web analytics

En serie uforutsette hendelser, del 2

Jeg får raskt svar på 113, og det av en rolig dame som med tydelig stemme forsøker å få sammenheng i det jeg forteller henne. Sett i etterkant kan nok ikke det ha vært en enkel oppgave, men damen gir ikke opp. Jeg prater som en foss, damen bremser og gjentar det hun får meg seg og som hun vurderer som relevant.

På dette tidspunktet har Hjorthen kommet seg ut av senga, og han har overtatt Junior. Junior har sluttet å skjelve, og da damen på 113 spør om han puster begynner det å demre for meg at jeg kanskje har opptredt en smule panisk. Junior ser ikke helt pigg ut, men puster, det gjør han.

-Joda, sier jeg. Visst puster han. Men han skalv sånn i stad, og det var så ekkelt.

-Er han ved bevissthet? Damen med den myndige stemmen fortsetter.

-Eh ja, han er jo det. Men altså, han virket som han falt litt ut i stad. Men han er våken og bevisst nå altså.

Den fornuftige damen på 113 avgjør at han neppe trenger ambulanse, men at hun kan ringe legevakta for meg, slik at han får en rask undersøkelse der. Hun ber meg vente, og etter en kort stund er hun tilbake igjen på linja. Hun har snakket med legevakta, og vi kan komme bort dit med en gang, så skal de se på Junior der.

Jeg snufser litt og takker for hjelpen. Deretter er det bare å kle på Junior i en fart. Matflekkene på bodyen blir ignorert, og jeg hiver på ham en fleecedress. Hjorthen blir med oss, men insisterer på at han må på toalettet før vi kan gå. Dette irriterer meg litt, for hvordan er det mulig å tenke på toalett nå, liksom? Vi må jo skynde oss!

Men Hjorthen er en lur mann, og vet at det ikke alltid nytter å argumentere mot paniske Flopsyer. Så han forsvinner på toalettet, mens jeg står og tripper i gangen. Da han er ferdig går vi det korte stykket bort til legevakta. Vi melder oss i resepsjonen, og får beskjed om at legen skal se på Junior så snart han er ledig. Det varer ikke så lenge før vi blir geleidet inn på legekontoret. Legen viser seg å være en dansk dame med briller, piggsveis og hyperaktive tendenser. Vi forklarer situasjonen, og siden Høljebyen er et lite sted husker hun godt det som hendte med Thomas, selv om hun ikke var direkte involvert i saken. Noen fordeler er det ved å bo på et lite sted med få mennesker og en velutviklet Jungeltelegraf.

Legen er hyggelig, og beroliger meg med å si at hun synes det er forståelig at jeg fikk panikk. Forståelse er alltid en god ting. Hun kikker Junior inn i øynene, og konkluderer med at han i hvert fall ikke har hjernehinnebetennelse, men at han lukter feber. Junior liker ikke å bli undersøkt, men heldigvis så blir han det, fra topp til tå. Legen finner heldigvis ingenting, men ønsker å få tatt en blodprøve for å utelukke bakteriell infeksjon.

blod.jpgBlodprøven skal tas på laboratoriet, og etter avtale med dem får vi beskjed om at vi skal gå rett inn i stedet for å trekke kølapp. Det gjør vi, men blir sendt ut igjen for å vente til den som er der inne er ferdig. Utenfor laboratoriet er det lang kø, og vi får mangt et stikkende og surt blikk fra den ventende pensjonistgarden. En av damene spør oss til og med om hvilket nummer vi har på kølappen vår, sannsynligvis fordi hun selv synes at hun har ventet lenge. Det har hun sikkert, men litt forståelse er greit når man står der med en syk og skrikende baby i armene.

Skrikingen blir selvsagt ikke bedre av å bli stukket i fingeren. Det verste er at vi må vente på resultatet, og venting foregår som kjent på venterommet. Der er det mange mennesker, og Junior overdøver dem alle sammen. Stakkars liten. Til slutt dukker vår venn den danske doktoren opp igjen, og hun kan fortelle at blodprøven var negativ. Det dreier seg om en virusinfeksjon, og vi kan bare gå hjem og slappe av. Hjorthen er trøtt, så han sendes tilbake til drømmeland. Jeg synes det er litt ekkelt å være alene med syk Junior, så jeg får mine foreldre til å hente meg.

(fortsettelse følger)

  • tb
    19 November, 2007 - 4:38 pm | Permalink

    Så nifs virkeligheten kan være av og til. skremmende

  • Flopsy
    19 November, 2007 - 4:51 pm | Permalink

    Ja, det var en ganske skremmende affære. Og jeg merker at jeg ikke er så rolig og kontrollert som jeg en gang var. Etter det som skjedde med Thomas skal det fint lite til før panikken tar meg.

  • tb
    19 November, 2007 - 4:55 pm | Permalink

    pokker heller, JEG kjente til og med panikken når jeg leste det du skrev.. så hvordan du må ha følt deg, kan jeg bare ane…

  • Flopsy
    19 November, 2007 - 5:25 pm | Permalink

    Huff, jeg tør nesten ikke tenke på det selv heller. Var ikke noe moro, nei.

  • Marina
    19 November, 2007 - 6:46 pm | Permalink

    Huffda. Men bra det ikke var noe farlig, og håper lille Hagbart føler seg bedre nå.

  • 19 November, 2007 - 6:53 pm | Permalink

    Den panikken forstår jeg godt. Fint å lese at dere traff på forståelsesfulle helsearbeidere (hittil i fortellingen i hvert fall…)

  • 19 November, 2007 - 7:45 pm | Permalink

    Det er bra dere møtte på helsepersonell som tok dere på alvor. 🙂 Og det er som sagt ikke det minste rart at du har skrekken i kroppen etter det som skjedde med Thomas!

  • 19 November, 2007 - 8:58 pm | Permalink

    Marina: Det går bedre og bedre nå, heldigvis. Hagbarth er en tøff liten fyr, selv om jeg er redd for at de siste hendelser har gitt ham komplett aversjon mot damer i hvit frakk!

    Skorpionkvinnen: Ja, jeg må si meg ganske godt fornøyd. Det er mange flinke og hyggelige helsearbeidere der ute.

    Undre: Nei, jeg er helt frynsete når det gjelder Hagbarth og helse. Litt feber, og jeg setter himmel og jord i bevegelse…haha. Da er det godt å kunne le litt av seg selv etterpå.

  • Marina
    20 November, 2007 - 7:56 pm | Permalink

    Litt skeptisisme til mennesker i hvit frakk er da bare sunt!

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:41 pm | Permalink

    Det er jeg ikke helt uenig med deg i, Marina. Litt skepsis til mennesker generelt er ikke så dumt når man er liten, bare det ikke utarter helt. Etter alt styret er Junior nemlig skeptisk til alle med hvit overdel, og det gikk senest i forgårs ut over mine gode venninne som hadde hvit genser. Hun var ikke populær, kan man si.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: