web analytics
Hummer og kanari

20 spørsmål

Dette var en artig liten sak. Jeg fant den under bloggen som jeg anbefaler i forrige post, men jeg ble såpass imponert at jeg måtte lage en egen post til den. Tenk på en ting, svar på 20 spørsmål og se om datamaskinen har lært å lese tanker. Jeg tenkte på en GameCube spillekonsoll i første forsøk, og etter 20 spørsmål foreslo maskinen at jeg tenkte på en Playstation. det er vel nær nok? http://y.20q.net:8095/btest

Hummer og kanari

Thinking with my fingers

Jeg er jo ganske fersk på bloggefronten, men det er tydeligvis millioner av mennesker rundt om i verden som har sin egen blogg. Mange av dem er ikke annet enn navleloplukkende dagboksnotater uten større interesse for folk flest, men det finnes også en god del blogger der ute som er vel verdt å ta en titt på. Av og til kommer jeg til å presentere noen av dem som jeg mener kunne fortjene litt oppmerksomhet her hos meg. Neil Gaiman var første mann ut, men i dag skal vi bevege oss litt nærmere heimen. Nærmere bestemt til Volda, hvor Torill Elvira Mortensen jobber ved høyskolen, og altså blogger. Hun har blant annet forsket på interaktive rollespill via nettet, og i tillegg til “den daglige blogg” finner man også linker til avisartikler og annet interessant stoff hun har produsert.

Enhver som mener at dataspill og internett er fine greier for ungdommen er å regne som en venn av meg. Les bloggen hennes her:http://torillsin.blogspot.com/

Hummer og kanari

Dagbladet og kontantstøtten

Dagbladet uttaler på lederplass at resultatet av kontantstøtten er tallrike eksempler på understimulerte barn som ikke fungerer i samsvar med sitt eget alderstrinn. De har ikke språk og sosiale ferdigheter som de ville hatt hvis de gikk i barnehage. Dette fordi barnevernsansatte nå har ropt i skogen om at det er vanskeligstilte foreldre som benytter seg av støtten. Dagbladet sier også at kontanstøtten hindrer integrering av barn med innvandrerbakgrunn, og at ordningen er et sosialpolitisk tiltak som fagfolk advarer mot.
Jeg er ingen fagperson, og jeg betviler ikke at man blant de som mottar kontanstøtte finner mange vanskeligstilte foreldre. Både nordmenn og innvandrere. Det er sikkert også riktig at mange barn av vanskeligstilte ville hatt gått av å gå i barnehage med hensyn til utvikling av språk og sosiale ferdigheter. Spørsmålet er om man får flere av disse barna inn i barnehagene ved å ta fra foreldrene kontantstøtten? Det tillater jeg meg faktisk å tvile litt på. Hvilke problemer er det som kjennetegner disse så mye omtalte vanskeligstilte foreldrene? Er det dårlig økonomi og/eller helseproblemer som hindrer en eller begge av foreldrene i å fungere i arbeidslivet? I såfall vil ikke fjerning av kontantstøtten bety annet enn at økonomien blir enda dårligere?
Stein Erik Ulvind, som vel de fleste regner som en autoritet på dette området har sagt at det finnes intet belegg for å hevde at barn i barnehage gjør det verken noe bedre, eller verre enn dem som ikke gjør det. Unntatt da barn med spesielle behov, som helt klart har godt av å gå i barnehage. Da foreslår jeg at man heller setter inn tiltak mot barna med spesielle behov som sikrer at de får den barnehageplassen de har behov for. Så kan de som vil benytte seg av den valgfriheten kontantstøtten gir mens barnet er mellom et og tre år få lov til å gjøre det. Det tror jeg ville være den beste løsning for både barn og foreldre.

Hummer og kanari

Islam i endring?

Utroskap straffes med steining. Falske anklager om utroskap med 80 piskeslag. Tyveri medfører avkutting av høyre hånd. Drikking av alkohol gir 80 piskeslag og skulle du finne på å skifte religion er det dødsstraff. Man skiller ikke mellom voldtekt og utroskap, og kvinner som har blitt voldtatt ender gjerne opp med pisking mens mannen som voldtok slipper straff. Dette er eksempler fra den såkalte Hudood Ordinansen som ble innført i Pakistan i 1979 av Muhammad Zia ul-Haq under press fra de islamistiske partiene. I 1983 ble 15 år gamle Jehan Mina voldtatt av en onkel og hans sønn. Hun ble dømt til ti år i fengsel og hundre piskeslag, redusert til tre år og femten slag på grunn av hennes unge alder. At hun var gravid ble brukt som bevis på at en seksuell handling hadde funnet sted, men mennene ble frikjent fordi man lot tvilen komme tiltalte til gode. Senest i 2002 ble Zafran Bibi i Kohat dømt til døden ved steining. Dommen ble dog senere omstøtt.

Dette er skrekkeksempeler som kritikerene av Islam gjerne viser til for å forklare hvorfor vi må bekjempe og frykte nettopp denne verdensreligionen. Og det er klart at slikt som dette må vi stå opp i mot. Menneskerettighetene må styrkes i mange stater i verden, mange av dem muslimske. Bildet er imidlertid litt mer nyansert enn man gjerne vil ha det til. Dag Herbjørnsrud hadde en artikkel i Aftenposten i forrige uke hvor han viser til rapporter fra Freedom House som påpeker en positiv utvikling i mange muslimske land. En utvikling som de som gjerne hevder at demokrati, toleranse og menneskerettigheter er uforenlig med Islam helst lukker øynene for. Hvis det er mulig å trekke noe som helst positivt ut av terrorhandlinger som 9/11 og Beslan så må det være at de kanskje kan fremskynde en reformering av Islam? Ihvertfall har flere fremtredende muslimer oppfordret til selvransakelse i kjølvannet av Beslan, så det er ihvertfall lov til å håpe.

Og Islam ER i endring mange steder. Fortsatt er det for tidlig å snakke om noen reformsjon, men det er utvikling å spore. I India f.eks, hvor den sekulære staten tillater muslimene å ordne sine interne saker etter egen lov, forandrer man nå “Trippel Talaq” loven. Dette er loven som gir en mann rett til å skille seg fra sin kone ved å si “Jeg skiller meg fra deg” tre ganger, enten det nå er via brev, telegram, telefoen eller SMS. I juli slo imidlertid The All India Muslim Law Board fast at trippel talaq er galt og har lovet å lage en standard ekteskapskontrakt som vil kreve at både mann og kone ikke skilles uten en lovlig prosess og har bedt menn sørge for at kvinner får sin del av evt. jordbrukseiendom. Kanskje ingen stor endring, men signalet den gir om at islamsk lov ikke er reformbar er svært gledelig. Selvfølgelig har det satt sinnene i kok hos mer konservative muslimer og lederen for Muslims for Secular Democracy ble i avisen Urdu Times advart om at han snart ville bli satt i samme bås som den “beryktede blasfemisten” Salman Rushdie. Alikevel er puristene i India, både de konservative og de mer aggressive radikale på retrett.

I nabolandet, Pakistan, hvor jo eksemplene i starten av denne posten var hentet i fra, ser det ikke fullt så lovende ut. Allikevel så har protestene mot Hudood Ordinansene økt i styrke de siste tre årene. Demonstrasjoner har blitt holdt over hele Pakistan som sier at disse lovene sverter både Islam og Pakistan for hele verden. General Pervez Musharraf har ofte lovet å gjøre noe med dem, men så langt har han bukket under for presset fra puristene. Musharraf sier at man må følge Koranen og profeten Muhammeds eksempler. Sannsynligvis betyr dette at Musharraf selv er motstander av disse lovene, men at han overlater tolkningen av Islam til “Rådet for Islamsk Ideologi”. Kanskje er det synd, men det er en forståelig handling fra Musharrafs side. For majoriteten av muslimene må forandringer i islamistisk lovgivning skje innenfor Koranens grenser for å betraktes som legitime. Uten samarbeid med de religiøst skolerte vil ikke massene omfavne noen forandringer.

I Marokko har man imidlertid gått foran med et godt eksempel. I Februar introduserte man en ny familielov som sveiper bort århundrer med dobbeltmoral og kvinneundertrykkelse. Alt med aktiv deltagelse av både kvinner og de religiøst skolerte. Kong Mohammad måtte først gi opp planene om endring etter massiv kritikk for at han forsøkte å innføre sekulær lov og vestlig kultur i Marokko. Våren 2001 satte han imidlertid med en komite med oppdraget å komme opp med ny lovgivning basert på Islams prinsipper. De produserte et nærmest revolusjonært dokument som ga støtet til nye prinsipper som slår fast at kvinner og menn er likeverdige partnere i ekteskapet. Mannen er ikke lenger familiens overhode og kvinnen er ikke lenger underlegne som trenger veiledning og beskyttelse. Minimumsalderen for inngåelse av ekteskap for kvinner ble hevet fra 15 til 18 år. Det samme som for mannen. Kvinner trenger ikke lenger tillatelse fra en verge for å gifte seg. Verbal skilsmisse er nå ulovlig og kvinner har nå nøyaktig de samme rettighetene som menn. Eiendom skal heretter deles, kvinner kan få omsorgen for barna og kan kreve underholdningsbidrag. Arveretten har blitt omgjort slik at også kvinner kan arve land. Dessuten har man i praksis avskaffet polygami. Menn må heretter bevise i retten at de kan behandle sine koner med absolutt rettferdighet og må ddessuten ha tillatelse fra sin første kone for å skaffe seg en til. Hver eneste lovendring er begrunnet og forklart gra Koranen og fra Muhammeds eksempler oig tradisjoner. Hver eneste endring har fått full tilslutning fra de religiøst skolerte. Til og med de Islamistiske politiske organisasjonene har omfavnet endringene.

Før valget i Malaysia i Mars uttalte statsminister Badawi at Islam var nesten bare assosiert med vold og ektremisme og trengte å bli formulert på nytt. Han kalte sitt prosjekt for “Islam Hadhari”, eller progressivt Islam. Det største opposisjonspartiet, the Islamic Pas, sto for en konservativ Islam med full implementering av sharialovene. Ved valget vant Badawis koalisjon valget med mer enn 90 prosent. De konservative ble omtrent utradert. Badawis progressive Islam bygger pgså på Koranens fundament, og appelerer til muslimer om å være inkluderende, og tolerante.

I Indonesia har organisasjonene Muhammadiyah og Nahdlatul Ulama tilsammen mellom 60 og 80 milioner tilhengere i skoler, moskeer og universiteter. Opprinnelig har disse organisasjonene vært motsetninger. NU har vært tradisjonalister, mens Muhammadiyah har vært dominert av intellektuelle modernister. Etter 9/11 har de imidlertid opptrådt omtrent nærmest som en samlet organisasjon på mange områder. Begge to ønsker en reformulering av sharialovene. De jobber sammen mot korrupsjon i det offentlige og for åpent demokrati. Den nye organisasjonen Liberal Islam Network, som har blitt dannet som en motvekt mot radikale grupperinger som Laskar Jihad (Army of Jihad) , og består hovedsaklig av unge muslimer. De følger også et lignenede program for reformasjon.

Disse tre organisasjonene mener også at all fokusen på de formelle sidene ved Islam har tappet religionen for sin etiske og humane dimensjon. Man ønsker en “deformalisering” og man ønsker å skile islam fra politikk. Denne deformaliseringen har mye til felles med Malaysias progressive Islam, og det er grunn til å tro at dette vil spre seg også til muslimske samfunn i Thailand og på Fillipinene. Marokka forsøker å overtale Egypt, Jordan og Emiratene til å adoptere ders nye modell for familielovgivning.

Det er langt igjen, men millioner av muslimer verden over ønsker og anerkjenner nødvendigheten av radikale endringer innen Islam. Forsøk på å gjøre Islam til vestens fiende kan bare bidra til å bremse den prossesen.

Kilde: Can Islam change? Ziaduddin Sardar, New Statesman

Hummer og kanari

Hurra for Hylland Eriksen

Så var det altså medienes skyld. Hele greia med Grunfeldt, Hylland Eriksen og asylmottakene i Afrika viser seg nå å være den vanlige sensasjonssuppa kokt på spiker og dovent øl fra Tostrupkjelleren. Vi burde vel egentlig ikke være overrasket? Grunfeldt modererte seg selv ganske kraftig i RedaksjonEn senere på kvelden, og i dag har Hylland Eriksen en kronikk i Dagbladet hvor han er lite komfortabel med å bli kalt for Fremskrittspartiets nyttige idiot. Han presiserer der at han er helt på linje med Hjortheblogg i at tvungen språkopplæring ikke har all verdens for seg, og at asylmottak i Afrika altså IKKE er noen god ide.

Vi ønsker dermed Hylland Eriksen velkommen inn i varmen igjen. Dessverre er det vel en fare for at mange ikke vil få med seg hans dementi og utdypninger i disse sakene og at vi vil slite med at han blir brukt som sannhetsvitne for den”mislykkede” innvandringspolitikken i en tid fremover?

%d bloggers like this: