web analytics
Hummer og kanari

Anne Holt vs. Åsne Seierstad

Det har versert en litterær catfight på kultursidene i osloavisene de siste dagene. To av våre mer profilerte penner, Anne Holt og Åsne Seierstad har barket sammen over noen uttalelser fra Holt i VG på Lørdag angående en angivelig auksjon over rettighetene til “Bokhandleren fra Kabul”.
Her på Bloggen skal vi ikke ta noen stilling til argumentene fra noen av kantene, vi skal nøye oss med å komme med en unnskyldning for alle krasse ord som måtte ha falt på Anne Holts vegne opp igjennom årene. Til Dagbladet sier nemlig Anne Holt, i forbindelse med at Seierstad var for sliten til å forholde seg til tilbudene fra forlagene rett etter at hun kom hjem fra Kabul, at “Når man er veldig sliten, som alle forfattere er når de er ferdig med et manus, så leverer man det til forlaget sitt, punktum finale.”

Anne Holt, jeg beklager alle vonde ord som har falt fra min munn om ditt forfatterskap generelt og om Hanne Wilhelmsen spesielt. Jeg kan bare unnskylde meg med at den påkjenningen det har vært for meg å lide meg igjennom halvannen bok med din etterforsker i hovedrollen må ha gjort meg blind for de enorme prøvelser, lidelser og forsakelser det må ha kostet deg å skrive dem.
Stå på Anne!
Mea Culpa!

Hummer og kanari

Heia regjeringen!

I avisa i dag kan vi lese om hvordan antallet mennesker på sosialhjelp har hatt en ikke ubetydelig økning i 2003, samtidig som satsene har stått stille slik at disse menneskene altså har fått lavere kjøpekraft. Dette til tross for at regjeringen i 2002 lovet å gjøre forholdene bedre for de fattige. Vi kan også lese at det nå er slutt på fri rettshjelp ved tvangsekteskap. Til tross for at regjeringen hevder å ville satse nettopp på kampen mot tvangsekteskap. Fra før av vet vi også at tilstandene i psykiatrien ikke er blant de aller beste (for å si det mildt) til tross for fagre ord fra regjeringen om løft i psykiatrien.

Kan vi håpe på at regjeringen og Bondevik nå setter alle kluter inn for å gjøre Molde til europas beste fotballag slik at vi kan få dem ned i første divisjon en gang for alle?

Hummer og kanari

Det blir ikke fred i verden så lenge det finnes muslimer!

“Det blir ikke fred i verden så lenge det finnes muslimer”. Dette var en av setningene som flimret over skjermen under et av “Tabloids” sendinger tidligere denne uken. Temaet var naturligvis den rystende hendelsen i Beslan som kulminerte i full tragedie denne helgen, og setningen var sendt inn pr SMS av en av programmets seere. Jeg så ikke egentlig på programmet selv. Kikket bare bortom på vei til noe annet og mer trivielt presserende. Rundt bordet satt noen menn i dress som jeg antar forsøkte å kaste lys over hendelsene og bakgrunnen for dem. Jeg vil tro at de gjør så godt de kan. Jeg vil til og med gjette på at de er både kunnskapsrike og dyktige mennesker. Men allikevel altså: “Det blir ikke fred i verden så lenge det finnes muslimer”!

Etter Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen så var det altså ikke så mange årene vi rakk før verden igjen er delt i to blokker. Før så fryktet vi Bresjnev og kommunistene. Nå er det muslimene som er de farlige andre som vi er redd skal komme å ta oss. Det er allikevel litt forskjell fra den kalde krigen. Den gang så var det først og fremst systemet vi fryktet. Vi var ikke redd for russerene. Vi sympatiserte vel til og med med dem. De var ofre for et system trodde vi, ikke onde mennesker. Det er annerledes med muslimene. “Det blir ikke fred i verden så lenge det finnes muslimer!”

Vi er jo alle sammen enkle mennesker egentlig. På noen områder har vi innsikt, på noen har vi bare utsikt, og på noen ser vi ikke skogen for bare trær. Etter World Trade Center så har det vært mange episoder hvor terrorhandlinger har blitt utført av muslimer. I Islams navn. En betydelig del av det som skjer av terrorisme i dag blir utført av muslimer. Det er kanskje ikke så rart at noen lar seg lede til å tro at det faktisk er slik at “det ikke blir fred i verden så lenge det finnes muslimer”.

La oss nå allikevel forsøke å løfte hodet bare litt opp fra overskriftene i VG. Her i vesten ser vi gjerne for oss en muslim som en svartmusket araber, enten med en veivende kalshnikov eller vendt mot mekka i bønn. Vårt bilde på Islam preges av hendelsene i Midt Østen, og mesteparten av islamsk terrorisme springer ut ifra konflikter i dette området. Men arabere utgjør bare omtrent 20% av jordas muslimske befolkning, og akkurat som vi her i vesten gjerne er kristne i større eller mindre grad så er det naturligvis også individuelle forskjeller innenfor Islam når det gjelder den religiøse praksisen. Dette trenger i liten grad igjennom det bildet som media ofte presenterer av en religion som er både intolerant, voldelig og den rake motsetning til demokratiet.

“Det blir ikke fred så lenge det finnes muslimer”. Hva ligger egentlig implisitt i denne setningen? Dette er vel intet mindre enn oppskriften på folkemord? Det er nettopp denne tanken som fikk Ann Coulter, populær amerikansk journalist, til å argumentere for at USA burde invadere de muslimske stater ta livet av deres leder og tvangskonvertere dem til kristendommen. Det er denne tanken som får Billy Grahams sønn, Franklin, til å preke sitt budskap om at Islam er en “Evil and wicked religion”. Det er denne tanken som får de konservative amerikanske skribentene Paul Weyrich og William Lindh til å argumentere for at amerikanske muslimer skal bli overtalt til å reise sin vei. Her i Norge har Jarle Synnevåg oppfordret til trakassering av muslimer og kaller Islam for ett “overgrep mot menneskeheten”. Dette er en farlig utvikling. Kanskje er det allerede for sent, men vi må for all del begrense, bremse og unngå en ytterligere demonisering av Islam. 1.2 milliarder mennesker av innbyggerene på denne vakre planeten vår bekjenner seg til Allah. De aller fleste av dem lever i fred, eller ønsker å leve i fred. Vi må huske at dette fortsatt er sant selv om vi har sett en fremvekst av radikal og militær fundamentalistisk Islam de senere årene.

Vi må også huske på at fundamentalisme ikke er noe som er spesielt for Islam. Osama Bin Laden og hans likesinnede står for en pervertert form for religion. I likhet med de kristne Ku Klux Klan. Vi finner fundamentalistiske Hinduer og jøder, og ikke minst så finner vi fundamentalister blant de sekulære. Å tro at Bin Laden er representativ for Islam er vel omtrent like konstruktivt som å tro at Stalin har stått modell for alle sekulære mennesker her i verden? Det er imidlertid en forskjell på religiøse fundamentalister og sekulære fundamentalister. De religiøse fundamentalistiske gruppene drives oftest av en frykt for utryddelse. En overbevisning om at det moderne, liberale samfunn ønsker å bli kvitt dem. Som en reaksjon på dette danner fundamentalistene gjerne tette samfunn for seg selv hvor de prøver å hold religionen i hevd. I områder hvor det ikke allerede er en konflikt gående så foregår dette som regel helt uten vold og terror. De siste årene har vi imidlertid sett at en liten, men dedikert minoritet, har gått mot en ytterligere radikal fundamentalisme. De aller fleste muslimer, moderate eller fundamentalister, har imidlertid fraholdt seg fra å støtte Al Quida. Selv om de nok er enig i anklagene mot USA og deres favorisering av Israel, enig i det uhyrlige i at FNs sanksjoner mot Irak tok livet av hundretusener av mennesker. Mange av dem barn. De ser kanskje på USA og Stobritannias invasjon i Irak som et angrep på Islam. Allikevel så fortsetter de fleste av dem å forholde seg til sharialovene som forbyr drap på uskyldige sivile. Problemet med å føre en krig mot terror som involverer invasjon av nasjonalstater og drap og store belastninger for sivilbefolkningen er at den vil drive flere over i fundamentalistenes rekker. Den vil også ytterligere radikalisere terroristgruppene og bare gjøre dem enda sterkere i troen på at vi, det moderne, liberale vesten, ønsker å utrydde dem.

“Det blir ikke fred så lenge det finnes muslimer”. Eller rettere sagt, Det blir ikke fred så lenge det finnes muslimer og noen til å hate dem. Jeg vet ikke hva som kan gjøres for å stoppe terroren. Alt jeg vet er at vi lever på samme planet alle sammen. I en globalisert verden hvor alt henger sammen med alt. Det blir ikke fred i verden før vi lærer oss å slutte med å dele hverandre inn i grupper for så å gå å stirre hatefullt på hverandre. Det blir ikke fred i verden så lenge det finnes mennesker.


Hummer og kanari

Gamle helter med nye plater

I disse Idoltider, hvor popstjerner kommer med begrenset levetid, er det godt å se at gamle helter fortsatt gir ut nye plater. Den gamle Green on Red gitaristen Chuck Prophet har gitt ut plater av bra kvalitet helt siden samarbeidet med Dan Stuart tok slutt og Green on Red ble historie. Årets utgivelse “Age of Miracles” er en rapportert groovy, soulful, rootsy og bluesy samling av sanger om “Miracles, from above and beyond, midgets, mothers, marriage and miscarriage of justice, and that’s just the M’s”.

Info og lydklipp her: http://store.milesofmusic.com/prodinfo.asp?number=30406>

Jason Ringenberg er en annen gammel helt som er mer produktiv enn noensinne. Det er ikke lenge siden fyren var ute med en plate hvor alle dyrene på gården hans hadde fått hver sin sang. Nå er han her igjen med “Empire builders”, en plate inspirert av en drøss med møter med fremmede mennesker som konfronterte Ringenberg med USAs utenrikspolitikk på hans turne i Europa og Australia i 2002 og 2003. Musikalsk skal dette være i god gammel kupønk stil, noe Jason Ringenberg jo behersker bedre enn de fleste.

Info og lydklipp her: http://store.milesofmusic.com/prodinfo.asp?number=30274>

Paul Westerberg holder også fortsatt gitaren stemt. “Folker” er hans siste tilskudd til diskografien. 13 sanger innspilt i en kjeller i Minnesota inspirert av faren til Westerbergs død. Det betyr ikke at det er stille og melankolske sanger som blir levert. Her er det rock’n roll fra en av sin generasjons mest betydningsfulle spelukanter.

Info og lyd: http://store.milesofmusic.com/prodinfo.asp?number=30399>

Jason Wilber er kanskje ingen gammel helt. Hans nye plate “King for a Day” er hans tredje, og undertegnede har bare hørt den første. den var imidlertid litt av en perle innen Americana/Singer/Songwriter sjangeren fra en mann som til vanlig spiller gitar for folk som John Prine, Todd Snider, Greg Trooper og Iris DeMent. Wilber gjør en versjon av Prines “Sabu visits the Twin Cities alone” og Prine selv sier følgende: “This is a thoroughly enjoyable record from a fine songwriter. If you haven’t already listened to this recording, I suggest you do so immediately.”

Info og lyd: http://store.milesofmusic.com/prodinfo.asp?number=30513>

Andre nye utgivelser vi har merket oss er best of utgivelser fra Lee Rocker og Smithereens, Nytt materiale fra Tim Lee og Matthew Sweet, og vi ønsker oss fortsatt Steve Earles nye plate selv om den fikk slapp kritikk i lokalavisa i dag.

Hummer og kanari

Velstand og lykke

I en undersøkelse som ble offentliggjort på slutten av fjoråret som har kartlagt holdningene til mennesker i 65 forskjellige land gjennom 12 år frem til 2001 slåes det fast at penger og lykke ikke har så veldig mye med hverandre å gjøre. Det er selvfølgelig fælt hvis du har for lite penger, men over den relativt lave inntekten på 13000 amerikanske dollar (i 1995 verdi) så hadde penger liten effekt på menneskenes følelse av lykke. Befolkningen i rike vestlige land som Norge er muligens både friskere og rikere enn for femti år siden, men er vi lykkeligere?

Kanskje har ikke lykkefølelsen økt nevneverdig på tross av vår velstand, men lykkeindustrien, den har ihvertfall opplevd en eksplosiv økning. Bokhandelen er full av bøker som skal hjelpe oss å finne frem til den etterlengtede lykken. Fra Paolo Coelhos skjønnlitterære kioskvelter “Alkymisten, til mer eller mindre kvasivitenskaplige bøker som John Grays bøker om mennene fra Mars og kvinnene fra Venus. Vi kaster oss på Fedonbølger og Atkinsdietter for å bli sunnere og slankere, samtidig som vi kjøper trendy kokebøker og pusser opp stua et par ganger i året for å fremstå som vellykkede, veltilpassede og, ja nettopp, lykkelige. Men virker det? Markedet for selvhjelpsbøker er stadig økende. I Storbrittania selges det bøker av denne typen for 80 millioner pund hvert år. I USA for 600 milioner dollar. Det utgjør hele seks prosent av det amerikanske bokmarkedet, og innslaget av slike bøker på toppen av bestselgerlistene er temmelig konstant. Også her i landet. Men hvor mange av de omtrent 30 millionene som leste John Grays Mars og Venusbøker ble noe særlig lykkeligere av det? Bidro de til større innsikt i seg selv og partneren?

Nå er det kanskje ikke noe stort problem at vi tyr til biblioterapi når livene våre føles utilstrekkelige. Verre er det med den delen av lykkeindustrien som befatter seg med alternativ medisin. Dette uregulerte markedet bestående av healere og sjarlataner med liten eller ingen fagkunnskap, men gjerne med gode talegaver og kontaktskapende egenskaper virker åpenbart tiltrekkende på et stort og lykkesøkende segment av folket. Og den etablerte legemiddelindustrien er også med på bussen. Vi knasker piller som aldri før, og den store vekstsektoren er medisiner som forandrer oppførsel og emosjoner. Livstruende sykdommer blir mer og mer et problem hovedsaklig for de fattige, så legemiddelindustrien ser naturlig nok dit hvor kjøpekraften ligger. De store pengene til forskning og utvikling går i dag til medisiner som kurerer sykdommer som sosial angst, eller til medisiner som øker ytelsen på områder som hukommelse o.l. Legemiddelindustrien har lite imot den oppfatningen som synes økende i befolkningen, at det finnes en pille mot enhver bekymring, engstelse eller smerte. Enkelte hevder at legemiddelindustrien ikke markedsfører medisiner, men sykdommer. At man gjennom å få folk til å tro at de lider av det ene eller det andre skaper et kunstig marked for sine produkter. Gjennom den stadig økende utbredelsen av internett finner medisiner som lokker med bedre sex, bedre hjernekapasitet, mindre angst, lavere vekt og glattere hud et stort marked selv om doktorene skulle ha motforestillinger ved å skrive ut en resept. Hva følgene av dette blir på langt sikt vet vi ikke, men jeg tror det er trygt å påstå at vi neppe blir sælig lykkeligere.

Spørsmålet er om ikke selve denne febrilske jakten på lykken bare bidrar til å gjøre oss mer ulykkelige? Hadde det ikke vært bedre å ta livet med ro, prøve å være mer fornøyd med det man har? Søke lykken hos sine nærmeste og de nære ting?

Så er jo spørsmålet da, om dette budskapet lar seg formidle i en bok, og hvor stort forskudd jeg kan få for å skrive den?


Kilde: The happiness industry av Barbara Gunnell i New Statesman

%d bloggers like this: