web analytics

En serie uforutsette hendelser, del 1

Forrige uke ble annerledes enn forventet, og ikke på en god måte. Jeg hadde lagt store planer for uka, og skulle blant annet på besøk til mine kollegaer i Lyskrysset, samt begynne på julegavehandelen og skrive et par velfunderte bloggposter. Trodde jeg. Men noen ganger tar livet andre vendinger enn man planlegger, og da får man skrive om disse i stedet.

Det er egentlig en litt lang historie, så det kan være at jeg må fortelle den over flere poster. Men la oss ta begynnelsen først, og se hvor historien tar oss:

vedovn.jpgDet hele begynte onsdag formiddag. Hjorthen befant seg på loftsetasjen, hvor han sov ut etter nattevakta. Jeg og Junior og det hvite kattedyret holdt til nede i stua. Junior tok seg en liten lur på sofaen, og jeg satt og surfet på nettet. Den hvite katten gjorde det den er aller best på, nemlig å sove på pleddet sitt. Det var surt vær ute, og jeg syntes det var litt for kaldt i stua. Det måtte jeg gjøre noe med, og jeg bestemte meg for å fyre opp i ovnen. Som sagt, så gjort, og kort tid etter ble det godt og varmt i huset.

Etter en stund våknet Junior fra luren sin, og kikket rundt seg med søvn i øynene. Han virket ikke helt i form, og da jeg kjente etter merket jeg raskt at han var varm i panna og iskald på hender og føtter. Huff da, tenkte jeg, har du blitt syk? Jeg tok ham opp på fanget, og forsøkte å finne ut av hvordan formen hans egentlig var, om han var blitt ordentlig syk eller om han bare var trøtt etter luren og varm fordi det var fyr i ovnen. Det er da det skjer. Junior blir med ett helt merkelig. Han virker lite pigg, og han sitter bare og ser rett ut i lufta.

Jeg kjenner redselen komme krypende, og bærer ham med meg opp på loftet for å få Hjorthen til å se på ham. På vei opp trappa begynner Junior plutselig å skjelve i armer og hender, og han ser ikke på meg når jeg snakker til ham. Panikken tar meg.

Jeg husker bare så alt for godt hvordan det var å finne eldstesønn Thomas død for 1 og 1/2 år siden, og dette blir for mye for hodet mitt å håndtere. Jeg handler ikke rasjonelt. Jeg river Hjorthen opp av senga; kjefter på ham for å få ham til å skjønne at han må hjelpe meg. Forsøker på nytt å få kontakt med Junior, som fortsatt stirrer ut i lufta. Iskalde fingre, kokende het i panna, skjelvinger i armene.

Jeg ringer 113.

(Til andre engstelig sjeler: det går bra, og fortsettelsen på historien kommer om ikke lenge).

  • tb
    19 November, 2007 - 4:15 pm | Permalink

    Hjelp!

  • Flopsy
    19 November, 2007 - 4:35 pm | Permalink

    tb: Det tenkte jeg også. Men bare heng med videre, jeg lover at alt ordner seg til slutt!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: