web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Jakten på diagnosene

For en stund siden så hadde jeg planer om å skrive en post om ADHD. Jeg hadde til og med tenkt å legge en del arbeid i den. Jeg hadde nemlig en teori om at diagnosen ADHD var en smule overdiagnostisert, og at årsaken til det kunne kanskje være at en diagnose frikjenner foreldrene fra skyldfølelse for å være dårlige oppdragere samtidig som den også frikjenner lærerne fra å være dårlige pedagoger. ADHD er en relativt diffus diagnose, og i USA finnes det folk som mener det hele ikke er noe annet enn humbug satt i scene av leggemiddelindustrien. Vi har vel forresten folk her i landet også som mer eller mindre avviser ADHD som en reell sykdom.

Jeg tror det kunne blitt en spennende bloggpost, og jeg hadde ambisjoner om å veklse litt mail med folk som hadde peiling på temaet fra begge ender av skalaen, samt også noen som hadde diagnosen. Jeg sendte ut noen mailer, men fikk aldri noen svar. Etterhvert så kokte hele dette prosjektet bort i kålen. Det gjør imidlertid ikke så mye, for i artikkelfilteret til Tor Andre kom jeg over en sak fra Morgenbladet om dysleksi som berører samme tema, og havner omtrent der jeg selv hadde regnet med å havne hvis det noen gang hadde blitt noen post av det. Artikkelen er skrevet av Truls Johan Horsberg Hoff, og la meg trekke ut noe av essensen her. Han skriver:

– Jeg kan ikke se at dyslektikere har problemer som er vesensforskjellige fra det andre svake lesere har, uavhengig av om dyslektikeren er generelt faglig svak eller kun sliter med lesingen og skrivingen. Jeg kan heller ikke se at dyslektikeren profitterer på vesensforskjellige tiltak og metoder enn det andre svake lesere gjør.

– Troen på, eller følelsen av å forandre virkeligheten ved å ytre et ord (“dysleksi”), ligner magi. I en magisk forståelse ligger det slik en kraft i ord at man må se verden annerledes hvis det rette ordet sies.

– Skolen og samfunnet bør i større grad unnlate å definere grupper og heller arbeide for en forståelse der individet må erkjenne og leve med sine sterke og svake sider og der man fremelsker en aksept for denne forskjelligheten. Å dekke ulikhetene til gjennom en magisk ordbruk er mentalt usunt.

– Undervisningen av dyslektikerne kan trekke ressurser fra udiagnostiserte elever med like store hjelpebehov. Det vil alltid være et segment av elever som tangerer den definerte gruppen i fungering.

– Ressursene som brukes i diagnostiseringen er bortkastet. Diagnostiseringen forteller intet nytt om eleven og lite om nyttige undervisningsmetoder.

Det går helt fint å bytte ut dysleksi med ADHD i denne artikkelen og få et like relevant resultat. Begge diagnosene er slike sekkebegreper som man prøver å presse elever oppi. Hva er forskjellen på “vanlige” lærevansker og dysleksi? Får man utdelt en diagnose så har man rett til PC og lenger tid på eksamen. Har man “bare” lærevansker så får man ingen av delene, uavhengig av om man kanskje kunne hatt god nytte av det. Hva er forskjellen på et urolig barn og et barn med ADHD?

Alle elever har rett på en undervisning tilpasset sine behov, det skal ikke være nødvendig med en diagnose før de faktisk får det. Jeg frykter at dette voldsomme fokuset på disse diagnosene ofte kan komme i veien for at man ser hele mennesket, og da tenker jeg ikke bare på skoleverket.

Ikke det at jeg tror at dysleksi eller ADHD er konstruksjoner, som artikkelen i Morgenbladet antyder. Jeg tror bare at jakten på diagnosene ikke alltid er like fruktbar.

15 Comments

  • 7 February, 2006 - 9:58 am | Permalink

    Jeg er ingen ekspert på ADHD, men jeg kan i allefall si at ADHD er ikke bare et “urolig barn” – det er mye mer – i tillegg til den økte aktiviteten er det også snakk om et problem med oppmerksomhet, de får rett og slett ikke med seg ting heller (og da mener jeg ikke bare hva mamma og pappa sier til dem altså). ADHD har også noen biologiske kjennetegn, og de blir roligere og mer samlet når de får ritalin/amfetamin – i motsetning til oss andre.

    Når det er sagt – jeg er helt enig med deg i at diagnosejakten ofte ikke er særlig fruktbar, som for eksempel i skolen. Samme hva man har eller ikke liksom, man skal vel uansett få den hjelpen man trenger? Diagnoser kan være stigmatiserende og barnet blir et adhd-barn istedet for et barn med adhd.

    Jeg er bare litt usikker på hvordan de skal gjøre det på feks skolen hvis det ikke skal være nødvendig med diagnoser for å få hjelp. Hvordan skal vi da skille mellom de som har rett til PC og lenger tid på eksamen og de som ikke har det?

  • 7 February, 2006 - 10:10 am | Permalink

    Det er nok litt mer komplisert enn å bare bytte ut dysleksi med ADHD i sitatene dine. ADHD er et syndrom som bringer med seg så mye mer enn bare problemer i skolen.

    Samtidig har du nok rett i at det har blitt veldig vanlig å lete etter medisinske forklaringer når barn ikke fungerer optimalt i skole, hjem eller soialt. Jeg tror at det ofte er slik at de som leter etter forklaringer søker seg mot det som er mest tidsaktuelt, fordi de hører mest om det. En diagnose er beroligende, ikke nødvendigvis fordi foreldre eller lærere får en unnskyldning, men fordi man får en forklaring og ofte også retningslinjer for hvordan man skal kunne hjelpe på best mulig måte.

    Når det er sagt så er jeg hjertelig enig med deg i at man skal prøve å se hele mennesket, ikke bare en diagnose.

  • 7 February, 2006 - 10:48 am | Permalink

    Jau, men kan ikke ADHD også fort bli en sånn sekkebetegnelse som vi putter alle barn med ugrei personlighet opp i? Er ADHD-diagnosen bombesikker, eller kan det være andre ting, andre psykiske problemer, som kan gi lignende utslag? Selve årsaken er vel litt diffus? Har ritalinen effekt på alle barn som får diagnosen? Slike spørsmål, og en drøss til var det jeg hadde tenkt å spørre om før alt kokte bort i kålen:-)

  • 7 February, 2006 - 10:57 am | Permalink

    God bloggpost og interessant innfallsvinkel.

    Jeg er litt usikker på om jeg kjøper ADHD-diagnosen – hvertfall slik som legemiddelindustrien forsøker å fremstille den: som en kjemisk ubalanse. (Biobabbel)
    Vi har en overdiagnostisering av menneskelige karakteristika i vårt samfunn. Om problembarnet er problembarn fordi det spiser for mye hvete, mangler vitaminer/mineraler eller agerer ut frustrasjon og savn burde være underordnet for hva slags oppfølging og tilrettelegging barnet får i skolen.

    Marianne sa:
    ADHD har også noen biologiske kjennetegn, og de blir roligere og mer samlet når de får ritalin/amfetamin – i motsetning til oss andre.

    Det stemmer ikke. Prøv Ritalin. Alle blir mer fokusert og samlet av det. Reaksjonen på ritalin er altså ikke noe enkelt måleapparat på om man lider av ADHD eller ei.

    Faren med diagnostisering av ADHD er, slik jeg ser det, at man tyr til medikamenter som kan skade barnet og ikke forsøker å finne ut hva det egentlig feiler. Det finnes utallige bevis på at barn som får tilrettelagt kosthold der årsaken er fysisk, eller psykologisk oppfølging der årsaken er psykososial, får det mye bedre. Uten å risikere å få hjernen kjemisk svidd.

  • 7 February, 2006 - 11:21 am | Permalink

    Ok, jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd ritalin (eller amfetamin for den saks skyld), så jeg skal ikke være for skråsikker. Og jeg har også lest om at tilrettelagt kosthold kan være vel så bra som medisin for noen barn med adhd. Når det gjelder andre psykososiale problemer som kan være tilstede, så er det ikke alltid så lett å vite hva som kom først – psykososiale problemer eller adhd? Det kan like gjerne være at adhd fører med seg psykososiale problemer som omvendt.

    Det å få en forklaring på problemene, en slags mental hylle å plassere dem på, kan være veldig nyttig. Ikke fordi det nødvendigvis dytter skylda over på noe annet, men fordi en kan se problemet mer utenfra (dette kalles vel å eksternalisere problemet) og angripe det uten å være så “oppi” det. Det fører ofte med seg mer fruktbar innsats.

    For øvrig fant jeg en meget god side om adhd her: http://www.elevsiden.no/psykiskhelse/1098313780. Her finnes diagnosekriteriene (som er sikre, men det brukes jo skjønn når en vurderer om disse gjelder det aktuelle barnet). Her står det også at foreldre og skole kan være med på å forme barnas hyperaktivitet og impulsivitet ved å være uoppmerksomme på barnas behov.

  • 7 February, 2006 - 5:52 pm | Permalink

    Må jeg få anbefale Fibromyalgi som neste forkningsprosjekt?

  • 7 February, 2006 - 9:50 pm | Permalink

    Jeg tror faktisk at “jakten på diagnosene” er verdifull på mange måter. Ikke bare finnes det utallige barn (og foreldre) som har fått et mye bedre liv etter at de har fått diagnosen ADHD og dermed medisinering, det går også andre veien. En gutt jeg kjenner hadde hele sitt liv fått høre at han var et problembarn, en umulig villstyring, og han gjorde haugevis med jævelskap. Han ble undersøkt for å se om han hadde ADHD, men man fant ikke noe galt med ham. Han var helt normal. Da han fikk vite dette endret han oppførsel over natten, og er nå en mønsterungdom.

    Det er heller ikke gjort på en time å få diagnosen ADHD, jeg tror neppe det er fare for overdiagnotisering ennå. Ofte er problemet at diagnosen stilles for sent, og barnet har allerede gått glipp av masse.

    Klart alle skal ha rett på tilpasset undervisning uansett diagnose eller ikke – men det kan ofte være lettere å tilpasse den hvis man vet hvor skoen trykker.

  • 8 February, 2006 - 12:08 am | Permalink

    Rockette: Velkommen i linkelista:-)

    Writer’n: Fibromyalgi er forsåvidt ganske interessant det, en litt sånn diffus diagnose som gjerne rammer lavtlønte kvinner i middelalderen? Skikkelig lavstatus og litt sånn mistenkeliggjort? Jeg skal ha den liggende i bakhodet og se om det kan bli noe ut av det med tid og stunder.

    Laila: Problemet med diagnosejakten kan jo være noe av det du beskriver også? En sykeliggjøring av ellers ganske så normale barn? Ellers så er jeg litt bekymret for at mange barn som ikke kvalifiserer til noen dysleksi eller ADHD diagnose men allikevel har spesielle behov ikke får det fordi mesteparten av ressursene går til de diagnostiserte barna. Men jeg er ikke av de ekstreme folka som ikke tror på ADHD som en diagnose i det hele tatt altså, bare så det er sagt.

  • 8 February, 2006 - 9:16 am | Permalink

    Fibromyalgi er fem hakk mer diffust og mistenkeliggjort enn adhd ja. I sverige har de nesten ikke fibromyalgi – de har derimot mye amalgamforgiftning og blir påvirket av høyspentledninger (som altså gir de samme symptomene). Jeg tipper fibromyalgi handler om overfølsomhet for fornemmelser i kroppen som feks smerte. Men her trengs mer forskning!

  • 8 February, 2006 - 9:50 pm | Permalink

    Samfunnet idag er jo veldig fokusert på diagnose, mer enn på å analysere den enkeltes behov.

    Alle diagnoser som er av en slik art at man ikke kan påvise sikre forandringer i enkeltorgan, er relativt usikre. Med andre ord, det er lett å diagnostisere et beinbrudd eller en hjerneblødning. Da vil man finne en lokal “skade”, og symptomene vil også følge et relativt fast mønster.

    ADHD er mye vanskeligere. Det finnes en hel masse, mulige symptomer. For å få diagnosen, må man ha noen av disse, men ikke alle. Det finnes ingen “objektive” funn. ADHD blir etter min mening et sekkebegrep- der de som får denne diagnosen kan ha svært forskjellige problemer.

    Det kan nok være fruktbart for noen å få en slik diagnose. Man får som andre har nevnt noen rettigheter med på kjøpet. Og man får kanskje et fellesskap med andre som har lignende problemer.

    Ulempene er at man ved å sette en sånn diagnose også “setter” et stempel på barn. Dette gjøre noe med hvordan omgivelsene behandler dette barnet. Kanskje møter man mer forståelse, men det kan også hende at omgivelsene slutter å forvente noe av dette barnet- han har jo tross alt ADHD…

    Det er også temmelig håpløst at diagnose skal være et kriterie for å få hjelp- slik som det f.eks er i forhold til Trygdeetaten og PC. Har du dysleksi, får du tilskudd til kjøp av PC. Har du “generelle lærevansker”, får du ikke tilskudd- selv om behovet ditt i praksis kan være vel så stort.

    Jeg tror diagnoser er en nødvendighet, men man skal være forsiktig med å sette dem. Det er også viktig å “se” hele individet, ikke bare diagnosen…

  • 10 February, 2006 - 10:12 am | Permalink

    Hjorthen said :
    Rockette: Velkommen i linkelista:-)

    Takk, Hjorten. Jeg føler meg beæret:-)

  • Anonymous
    2 March, 2006 - 12:04 am | Permalink

    Have you came across this article yet? I thought it was very informative.

    nutritional neuroscience
    nutritional neuroscience

    Children with ADHD

    There is a perplexing state of affairs in today’s society, there lies a strong correlation between the affluence of a society and the amount of disease that is present. There is also another correlation that troubles many a people and that is with affluence comes disease at an Earlier age.

    Working with children and the parents of these children I often get asked the question, ‘Why are Children with ADHD on the increase?’

    The answer as you shall find is one that is both interesting and challenging.

    Children of today are really no more different from the children of yesterday in terms of genetic makeup. However, if you examine the issue more closely you will tend to find that many children today have been given labels. For example, ‘Oh, those are children with ADHD’ or ‘Those are the children who can’t sit still.’ Or ‘That is the kid that always gets into trouble.’

    These labels are not only destructive but also become a self fulfilling prophecy as it is repeated adnauseum.

    So as a 21st century parent or a parent with a child with ADHD or a parent with children with ADHD, what knowledge framework do you need to equip yourself with to ensure your children live out their true potential?

    Here is a quick reference list for thinking about ADHD
    ? ADHD is a source of great frustration because it is misunderstood
    ? ADHD medications are a great short term time buying device and should be avoided long term
    ? The above point goes for any sort of drug consumption. Think about it for a minute. Unless you have a biochemical deficiency in your body like Type 1 diabetes where your body fails to produce enough insulin or any at all, why would you take an external drug? A body that is in balance is totally healthy. It is only when the body is out of balance that dis-ease symptoms start to creep up.
    ? ADHD is a biochemical imbalance of the mind and body.
    ? The Head of Psychiatry in Harvard states that drugs for ADHD simply mask the effects of ADHD. It does not cure ADHD. This is an important point because a cure implies never to have to take the medication. This means that once you start on medication you will have to be on it for the rest of your life i.e. you have medically acquired a dependency for a biochemical imbalance. That is like stuffing all your rubbish (problematic behaviors) into a closet (medication) where no one can see it. But if you continue to stuff more rubbish into that closet, one day you will not have enough space and need to do one of two things. You either empty the rubbish (the natural conclusion) or you get a bigger closet (i.e. change to stronger medication to control the symptoms). The choice is obvious but sometimes when you don’t have the necessary tools to deal with ADHD you tend to think the bigger closet is the only option.
    ? ADHD children are super sensitive to the emotions around them. Often they pick up emotional cues from their parents without realizing. Many parents come home frustrated or annoyed from work, the child with ADHD picks this up and starts to ’cause trouble’ by becoming restless. Parents frustration increase because they just want some peace and quiet. They get angry which in turn is picked up by the child who then intensifies their activity. Things get way out of hand and some sort of punishment is handed down to the child who has no idea what just happened. The cycle repeats itself every so often.
    ? Our brains are wired emotionally. Positive praise is interpreted as an analytical/thinking exercise. Negative criticism including scolding, name calling, physical punishment all go directly to the emotional brain of children with ADHD. This means in order to ensure you get your message across in the most optimal way, you need to learn how to communicate with your ADHD children the way they like to be communicated with.
    ? Every negative comment requires 16 positive comments to neutralize the emotion. Save yourself the frustration and agitation by practicing positive communication.

    The list is by no means complete. In dealing with children with ADHD there are a certain set of behavioural principles to follow. I will detail these steps in the coming weeks. I’ll also build on the list as you continue to learn about what appears to be a mystical disorder known as ‘Children with ADHD’

  • Anonymous
    2 March, 2006 - 1:41 pm | Permalink

    Selv om overdiagnstisering er en uting så må vi huske på at det må brukes forskjellige hjelpemidler på forskjellige problemer. Dysleksi er absolutt et område som trenger litt forskning rundt enkelt menneske. Fordi det finnes mange typer dysleksi, tall, bokstav og grader. Og det går på mange mange andre faktorer også, som det krever et studie for å forstå. Hvis du setter en gjeng adhd hyperaktive sammen med dyslektikere og skal ha undervising så fungerer overhode ikke det. Man trenger seriøse studier av store problemer som ikke bare barn men som også voksne sliter med. Uten skikkelig info og med typisk jeg synes mentalitet kommer man ingen vei. Klart at med stor tverfaglig informasjonsutveksling kan man sikker finne fellesnevnere som gjør at man kan gruppere f eks elever med lignende behov sammen, men igjen basert på synsing vile ikke dette fungere. Som eks kan man jo spørre seg hvor klasser alttid skal settes sammen basert på alder? Folk er på forskellige nivåer til en hver tid i livet, hvor ikke basere seg på det når du grupperer elevene?

  • adhdys
    3 May, 2009 - 11:23 pm | Permalink

    Kanskje det er hipp som happ om det står dysleksi eller ADHD alikevel? Hvete er vel det de tar ut av kosten når de forsøker biomedisinsk behandling av symptomer. Og se hva som skjer med dysleksi med samme metode?
    http://www.timesonline.co.uk/tol/news/uk/article444290.ece

    😯

  • Hjorthen
    3 May, 2009 - 11:39 pm | Permalink

    Det var en interessant artikkel det der.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: