web analytics
Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hush

hushJeg kan ikke påstå at jeg er superimponert over filmtilbudet på Netflix, selv om det for all del er verdt prisen, og det finnes noen gullkorn blant all røkla der. En av dem er grøsseren Hush, som faktisk er ny av året. Den anbefaler jeg varmt for alle som liker en god skremmebikkje. Den holdt i hvert fall meg på kanten av sofaen, og fingra unna telefonen hele veien i gjennom.

Det er ikke nødvendig med kompliserte setup og utbroderte historier om målet er å fremtvinge et godt grøss. Hush holder det enkelt. Maddie er døvstum etter å ha blitt rammet av hjernehinnebetennelse i tenårene. Dette har ikke hindret henne i å bli en suksessrik forfatter. Hun har forlatt storbyen og bosatt seg i et hus i skogen. Hun er en ganske typisk Stephen King-protagonist egentlig, og det er neppe tilfeldig at Mr.Mercedes ligger og slenger på et bord i stua hennes.

Ute i skogen har hun blitt venn med naboene, og holder kontakten med gamle venner via FaceTime.

Alt dette blir etablert i åpningsminuttene. Hush bruker akkurat den tiden som er nødvendig på å etablere vår helt og hennes bakgrunn, før den kaster seg ut i spenning og grøss. Og jo mindre man vet om handlingen, jo bedre er det, så jeg skal ikke røpe for mye. Men det er altså en sånn derre hjemmeinvasjonsfilm som har hatt et lite oppsving de siste årene. En skummel fyr i en maske som bringer tankene hen til Michael Myers dukker opp utenfor huset til Maddie. Han blir fascinert av denne kvinnen som åpenbart ikke hører noe, og bestemmer seg for å leke litt katt og mus med henne, før han dreper henne. Det er i hvert fall planen, men musa har ikke tenkt å følge spillereglene denne gangen.

Det er altså såre enkelt dette, The Final Girl er innestengt i huset sitt, med en sadistisk morder på utsiden som hun må prøve å utsmarte. Ikke originalt i det hele tatt, muligens unntatt hennes handicap, men det er effektivt og dyktig utført. Særlig er oppbyggingen nær perfekt, det er sitrende spenning og gode grøss. Fritt for billige jump scares. Morderen får vi ikke vite noe om, annet enn at det antydes at Maddie bare er den siste i en lang rekke ofre. Ingen motiv eller vanskelig barndom, kun ren ondskap, og det er faktisk ganske deilig. Vi trenger ikke vite noe annet om ham enn at han må bekjempes og beseires.

Som vanlig er det klimakset som er den vanskelige biten. Når konklusjonen skal settes, og filmen avsluttes, faller kvaliteten litt i mine øyne. Hush gjør det nok fortsatt bedre enn de aller fleste, men uten å holde helt nivået den første drøye timen holder seg på.

Godt skuespill. Fint bruk av lydbilde her. Tight og fin regi, og 82 minutter er i grunnen akkurat passe for en grøsser. Jo dette var snacks, anbefaler den varmt!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #28

img_20160626_001208.jpg

– Jeg har glutenallergi altså. Bare så dere hvete.

%d bloggers like this: