web analytics

En serie uforutsette hendelser, del 4

Jeg vet ikke om noen har orket å lese alle postene i denne serien så langt, men dette blir uansett siste del. Jeg lover!

Denne dagen begynner også nokså greit. Junior er varm og litt slapp, men det går greit å få i ham drikke, og innimellom pludrer han litt også. Men så kommer ettermiddag og kveld igjen, og feberen stiger på nytt. Jeg gir stikkpiller, og nå har de til og med riktig styrke. Men temperaturen vil nok en gang ikke synke, og jeg måler 39, 6. Jeg tar ikke sjansen på nok en natt med kokende varm baby, og bestemmer meg for å svelge stoltheten nok en gang. Jeg ringer legevakta.

Sykepleieren som svarer telefonen er en gammel skolekamerat av meg, og han er forståelsesfull og grei. Han konfererer med vakthavende lege, og jeg får beskjed om jeg kan ta meg med Junior og komme med en gang. Jeg var forberedt på å bruke mine overtalelseskunster denne gangen, og blir positivt overrasket over responsen.

Vel fremme på legevakta dukker Hjorthen opp også, og etter litt venting blir vi tatt i mot av vakthavende lege, som i dette tilfellet er en dame med Sri-Lankisk-klingende navn. Hun kikker i journalen fra i går, og skjønner raskt hvor landet ligger. Som sagt, Høljebyen er en ganske liten by. Hun er derfor full av forståelse, og Junior blir nok en gang undersøkt fra topp til tå. Funnene er som før, alt tyder på virusinfeksjon. Men siden omstendighetene er som de er, sier legen at hun gjerne kan sende oss til en enda grundigere sjekk på Sentralsykehuset- sånn for sikkerhets skyld.

Jeg takker ja til dette, og legen ringer og avtaler med Barneavdelingen. Sentralsykehuset ligger i Lyskrysset, det vil si en times kjøring øst for Høljebyen. Hjorthen er ventet på jobb om et par timer, og får derfor ikke bli med innover. Foreldrene mine står for skyssen, og etter en kort runde hjemom for å ta med et skift med klær til Junior og meg selv, bærer det av gårde i Toyotaen. Vi ankommer Barneavdelingen i 22-tiden på kvelden, og blir tatt i mot av en sykepleier. Besteforeldrene venter mens vi går til undersøkelsesrommet, og de får til og med tilbud om kaffe.

På dette tidspunktet er Junior både trøtt, syk og slapp, og det siste han har lyst til er mer undersøkelser. Men det må han jo nesten, og denne gangen er det en barnelege med tysk aksent som får oppgaven. Feberen er fortsatt høy, og det blir bestemt at jeg og Junior skal bli værende på sykehuset over natta, til observasjon. Besteforeldrene blir sendt hjem, og vi blir innstallert på isolat. Junior får en annen (sterkere) febernedsettende, i håp om at dette vil ta toppen på feberen hans. I tillegg får han påmontert overvåkningsutstyr (puls og O2-metning), slik at jeg skal kunne få meg litt hvile.

Junior er snurt over alle undersøkelsene, og ser med stor skepsis på alle med hvit frakk. Han har ingen som helst lyst til å ligge i sin egen seng, så jeg lar ham sove med meg. Det medfører at det blir trangt i senga (sykesenger er ikke veldig breie), og søvnen min blir sånn passelig nok en gang. Men det viktigste er at medisinen ser ut til å virke, og at feberen er på retur. Neste morgen virker han mye kvikkere. Alle målinger er fine, og jeg får lov til å reise hjem igjen.

Dagen etterpå dukker utslettet opp, og plutselig er han forvandlet til en illrød, prikkete liten mann. Det er vanskelig å vite om det klør, men han er mer sutrete og lei seg denne dagen. Sannsynligvis er det barnesykdommen tredagers-feber han har fått. Idag er tilstanden heldigvis enda litt bedre, og utslettet er på retur. Det har vært en travel uke med lite søvn, men det er godt å kunne puste lettet ut. Alt gikk fint, og nå er den første barnesykdommen overstått. Aldri så galt, ikke sant?

Og som noen av mine observante kommentatorer har fått med seg; vi fikk veldig god oppfølging av helsevesenet. Det var godt å bli møtt med forståelse, selv om jeg nok var litt panisk og hysterisk. Denne gangen fungerte alle leddene i kjeden, og på en måte var det betryggende å oppleve. Selv om jeg sikkert kan bli panisk neste gang Junior blir syk også 😉

  • 20 November, 2007 - 1:12 am | Permalink

    Puh, så godt at det gikk så bra!

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 1:26 am | Permalink

    Sukkerspinnengelen: Har du holdt ut hele føljetongen? I så fall må du jo være en engel ;-). Kjekt at noen har orket å lese, og jeg er helt enig med deg: godt at det gikk bra til slutt.

  • 20 November, 2007 - 1:47 am | Permalink

    Jeg har fulgt spent med her. Huff så skremmende det kan være å være mamma! Jeg er sånn som overbekymrer meg når det gjelder folk jeg er glad i, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være når man allerede har mistet et barn.
    Kjæresten fikk et slags epilepsi anfall for et par år siden, han ristet ikke, men var helt stiv, bevisstløs, og vugget litt frem og tilbake mens han lagde lave rare lyder. Jeg ante ikke noe om at han får sånne en gang ca annenhvert år, og trodde han var i ferd med å dø fra meg. Heldigvis våknet han mens jeg var i etasjen under og ringte 911, men det satte en støkk i meg, og det tok et år før jeg sluttet å våkne på natta hver gang han sluttet å snorke eller forandret lyd på noen som helst måte.
    Dette er voksne kjæresten, jeg frykter jeg blir helt ekstrem når jeg får barn…

  • 20 November, 2007 - 2:02 am | Permalink

    Jeg har lest hele denne historien med gjenkjennelse og medfølelse. Og jeg måtte lese videre nå (selvom det er midt på natta) da jeg så at 4. del lå ute. Jeg ble revet med fra første febermål.
    Jeg blir jo veldig glad når jeg leser at helsevesenet fungerer som det skal – ihvertfall i Høljebyen og omliggende lyskryssområder.

    Da gutta mine var små var jeg slu som bare en mor kan være hver gang jeg trodde det var noe sånt som legene faktisk kan gjøre noe med. Vi ventet til etter 16, for da tilhørte vi legevakta og ikke det lokale legekontoret, og det kom legevaktslege hjem til oss istedenfor at vi måtte dra til et venteværelse med sjuk unge.
    Litt juks selvsagt, men man gjør det man må når man har små som er sjuke.

    Jeg håper du får mange hele sovenetter framover!

  • tb
    20 November, 2007 - 9:54 am | Permalink

    som sagt, livet kan være alt for nifst…
    bra dere fikk så bra oppfølging

  • 20 November, 2007 - 11:37 am | Permalink

    Jeg har fulgt med her fra første stund, ikke noe problem med å fange interessen altså. Huff, det får fram minner fra poden min var liten og fikk falsk krupp og kraftige ørebetennelser om hverandre. Det var ingen artig tid og jeg ble kalt hysterisk av et par legevaktsleger vi fikk på besøk. Dem om det, jeg hadde alt mista en unge og var ikke interessert i å la noe skje med andremann.

    Glad for at det har gått såpass bra, håper Junior sover godt om natta så du/dere får hvilt dere ut etter strabasene. Første barnesykdom og greier… det er virkelig ingen spøk å ha barn. 🙂

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:45 am | Permalink

    Minneapolise: Kjekt å høre at du har fulgt med! Jeg følte et lite øyeblikk at jeg spammet ned Bloggrevyen i går, med fire poster. Men det ble jo for langt til å være en post?

    Uff, skjønner godt din bekymring for kjæresten. Det er så ekkelt når sånt skjer, for man klarer ikke alltid å tenke rasjonelt. Man mister kontrollen, og det er ingen god opplevelse. Ikke er det så lett å tenke rasjonelt heller, når man ikke aner hva som skjer.

    Jeg er ganske panisk med Junior ja, og sover aldri en hel natt sammenhengende- jeg våkner med jevne mellomrom for å sjekke at han er ok. Og idag er han omtrent seg selv igjen, heldigvis!!

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:49 am | Permalink

    Lene: Tusen takk, kjekt å høre at historien fenget!

    Jeg skjønner godt at du gjorde som du gjorde. I sånne sammenhenger er det jo ungene som er første prioritet, og da gjør man jo det som er mest i deres interesse.

    Det var veldig greit å oppleve at alt fungerte som det skulle her i Høljebyen, og alle vi var i kontakt med var positive og hjelpsomme. Og det er nok ikke alltid tilfelle, man hører jo mye rart om legevakta f.eks.

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:50 am | Permalink

    tb: Ja, jeg er som sagt kjempefornøyd med oppfølgingen. Vi var innom tre leger i prosessen. Alle kvinner, aller med utenlandsk bakgrunn, og alle flinke 😀

  • tb
    20 November, 2007 - 11:54 am | Permalink

    Jeg som ikke har opplevd å miste et barn, har jo likevel opplevd redselen og usikkerheten når barn er sjuke. (jeg er en litt sånn putlete pappa, jeg, lett å bekymre.. heldigvis er mammaen litt tøffere enn meg) Og for den som har opplevd det utenkelige, må jo denne usikkerheten nødvendigvis være tidobbelt sterk!

    Opplevd lange ventinger på legevakt med skrikende unger med ørebetennelse og slikt.. Slitsomt. For alle. Men også opplevd å være inne og under behandling 15 sekunder etter at vi gikk inn døra, da guttungen hadde fallt ned trappa. Småunger som blør fra hodet, det gjør noe med køer og slikt.. (Vi fleipa med å bruke litt rødmaling neste gang det bare var øret som gjorde vondt..) 😉 Og da det virkelig var (litt) alvorlig og hjerteoperasjonen på Haukeland nærmet seg, opplevde vi masse kompetente og beroligende representanter for helsevesenet. Flinke, det var det de var, både med en gutt på åtte måneder, og med to lettere hysteriske foreldre. Lappa hjertet hans og fikk oss til å slappe av (nesten) mens det foregikk.
    Helsevesenet er faktisk ikke så ille?!

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:55 am | Permalink

    Lothiane: Jeg synes det er ufint å kalle folk for hysteriske. Når man har syke barn kan jo hvem som helst få litt panikk. Og når man i tillegg har opplevd å miste barn, som du også har, ja da synes jeg det bør være forståelig at man blir litt ute av seg.

    Huff nei, det er ingen spøk å ha barn. Men gledene er heldigvis større enn bekymringene. Og når har vi en færre barnesykdom i vente. Junior har til og med sovet bra i natt, så nå tror jeg det verste er over for denne gangen.

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 12:26 pm | Permalink

    tb: Oj, jeg var ikke klar over at deres Junior hadde blitt hjerteoperert! Det hørtes skummelt ut. Godt at alt gikk som det skulle. De fleste representantene for Helsevesenet er både hyggelige og flinke, tror jeg. Men så er det alltid noen som ikke er det (særlig hyggelige kanskje), og det oppleves veldig belastende. Når man er hjelpetrengende og avhengig av andre, er frekke og nedlatende mennesker det aller siste man trenger. Men som sagt, de aller aller fleste er flinke.

    Helsevesenet er slett ikke så ille, nei. Jeg synes i hvertfall ikke det, og jeg har hatt mye med dem å gjøre de siste årene. I tillegg til at jeg jobber der selv. Men det finnes jo fortsatt noen områder der det ikke “skinner”. Eldreomsorgen har nok fortsatt et stykke igjen, i hvert fall noen steder. Psykiatrien også, tror jeg. Og ME-behandlingen, selv om den kan virke til å være litt på opptur?

    Legevakter er et eget kapittel ja. Her i byen er det ikke så voldsomt trøkk, så her er det ikke så veldig mye venting. Noen fordeler er det i distriktene også. Jeg har vært på legevakta i Bergen et par ganger også, og det var mer tålmodighetsprøvende..

  • 20 November, 2007 - 2:40 pm | Permalink

    Leste alle delene nå. Skjønner godt at du/man blir engstelig og kanskje på grensen til panisk. -Særlig når man har opplevd å miste et barn før.
    Min mor har jobbet på legevakt før, og der var det ikke uvanlig å sette små barn foran i køen. -Litt avhengig av hva som var galt såklart, men hvorfor i all verden skal man la en 4-åring med ørebetennelse vente fra 24-02 på natta hvis man kan unngå det? Det er jo naturlig at voksne tåler litt mer ubehag enn barn. Ja, poenget mitt er vel at jeg syns det er greit at barn går foran i legevaktkøen.

    Det var uansett godt å lese at alt gikk bra og at dere ble møtt med forståelse og betryggende behandling.

  • 20 November, 2007 - 10:48 pm | Permalink

    *sukker lettet*
    Flopsy, – når barn er syke er alt lov, og ikke noe er hysterisk.
    Godt å høre at dere har blitt godt mottatt.
    Jeg blir tårevåt selv, fordi vi har mistet en baby – uten at at det var helsevesenets skyld i det hele tatt (krybbedød), – men jeg har en utstrakt antenne her.

    Og nå – nå må du bare si fra: Høljebyen (- hæ? jeg trodde du bodde i Drammen jeg? Men- så plutselig faller noen brikker på plass og Hjorten som jeg for lenge siden hadde koblet sammen med det, men gitt opp – ja han er der, – men han var da på vestlandet – i Åslesund eller noe??

    Dere er hvor?

  • 20 November, 2007 - 11:28 pm | Permalink

    Det er så godt å høre at helsevesenet møtte dere på en god måte – som snart sykepleier blir jeg frustrert og lei meg når folk har dårlige møter med legevakt og sykehus (og det er jo som oftest det man får høre).

    Og bra å høre at det ikke var noe “verre” enn en barnesykdom (selv om de visst kan være ille nok mens de står på)!

  • Flopsy
    20 November, 2007 - 11:53 pm | Permalink

    Røverdatter: Jeg er helt enig, man bør slippe barn foran i køen. Særlig de aller minste, og i alle fall hvis de er redde/lei seg eller på annet vis har det ukomfortabelt. Det er som du sier, lettere for voksne å holde ut- både venting og plager.

    Tonita: Takk for det, jeg synes også det må være lov å være litt hysterisk. Trist å høre om babyen deres, krybbedød er fæle saker. Sønnen vi mistet var 5 år gammel, og heller ikke der var det Helsevesenets skyld. Men engstelig blir man, uansett.

    Jeg har nok aldri bodd i Drammen, nei. Det nærmeste jeg kommer det er et par uker på campingplassen der en sommer i 1985 😉 Jeg og Hjorthen holder til i Høljebyen ja, som er kallenavnet vårt på hjemstedet. Det ordentlige navnet er Florø, en liten by ytterst mot havet i Sogn og Fjordane. Sånn midt mellom Bergen og Ålesund et sted. En liten perle, men det regner i overkant mye- derav navnet.

  • Flopsy
    21 November, 2007 - 12:28 am | Permalink

    Ragnhild: Jeg er overbevist om at Norge har ett av verdens aller beste helsevesen, selv om det ikke kan virke sånn når man leser alle skrekkhistoriene i avisene. Helsevesenet vårt består av kompetente folk, og det meste av tilbudet deres er gratis eller tilnærmet gratis.

    Men så er det selvsagt ikke alltid at folk får den hjelpen de fortjener. Det er kjempetrist, og jeg skjønner at media slår det opp. Ulempen er at folk får et inntrykk av at ingenting fungerer, og at helsevesenet er ute etter å ta rotta på folk. Sånn er det så absolutt ikke.

    Likevel, det er viktig å ta skrekkhistoriene på alvor. Ting kan alltid bli bedre. Og kanskje særlig når det gjelder rehabilitering (som er mitt hjertebarn) og eldreomsorg.

    Lykke til som sykepleier!

  • 21 November, 2007 - 8:27 am | Permalink

    Åj, for en nervepirrende historie. Vel overstått!

    Det er godt at dere ble møtt så bra av helsesystemet. Noen ganger er det ekstra viktig å få bedre erfaringer enn man forventer. I hvertfall for å kunne føle seg trygg

  • tb
    21 November, 2007 - 10:40 am | Permalink

    Det med guttungen vår var jo ikke så alvorlig. Det vil si, han ville jo dødd av det, dersom ikke noe ble gjort med hullet i hjertet. Da ga ham et liv på 12-15 år, sånn omtrent. På den andre siden var det et enkelt og greit hull, lett å tette med et stykke gortex, ren rutine for et sykehus som var vant til å behandle medfødte hjertefeil som var ti og tjue ganger mer kompliserte, og lykkes med det også. Så for dem var det rutine. For oss var det ikke rutine. Første gang for oss, vettu… Men med ett enkelt unntak (røtngenavdelingen på RiT) var vårt møte med helsevesenet den gangen udelt positivt. (Og røntgenavdelingen på RiT fikk da jaggu så hatten passet fra barneavdelingen.. trodde ikke sykepleier kunne så mange stygge ord, og i alle fall ikke at de brukte dem når de snakket i telefon.. ;-))

  • 21 November, 2007 - 11:15 am | Permalink

    Jeg mener det er en helt klar “mammarettighet” å få lov til å være bekymret når gullet er sykt! Å være ekstremt bekymret er noe alle vi mammaer (og pappaer!) driver med. Det er akkurat slik det skal være. 😉 Det er slitsomt for mamma (og kanskje en lege eller to, pyttsann) når bekymringen slår fullt ut, men det hadde vært mer bekymringsverdig om den IKKE slo inn, ikke sant?

    Fin føljetong, btw. Jeg liker “reality”. 😉

    Gode tanker til storsjarmøren og opphavet hans! 🙂

  • Flopsy
    21 November, 2007 - 12:40 pm | Permalink

    Rockette: Takk for det, det var jammen deilig å få det overstått også. Slitsomt med syke barn! Og ja, det var betryggende å se at alt fungerte tipp topp 🙂

    tb: Det hørtes mer enn dramatisk nok ut for meg. Så godt å høre at alt gikk bra. Det finnes mye kompetanse der ute. Fint at barneavdelingen gav klar beskjed, det viser at de har hatt dere i sentrum.

  • Flopsy
    21 November, 2007 - 12:53 pm | Permalink

    Leselama: Det var en fornuftig og god analyse! Jeg er selvsagt enig, man skal være bekymret. Men det føles litt rart likevel, man liker jo ikke å være til bry.

    Kjekt å høre at føljetongen falt i smak!

  • 22 November, 2007 - 1:28 am | Permalink

    Akkkurat det tb skriver er viktig for helsevesenet å ta med seg i møte med bekymrede foreldre: Dette er ikke rutine for oss. For oss er det dødsens alvorlig. Bokstavelig talt for noen, heldigvis ikke for de fleste. Unger blir jo heldigvis stort sett friske igjen – men det vet man jo aldri før det er over.

  • Flopsy
    22 November, 2007 - 1:37 am | Permalink

    Lothiane: tb er en klok mann! Og han har helt rett. Det er nok lett for helsevesenet å være rolige, de har jo sett hundrevis av hjertehull og tusenvis av tredagers-feber før, og vet at det stort sett går bra. Men vi som foreldre har ikke den tryggheten. Ikke er de så emosjonelt koblet til de søte små pasientene heller.

    Huff, det er nesten rart at man tør å bli foreldre i det hele tatt. Det er jo ganske skummelt!

  • tb
    22 November, 2007 - 12:15 pm | Permalink

    Ikke særlig klok. Men ganske redd, ganske ofte. Og særlig over det å være far, for som det sies, livet er jo så farlig, ofte. Det fine i vårt møte med Haukeland (og RiT for så vidt, men særlig på Haukeland, da operasjonen skulle finne sted) var at de klarte å formidle sin opplevelse av at dette var en relativt enkel rutineoperasjon på en måte som gjore at vi følte oss trygge, og ikke at vi følte at de tok lett på det, eller noe sånt

  • 22 November, 2007 - 1:39 pm | Permalink

    tb: La nå meg avgjøre dette 😉

    Livet kan være farlig ja, og det er ikke rart at mødre og fedre blir bekymret i blant. Da er det godt at det finnes flinke hvitkledde mennesker som kan ivareta både det konkrete problemet og de vanskelige følelsene som følger med.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: