å få med meg innholdet. Og så lenge historien ikke fenger 100 % heller, så orker jeg rett og slett ikke det.

  • Flopsy
    15 September, 2007 - 2:47 pm | Permalink

    Carnil: Kjekt å høre! Hvilke av bøkene har du satt opp på lista di?

    “Gudenes fall” har vi stående i hylla her også, og jeg kan tenke meg at den er utfordrende. Jeg har likevel tenkt å gi den en sjanse, og jeg håper at historien er så fengende at jeg orker å ta meg tid til språket 😉

    Det er heller ikke sånn at alle bøker med islett av dialekt er like slitsomme. Jeg har nylig lest de tre første bøkene i Olav Duuns “Juvikfolket”, og der er det mye dialekt. Men historien er fengende, og språket såpass godt og greit at det gikk forholdsvis fort å komme inn i det. Den opplevelsen hadde jeg ikke med Åmot-boka.

    Og har du ikke lest ut Stendhal ennå? Nå synes jeg det går treigt med deg altså (og det sier jeg, som ikke har lest en eneste side av den ;-))

  • carnil
    15 September, 2007 - 4:20 pm | Permalink

    Å joda, Stendhal ble fullført – 17. mai i fjor, tror jeg det var. Sendte umiddelbart skrytepost til hjorthen om det 🙂 Men det tok tid!!

    Den første jeg satte opp på må-lese-lista var Engelen på det sjuende trinn – også ble jeg nysgjerrig på De gales øy. Ser ikke bort fra at de er fullført før Gudenes fall…

  • carnil
    16 September, 2007 - 11:32 am | Permalink

    Hjorthen hadde forresten rett; Anarchy in Åmot sto i bokhylla her (du verden så god oversikt jeg har…). Forsøkte meg på den i går, og syntes det gikk greit med dialekta – men den er jo nærmere min enn din, flopsy. Etter prolog og 1. kapitell er jeg ikke fanga – får se om jeg blir grepet i dag 🙂

  • 16 September, 2007 - 12:50 pm | Permalink

    Var det ikke den sistnevnte boka typen din slaktet? Hører du ikke på ham i det hele tatt? 🙂

  • Flopsy
    16 September, 2007 - 1:44 pm | Permalink

    Carnil: Haha, så du ble ferdig med den altså? Jeg tror jeg satser på å holde meg unna Stendhal jeg, den høres ut til å være seige saker.

    “Engelen på det sjuende trinn” er fin-fin, så den synes jeg absolutt du bør lese. Og så håper jeg at du leser “De gales øy”, sånn at jeg får høre hva du synes om den. Kjekt å sammenligne opplevelsene.

    Dialekten i Åmot-boka er nok nærmere din enn min ja. Og selv om den lot seg forstå, så brukte jeg litt energi på det. Og når historien heller ikke fenget, da valgte jeg å droppe den.

  • Flopsy
    16 September, 2007 - 1:47 pm | Permalink

    Esquil: Forfatteren selv jo, nå ble jeg nesten litt beæret her jeg sitter 🙂

    Jeg vil vel ikke si at Hjorthen slaktet boka heller da, men siden jeg har sluttet å høre på ham for lenge siden, så spiller jo ikke det noen rolle uansett…haha.

    Jeg er forøvrig nettopp ferdig med boka di, så kanskje dukker det opp en liten omtale her inne også? Bokhjørnet spesial?

  • Siri
    16 September, 2007 - 2:12 pm | Permalink

    Jeg har også lest de gales øy og jeg er enig med deg i at den skuffer. Den begynner bra synes jeg, men slutten, nei den likte jeg absolutt ikke.
    Bøkene til Aleksander McCall er ubetalelige, de er både søte, og morsomme og også en del om kultur 🙂
    Stieg NIlsson er også en favoritt og enig med deg i at den er godt skrevet, Den driver lett og ledig og som du sier vanskelig å legge fra seg.

  • Flopsy
    17 September, 2007 - 12:09 am | Permalink

    Siri: Takk for innlegg, det er kjekt å få andres synspunkter på de bøkene man selv har lest. Og når det gjelder de bøkene du nevner, er vi helt på linje.

  • 17 September, 2007 - 6:38 pm | Permalink

    Jeg ligger litt etter deg med Alexander McCall Smith, leste nettopp ferdig nr 6 i serien, og er nå klar for Blue shoes & happiness. Jeg forresten så betatt av illustrasjonene på omslagene til disse bøkene, det er forfatteren selv som lager dem såvidt jeg vet.
    Gled deg til Stieg Larsson nr 2, den var enda mer spennende enn nr 1 (synes jeg i hvert fall)

  • Flopsy
    17 September, 2007 - 7:41 pm | Permalink

    Skorpionen: Illustrasjonene er flotte ja, og passer utrolig godt til bøkene. Samme kombinasjonen av kultur, hverdag og hygge. Blue shoes synes jeg var veldig bra, kanskje hakket hvassere enn den forrige i serien (selv om serien er veldig jevn).

    Larsson 2 er bedre altså? Hm, en liten tur på bokhandelen i morgen?

  • 17 September, 2007 - 10:17 pm | Permalink

    Når du begynner å lese Stieg Larsson nr 2, ikke vent at du får gjort noe som helst før den er ferdig lest…(tips: hyr inn barnevakt til lillegutt…)

  • Flopsy
    19 September, 2007 - 11:07 pm | Permalink

    Skorpionen: Vet du om Larsson nr. 2 har kommet som pocket? Fant den ikke her i byen, uten at det behøver å bety så mye. Utvalget på den lokale bokhandelen er veldig tilfeldig.

  • 20 September, 2007 - 12:17 am | Permalink

    Jeg vet ikke sikkert, men tviler vel på om pocket utgave har kommet ennå, det pleier gå litt tid fra den ordinære utgivelsen… På svensk tror jeg nok den finnes i pocket nå.

  • Flopsy
    20 September, 2007 - 12:35 am | Permalink

    Det stemmer med min antagelse også ja. Bøkene må forøvrig ha fått et voldsomt publikum, for selv her i Høljebyen kan man nå få tak i bok 3- på svensk 🙂

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: