web analytics
Bok og Film

Dirty Harry is a Rotten Pig i filmklubben

dirty harry photo
Photo by joxin

Clint Eastwood trenger kanskje ikke noen nærmere introduksjon, men jeg har tenkt å gi ham en likevel. I hvert fall en liten en. Han er kanskje det største amerikanske Hollywood-ikonet de siste femti år, mest som skuespiller så klart, men også som regissør. Selv om han forsåvidt har sine begrensninger på begge områder. Det er selvfølgelig diskutabelt hva som er han virkelige mesterverk, men siden det passer med det narrativet jeg tegner opp her i dag, vil jeg hevde at det er The Unforgiven, fra 1992. Nådeløse menn het den på norsk. Her har Eastwood både hovedrolle og regi, og det er en fin film som vi på et eller annet tidspunkt absolutt burde vurdere å vise i filmklubben. På det aller siste bildet i The Unforgiven. Etter rulletekstene, kommer teksten. Dedisert til Sergio og Don. Hans to store mentorer. Sergio er selvfølgelig Sergio Leone. Mannen som hentet Clint Eastwod over til Italia, og gjorde ham til superstjerne gjennom den såkalte Dollar-trilogien. Men hvem var Don?

Don, eller Donald, het Siegel til etternavn. Født i 1912, død i 1991, etter en lang karriere i Hollywood. Han fikk seg jobb på biblioteket hos Warner Brothers, fordi han kjente produsenten Hal Wallis, og derfra jobbet han seg opp til sjef for montasjeavdelingen. Her var han regissør for et ukjent antall montasjer, blant annet var det han som lagde åpningssekvensen i Casablanca, som vi jo viste for ikke så lenge siden. Men han ville opp og fram, han regisserte et par kortfilmer som han vant Oscar for, og etter det var det ikke mangel på jobb. Han viste seg å være en dyktig regissør. Han fikk ting gjort. Han holdt budsjettene. Han fikk mye ut av lite. Han regisserte den første og originale Invasion of the Body Snatchers. Han regisserte Elvis i Flaming Star, som er en av de få Elvis-filmene som har litt kvalitet over seg. Han jobbet med Steve McQueen i Hell is for Heroes, og med Lee Marvin i den veldig fine The Killers. Og så, mellom 1968 og 1979 samarbeidet han med Clint Eastwood i fem filmer. Fem filmer som skulle sette sitt preg på Eastwood som skuespiller, som macho-ikon også utenfor westernsjangeren, og ikke minst som regissør.  En av dem var Dirty Harry.

Dirty Harry er basert på et manuskript som egentlig het Dead Right. Det hadde befunnet seg i det som man gjerne kaller for post-production-helvete en god stund, uten at man fikk realisert det. Opprinnelig hadde man tenkt seg John Wayne i hovedrollen, men han syntes den ble for voldelig og han likte ikke moralen i den. En stund var Frank Sinatra bekreftet i hovedrollen, men han trakk seg ut før filmingen begynte, og prosjektet falt i fisk. Etterhvert ble vel omtrent alle mannlige skuespillere med et vist machopreg tilbudt rollen. Steve McQueen takket nei, for han hadde gjort Bullit noen år før, og var lei av å spille politimann. Robert Mitchum ville ikke. Paul Newman takket nei fordi han ikke likte politikken filmen sto for, men han mente produsentene burde spørre Clint Eastwood. Det gjorde de, og han takket ja men kun på betingelse av at Don Siegel fikk jobben med å regissere. Det fikk han, og resten er vel i grunnen historie.

Til tross for en lang og suksessrik karriere har aldri Don Siegel oppnådd status som en stor regissør. Han er ikke der oppe med John Ford, Howard Hawks, eller for den saks skyld Martin Scorsese. Synet på Siegel er delt. Enten ser man på ham som en håndverker, riktignok en dyktig håndverker, men likevel en regissør uten de visjonene og ideene som kunne løftet ham opp blant de største. Han er ingen auteur, for å si det slik. Eller så ser man på ham som en høyrevridd halvfascist som lagde en håndfull filmer fulle av rasisme og kvinnehat. Hvis det er den oppfatningen man har av ham, så er det i stor grad på grunn av nettopp Dirty Harry. Den traff publikum, men kritikerne var langt vanskeligere å vinne over. Både Pauline Kael og Roger Ebert, de mest toneangivende kritikerne i USA, stemplet filmen som fascistisk. Og i The Harvard Crimson skrev Garrett Epps om denne nye bølgen med ny-fascistiske filmer som overfalt kinoene. Han nevnte tre eksempler, The French Connection, Straw Dogs, og Dirty Harry, og dette var forferdelige greier. Dirty Harry var den verste av dem. Det var en film uten nåde. Volden var den verste han hadde sett. Budskapet var et frontalangrep på selve konseptet lov. Samfunnet har ikke noe annet valg enn å gi sine beste menn, som Dirty Harry Callahan, frie tøyler til å handle slik de finner det best, i krigen mellom godt og ondt. Er det for mye å be om, spør han i sin konklusjon, at disse filmene ikke blir laget? Vi trenger ikke flere lover som styrer hva som kan, og kan bli vist, men vi kan alle legge press på produsenter og distributører slik at de slutter å tilby oss fascistisk propaganda og sado-masochistiske våte drømmer. Hvis vi ikke gjør det vil vi snart finne våre skjermer komplett fylt opp med skrikende ansikter, knuste tenner, og elver av rødt rødt blod.

Så Dirty Harry var kontroversiell. Den gjorde mange veldig sinte. Feminister protesterte med plakater med påskriften Dirty Harry is a rotten pig. I dag er det kanskje vanskelig å se hvorfor? Vi har sett varianter av dette så mange ganger. Jeg holder på å se andre sesong av Daredevil for tiden, og i går tok jeg meg selv i å tenke at Epps faktisk fikk rett i sin alarm. Skjermene våre ER fylt av skrikende ansikter, brukne armer og ben, og elver av seigt rødt blod. I dag er det ingen som reagerer på volden i Dirty Harry. Vi ser verre ting på mainstream TV hver dag.

Jeg tenker at hvis man skal spissformulere litt, så kan man si at Don Siegel med Dirty Harry ga oss en forsmak på Donald Trump. Kanskje var det her Trump egentlig begynte? Det er en film som på mesterlig vis kobler seg på den frykten mange går og kjenner på. Frykten for endringer. Frykten for innvandrere. Frykten for normoppløsninger. For hippier, for seksualitet som skiller seg fra flertallet. Aller mest er det en film som kobler seg på forakten for systemet. For the establishment. For snørrhovne intellektuelle. For virkelighetsfjerne byråkrater. For sosiologer og krimologer som er mer opptatt av kriminelles rettigheter, enn ofrenes lidelser. Litt avhengig av hvor i det politiske landskapet man befinner seg er det en høyrevridd våt drøm, eller et høyrevridd mareritt av en film. Og den kom i en brytningstid i Amerika. I et samfunn preget av borgerrettighetskamper i sør. Av ungdomsopprør. Av fri sex. Av vietnamkrigen Den treffer en nerve, og det er gjort så dyktig at vi sitter og heier på Dirty Harry, selv om han kanskje er en fæl fyr som gjør foraktelige ting, om vi tar oss tid til å stoppe opp og tenke.

Ellers er filmen tydelig på sin arv til westernsjangeren. Egentlig er Dirty Harry bare Eastwoods karakter fra Dollar-trilogien eksportert til litt mer moderne tid. Eller kanskje er han egentlig John Waynes karakter fra The Searchers, som vi jo viste for en stund siden. Ethan Edwards, den rasistiske revolvermannen besatt av mordlyst og hevn? Eastwood repeterer i hvert fall Waynes klassiske That’ll be the day-replikk fra nettopp The Searchers her i Dirty Harry, og Edwards og Callahan har noen likhetstrekk.

Nå hørtes det kanskje ut som om jeg ikke liker filmen, men det gjør jeg altså, og i ettertid har den da også fått atskillig mer anerkjennelse enn den opprinnelig mottok. Man kan velge å problematisere den, men å kalle den fascistisk er å dra den for langt. Eastwood selv mener at Dirty Harry er en demokrat og en liberaler med et blødende hjerte innenfor sitt steinharde ytre. Men man kan også velge å bare lene seg tilbake og la seg underholde. Jeg tror egentlig det har mest for seg. God fornøyelse!

Hummer og kanari

Refleksjonstid

rolf
Foto: Unge Dag Frøyen/ Firdaposten

Dette har verkeleg vore veka for dumme utsegn. Dei har hagla inn på løpande band. Eit nytt forsøk på å uthule abortlova frå Kristeleg Folkeparti, som no vil ha obligatorisk refleksjonstid for kvinner som vil ta abort. Som om kvinner som ber om abort ikkje allereie har tenkt seg om både to og tre gonger. Eg trur kanskje nokon må forklare for partiet at spontanabort ikkje er det dei trur det er. I ei rettssak i Skien blir det å ete Fjordland til middag to dagar på rad samanlikna med tortur, det å like Paradise Hotel er eit teikn på isolasjonsskade, og det går an å få gode råd og rettleiing hos Odin. Koko, seier eg berre. Koko. Koko. Mange meiner at vi ikkje bør snakke eller skrive om Anders Behring Breivik, og at det er absurd at vi brukar store ressursar på å halde ei rettssak som ganske openbert berre er eit sirkus, skapt for å gje mannen eit avbrekk i fengselskvardagen, og næring til det pompøse sjølvbildet hans. Sjølv lurer eg på om ikkje det eigentleg er bra at vi dreg han ut av cella og paraderer ham fram og tilbake nokre rundar av og til. For å minne oss på at mannen er sprøyte gal, og gjere det litt vanskelegare for andre galningar å skape eit heltebilde av fyren.

Men Breivik er ikkje mentalt frisk, vi kan ikkje vente at noko av det han seier skal henge saman. Større von burde ein kanskje ha til folk som har sitte på Stortinget. Eg tenkjer på Mette Hanekamhaug, som på bloggen sin denne veka ytra ein slags hyllest til diktaturet. I noko som skulle vere ein raljering over det nye bystyret, eller er det byregjeringa, nede i provinshovudstaden Oslo. Problemet er ikkje diktatur som prinsipp, problemet er menneska som skal forvalte styreforma, skreiv ho. Og greidde ut om at ideen bak kommunisme og diktatur var god. Ei effektiv styreform, føreseieleg, fri for slitsamt samarbeid, som gjer det lettare å tenke langsiktig. Problemet er eigentleg berre at makta er plassert hos feil personar. Eg skal ikkje spekulere i om Hanekamhaug hadde vore meir velvillig innstilt til eit campingplassdiktatur med grilldressførar frå Framstegspartiet. Eg nøyer meg med å seie at det er ei hårreisande dum utsegn frå ei kvinne som altså har representert oss nordmenn i vår høgaste folkevalde forsamling.

Hanekamhaug får likevel ei slags støtte frå Rita Karlsen, dagleg leiar i den statsstøtta bloggen Human Rights Service, som seier til Trønder-Avisa at koalisjonsregjeringar burde vore forbode. Det burde ikkje vere mogleg å stemme Frp, og så få Venstre på kjøpet, seier ho. Vel, hjartet mitt blør for Rita Karlsen, men eg kan forsikre om at det er enda verre for oss som stemte Venstre, og fekk Frp på kjøpet. Den svir! Om vi hadde eit forbod mot koalisjonsregjeringar ville vi nok aldri fått sett ein statsråd frå Framstegspartiet med sine 15 prosent av stemmene, men slik faktajustering forkludrar berre debatten.

Sjølv er eg stor fan av koalisjonsregjeringar. Særleg mindretalsregjeringar, helst med base i sentrum i politikken. Om ein synest demokrati er ein fin ting, finst det ikkje noko betre enn den løysinga. Då ligg makta i Stortinget, der det faktisk sit folk vi har stemt på. Alle blir høyrde, alle har ein sjanse til å påverke retninga politikken går i. Vi lever i eit av dei beste landa som finst på denne planeten. Om det norske partisystemet gjer det vanskeleg å få til reell endring av politikken ved val, skulle eg meine at det nærast utelukkande er ein god ting. Dei fleste av oss er godt nøgd med små justeringar av kursen, anten til høgre eller venstre.

Eg har ei viss forståing for Hanekamhaugs omfamning av diktaturet. Demokrati er eit forbanna slit. Klart at ein av og til skulle ønske at ein kunn sleppe å høyre på meiningsmotstandarar. Som på folkemøtet om kommunesamanslåing på Samfunnshuset på torsdag. Der vart det også sagt mykje dumt. Det vart fort klart at ja-sida hadde argumenta, medan nei-sida hadde emosjonane. Dei utviste imponerande stor kreativitet i verste fall-tenking. Til stor irritasjon for underteikna. På eit tidspunkt var det så ille at eg vurderte å storme scena og gjere kommunekupp. Heldigvis hadde eg lagt igjen maskinpistolen heime.

Demokratiet har sine avgrensingar. Folkerøystinga kjem til å gje fleirtal for at Flora skal halde fram som eiga kommune i skugganes dal. Ja-sidas einaste håp er at KrF og Gustav Johan Nydal får inn noko om obligatorisk refleksjonstid, innan vi skriv 4. april.

Hummer og kanari

Kvinnedagen

feminism photo
Photo by thisgeekredes

I si vise «Hello in there» syng den amerikanske poeten og visesongaren John Prine om korleis det er å bli gammal. I andre verset har han ei linje om korleis avisene og Dagsrevyen berre gjentek seg sjølv. Som i ein gammal og gløymd draum. Den linja kjem ofte til meg når eg av og til gjer ein innsats for å orientere meg i nyheitsbiletet. Ein har på ein måte sett alt saman før. Det er ein evig syklus der dei same sakane går på repeat. Kvar høgtid må vi minnast om at det kanskje er ekstra tungt for dei som er åleine. Dagbladet gir oss åtvaringar om flåtten når det dreg seg mot sommar. Ikkje før er statsbudsjettet presentert, før journalistane står i kø for å fortelje kva som blir billegare og kva som blir dyrare. Som om ikkje alle veit at det vi får i den eine lomma, har staten allereie fiska ut av den andre, slik at balansen uansett blir mykje den same. Men aldri er kjensla av å ha lese, sett, høyrt alt saman før, sterkare enn i dagane rundt 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Plutseleg liknar medieflata mest på eit omreisande freakshow som kjem på sin årlege visitt. Dette skjer:

Kvart år er det nokre jyplingar frå den norske liberalistiske ungdomsfløyen, gjerne frå Unge Venstre, som freistar å få vere med på parolemøte i forkant av dagen. Dei vil ha med parolar som dei veit vil stryke dei raudare feministane mothårs. «Hurra for prostitusjon», til dømes. Krangel bryt ut. Nokon vil klage til ei eller anna avis. Kari Jacquesson vil seie noko dumt.

Andre vil påpeike det urettferdige i at dei forbanna sosialistane har kuppa kvinnekampen.

Ei eller anna priviligiert, kvit og velståande kvinne vil seie noko dumt om korleis ho ikkje ønskar å bli kalla for feminist, for det er visst eit ord med eit forferdeleg negativt stigma, og kanskje er det ikkje nokon som vil ligge med ho om ho kaller seg for det. I allfall ingen frå høgresida, og det er dei som har pengane. Og det er jo dette alt handlar om. Penger og puling.

Ein fyr vil skrike ut noko skit om at likestillinga har gått for langt, og norske kvinner bør lære eit og anna om det å være kvinne frå sine søstre i Thailand.

Bergens Tidende vil skrive noko om ein strippeklubb.

Nokon vil kritisere feministane for å vere navlebeskuande og bortskjemte kvinnfolk som berre snakkar om sitt eige kjønnshår, medan kvinner frå andre plassar i verda blir banka opp, brende på bål, omskorne og valdtekne kvar einaste dag. Dette trass i at kvinner har gått med paroler mot omskjering i førti år. Denne nokon har som regel ikke gjort noko særleg sjølv for å bedre situasjonen for kvinner nokon plass i verda, men tek seg likevel tid til å kritisere dei norske feministane. Litt sånn som dei folka som helst vil hjelpe flyktningane der dei er, i staden for å hjelpe dei her, og difor stemmer på eit parti som helst vil kutte i bistandsmidlane i statsbudsjettet.

Ja, og så er det alltid nokon som må spørje om kvifor vi ikkje har ein mannedag også. Denne gongen måtte eg riktignok leite litt for å finne vedkommande, men til slutt fann eg varaordfører Ingvill Dalseg i Oppdal kommune som sa til avisa at vi ikkje trengde kvinnedagen for å vise at samfunnet var likestilt, og om vi skulle ha det, måtte vi ha mannedagen også. Dalsegg representerar Høgre, og den internasjonale mannedagen er forøvrig den 19. november.

Dei same oppslaga. Dei same oppgulpa i ein evig loop. Som i ein gammal og halvvegs gløymd draum gjentek det seg. Igjen og igjen. Det er akkurat som far min, som fortalde dei same vitsane om igjen og om igjen. Og lo høgt av dei sjølv. Noko som kanskje var bra, for dei siste åra han levde var det ingen andre som lo. Han lo åleine.

13 prosent av leiarar i privat sektor er kvinner.

Under 20 prosent av styremedlemmene i aksjeselskap.

Gjennomsnittleg bruttoinntekt for ein mann er 503 600 og for ei kvinne 338 900.

I Bangladesh blir meir enn kvar fjerde kvinne tvungen til å gifte seg før ho fyller 15.

Kvinnedagen er ikkje irrelevant, og lite tyder på at den blir det med det første. Dekninga av den er ei heilt anna sak.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #24

image

– Jeg sa til dama at hun tegna øyenbryna sine alt for høyt. Hun virka overrasket.

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #5: Bonnie Raitt

Bonnie Raitt er ute med ny plate i disse dager. Dig Deep heter den, og dette er en av sangene.

Bonnie er ei stødig dame. Det er 45 år siden hun platedebuterte. Selv “oppdaget” jeg henne i 1989 når hun ga ut fine Nick of Time. Og så har jeg vel mer eller mindre “glemt” henne igjen helt til nå. Men Bonnie ser ut omtrent som hun gjorde på åttitallet, og hun høres ikke veldig forskjellig ut heller. Det er den samme oppskriften. Om noe er hun bare blitt bedre med årene. Det er få som sklir en kvassere slidegitar enn gode gamle Bonnie. Hun synger med autoritet. Bandet hennes er fantastisk. Som vanlig skriver hun noe selv, og gjør noen coverversjoner. Blant annet gjør hun INXS’ gamle Need You Tonight, og slipper unna med det. Langt mer sexy enn Michael Hutchence klarte i sin tid.

Raitt er født i 49, og kan vel karakteriseres som en voksen dame. Så er da også dette voksen musikk for voksne mennesker. Eksepsjonelt godt håndverk, det er egentlig ingenting å sette fingeren på. Jeg digger det i små doser, men blir det mye på en gang begynner jeg å kjede meg litt. Dette har ikke noe med Bonnie Raitt å gjøre, for dette gjelder omtrent alt jeg hører i denne sjangeren. Bonnie er en av dem jeg holder ut lengst, så det så.

Bonnie er baronessen av blues, og hvis jeg husker og gidder å lage julekalender i desember med årets beste plater skal det forundre meg mye om ikke Dig Deep forsvarer en plass på lista.

%d bloggers like this: