web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Bokhjørnet

Siden jeg ser ut til å opprettholde min nye tradisjon med å skrive litt mer om hver bok, blir det bare plass til to bøker i denne runden av Bokhjørnet også. Her følger dagens utvalgte:

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

buzzaldrin.jpgJohan Harstad er et relativt nytt bekjentskap for meg, men jeg umiddelbart fascinert at tittelen på denne boka da jeg kom over den i den lokale bokhandelen. Jeg kikket derfor på den noen ganger, men endte alltid opp med å sette den tilbake igjen i hylla. Hvorfor vet jeg ikke helt, men jeg tenkte antageligvis at den var alt for tjukk, og dermed kanskje ikke fullt så morsom som tittelen skulle tyde på. Men etter en stund dukket boka opp igjen i bevisstheten, mye takket være at den ble frontet som Bokliv-tilbud til 79 kroner. Gjerrig, hvem jeg? Så absolutt, og det verste av alt er at jeg til og med fikk Hjorthen til å kjøpe den til meg. Jeg skammer meg, men bare bittelitt.

Tittelen på boka refererer til astronauten Buzz Aldrin, som ble nummer 2 på månen, og som dermed havnet i skyggen av førstemann, Neil Armstrong. Bokas hovedperson er den unge mannen Mattias, som kom til verden samme dag som Buzz Aldrin satte pailabbene på månen. Månelandingen er dermed med på å prege barndommen hans, og også som voksen identifiserer Mattias seg med den godeste Buzz. Mattias lever nemlig en ganske anonym tilværelse, og er tilsynelatende godt fornøyd med det. Han ønsker ikke å stikke seg fram fra mengden. Han har fast jobb som gartner, han har leilighet i Stavanger, og han har samboer på n`te året. Alt ser ut til å være bare fryd og gammen.

Men selvsagt er det ikke det, og i så fall hadde det neppe blitt en så lang historie ut av det. En dag kommer nemlig samboeren og sier til Mattias at hun ikke vil være sammen med ham mer. Og like etter dette går gartneriet han jobber på konkurs. Tilværelsen er i fri flyt, og han hiver seg på en tur til Færøyene sammen med en kompis, som skal på turnè med bandet sitt. Fremme på Færøyene kollapser universet til Mattias ytterligere. Alt svartner for ham, og når han våkner opp igjen befinner han seg i et busskur midt ute i ødemarka. Her blir han plukket opp av en mann ved navn Havstein, som til alt overmål viser seg å være en lege som driver en etterverns-institusjon for psykiatriske pasienter. Han tar med seg Mattias dit, og vi føler ham og de andre sliterne videre i historien.

Dette er altså en lang og omfattende historie, om en ung mann som har mistet litt av fotfestet i tilværelsen. Personlig synes jeg det var forfriskende å møte på en litt tafatt ung mann, litteraturens verden er ikke akkurat dominert av slike. Mattias er sympatisk og hyggelig, men også til tider irriterende og passiv. Med andre ord en ganske helstøpt karakter. Jeg har også vært på Færøyene (en god stund siden, riktignok), og det at handlingen var lagt dit gav boka en ekstra dimensjon for meg. Så nå vet jeg hvor jeg har lyst på ferie ved en seinere anledning.

Boka er som sagt veldig tjukk, og historien hadde etter min mening tjent på en litt strammere redigering. Men Johan Harstad bobler over av ord, og han skriver bedre enn de fleste. Og det til tross for at han til og med er yngre enn undertegnede ;-). Alt i alt syntes jeg dette var en god bok, og jeg kommer nok til å lese hans nyeste (Hässelby) også, når anledningen byr seg.

Andre har også skrevet om denne boka, blant annet Mihoe og Leselistami.

Elizabeth George: Før skuddet falt

george.jpgKrimdronninga Elizabeth George har skrevet mange bøker, og jeg mener at jeg har lest dem alle sammen. Og selv om George er amerikansk, foregår handlingen i bøkene hennes i England. Dette er med andre ord tradisjonell engelsk krim, og i følgetong-stil med parhestene Thomas Lynley og Barbara Havers på stadig jakt etter drapsmenn. Det har blitt mange utgivelser etter hvert, og som så mange andre har jeg latt meg sjarmere av den kjekke Lynley, og ikke minst latt meg imponere og nikke gjenkjennende til den alminnelige og litt slitne Havers. Hvem kan unngå å like en dame som alltid har krøllete klær og som spiser potetgull til lunsj? Ikke jeg i hvert fall 🙂

Til tross for at George har skapt et flott detektiv-par, er kvaliteten på bøkene ujevn. Og særlig i det siste synes jeg at slitasjen begynner å bli merkbar. Bøkene har hatt en tendens til å bli i overkant lange og repetitive, og jeg har også enkelte ganger reagert på det som tilsynelatende er en litt nedlatende holdning til vanskeligstilte grupper i samfunnet.

Og kanskje er det akkurat denne typen kritikk som gjør at George nå kommer med en slik bok. Dette er nemlig ikke en tradisjonell Lynley & Havers- krim. I denne boka får vi nemlig det som er foranledningen til drapet på Lynleys gravide kone (skjer i den foregående boka, som heter “Ingen var vitne”). Drapet blir begått av den unge Joel, og her får vi vite det meste om hvilken bakgrunn han kommer fra. Og det er ikke lystig lesning.

Joel har det nemlig så vanskelig som det går an. Foreldrene er henholdsvis død og innlagt på psykiatrisk institusjon, og i starten av boka bor Joel og søsknene Ness og Toby hos sin bestemor. Bestemora finner så ut at hun vil flytte tilbake til Jamaica, og hun later som om ungene skal være med henne. Men i stedet for å ta dem med seg, dumper hun dem hos sin datter (og dermed ungenes tante) i London. Tanta gir dem husrom, og prøver å skape en tilværelse for dem selv om de på ingen måte tilhørte hennes planer og ønsker for fremtida. Men hun bor ikke i guds beste strøk, og det er ikke lett for de tre nyankomne å skape seg et liv i lokalmiljøet. Der er det gatas lover og regler som gjelder, og ikke minst har narkobossen Blade en finger med i det meste som skjer.

Først av alt vil jeg si at det er et sympatisk trekk av Elizabeth George å skrive en slik bok. Jeg har som nevnt opplevd henne som nedlatende og overforenklende med hensyn til fattigdom og problemene den medfører. Den opplevelsen har nok andre også hatt, og jeg kan tenke meg det er på bakgrunn av slik kritikk at hun nå har valgt å gå i dybden på en slik problemstilling. Hun skriver godt om den dysfunksjonelle familien til Joel, men innimellom får en inntrykk av at hun egentlig ikke kjenner så veldig godt til gatemiljøet i London. Noe av dialogen føles litt kunstig. Boka er også mer interessant enn den er spennende, i og med at den forrige utgivelsen røpte hvordan det gikk med Joel til slutt. Det tar vekk litt av spenningen, synes jeg.

Dette er altså en helt ålreit bok om et viktig tema, men jeg kan tenke meg at blodfansen vil bli skuffet over dette ikke er en tradisjonell krimbok. Og siden Lynley og Havers også er mer eller mindre fraværende, får vi ta med et bilde av dem her til slutt.

lynhav.jpg

10 Comments

  • 7 March, 2008 - 12:25 am | Permalink

    Åh… Elizabeth George er det en stund siden jeg har lest noe av, men jeg har en drøss med bøker av henne i hylla her. Jeg har ikke lest de siste, så det er tydelig noen til å ta for seg. Den siste her høres interessant ut, men godt å vite på forhånd at det ikke er noen typisk krimbok.

    Har du lest Patricia Cornwell? Det er også ei dame som er godt representert i bokhylla mi. 🙂

  • 7 March, 2008 - 12:57 am | Permalink

    George er glitrende på sitt beste, men varierer en del i kvalitet. Jeg synes hun har blitt litt for pratsom i noen av de senere bøkene, det er side opp og side ned med informasjon. Men som sagt, på sitt beste er hun kjempefin. Og jeg liker veldig godt Havers, hun er en helstøpt og likandes figur.

    Jeg kjenner til Patricia Cornwell, men har lest lite av henne. Jeg leste boka hun skrev om Jack The Ripper, og den var ikke så bra. Der påstår hun at hun har funnet ut hvem som var The Ripper, selv om “bevisene” langt fra holder mål: http://en.wikipedia.org/wiki/Portrait_of_a_Killer

    Men jeg har hørt at en del av de tidligere krimbøkene hennes skal være bra. Har du noen anbefalinger?

  • 7 March, 2008 - 9:04 am | Permalink

    Boka om Jack The Ripper har jeg ikke lest, ikke hørt om en gang. Jeg har lest en del av bøkene om rettsmedisineren Scarpetta, som pleier være hovedpersonen hun bruker. Scarpetta møter en del motstand og problemer fordi hun er kvinne.

    Bøkene er ganske makabre til tider, og handler ofte om seriemordere og andre grusomheter. Post-Mortem for eksempel. Jeg må ærlig innrømme at bøkene fort glir inn i hverandre og at jeg ikke klarer å huske hvilke jeg har likt best. De er altså greie som underholdning der og da, men ganske kjapt glemt etterpå.

    Det begynner å bli litt tid siden jeg har lest noen av Cornwell-bøkene, men jeg leser gjerne noen igjen hvis jeg vil ha lett og spennende underholdning. Jeg pleier lese bøkene på engelsk så jeg får litt trening i samma slengen. Hvis jeg skal ha noen innvendinger mot bøkene er det at Scarpetta er rimelig hard. Hun har også ei niese som etterhvert får ganske stor plass i bøkene, og hun er tøffere enn toget… men selv om forfatteren får fram bakgrunn for dette, så synes jeg ikke de er helt troverdige disse damene. Kanskje de bare er innmari ulike meg.

    Men som sagt, innmari spennende bøker – og jeg har alltid syntes det er interessant med rettsmedisin.

  • carnil
    7 March, 2008 - 3:34 pm | Permalink

    Cornwells bok om Jack the Ripper er en utypisk Cornwell-bok, såpass kjedelig, etter min mening, at jeg ikke har fullført den. Men jeg tror jeg har lest alle de andre bøkene hennes.

    Da jeg leste Stieg Larsson tenkte jeg at Scarpettas niese Lucy og Larssons Lisbet Salander har en del likhetstrekk. Troverdige personer? Tja, jeg tror i alle fall på Salander – og jeg har ikke tenkt at Lucy, Scarpetta og Marino er lite troverdige – ikke gjennomsnittsmennesker riktignok – men faktisk noen gjenkjennende egenskaper. Og personer jeg liker – og nettopp derfor har fulgt med interesse gjennom mange bøker.

    Elisabeth George skal jeg sannelig gå løs på igjen – når jeg bare har fullført alle som ligger foran i køen 🙂

  • 8 March, 2008 - 12:01 am | Permalink

    Lothiane: Jeg har det litt sånn med George-bøkene også. Jeg har lest dem, men sliter å huske detaljene i etterkant. Jeg så noen episoder av filmatiseringen, og det var like spennende å finne ut hvem morderen var selv om jeg hadde lest bøkene tidligere..haha.

    Enig i at rettsmedisin er spennende, og det er fint med en kvinnelig hovedperson (detektiver er jo svært ofte menn).

    Jeg liker også å lese på engelsk, som avveksling. God trening er det også.

  • 8 March, 2008 - 12:06 am | Permalink

    Carnil: Jeg hadde litt dilla på Ripper-saken en stund, så jeg syntes ikke Ripper-boka til Cornwell var direkte kjedelig. Men jøje meg så hun overtolker i den, og konklusjonen baseres på svært tynne “beviser”.

    Lisbeth Salander føles helt ekte, og er en av de mer interessante litterære figurene jeg har truffet på i det siste. Så det kan jo hende Scarpetta er noe for meg? Mener å ha hørt at de første bøkene i serien er bedre enn de senere, noe jeg synes også kan sies om Elizabeth George. Enten det, eller så er det bare det at man går litt lei etter en tid.

    George er ålreit, men jeg synes heller du burde prøve deg på Peter Robinsons bøker 😉

  • tb
    1 April, 2008 - 1:40 pm | Permalink

    Husker den gangen, jeg var 11 år og hadde aldri vært oppe så tidlig noen gang før som da jeg satt på den harde sofaen til besteforeldrene mine og så de skyggeaktige bildene fra månene, og dat var den største dagen i mitt liv og fremtida og universet lå åpent for oss og jeg visst at Armstrong snakka dant, dette var et kjempesprang for oss alle, sammen… den som hadde fått være så ung og dum igjen!
    Men det jeg også husker er at jeg alltid syntes litt synd på Michael Collins, som måtte sitte alene der oppe i kommandoseksjonen på Apollo 11, mens Neil Armstrong og Buzz Aldrin hadde det gøy nede på månen, plukka.. Den klassiske tredjemann, som ikke en gang fikk lov til å være med helt fram. Husker jeg lurte på hva han tenkte på der han satt alene og så på månen og stjernene gjennom de trange vinduene på Apollo?

    Så Michael Collins, hvor ble det av DEG i alt mylderet?

  • 2 April, 2008 - 7:23 pm | Permalink

    Jeg var ikke påtenkt på den tida, men jeg kan virkelig tenke meg at det må ha vært litt av en opplevelse. Det hadde jo en voldsom symboleffekt, og gav jo et inntrykk av at ingenting lenger var umulig for menneskeheten.

    Jeg tenkte også at det var tredjemannen som egentlig forsvant i mylderet. Jeg husket jo ikke navnet hans en gang. Buzz Aldrin blir i det minste husket, og han har jo det tøffeste navnet av alle tre. Han har jo til og med fått en leketøysfigur oppkalt etter seg (Buzz Lightyear, såklart).

    Til evigheten- og forbi!

  • 2 April, 2008 - 7:24 pm | Permalink

    Her kan du forøvrig lese mer om Collins:
    http://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Collins_%28astronaut%29

  • tb
    3 April, 2008 - 8:58 am | Permalink

    Han het jo egentlig ikke Buzz den gangen, da. Men nå gjør han visst det, han skifta like godt navn.
    Visste det meste om Collins. Har fulgt litt med de gutta der. Som du sier, det var en opplevelse. Framtida var plutselig der, alt var mulig. Og så var det ikke det likevel.

    Billy Bragg er visst omtrent på min alder, tydeligvis:

    When I was young I told my mum
    I’d walk on the moon some day
    Armstrong and Aldrin spoke to me
    From Houston and Cape Kennedy
    I watched the eagle landing
    On a night when the moon was full
    And as it tugged at the tide
    I knew that deep inside
    I too could feel it’s pull

    Lied in my bed and dreamed I walked
    In the sea of tranquility
    I knew that someday soon
    We’d all sail to the moon
    On the high tide of technology
    But the dreams had all been taken
    And the window seats taken too
    And 2001’s almost come and gone
    What am I supposed to do?

    Now that the space race is over
    It’s been and it’s gone
    And I’ll never get to the moon
    Now that the space race is over
    I can’t help but feel that
    We’ve all grown up too soon

    Now my dreams have all been shattered
    And my wings are tattered too
    And I can still fly
    But not half as high
    As once I wanted to

    Now that the space race is over
    It’s been and it’s gone
    And I’ll never get to the moon
    Now that the space race is over
    I can’t help but feel that
    We’ve all grown up too soon

    Now my son he sees the sky
    With a great sense of wonder
    Someday soon he’ll want to know
    “Tell me the truth dad, why did they ever go?”
    It may look like some empty gesture
    To go all that way just to come back
    But don’t save me a place out in cyberspace
    Cause where in the hell’s that at?

    Now that the space race is over
    It’s been and it’s gone
    And I’ll never get out of my room
    Now that the space race is over
    I can’t help but feel that
    We’re all just going nowhere…..

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: