web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #5: Bonnie Raitt

Bonnie Raitt er ute med ny plate i disse dager. Dig Deep heter den, og dette er en av sangene.

Bonnie er ei stødig dame. Det er 45 år siden hun platedebuterte. Selv “oppdaget” jeg henne i 1989 når hun ga ut fine Nick of Time. Og så har jeg vel mer eller mindre “glemt” henne igjen helt til nå. Men Bonnie ser ut omtrent som hun gjorde på åttitallet, og hun høres ikke veldig forskjellig ut heller. Det er den samme oppskriften. Om noe er hun bare blitt bedre med årene. Det er få som sklir en kvassere slidegitar enn gode gamle Bonnie. Hun synger med autoritet. Bandet hennes er fantastisk. Som vanlig skriver hun noe selv, og gjør noen coverversjoner. Blant annet gjør hun INXS’ gamle Need You Tonight, og slipper unna med det. Langt mer sexy enn Michael Hutchence klarte i sin tid.

Raitt er født i 49, og kan vel karakteriseres som en voksen dame. Så er da også dette voksen musikk for voksne mennesker. Eksepsjonelt godt håndverk, det er egentlig ingenting å sette fingeren på. Jeg digger det i små doser, men blir det mye på en gang begynner jeg å kjede meg litt. Dette har ikke noe med Bonnie Raitt å gjøre, for dette gjelder omtrent alt jeg hører i denne sjangeren. Bonnie er en av dem jeg holder ut lengst, så det så.

Bonnie er baronessen av blues, og hvis jeg husker og gidder å lage julekalender i desember med årets beste plater skal det forundre meg mye om ikke Dig Deep forsvarer en plass på lista.

Hummer og kanari

Amalie og Brynhilds walkabout

walkabout photo
Photo by ShedBOy^

Demens skuldast sjukdom i hjernen. Dei vanlegaste symptoma er at minnet blir dårlegare og at det blir problematisk å få uttrykt seg. Det er også vanleg å få vanskar med å orientere seg eller utføre daglege gjeremål. Mange opplever endringar i humør og åtferd. Om lag slik eg har det kvar bidige veke når eg skal sette meg ned for å skrive denne spalte for dykk. Det er eit helsike, særleg når nasen er full av snørr, og hjernen av bomull. Men eg ber om orsak. Ein skribentvenn av meg seier at du berre har lov til å skrive om kor hardt det er å skrive ein einaste gong, og eg har ei mistanke om at eg for lengst har brukt opp kvoten. Om eg hugsar rett.

Tidlegare denne veka dukka det opp ein epost i innboksen min. Det var to unge jenter som bla bla bla. Eg gadd ikkje lese ferdig. Eg får relativt ofte meldingar frå folk som har sneia innom bloggen min og gjerne vil annonsere på den, eller ha meg til å skrive noko om eit eller anna produkt. Eg kastar dei epostane rett i spamfilteret, må eg innrømme. Så også med denne, men desse unge frøa ville ikkje gje seg utan sverdslag. Når dei ikkje fekk respons på mail, ringde dei meg på telefonen. Makan til innpåslitne folk altså!

Dei fekk lagt fram saka si, det viste seg at dei to jentene gjekk på Bømlo Folkehøgskule, men nå var dei på walkabout for å samle inn pengar til demenssaka. Du har sikkert lest om dei i avisa. På vegen skulle dei få utfordringar av læraren sin, og den eine utfordringa var altså å kontakte meg, og få meg til å skrive om dei og saka deira på bloggen min. Dette kan tyde på at læraren deira også er på walkabout, saman med Crocodile Dundee i den australske outback, for bloggen min har ikkje hatt lesarar på mange år. Den er mest eit arkiv for dei sakene eg skriv her i avisa. Om målet var å skaffe merksemd for ei god sak burde dei heller sjå andre plassar. Eg freista å fortelje dette til jentene, men ville dei høyre? Nei. Greitt, sa eg. Eg skal lese eposten når eg kjem heim frå jobb, så skal eg sjå kva eg får til. Så la eg på, med alle intensjonar om å gløyme heile greia.

Men eg vart sittande å tenke på denne måten å drive veldedigheit på. Det er litt merkeleg. Noko nytt som har snike seg inn på oss dei siste åra. Før gav vi til innsamlingsaksjonen, og litt anna småtteri her og der. Nokon gav meir, nokon mindre, men det var ingen som gjorde noko større nummer av det. Eg hugsar eg var med foreldra mine i kyrkja når eg var liten, og når det vart tid til kollekten måtte vi opp og gå rundt på baksida av det store måleriet av Jesus før vi kunne gje frå oss pengane. Ingen kunne sjå kor mykje eller kor lite pengar vi la i kurven. Slik er det ikkje i dag. Ein kan ikkje lenger berre gje pengar og bli ferdig med det. Nei, ein må gjere noko anna i tillegg. Helst noko slitsamt. London Maraton har blir verdas største ein-dags pengeinnsamlingsevent. Sida starten i 1981 har folk sprunge og sveitta for forskjellige gode formål, og samla saman over 700 millionar pund. På BetterNow kan du lage di eiga vesle innsamlingsaksjon, og få venner og familie til å donere pengar til kva det no måtte vere. Der oppfordrast det til å vere personleg. Legg ut bilde og videoar. Fortel om deg sjølv, og innsamlinga. Send personlege epostar. Gje av deg sjølv. Vis deg fram.

Det er sjølvsagt ein del av den nye tida med sosiale media, der alt skal visast fram og delast. Det er ikkje nødvendigvis noko gale med det. Ein kan sjølvsagt spørje seg om desse unge jentene på walkabout eigentleg klarar å skaffe noko større merksemd for demenssaka, eller om dei mest skaffar merksemd for seg sjølve, men kva så? Pengane dei samlar inn verkar like bra anten dei har blitt donert av eit brennande engasjement for saka, eller av di det er vanskeleg å seie nei til unge jenter.

Litt skepsis kan det likevel vere greitt å ta med seg. Ikkje gje pengar til eit kva for eit som helst einsaksforetak. Pass på at pengane går til nokon som veit kva dei driv med. Eg tilrår Leger utan grenser, Røde Kors eller liknande. Sjølv gjer eg ein liten handfull vekslepengar til Wikipedia kvar månader. Men denne månaden kan det hende at eg gjer ein liten slant til Amalie og Brynhilds walkabout.

Men kva var det dei samla inn pengar til igjen?

Hummer og kanari

Harebikkja Kings soldatar

nunchaku photo
Photo by Instant Vantage

Det var laurdagskveld på Skotfoss. Tippekampen var ferdig. Videoane var sett, to karatefilmar og ein med Clint Eastwood, men det var framleis tidleg kveld. Kompisen min Tom og eg vart sittande og snakke om det som var vekas store samtalemne på Skotfoss. Det hadde skjedd merkelege ting. Nokon hadde skremt jenter langs kanalen. Og nokon hadde snike seg rundt i nattas mulm og mørke og sett inn vindaugene til folk. Sjølv hadde eg høyrt lydar i hagen ein av kveldane, men då eg henta eldraka og opna døra for å sjå om eg såg noko, var det ingen der. Men faren til Kenneth hadde sett ein fyr i hettegensar, og sprunge etter han. Men når karen, kven det no var, oppdaga at nokon var etter han, hadde han visst stoppa og snudd seg mot forfølgjaren. Det hadde blinka noko i handa som faren til Kenneth trudde var ein kniv, så då trekte han seg og lot fyren forsvinne.

Det var for gale at det skulle vere slik på vesle Skotfoss. At ikkje jenter kunne gå trygt heim langs kanalen. At ein ikkje skulle kunne få nyte privatlivets fred i eigen heim, utan å bli spionert på. Vi var skjønt einige: Svinepelsen som dreiv med dette skulle hatt juling så det sang. Han burde fått same behandling som Asbjørn frå Åfoss fekk den gongen han gjekk over brua for å selge hasj til skotfossingane. Han vart kasta i vatnet og nekta å komme på land att før han bad om orsak. Det var sånn det var den gongen. Vi ordna opp sjølve. Slik sat vi og hissa kvarandre opp, Tom og eg. TIl slutt kom vi til det punktet der vi fann ut at om det skulle bli gjort noko med dette, måtte vi ta ansvar. Denne laurdagen skulle iallefall gatene på Skotfoss vere trygge. Eg fann fram nunchakuene mine, som eg hadde kjøpt for 300 kroner av Jon Tore, og var blitt ganske god til å trikse med. Tom fann eit gamalt skaft frå ein hammar, der hammarhovudet hadde falle av. Han slo eit par svære spikarar gjennom toppen på det, slik at det blei eit fryktinngytande slagvåpen. Det hengde han på innerlomma. Så gjekk vi heim til Tom og henta bikkjene.

Faren til Tom hadde to bikkjer. Ganske nyleg hadde dei skaffa seg ein dobermanpinsjer. Dessutan hadde dei den legendariske harebikkja King. Den var ikkje mykje å sjå til, men om ein skulle tru alt Tom og faren hans fortalte, var dette eit unikum av ei bikkje. Snill som dagen var lang saman med folk, men hissig som eit fly på alt anna som rørte seg. Den hadde slåst med bikkjer som var dobbelt så store og vunne. Den hadde fillerista ein stakkars rev. Ein gong slukte King ein puddel slik at berre halsbandet hang ut av kjeften på den. Faren til Tom hadde tre typar historier på repertoaret. Det var historier om slåstkampar som harebikkja King hadde vore i, og vunne. Det var historier om slåstkampar som han sjølv hadde vore i, og vunne. Og det var historier om slåstkampar han sjølv hadde vore i, og tapt. Den siste der fanst berre i ein variant. Det var den gongen han hadde boksa mot den britiske samveldemeisteren, og tapt knipe. Eg lurte ofte på korleis det hadde gått om faren til Tom hadde møtt harebikkja King til kamp. Eg tør ikkje spå utfallet, men det hadde iallefall blitt ei drabeleg kamp! Vi henta bikkjene. Tom tok dobermanpinsjeren. Eg fekk lov til å ta harebikkja King. Ut i mørkret gjekk vi, med våpen under jakka. Klare for å renske gatene for avskum og skumle typar. Kriminalitet er ein sjukdom. Denne kvelden var det vi som var medisinen. Perverse kikkarar og potensielle valdtektsforbrytarer gjorde best i å passe seg. Harebikkja Kings soldatar hadde vakt, og vi tok ikkje lett på oppgåva!

I dag trur eg ikkje på dei ville historiane. Lydane eg sjølv hadde høyrd i hagen gjettar eg på var ein grevling. Iallefall var det det eg såg når eg nokre veker seinare høyrde rare lyder utanfor, og tok ein kikk ut vindauget. Det var fjøra som blei til fem høns og ein hane. Og vår vesle, men knallharde borgarvernsgruppe oppdaga sjølvsagt ikkje noko spanande på patrulje den laurdagskvelden. Etter eit par-tre rundar gjekk vi lei. Vi drog heim og sette på Clint Eastwood ein gong til.

«Do You Feel Lucky, Punk?»

Hummer og kanari

Kast fjernkontrollen

tweQ4J6dRTMqFr6krap7UAYBPcEzuQOQyltZH8vEdzKw
Her ein dag hadde eg ein roleg time i heimen. Resten av familien hadde forvilla seg ut på eit eller anna oppdrag. Eg var åleine i stua. Eg nytta høvet til å smørje meg eit rundstykke, og slå på fjernsynsapparatet. Eg gleda meg over at eg for ein gongs skuld slapp å slost med jentungen om fjernkontrollen. Paraboltuneren brukte si tilmålte tid på å slå seg på, medan eg seig tilbake i sofaen. Det viste seg at TV-en stod på ei av NRKs kanalar. Dei viste eit program der ein svær og skjeggete fyr snakka eit språk eg ikkje forstod, medan han vasa rundt i noko eg forstod måtte vere Russland. Det var snakk om Kvitsjøen, Solokviøyene og Stalin-tida, så det var ikkje så vanskeleg å gjette. Etter kvart skjønte eg at skjeggemannen var finsk, og at var reiseprogram av eit eller anna slag. Eg famla febrilsk etter fjernkontrollen.

Når eg no skulle skrive om dette måtte eg gjere litt research. Det viser seg at programmet heitte Ishavet på 30 dagar, og det handlar om den finske skodespelaren Ville Haapasalo som legg ut på ei lang reise langs nordaustpassasjen heilt nord i Russland for å undersøke om livet der har endra seg. Serien er på ti program, enkel matematikk skulle dermed tilseie at kvart program varar i tre dagar, og akkurat slik kjendest det faktisk ut. Det er utruleg kva dei får til i dag!

Ja, eg famla etter fjernkontrollen. Dette er eit program eg aldri ville oppsøkt frivillig, og hadde eg berre fått kloa i fjernkontrollen hadde eg zappa vekk den svære finnen før han kom til scena der han badar naken i all si prakt i ein innsjø som såg litt for kald ut. Problemet var berre at fjernkontrollen låg for langt borte. Eg gadd ikkje reise meg. I staden såg eg på denne merkelege fyren som vasa rundt i eit snodig land og såg på rare ting medan han kommenterte det på eit merkeleg språk. Heldigvis var det teksta. Etter kvart vart eg likevel fascinert av heile greia. Eg gløymde fjernkontrollen. Eg såg heile programmet.

TV-vanane våre er i endring. Vi ser meir og meir TV på nett, når det passar oss sjølv, ikkje når NRK og TV2 meiner vi burde sjå på TV. Ting har endra seg mykje frå ein-kanal-tidsalderen. Tenk om dei kunne vise James Bond på TV, snakka vi om, det hadde vore toppen av lykke. I staden fekk vi detektimen med Lovejoy og Bergerac. Ikkje heilt det same, men vi slukte alt dei kasta på oss. Kanskje lærte vi noko av det, kanskje ikkje, men det hadde ein verdi, det er eg sikker på. Så kom videospelaren, og sidan har vi ikkje sett oss tilbake. Utvalet er enormt. Nesten for mykje av det gode. Det er for mykje å velje mellom, og paradokset er at jo meir vi har å velje mellom, jo meir og meir endar vi opp med å sjå på noko som liknar det vi har sett før. Vi vel minste motstands veg. Alle valmoglegheitene gjer at vi ser meir einsretta TV enn nokon gong tidlegare. Dei færraste av oss er spesielt flinke til å utfordre oss sjølv. Dessverre.

Dette gjeld ikkje berre på TV. På kino er det snart berre superheltar i tight trikot å sjå på. Lesevanane våre har også endra seg. Vi les ikkje mangfaldig lenger. Vi les meir og meir krim, spenning og Jojo Moyes. Vi har bytta ut litteratur med letteratur. Vi les heller ikkje aviser på same måte som før. Vi heng på Facebook og les berre ting vennane våre linkar til. Ting vi er einige i. Eg kjøper framleis papiraviser, men oftare og oftare ender dei uleste i papirbosset. Men når eg tek meg tida til å lese dei, tek eg meg stadig i å oppdage at eg les ting eg ikkje visste at eg gjerne ville vite meir om.

Vi lever i ei tid der vi overfløymd med informasjon. Det kjem ikkje til å endre seg heller. Det er for seint å få stappa det heile tilbake på tuba, sjølv om vi ville. Og vi vil jo ikkje, men det er ikkje berre fordelar. Røynda blir stykka opp. Fellesskap, og felles oppfatningar smuldrar bort. Konspirasjonstenking aukar. Det er lett å lage seg si eiga sanning. Skjerme seg for motførestellingar. Leve i si eiga boble. Sitt eiga ekkokammer. Vi burde alle bli flinkare til å utfordre oss sjølv, våre fordommar og inngrodde førestillingar. Av og til bør vi rett og slett våge å kaste fjernkontrollen, og bade naken i ein litt for kald innsjø.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Til siste åndedrag

souffle

Til siste åndedrag slo ikke spesielt godt an i Filmklubben i kveld. Den ble for kjedelig for de fleste virket det som, men jeg syntes i hvert fall det var kjekt å se dette stykket med filmhistorie på kinolerretet. Selv om det kanskje er vanskelig i 2016 å forstå hvor revolusjonerende dette var i 1960.

Det var min tur til å holde innledning, og det betyr at dere som gidder får sjansen til å lese kladden min her på bloggen i etterkant. Værsågod:

Til siste åndedrag

Velkommen til filmklubb. Velkommen til Til siste åndedrag. Hva skal vi si om den? Den er regissert av Jean Luc Godard, som er 85 år og fortsatt aktiv. Han presenterte sin hittil siste film i 2014, men rapporter fra i fjor forteller at han er i arbeid med en ny en, så vi får se hvordan det går. Godard er en av filmhistoriens virkelig store regissører, men han er nok mest feiret og anerkjent for det han gjorde i starten av karrieren, nærmere bestemt i hans såkalt cinematiske periode. Årene fra 1960 til 1967 omtrent. Han lagde imponerende 15 filmer på disse sju-åtte årene, blant annet den som har gitt navn til Quentin Tarantinos produksjonsselskap, Bande a Parte. Men det var altså Til siste åndedrag som sparket det hele i gang.

Godard begynte egentlig som filmkritiker. Sammen med folk som François Truffaut, Éric Rohmer, Claude Chabrol, Jacques Rivette også de kritikere, gikk han til angrep på det bestående. Fransk mainstream filmindustri, blant andre folk som Henri Georges Clouzot, som dere kanskje husker regisserte Fryktens lønn, som vi vel viste sist høst. Kritikken gikk på at man var for opptatt av håndverk, fremfor av innovasjon. De gamle og rutinerte regissørene, som Clouzot, fikk lage film etter film, mens unge og fremadstormende regissører ikke slapp til. Disse kritikerne mente at de kunne gjøre det bedre selv, og de tok steget fra kritiker til regissør. Chabrol var først ut, med Min venn Serge, Truffaut fulgte på med På vei mot livet, og så smalt det virkelig med Godarts Til siste åndedrag. Disse folka, og etterhvert flere andre assosierte medlemmer skapte det som vi på norsk gjerne kaller den nye franske bølge. En løs bevegelse som røsket opp i filmkunsten, og forandret måten vi tenker om film, måten vi lager film på. Roger Ebert skrev i sin omtale av Til siste åndedrag at dette var den moderne filmens fødsel. Intet mindre.

Den franske nybølgen brakte med seg en rekke ting som var nytt for måten man lagde film på, og Til siste åndedrag har de fleste av elementene på plass. Et av de mest revolusjonerende var det håndholdte kameraet. Kameraene på den tiden var svære klumper, ikke ment for å håndtere med hendene. Det vanlige var å bruke tracking shoots, det gjør man jo fortsatt forresten, at man har kameraet på en vogn som går på skinner som et tog. Dette hadde ikke Godard råd til. Til siste åndedrag er laget på et temmelig knapt budsjett. Løsningen var å sette fotografen i en rullestol, og trille ham rundt i gatene i Paris. Senere kom det jo mindre kameraer ment for å være håndholdte, og gjorde dette mye enklere. Andre typiske kjennetegn ved nybølge-filmene var bruken av ukjente skuespillere, eller for den saks skyld gjerne amatører. Naturalistisk dialog, altså at man snakket på en realistisk måte, ikke som en karakter i en roman eller i et teaterstykke. Naturlig lys, og å filme “on location”, ikke i studio. Så har man elementer som “freeze frames”, eller “jump cuts”, der særlig “jump cuts” før Til siste åndedrag ble sett på som amatørmessig og noe som måtte unngås. Et “jump cut” er altså klipp i en scene som bryter med kontinuiteten. La oss si en karakter kjøper en avis i en scene, og så klipper man rett fra det til at man ser ham kaste avisa i søpla. Dette var fyfy før Til siste åndedrag, man trodde kanskje at publikum ville tro at karakteren var forrykt og bare kjøpte avisa for å kaste den, men publikum er jo ikke dumme. De forstår at karakteren har lest avisa, selv om vi ikke har sett det med vårt blotte øye.

Nå var ikke dette egentlig et bevisst valg fra Godarts side. Det viste seg at filmen egentlig ble 30 minutter for lang, så han måtte klippe. Men han ville ikke fjerne hele scener, så i stedet gikk han løs med saksa og klippet bort alt som var kjedelig og/eller unødvendig. Resultatet er at man får en helt annen rytme i filmen. Mer frenetisk, og filmen kan nok føles som uferdig? Ikke helt gjennomstekt? Men det er altså meningen. Dette skulle være et brudd med måten man var vant til å lage film på, og det viste seg å passe veldig godt til disse karakterene og storbyen de beveger seg rundt i.

Andre kjennetegn ved nybølgefilmer som vi kan se i kveld er karakterene, som ofte var misfornøyde eller fremmedgjorte, ungdom eller unge voksne, som befinner seg utenfor eller på kanten av samfunnet. Nytt var det også at man tok til seg filmhistorien, og begynte å referere til den. Til siste åndedrag er full av referanser til billige amerikanske gangsterfilmer som de færreste av oss i dag har sett, og som dermed vel stort sett går oss hus forbi. Dette var helt nytt. Man hadde selvfølgelig forholdt seg til filmhistorien før også, men da prøvde man å skjule det. Til siste åndedrag stjeler hele tiden, men uten å skjemmes for det, og dette har jo etterhvert blitt helt vanlig. Hele Tarantinos karriere f.eks er jo bygget opp på å stjele det aller beste fra filmene han elsker, og det er vel i praksis det samme Godard gjør her. Til siste åndedrag er i bunn og grunn et kjærlighetsbrev til amerikansk b-film.

Man kan si at nybølgefilmene tok Hollywood-tradisjonen, løftet den opp, snudde den på hodet, og ristet den for å se hva som falt ut. De tok det de kunne bruke, kasta det som var utdatert, og pustet frisk luft inn i en filmbransje som var i ferd med å bli temmelig støvete. Og Hollywood svarte. På slutten av sekstitallet, og særlig på syttitallet kom det en ny – og en foreløpig siste – Hollywood-gullalder. New Hollywood. Den var direkte inspirert av den franske nybølgen. Det som regnes som den første “New Hollywood”-filmen var Bonnie and Clyde, som er direkte inspirert av Til siste åndedrag. Godard hadde til og med tilbud om å regissere den, men takket til slutt nei.

Til siste åndedrag gjorde Jean Paul Belmondo til stjerne. Reddet karrieren til Jean Seberg, som hadde mislyktes totalt i Hollywood. Men ingen av dem hadde noen tro på denne filmen. Seberg stilte spørsmål ved om dette virkelig kunne være en film folk ville se. Belmondo bet det meste i seg, mest fordi han var sikker på at denne filmen uansett aldri ville bli vist. Så feil kan man ta, A Bout de Suffle, som den het på fransk ble en stor suksess.

Det finnes så mange filmer som er verdt å se at det er umulig å rekke over alt. Det finnes haugevis av filmer som er virkelig gode. Det finnes til og med en god del klassikere i filmhistorien, men filmer som er virkelig revolusjonerende. Som forandrer alt. De kommer ikke ofte. Du kan kanskje telle dem på en hånd, men Til siste åndedrag er en av dem. God fornøyelse.

%d bloggers like this: