web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Til slutt kommer døden

En god bekjent har vært alvorlig syk en tid, og tidlig fredag morgen kom meldingen om at hun hadde sovnet inn. Kampen mot kreften hadde vært lang og strevsom, og til slutt maktet ikke den vevre kroppen hennes mer. Hun ble bare 59 år gammel. Tilbake sitter ektemannen gjennom 40 år, tre voksne barn og 12 barnebarn. I november er det første oldebarnet ventet, og det rakk hun aldri å oppleve. Verden er ikke alltid like snill og rettferdig.

Kreften dukket første gang opp for sju år siden. Sigarettene hadde alltid vært en kjær følgesvenn for henne, og med dem fulgte også røykhosten. Men hosten forandret seg, og ble til slutt så plagsom at hun ikke så annen utvei enn å oppsøke lege. Beskjeden var nedslående. Hun hadde kreft i den ene lungen, og til overmål var kreften av en spesielt aggressiv sort. Men hun var hele tiden optimist, og bestemte seg for å gi kreften kamp til døra. Og etter flere runder med cellegift og stråling, ble hun erklært frisk.

Skjønt, frisk og frisk. Behandlingen hadde satt sine spor, og hun fikk aldri helt igjen energien sin. Heldigvis hadde hun en omsorgsfull og snill ektemann, som gradvis overtok de oppgavene hun selv hadde hatt ansvar for før hun ble syk, slik at hun kunne få konsentrere seg om seg selv og sin egen helse. Livsgleden returnerte til henne, og tilværelsen ble etterhvert helt ålreit.

Men lykken skulle ikke vare evig. På forsommeren slo bomben ned igjen; kreften var tilbake, og denne gangen var det skikkelig alvor. Mannen hennes spurte legen i det stille om hva de kunne forvente seg i tiden fremover, og legen sa forsiktig at han regnet med at hun kunne få en fin sommer. Lenger frem var det vanskelig å forutse, men tiden hun hadde igjen var begrenset. Det var vanskelig for dem å begripe. Hun som hadde vært så tapper, og som hadde overvunnet kreften en gang. Nå var det på an igjen, og med dårligere utsikter enn noen gang før.

Mannen hennes bestemte seg for å ta legene på ordet, og gjøre sommeren så fin som mulig for sin kjære. Han tok henne med på ferietur i juli; de reiste til østlandet for å besøke sin eldste datter, som nylig hadde flyttet østover for å starte opp rideskole. De ble noen dager hos datteren og hennes familie, og selv om dette var hyggelig ble de oppmerksomme på at symptomene var begynt å melde seg for alvor. Hun var sliten nå, og balansen var ikke som den skulle være. Hun falt på vei til toalettet, og enkelte ganger hadde hun vansker med å henge med i samtalene.

Etter ferien var tilstanden dårlig, og hun ble innlagt på lokalsykehuset. En videre utredning avdekket at kreften nå hadde spredt seg for fullt til hjernen, og at dette var hovedårsaken til hukommelsesvanskene og balanseproblemene. Det var ingenting å gjøre med det, for spredningen var massiv. Det var tunge dager for dem, men kvinnen ønsket etterhvert å komme hjem igjen til seg selv. Mannen lovte å hjelpe henne så godt han kunne, og de reiste sammen hjem til huset sitt. Rommet på sykehuset fikk de ha stående, slik at de kunne vende tilbake med en gang behovet meldte seg. Sommeren var på hell.

Forrige søndag ble jeg med familien min på besøk til ekteparet. Det ble raskt tydelig at det nærmet seg slutten, for kvinnen satt stille i en stol og virket ikke lenger så kontaktbar som før. Mannen var sliten, og fortalte at det var vanskelig å få næring i henne. Hun tygde og tygde, men det var lite som fant veien til magen. Hun så tynn ut, og han var redd for at hun hadde mistet mer av kroppsvekten. Vi hjalp ham med å få henne på vekta, og fasiten der var 37 kilo med klær på. Mannen sukket, hun hadde mistet 4 kilo på en drøy uke. Han vurderte å reise til sykehuset med henne neste dag, for å få i henne litt mer næring. Han kunne ikke godt la henne sulte ihjel, selv om hun helst ville være hjemme.

Dette ble den aller siste gangen jeg så henne. Mannen tok henne med til sykehuset neste dag, og der fikk hun intravenøs næring. Dette gjorde henne litt kvikkere, og på tirsdag hadde hun en fin dag sammen med datteren. Hun ba om brødskive og melk, og var til og med i stand til å tøyse litt. Men dagen etter var det slutt på kontakten. Hun forsvant inn i en døs, og den kom hun aldri ut igjen fra.

Torsdag kveld ble det tydelig at slutten var nært forestående, og familien samlet seg for å være sammen med henne den natten. Da morgenen nærmet seg, orket ikke kroppen hennes mer. Klokka 5 var kampen over, og hun døde omringet av sine kjære. Like etter ble jeg vekket av telefonen fra datteren hennes. Hun fortalte at alt var over, og stemmen hennes skalv. Det hadde vært en stri natt, og hun trengte noen å snakke med. Så klokka seks satt vi samlet i stua hos mammaen til Flopsy, med kaffe i koppene og tårer i øynene. Det er vanskelig å håndtere døden. Selv når man vet at den kommer, klarer man ikke helt å forberede seg på den. Og det eneste som hjelper, er å vite at man ikke er alene.

På fredag skal vi i begravelse. Deretter begynner prosessen for de etterlatte, som skal finne tilbake til livene sine igjen. Jeg håper de finner veien, og jeg vil gjøre det jeg kan for å være til hjelp i prosessen. For en ting har jeg lært av å miste min kjære sønn. Uten andre menneskers hjelp, er det lett å famle i blinde. Veien videre finnes der ute, og det er godt å ha noen som kan lede en i rett retning.

Hvil i fred, Turid. Minnet ditt lever.

  • 7 October, 2007 - 9:20 pm | Permalink

    Og ein stor klem til deg, Flopsy. 🙁

  • Flopsy
    7 October, 2007 - 10:44 pm | Permalink

    Snille Avil, takk skal du ha 🙂

  • 8 October, 2007 - 1:03 am | Permalink

    Dette er en av disse postene som griper en om hjertet og en ikke vet helt hva man skal si.

    Jeg tror du er en god venninne å ha når livet er vondt og vanskelig. Ta vare på hverandre. Dere har min medfølelse.

  • tb
    8 October, 2007 - 11:28 am | Permalink

    Av og til leser man noe i en blogg som gjør at man ikke har noen ord etterpå

    Trøster meg ofte med Hans Børli, når jeg tenker på døden:

    Døden er ikke slik:
    En knokkelmann
    som kveler ditt siste, ville skrik
    med heslig hand.

    Døden er ikke angst og ljå
    og djevlekrav,
    ikke måneskygger
    rundt ei ribbet grav.

    Nei, døden er fjell
    som løfter sin svale snø
    over vegen du drar.
    Der skal du stå den siste kveld,
    og se i skjær av solfalls-eld
    hvor vakkert livet var.

  • Flopsy
    8 October, 2007 - 4:18 pm | Permalink

    Røverdatter: Takk for det. Jeg vet jo selv hvor viktig det er å ha folk som trer støttende til i vanskelige situasjoner, så jeg prøver å gjøre mitt beste for de nærmeste nå.

  • 8 October, 2007 - 4:21 pm | Permalink

    “Uten andre menneskers hjelp, er det lett å famle i blinde.”

    Jeg er glad for at disse har deg. Jeg håper noen tar litt ekstra vare på deg også i tiden som følger. Å famle i blinde vet jeg desverre litt mer om enn jeg skulle ønske at jeg gjorde.

    *klem*

  • Flopsy
    8 October, 2007 - 4:22 pm | Permalink

    tb: Det diktet er er fantastisk. Leste det flere ganger i forbindelse med Thomas sin bortgang, og synes det har en veldig ro og verdighet i seg. Et av mine absolutte favoritt-dikt.

  • Flopsy
    8 October, 2007 - 4:31 pm | Permalink

    Delirium: Ja, noen av oss har dessverre litt for mye erfaring med vanskelige ting. Livet kan være både brutalt og komplisert, og når det er som mørkest ser man ikke alltid veien ut igjen til lyset på egen hånd.

    Jeg vet i hvert fall at jeg selv hadde fått det enda mye vanskeligere etter Thomas sin død, om jeg ikke hadde gode og snille mennesker rundt meg i tiden etterpå. Det betydde utrolig mye at folk viste sånn omsorg, og nå er det min tur til å tre støttende til.

    Jeg følger med deg på bloggen din, og håper at alt ordner seg for deg også. Stor klem tilbake!

  • 8 October, 2007 - 5:43 pm | Permalink

    Trist, trist, hjerteskjærende… og riktig vakker og verdig lesning.

  • 8 October, 2007 - 11:51 pm | Permalink

    Leselama: Tusen takk. Det var en vanskelig post for meg å skrive, og jeg er glad for tilbakemeldingene den har fått. Vakker og verdig var det jeg gjerne ville få til, så det er hyggelig å høre akkurat disse ordene.

  • 10 October, 2007 - 9:49 pm | Permalink

    Det var en vakker og verdig post for Turid B. Takk

  • Flopsy
    10 October, 2007 - 11:25 pm | Permalink

    Vox populi: Takk for hyggelig kommentar!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: