web analytics

Barn i rampelyset

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i uttrykket om å “la barn være barn”. Motviljen min kommer nok av at jeg har opplevd mangt et misbruk av nettopp det uttrykket. Jeg opplever at det ofte blir brukt på en måte som sier noe om at det er galt å stille krav til barn, og at det er galt å lære dem mer enn strengt tatt nødvendig. Og det synes jeg personlig blir en merkelig måte å tenke på.

Jeg har selv opplevd å få dette uttrykket sitert i forbindelse med at eldstemann Thomas lærte seg å lese tidlig. Han var interessert i bokstaver og bøker fra bleiealder, og lærte seg å lese med minimal veiledning og null press. At dette skulle være med på å ta fra ham barndommen, syntes jeg var helt urimelig.

Barndommen hans ble dessverre ikke så lang uansett, men det er en helt annen historie. En historie som handler om sykdom og tidlig død, og som dessverre gjør at han ikke er her blant oss lenger. Det kan det hende det kommer mer om seinere, men ikke akkurat nå.

I stedet vender jeg tilbake til barndommen som tema, og ser på et fenomen hvor uttrykket “la barn være barn” kommer mer til sin rett. Det har seg nemlig slik at jeg slo på fjernsynet da jeg sto opp i dag tidlig. Og siden enkelte familiemedlemmer står opp litt tidligere enn andre, så var det God Morgen Norge som surret på skjermen. Der pleier de å ha med en artist hver dag (Huff, her avløres mine tvilsomme tv-vaner, men det får ikke hjelpe), og idag var det en barneartist som var i fokus. Av ulike grunner velger jeg å utelate navnet hennes.

mikorfon.jpgJeg fikk ikke med meg starten, men jeg vil tippe at den unge jenta er et eller annet sted mellom 8 og 10 år i alder. Hun var på programmet sammen med sine foreldre og sin litt eldre søster. Programlederen kunne fortelle at jenta nå er klar med sin aller første plateutgivelse, og at hele resten av familien har gitt ut plater tidligere. Blant annet var storesøster allerede en erfaren artist. Storesøster har til og med egen nettside, og der meldes det at hun i en alder av 11 år allerede har gitt ut 5 plater.

Dette var nok ment å være et hyggelig innslag, men jeg endte bare opp med å bli bekymret. Den vesle jenta så nemlig en smule ubekvem ut på tv, der hun sto ved siden av sin åpenbart mer scenevante storesøster. Jeg fikk nesten litt vondt av henne, og tenkte i mitt stille sinn at det var da ikke måte til forventninger som her blir lagt på skuldrene til ei ganske lita jente. Det er ikke alltid så lett å ha eldre søsken med suksess, og jeg er ikke sikker på at det å skulle gå i samme fotspor nødvendigvis er veien til lykken. Og særlig ikke med halve Norge som tilskuere.

Jeg er klar over at jeg kan ta feil, og at den unge jenta kan ha ønsket seg denne situasjonen selv. Men uansett, det er vel ikke til å komme fra at hun kan oppleve at det finnes visse forventninger til henne, hun som har en så flink storesøster, og som i tillegg kommer fra en familie der sang og musikk er veldig viktig?

Vi har ikke noen stor tradisjon for barnestjerner og barneartister i Norge, og jo mer jeg tenker på det, jo gladere er jeg for dette. Det vil jo alltid være en fare for at dette blir en arena for overentusiastiske foreldre med urealistiske forventninger, og jeg tror ikke det alltid er like lett å skulle stå i mot den slags press når man er barn. Jeg mener selvsagt ikke at barn ikke skal få utvikle sine musikalske talenter. Det må de jo gjerne få gjøre, og jeg tror barn kan finne mye glede i å mestre på ulike felt, enten det dreier seg om idrett, matematikk eller musikk. Men den dagen man oppsøker rampelyset,gjelder det å trå varsomt.

godmorgen.jpgFor hvordan er det egentlig å være barneartist? Og hvor selvvalgt er det egentlig? Og trenger man å gi ut plate og å være med på God Morgen Norge selv om man er flink til å synge? Ville det ikke være vel så greit å få dyrke interessen sin i fred fra medias søkelys, og så heller oppsøke det selv den dagen man kanskje var gammel nok til mer å forstå hva det går ut på?

Jeg tror nok at det kunne være å foretrekke i mange tilfeller. Media har elefant-hukommelse, og har man først vært i rampelyset så finnes dokumentasjonen der til evig tid. Og jeg kan tenke meg at det ikke nødvendigvis er så artig å være kvisete tenåring med voksende kropp og brusende hormoner, når man har en fortid som syngende gladjente med bølgete hestehale-hår og snekkerbukse. Min egen erfaring tilsier i hvert fall at det ikke er noe særlig, selv om jeg aldri har vært noe annet enn en innen-husets-fire-vegger-artist. Det kan være ille nok det, når man har en far med lydbånd-apparat og opptaksmuligheter.

Som liten var også jeg glad i å synge, og som alle barn trodde jeg selvsagt at jeg var kjempeflink. I 1980 eller deromkring gikk min mor på rosemalings-kurs noen kvelder i uka. De kveldene var jeg og kjære far alene hjemme, og en av de tingene vi pleide å gjøre da var å høre på musikk. Og en kveld fant altså min far på at vi skulle gjøre et opptak av syngingen min. Flopsy på 4 år var med på den ideen, og satte i gang med å synge av full hals. Stort sett oppdiktede og vel fantasifulle sanger, og hver av dem dedikert til naboer og bekjente. Koselig, ikke sant?

Nei, tenk, for det var ikke det. Ikke i etterkant, og særlig ikke når jeg var 14 i stedet for 4 år. Da hatet jeg dette opptaket av hele mitt hjerte, og jeg klarte ikke å unnskylde meg selv for at jeg hadde oppført meg så tåpelig. Synge teite sanger på en så ufattelig dum måte, herregud! Til slutt truet jeg med å bruke saksa på lydbåndet, og da tror jeg mine foreldre tok hintet. For dem var det jo koselige minner, ikke sant, så de skjønte nok ikke helt min aversjon. Båndet forsvant fra tilværelsen min (lurer på hvor det er?), og lykken vendte tilbake.

Men hvordan hadde det vært om det ikke var et lydbånd i samlinga til kjære far, men derimot en cd som kunne kjøpes hvor som helst? Jeg tør nesten ikke tenke på det. For en ekstremt selvkritisk 14 år gammel Flopsy hadde det vært grusomt. Rett og slett grusomt. Jeg ser derfor ikke bort i fra at barnestjerner også kan ha en sånn opplevelse av sitt eget materiale som ungdommer og voksne. Og hvorfor utsette dem for det?

hegerland.jpgJeg tror heller ikke at det å være barnestjerne nødvendigvis legger grunnlaget for en karriere senere. Enkelte av dem klarer overgangen til en musikk-karriere som voksen, andre ikke. Og veldig mange av dem blir assosiert med barnesangene sine i voksen alder, som for eksempel Eivind “Ra-ti-ti” Løberg og Anita “Jeg vil ha en liten hund” Hegerland. Kjipings.

Forresten, hvorfor er nesten alle barnestjernene jenter? Og hvorfor har de nesten uten unntak langt hår og feminine trekk?

  • 9 November, 2007 - 2:21 pm | Permalink

    Ganske så enig med deg i det du skriver, Flopsy. Men får jeg lov til å gjøre oppmerksom på en liten feil? Anita Hegerland sang aldri “jeg vil ha en liten hund”, det var en annen barneartist som aldri ble så kjent. Mye annet sang hun derimot. Tyrolerhatt, Mitt sommarlov etc. Jeg var veldig fan i 9-10 års alderen. Men ikke siden 😉

  • 9 November, 2007 - 6:30 pm | Permalink

    Barne og tenårings-stjerner er et farlig felt. Når de aller fleste unge i
    hollywood har vært igjennom rusmisbruk, spiseforstyrrelser, skilsmisser og psykiske problemer før de fyller 20, så klandrer jeg foreldrene aller mest.

    Jeg mener ikke at det alltid er feil, men foreldrene har det øverste ansvaret, og det blir ofte oversett i jakten på de største salgssummene.

  • Flopsy
    9 November, 2007 - 6:57 pm | Permalink

    Skorpionkvinnen: Takk for korreksjonen! Fantasien min tok visst overhånd igjen. Jeg aner ikke hvorfor jeg har tenkt at det var Hegerland, men jeg var faktisk så overbevist at jeg ikke tok meg bryet med å sjekke det. Godt at noen har bedre kontroll enn meg! Husker du hva artisten het?

  • Flopsy
    9 November, 2007 - 7:00 pm | Permalink

    Minneapolise: Ja, jeg synes også det er et farlig felt. Problemene er ikke så store her i landet, og det tror jeg er fordi vi tradisjonelt sett er litt skeptiske til barnestjerner. Akkurat det tror jeg er sunt.

    Det er jo ikke vanskelig å skjønne at flinke barn ønsker å vise frem talentene sine. Men som du sier: det er de voksne som må ta ansvaret, og passe på hvilken belastning ungene utsettes for.

    I USA er det vel mye økonmi inne i bildet også? Og til og med skjønnhetskonkurranser for småunger? Det synes jeg er fælt. 5- åringer med miniskjørt og sterk sminke…huff.

  • Marina
    9 November, 2007 - 11:14 pm | Permalink

    I USA er det visst enda mer enn bare økonomi inne i bildet. Jeg har aldri hatt noe med musikkindustrien å gjøre, men moteindustrien har jeg sett endel av, og jeg har kjent fotografer som fotograferte blant annet barnemodeller. Det er meget strenge regler for denslags, som begrensinger på hvor mye ungene kan jobbe, hva slags jobber de kan gjøre, og diverse ting om hvor og hva slags beskyttelse de skulle ha. Som for eksempel at babyer bare kan fotograferes for en time dagen og ikke mer enn tre dager i uka (husker ikke akkurat, men noe deromkring), og man kan ikke ta nakenbilder, undertøybilder eller “sexy” badedraktbilder av personer under 18. Og at det må være en voksen person av samme kjønn som barnemodellen til stede, bortsett fra fotografen.

    Og hvem har problemer med disse reglene? Mødrene! De maste stadig om at babyen deres hadde da ingenting i mot fotografering, og kunne godt fotograferes i flere timer (i.e. bli synlig på en større andel av bildene i katalogen), eller datteren deres ville så gjerne se ut som modellene i Victoria’s Secret katalogen, så kunne vi ikke fotografere henne i en Wonderbra? Og kan vi ikke bruke litt mer lipgloss? Mer kohl? Litt dypere utringing? Ville det ikke bli bedre om vi trakk opp skjørtet litt?
    Og jeg skal ikke engang nevne noe om 14-åringer med silikonpupper og hvitbleket hår, men for sikkerhets skyld skal jeg nevne at det heller hindrer enn hjelper hvis man vil at jenta skal slå igjennom som modell. Med mindre man vil se datteren sin utbrettet midt i Penthouse, da.
    Grøss!

  • 10 November, 2007 - 10:39 am | Permalink

    Jeg er ganske enig med deg. Jeg tror barn er laget for å lære nye ting, og jeg tror barnehager og -skoler sløser bort utrolig mye tid og barna kunne lært myyye mer og ikke hatt noe vondt av det.

    Men barnearbeid er jeg imot, og ei jente på 11 som har gitt ut 5 plater må jo jobbe heltid?

  • 10 November, 2007 - 12:46 pm | Permalink

    Het hun Eris, Erin, Iren, et eller annet sånn merkelig…? Tror jeg!

  • Flopsy
    10 November, 2007 - 3:33 pm | Permalink

    Marina: Det du forteller er skremmende, men dessverre ikke overraskende. For meg synes det utrolig fremmed å skulle “pynte” opp babyer for bruk til motevisninger. Men jeg har jo skjønt at ting er litt annerledes på det området i USA.

    Drapet på barnemodellen (?) JonBenet gav en del oppmerksomhet til det feltet, også her i landet. Bildene av en sterkt sminket og stylet 4-åring var triste. Det var selvsagt også skjebnen til denne jenta.

    Jeg fatter ikke at foreldrene ikke klarer å se at dette ikke nødvendigvis er til ungenes beste. Men det er jo ikke så uvanlig at foreldre prøver å leve ut sine fantasier gjennom podene. Det ser man vel på idrettsbanen også, i mange tilfeller. Også i Norge.

  • Flopsy
    10 November, 2007 - 3:45 pm | Permalink

    M: Da er vi nok helt på linje der ja.

    Min tanke er at barn liker å lære, og at de liker å mestre. Jeg tror også at dette med læring er noe som kan stimuleres, og at de med “input” blir enda mer interessert i kunnskap.

    Det å stimulere læring hos barn trenger etter min mening ikke å skje med bruk av “press”, eller føre til “fratatt barndom”. Interesse for lesing kan for eksempel skje ved at man sammen leser eventyr på senga, og interesser for natur kan skje ved at man går tur i skogen og prater sammen om det man ser.

    Barnearbeid er en helt annen ting ja, og det er jeg også selvsagt i mot. Barndommen er viktig, og barn må ha mye tid til lek. Lek er jo barns måte å finne ut av verden på.

  • Flopsy
    10 November, 2007 - 3:48 pm | Permalink

    Skorpionkvinnen: Imponerende! En liten google-runde kunne raskt slå fast at du hadde rett: barneartisten gikk under navnet Lille Eris. Jeg kom over en annen side også, der det hadde vært et veddemål rundt denne sangen. Noen trodde det var Hegerland, andre at det var Eris. De sistnevnte vant, så det var godt jeg ikke holdt på mitt.

  • 10 November, 2007 - 5:04 pm | Permalink

    Flopsy, jeg har en hjerne som fungerer sånn at en masse totalt unyttig (og uinteressant…) kunnskap har festet seg. Så skjer det rett som det er at ting jeg gjerne skulle ha husket, og som hadde vært nyttig å huske – det er aldeles borte fra mitt hode.
    Men sånn all over har jeg god hukommelse.

  • 10 November, 2007 - 7:59 pm | Permalink

    Enig her… tror ikke unger trenger å gi ut cd som 10-åring, for å ha glede av sangen. Bedre at de får vente til de blir eldre – men det finnes dessverre foreldre som lever gjennom ungene sine og gjør hva de kan for å få dem fram i rampelyset.

    Og å lære å lese som lite barn er da ikke å ta vekk barndommen! Jeg lærte å lese tidlig sjøl, jeg. Det går jo rett og slett på interesse og hva man er klar for. Sønnen min var ikke tidlig ute, selv om jeg prøvde å introdusere han for bokstavenes verden. Han var ikke interessert og ville heller leke med Thomastoget. 😉 Greit det, det kom når han var klar for det.

  • Flopsy
    10 November, 2007 - 9:34 pm | Permalink

    Skorpionkvinnen: Den beskrivelsen der føler jeg passer godt på meg også. Er det ikke utrolig hvor lett unyttig kunnskap har for å feste seg?

    Lothiane: Ja, det finnes nok foreldre som lever gjennom ungene sine. Jeg er ikke sikker på om de alltid er klare over det selv heller, jeg tror nok de i noen tilfeller tror at de gjør ungene en tjeneste ved å dytte dem frem i rampelyset.

    Jeg er helt enig når det gjelder det å lese tidlig. Det har mest med interesse å gjøre, samt at man må ha noen som kan lære vekk “koden”. Jeg var også interessert i bøker og bokstaver som barn, og leste lenge før skolestart. Lillesøster var derimot ikke interessert i den slags som barn, og lærte seg å lese i 1.klasse.

    Som du sier; barn er forskjellige og det må tas hensyn til. Noen er klare for lesing tidlig, andre er uinteresserte og har interessen sin andre steder. De førstnevnte kan godt vises lesekoden, mens de sistnevnte bør få vente.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: