web analytics

Vurderinger

Jeg var en av disse utålelige snørrungene som kunne lese og skrive før jeg begynte på den vidunderlige enhetsskolen. Noe jeg forresten vil gjette på at jeg har felles med ganske mange bloggere? Jeg var temmelig innadvendt, fryktelig sjenert og ikke noen kløpper i sosiale sammenhenger. Ikke kunne jeg spille fotball heller, men jeg gjorde det jo allikevel. Spilte du ikke fotball i friminuttene og på fritida så var du nobody på den tiden.

Men altså, jeg kunne lese og skrive, men jeg skrev bare blokkbokstaver. Dermed så måtte jeg jo lære meg å skrive små bokstaver på skolen. Det var ikke noe problem, og lur som jeg var så skjønte jeg fort gangen i det. Jeg lærte kjapt når det var på tide å lære seg en ny bokstav, og gjennom et lite kikk i boka så var det også lett å vite hvilken bokstav som sto på programmet. Aha, tenkte jeg. Det er sånn det henger sammen. I neste norsktime så skal vi sikkert lære oss å skrive liten e. Jeg kunne jo lese liten e, så det var ikke noe større problem å lære seg å skrive den heller. Jeg øvde litt på forhånd, og i neste norsktime så viste det seg at min logiske sans holdt mål. Vi skulle lære å skrive liten e.

Om det var barnslig overmot over å ha konkludert riktig som fikk meg til å rekke opp hånden når noen skulle opp til tavla for å vise klassen hvordan bokstaven skulle skrives, eller om jeg ble kalt opp ved en tilfeldighet husker jeg ikke. Men uansett så befant jeg meg ihvertfall plutselig foran tavlen med et stykke kritt i hånden, klar for å vise hva jeg kunne. Jeg satte krittet mot tavlen og begynte å lage det jeg trodde skulle bli en perfekt liten e. Da ble jeg avbrutt av Frøken (for jeg er så gammel at kvinnelige lærere fortsatt het Frøken når jeg gikk i småskolen) jeg gjorde visst noe feil. Okay, jeg skjønte ikke hva det var, men jeg stoppet opp og begynte på nytt, for jeg visste jo hvordan bokstaven skulle se ut. Nok en gang ble jeg avbrutt. Det var ikke sånn det skulle være! Jeg skjønte fortsatt ikke hva jeg gjorde galt så her trengte jeg veiledning. Åpenbart.

Det viste seg at grunnen til at jeg aldri fikk tegnet ferdig bokstaven min var at jeg hadde begynt i feil ende. I stedet for å begynne å streke der hvor autoriteten på området mente at det var mest hensiktsmessig å begynne så hadde jeg begynt i den andre enden! Min selvlærte måte å skrive en liten e på passet ikke inn med de normer og former det pedagigsike personell mente det måtte gjøres på.

Hadde jeg bare fått lov til å skrive ferdig bokstaven min så ville alle sett at resultatet ble det samme selv om jeg begynte der jeg ikke skulle begynne, og jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor det var viktig hvor bokstaven begynte og hvor den skulle slutte. Jeg skjønner det i grunnen ikke enda.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi Sprettkanorten nå har gått et halvt år i barnehagen, og i går så var det på tide med foreldresamtale. Ting kan tyde på at Sprettkanorten også har litt problemer med å passe inn i pedagogenes former og normer. Ikke at det var bare elendighet, neida, Kanorten er intellektuelt på høyden. Flink til å tegne, kan så smått lese ord som ikke er for vanskelige. Kan skrive ord som ikke er for vanskelige. Kan klokka sånn nogenlunde, og er veldig god på finmotorikken. Han kan til og med litt enkel pluss og minus. Kan i det hele tatt mye, skjønner mye og er god til å fortelle. Dessuten er han blid og glad, noen ganger veldig sprudlende, men også noen ganger litt alvorlig. (Forsøker man å fortelle oss at han er manisk-depressiv kanskje?)

Det er jo bra, han har et par kompiser som han henger mye sammen med, mens han nok synes noen av de store gutta kan bli litt for voldsomme. Hvis han holder på med et eller annet ute, og noen av de store kommer løpende i mot ham så trekker han seg litt unna.

Forståelig nok spør du meg, og Flopsy lurte på om man ville sagt det samme om han var jente. Er det på en måte akseptabelt at jentene trekker seg litt unna de herjete guttene, men når en gutt gjør de samme fordi han er litt tilbakeholden og forsiktig av natur så er det på en måte et tegn på noe bekymringsfullt?

For Sprettkanorten er et skikkelig nerde-emne. Han er forsiktig av seg. Langt i fra like pysete som undertegnede var/er, men han er ikke typen som bare kaster seg ut i noe. Så når barnehagen mener at han ikke er helt der han burde være grovmotorisk så lurer jeg litt på om ikke det heller er slik at han ikke passer helt inn i deres former og normer om hvordan en guttehvalp på fire og et halvt år skal være? For jeg kan ikke se at han har noen problemer motorisk. Har de glemt å ta høyde for barnas personlighet i sine vurderinger?

Vi blir vurdert og veiet og målt hele livet, det må man jo bare lære seg å leve med. Dette er selvfølgelig bare en liten fillesak egentlig, observasjonene er sikkert for en stor del riktige de, men både Flopsy og undertegnede satt her igjen med en følelse av at det negative fikk så altfor mye plass i forhold til det positive i denne vurderingen. At Sprettkanorten ble vurdert ut i fra hvordan man ønsker at han skulle være, i stedet for å vurdere ham ut i fra hvem han faktisk er. Får de herjete gutta like mye pes for at de ikke er like flinke til å tegne?

Når jeg var liten fikk jeg blå miniski til jul av en eller annen velmenende sjel i et forsøk på å få meg til å bli mer “guttete.” Hvorfor i all verden skulle jeg bli mer “guttete”? Jeg hadde det fint, jeg hadde venner, av og til gjorde vi til og med gutteting. Hva så om jeg likte å sitte med nesa i en bok både titt og ofte? Jeg ser selvfølgelig at det kan være en fare hvis man er så dårlig fysisk at man blir hemmet av det sosialt, men alle trenger jo ikke sykle Vestneskleiva ned uten hjelm og henda på styret? Kan man ikke forsøke å spørre “hvem er du” aller først, før man begynner å spørre om hvorfor du ikke er sånn?

…og miniskiene ble forresten aldri brukt, men jeg kom meg da brukbart i løkkefotball etterhvert i det minste.

22 Comments

  • 18 February, 2006 - 5:43 pm | Permalink

    Jeg mistenker n? at grunnen til at jeg som ni?ring fikk en splitter ny rosa Diamant pikesykkel i bursdagsgave, slett ikke var “fordi jeg fortjente det”, men heller hadde noe ? gj?re med at jeg noen m?neder f?r hadde g?tt vanvittig p? trynet etter ? ha sneket meg inn p? cross-sykkelbanen og fors?kt ? hoppe med min brors gamle DBS-sykkel.

    Min klasseforstander p? barneskolen uttalte ogs? at jeg hadde “gutteskrift” og burde gj?re meg mere flid med innleveringene mine.

    Jeg tror kanskje jeg har en del ting ? ta opp med diverse personer i min fortid.

  • 18 February, 2006 - 6:07 pm | Permalink

    Dette minner meg om at jeg selv gjennom hele barneskolen kunne lese i meldingsboken min at jeg var for dominerende i venninneflokken( i tillegg til at jeg kunne være nesevis..) mens min barndoms bestekamerat som var like dominerende, derimot aldri fikk denne kommentaren.
    Allerede som barn hadde jeg en klar mistanke om at dette skyldtes at han var gutt.
    Det er fryktelig irriterende å lese at barn fortsatt blir vurdert på basis av trange og gamle kjønnsroller, og jeg synes Flopsy har et temmelig godt poeng da hun spør om barnehagen ville hatt de samme innvendingene hvis han hadde vært jente!

    Det ser ut til at man til en viss grad håndterer at jentebarn sprenger sin kjønnsrolle ved å referere til disse jentene som guttejenter (en håpløs betegnelse som ikke vil ta inn over seg at egenskaper ikke kan defineres gjennom kjønn) mens guttebarn som ikke følger de forventede kjønnsnormene skal man på død og liv forsøke å dytte inn i “gutterollen”.
    At pedagoger kan være så begrenset i sin forståelse av at barn har ulike personligheter som burde få utvikles uten at man pådytter dem disse kjønnsforventningene synes jeg er temmelig provoserende.
    Men jeg har selv bevitnet flere foreldre og besteforeldre som har gjort sitt for å få sønnen sin og barnebarnet sitt til å passe bedre inn i deres firkantede forestilling om hvordan en gutt skal være.

    Og hva i alle dager var dette tøyset om at du begynte i feil ende da du skrev din e?!

  • 18 February, 2006 - 7:23 pm | Permalink

    Gutteskrift er selvfølgelig en uting ja, det må slås hardt ned på. Hvilket minner meg på at jeg har en vane med å holde lillefingeren ut når jeg skriver. Litt sånn jålete sikkert. ihvertfall gjorde man spredte forsøk på å plukke det av meg på skolen, til tross for at det aldri har plaget meg det minste. Pent skrev jeg også!

    Liten e skal selvfølgelig skrives på riktig måte, er ikke det noe alle vet da?

  • 18 February, 2006 - 7:49 pm | Permalink

    Men diskutere kjønnsroller vil du ikke?

  • 18 February, 2006 - 8:04 pm | Permalink

    Det var ihvertfall en ytterst spesiell opplevelse å være på foreldresamtale. Omtrent som å være oppe til muntlig eksamen, og det uten å være forberedt 😉

    Tilbakemeldingene var i korte trekk slik Hjorthen har beskrevet. Junior er en gløgg kar, og han har to-tre stykker han henger tett sammen med. Men han blir litt stresset av to av de eldste guttene i avdelingen, og trekker seg fra leken når disse blir for voldsomme.

    Min opplevelse var at førskolelæreren ikke egentlig hadde klart å gjøre noen skikkelig urdering av junior- at hun på en måte ikke helt hadde forstått hans måte å være på.

    Blant annet har hun konkludert med at grovmotorikken hans er litt dårligere enn finmotorikken- og denne vurderingen er gjort på det grunnlag at han noen ganger trekker seg fra voldsom lek, og at han nektet å være med på en test i en hinderløype hun hadde laget til.

    Under samtalen ble jeg forøvrig sittende å lure på hva som er “malen” for vurderingene deres, og om det er slik at det er de “rolige” guttene som er avvikerne, mens de mer “hyperaktive” er standarden?

    Usj, må innrømme at jeg var kjempeirritert i går. Dyster opplevelse å være på en slik samtale, der man får en følelse av at junior kanskje ikke blir helt forstått i barnehagen.

    Blir også litt nervøs på egne vegne, og redd for at man har gjort noe galt. Kanskje man burde brukt mer tid på “gutte-aktiviteter”, i stedet for å være glad for at junior er en myk mann med et lyst hode…hva vet jeg.

  • 18 February, 2006 - 9:01 pm | Permalink

    Lotten: Greit at du kan dominere venninnegjengen, men det funker ikke her i mitt kommentarfelt skjønnerru!

    Men er vi ikke enige da? Hva skal vi diskutere? Godt poeng det der med at det i noen grad er akseptert å være guttejente, men suspekt å være jentegutt. Ihvertfall i yngre aldersgrupper.

    Men egentlig er kanskje dette bare to foreldre som ikke vil høre noe negativt om gullungen sin;-)

  • 18 February, 2006 - 9:12 pm | Permalink

    Flopsy: Junior høres ut som en flott, sunn og oppvakt gutt, så noen grunn til bekymring tror jeg virkelig ikke dere har.
    Det man derimot kan bekymre seg over er vel egentlig hvordan mennesker som jobber med barn kan vise så liten forståelse for at barn er ulike, og at de burde få lov til å være det.
    Jeg synes som deg det er grunn til å spørre hva slags “mal” som ligger til grunn for vuderingen deres, og om de kanskje sitter fast i noen forstokkede kjønnsforestillinger.
    Og jeg må da si jeg synes det er pussig at de mener det er avvikende oppførsel at en liten gutt trekker seg vekk fra større gutter med voldsom adferd. Det er da både forståelig og fornuftig!
    Da han i tillegg til har sine egne venner, og er bestemt nok til å nekte å være med på førskolelærerens hinderløypetest (hehe!) synes jeg dere heller skal være fornøyd med den jobben dere har gjort!:)

    Uff, jeg tenker med gru på hvordan jeg selv hadde taklet at en firkantet førskolelærer skulle definere mitt eventuelle barn. Grøss!

  • 18 February, 2006 - 9:19 pm | Permalink

    Det siste kan nok være riktig det ja 😉

    Men jeg tror likevel ikke at jeg hadde blitt så provosert dersom førskolelæreren hadde vært litt mer beskrivende og nøytral i sine vurderinger.

    Og som fagperson ser jeg jo dessuten at junior har helt normal motorikk. Førskolelæreren sa jo også selv at han “herjet” fysisk sammen med vennene sine- når de får leke uten å bli forstyrret av de litt mer voldsomme barna.

    Så hvis ikke junior får brukt motorikken sin der borte, så kan jeg ikke helt se at dette kan være min feil. Jeg skulle med andre ord ønske at barnehagen også kunne være litt kritiske til seg selv, ikke bare til barna og foreldrene deres 😉

    Men skitt au, ikke noe vits i å lage noe mer styr rundt dette. Junior er en fornøyd liten sjel, og det er jo tross alt det viktigste.

  • 18 February, 2006 - 9:44 pm | Permalink

    Hjorthen: Faen ass, din kødd! Jeg som hadde tenkt å ta over styringen av Hjorthebloggen og alt.

    Flopsy: Jepp, skit au.
    Jeg vet ikke hvordan det er i Florø, men etter hva jeg har forstått utmerker iallefall ikke barnehagene i Oslo seg med noen voldsom kompetanse.
    (De studievennene mine som har hatt deltidsjobbe i barnehage var dessverre ikke nevneverdig imponert.)

    PS: Og ingenting er bedre enn en fornøyd liten sjel:)

  • Anonymous
    18 February, 2006 - 10:13 pm | Permalink

    Nå er det jo Flopsy som har styringen i det virkelige livet så jeg hadde jo håpet å få ha bloggen i fred…men hva ser jeg: Flopsy og Lotten. Lotten og Flopsy. Jentene på tur…jeg kan vel like godt gi opp først som sist!

  • Hjorthen
    18 February, 2006 - 10:14 pm | Permalink

    …og det har til og med gått så langt at jeg poster kommentarer som anonym.

    Akk ja…

  • 18 February, 2006 - 11:10 pm | Permalink

    Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har lest bloggen din før, dette er jo briljant.

  • 19 February, 2006 - 2:02 am | Permalink

    Ante ikke at dere hadde en sprettknert? Og dere kommer godt ut av det? Det må være kult å ha en normal unge? Jeg har en nevø på ca samme alder, foreldresamtalene der er av en litt annen karakter; det høres ut som det er en unge på dødsleiet det handler om der. Men heldigvis er det forskjell på førskolelærere også.

    Jeg lærte ikke å skrive før skolen. Jeg tror jeg var litt treig og hang litt etter gjennom hele barneskolen. Plutselig en dag oppdaget jeg at vi hadde et fag som het engelsk.

  • Per
    19 February, 2006 - 4:16 pm | Permalink

    Jeg synes dere skal slappe av når det gjelder andres vurdering av ungene deres. Jeg har selv et par småtasser som er blitt målt opp og ned i mente, og konklusjonen har alltid vært: “Han ligger litt under den normale vekstkurve, dere får følge med på hva han spiser”. Jeg har nikket og smilt, men bestemt meg for at dette slettes ikke er noe å bekymre seg for. Mine egne observasjoner sier meg at ungene mine er utrolig normale, og jeg kan til og med fortelle hvorfor de ligger under den normale kurven.

    De er jo, som sin far, litt kortere enn en gjennomsnittsperson fra østlandsområdet. De er rett og slett noen små samegutter. Den malen som en gang i tiden er lagd for “normalen” stemmer ikke med den samiske normalen.

    Egentlig har jeg ofte ledd litt småhånlig eller overbærende (avhengig av humøret mitt der og da) med myndighetenes måte å vurdere befolkningens vekst og fall.

    Jeg gjør heller som faren min lærte seg ganske fort: Ignorer mye av tullet som blir sagt, og fortsett ditt eget liv etter eget hode. Lytt til kloke meninger, men skill vekk det du betrakter som fjott og vås. Da vil du bli så uendelig mye lykkeligere.

    Hjorten og Flopsy, nyt livet deres, le av menneskene som kontrollerer dere, jatt til et visst punkt, og ignorer alt som måtte komme bortenfor dette punktet.

    Har selvsagt mistanke om at dere allerede gjør dette. Måtte bare allikevel presse det frem. Skrivetrang, vet dere.

  • 19 February, 2006 - 5:15 pm | Permalink

    Jeg leste og skrev som treåring, men jeg syns – og dette er en vurdering jeg holder fast ved, tjueto år etterpå 🙂 – at noen av ADHD-barna i barnehagen var en smule utagerende, og holdt meg litt unna dem når vi hadde utetvang. Inne insisterte jeg ofte på å bygge togbane, ikke sitte i jentekroken der det var lekestekeovner og lekekasseroller (Jepp. Det var det).

    Og som annerledes-barn måtte jeg og to andre unger med jevne mellomrom inn på puterommet og balansere på krittstreker barnehagetantene hadde tegnet på gulvet. Slike øvelser har jo gjort underverker for meg som menneske, så jeg burde ikke latterliggjøre det.

    Ellers har mine foreldre vært på en del foreldremøter der lærere har tatt opp problemet med at jeg og broren min har nektet å delta på meningsløse aktiviteter uten å få hensikten forklart, hvorpå de har sagt at de er svært glade for at de har tenkende barn. Go Sprettkanorten som nekter å være med på hinderløype.

    Av og til går sportsfanatismen her til lands ut over unger som har andre, og i manges øyne bedre, mål i livet. Man kan holde seg i form uten å drive konkurranseidrett, og man kan bli et lykkelig menneske og bidra til bruttonasjonalproduktet uten å være basete gutt eller tekkelig jente. Utfordringen ligger jo i å få barnehagepersonellet til å forstå denslags.

  • 19 February, 2006 - 5:59 pm | Permalink

    Jeg leser og jeg leser det som står både i innlegget til Hjorthen og kommentarene. Og som jeg kjenner meg igjen!

  • 19 February, 2006 - 6:18 pm | Permalink

    Iversen: Takk skal du ha, og velkommen!

    Kachine: Joda, vi har en kanort og kommer bra ut av det:-) Når det gjelder skrivingen så har du ihvertfall tatt oss igjen forlengst, men hvordan går det med engelsken da?;-)

    Per: Jeg slapper av, Flopsy er litt mer på tuppa, men det går nok bra. Men hva er i grunnen vitsen med alle disse vurderingene hvis man ikke har noen forslag til tiltak?

    Marion: Les og skrev som treåring? Forbanna streber;-)

    Undre: Kan se ut som jeg traff en eller annen nerve her kanskje ja?

  • Per
    19 February, 2006 - 9:13 pm | Permalink

    Jeg kom til å tenke på en annen vurdering jeg og min tvilling ble utsatt for da vi begynte på skolen.

    Siden vi var litt mindre enn gjennomsnittet, ble det stilt spørsmål ved vår skolemodenhet. Min vimsete bror satt bakerst i klassen, adskilt fra meg som satt forrest. En pedagogisk bommert. han følte seg helt glemt der bak. Læreren bekymret seg over denne lille tassen der bak.

    Så, en ettermiddag troppet vår velmenende klasseforstander opp utenfor huset vårt der vi lekte på plenen. Hun hadde med seg en plastbit som var formet litt rart. Hun ba meg beskrive den. Jeg hadde jo ikke peiling på hva ordet “beskrive” innebar, og holdt pliktskyldig i plastbiten og kunne ikke gi noen logisk svar.

    Men broren min grep den, så på den og uttalte: “Den er rund i kanten, firkantet på toppen og gul.” Hun var mildt sagt forbauset. Med litt glassaktig blikk gikk hun inn i huset for å snakke med moren min.

    Enden på visa ble at vi ikke fikk begynne på skolen før neste år, fordi vi ikke var skolemodne.

    Vel, jeg var skolemoden, men han var så liten, så -uffda, noe slikt kunne man da ikke ha i skolen.

    Men vi kom oss gjennom grunnskolen de følgende årene, med høye karakterer i de fleste fag. Hah!

    Hva jeg lærte? Det spiller ingen trille, vi vokste opp og ble forholdsvis normale. Det hender jeg ler litt som en vanskelig skuff som ikke vil på plass, men mine nærmeste er overbærende mennesker, så det går stort sett greitt.

  • 19 February, 2006 - 10:38 pm | Permalink

    Jeg vet, Hjorthen, men det har gått nedover siden 😉

    Kan ikke barnehagen tydeliggjøre litt hva de mener, da? Med grovmotorikk og hvorfor det skulle vært positivt om han baste mer? Still dem til veggs! 🙂 Ellers blir det flere Sprettkanorter som blir forsøkt formet til standardbajaser.

  • 19 February, 2006 - 10:42 pm | Permalink

    Hjorthen: Ja, du traff en nerve så det holdt!

    Per: Jeg rister oppgitt på hodet. Velmenende mennesker kan være utrolig uvitende!

  • 20 February, 2006 - 2:29 am | Permalink

    Vi skal være forberedt neste gang Marion:-)

  • 21 February, 2006 - 12:38 pm | Permalink

    når var dette, per?

    engELSK, hjorthen. Du aner ikke hvor mange utlendinger jeg har hatt med meg hjem. Da er det en fordel å kunne litt engelsk.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: