web analytics
Hummer og kanari

Harebikkja Kings soldatar

nunchaku photo
Photo by Instant Vantage

Det var laurdagskveld på Skotfoss. Tippekampen var ferdig. Videoane var sett, to karatefilmar og ein med Clint Eastwood, men det var framleis tidleg kveld. Kompisen min Tom og eg vart sittande og snakke om det som var vekas store samtalemne på Skotfoss. Det hadde skjedd merkelege ting. Nokon hadde skremt jenter langs kanalen. Og nokon hadde snike seg rundt i nattas mulm og mørke og sett inn vindaugene til folk. Sjølv hadde eg høyrt lydar i hagen ein av kveldane, men då eg henta eldraka og opna døra for å sjå om eg såg noko, var det ingen der. Men faren til Kenneth hadde sett ein fyr i hettegensar, og sprunge etter han. Men når karen, kven det no var, oppdaga at nokon var etter han, hadde han visst stoppa og snudd seg mot forfølgjaren. Det hadde blinka noko i handa som faren til Kenneth trudde var ein kniv, så då trekte han seg og lot fyren forsvinne.

Det var for gale at det skulle vere slik på vesle Skotfoss. At ikkje jenter kunne gå trygt heim langs kanalen. At ein ikkje skulle kunne få nyte privatlivets fred i eigen heim, utan å bli spionert på. Vi var skjønt einige: Svinepelsen som dreiv med dette skulle hatt juling så det sang. Han burde fått same behandling som Asbjørn frå Åfoss fekk den gongen han gjekk over brua for å selge hasj til skotfossingane. Han vart kasta i vatnet og nekta å komme på land att før han bad om orsak. Det var sånn det var den gongen. Vi ordna opp sjølve. Slik sat vi og hissa kvarandre opp, Tom og eg. TIl slutt kom vi til det punktet der vi fann ut at om det skulle bli gjort noko med dette, måtte vi ta ansvar. Denne laurdagen skulle iallefall gatene på Skotfoss vere trygge. Eg fann fram nunchakuene mine, som eg hadde kjøpt for 300 kroner av Jon Tore, og var blitt ganske god til å trikse med. Tom fann eit gamalt skaft frå ein hammar, der hammarhovudet hadde falle av. Han slo eit par svære spikarar gjennom toppen på det, slik at det blei eit fryktinngytande slagvåpen. Det hengde han på innerlomma. Så gjekk vi heim til Tom og henta bikkjene.

Faren til Tom hadde to bikkjer. Ganske nyleg hadde dei skaffa seg ein dobermanpinsjer. Dessutan hadde dei den legendariske harebikkja King. Den var ikkje mykje å sjå til, men om ein skulle tru alt Tom og faren hans fortalte, var dette eit unikum av ei bikkje. Snill som dagen var lang saman med folk, men hissig som eit fly på alt anna som rørte seg. Den hadde slåst med bikkjer som var dobbelt så store og vunne. Den hadde fillerista ein stakkars rev. Ein gong slukte King ein puddel slik at berre halsbandet hang ut av kjeften på den. Faren til Tom hadde tre typar historier på repertoaret. Det var historier om slåstkampar som harebikkja King hadde vore i, og vunne. Det var historier om slåstkampar som han sjølv hadde vore i, og vunne. Og det var historier om slåstkampar han sjølv hadde vore i, og tapt. Den siste der fanst berre i ein variant. Det var den gongen han hadde boksa mot den britiske samveldemeisteren, og tapt knipe. Eg lurte ofte på korleis det hadde gått om faren til Tom hadde møtt harebikkja King til kamp. Eg tør ikkje spå utfallet, men det hadde iallefall blitt ei drabeleg kamp! Vi henta bikkjene. Tom tok dobermanpinsjeren. Eg fekk lov til å ta harebikkja King. Ut i mørkret gjekk vi, med våpen under jakka. Klare for å renske gatene for avskum og skumle typar. Kriminalitet er ein sjukdom. Denne kvelden var det vi som var medisinen. Perverse kikkarar og potensielle valdtektsforbrytarer gjorde best i å passe seg. Harebikkja Kings soldatar hadde vakt, og vi tok ikkje lett på oppgåva!

I dag trur eg ikkje på dei ville historiane. Lydane eg sjølv hadde høyrd i hagen gjettar eg på var ein grevling. Iallefall var det det eg såg når eg nokre veker seinare høyrde rare lyder utanfor, og tok ein kikk ut vindauget. Det var fjøra som blei til fem høns og ein hane. Og vår vesle, men knallharde borgarvernsgruppe oppdaga sjølvsagt ikkje noko spanande på patrulje den laurdagskvelden. Etter eit par-tre rundar gjekk vi lei. Vi drog heim og sette på Clint Eastwood ein gong til.

«Do You Feel Lucky, Punk?»

Hummer og kanari

Kast fjernkontrollen

tweQ4J6dRTMqFr6krap7UAYBPcEzuQOQyltZH8vEdzKw
Her ein dag hadde eg ein roleg time i heimen. Resten av familien hadde forvilla seg ut på eit eller anna oppdrag. Eg var åleine i stua. Eg nytta høvet til å smørje meg eit rundstykke, og slå på fjernsynsapparatet. Eg gleda meg over at eg for ein gongs skuld slapp å slost med jentungen om fjernkontrollen. Paraboltuneren brukte si tilmålte tid på å slå seg på, medan eg seig tilbake i sofaen. Det viste seg at TV-en stod på ei av NRKs kanalar. Dei viste eit program der ein svær og skjeggete fyr snakka eit språk eg ikkje forstod, medan han vasa rundt i noko eg forstod måtte vere Russland. Det var snakk om Kvitsjøen, Solokviøyene og Stalin-tida, så det var ikkje så vanskeleg å gjette. Etter kvart skjønte eg at skjeggemannen var finsk, og at var reiseprogram av eit eller anna slag. Eg famla febrilsk etter fjernkontrollen.

Når eg no skulle skrive om dette måtte eg gjere litt research. Det viser seg at programmet heitte Ishavet på 30 dagar, og det handlar om den finske skodespelaren Ville Haapasalo som legg ut på ei lang reise langs nordaustpassasjen heilt nord i Russland for å undersøke om livet der har endra seg. Serien er på ti program, enkel matematikk skulle dermed tilseie at kvart program varar i tre dagar, og akkurat slik kjendest det faktisk ut. Det er utruleg kva dei får til i dag!

Ja, eg famla etter fjernkontrollen. Dette er eit program eg aldri ville oppsøkt frivillig, og hadde eg berre fått kloa i fjernkontrollen hadde eg zappa vekk den svære finnen før han kom til scena der han badar naken i all si prakt i ein innsjø som såg litt for kald ut. Problemet var berre at fjernkontrollen låg for langt borte. Eg gadd ikkje reise meg. I staden såg eg på denne merkelege fyren som vasa rundt i eit snodig land og såg på rare ting medan han kommenterte det på eit merkeleg språk. Heldigvis var det teksta. Etter kvart vart eg likevel fascinert av heile greia. Eg gløymde fjernkontrollen. Eg såg heile programmet.

TV-vanane våre er i endring. Vi ser meir og meir TV på nett, når det passar oss sjølv, ikkje når NRK og TV2 meiner vi burde sjå på TV. Ting har endra seg mykje frå ein-kanal-tidsalderen. Tenk om dei kunne vise James Bond på TV, snakka vi om, det hadde vore toppen av lykke. I staden fekk vi detektimen med Lovejoy og Bergerac. Ikkje heilt det same, men vi slukte alt dei kasta på oss. Kanskje lærte vi noko av det, kanskje ikkje, men det hadde ein verdi, det er eg sikker på. Så kom videospelaren, og sidan har vi ikkje sett oss tilbake. Utvalet er enormt. Nesten for mykje av det gode. Det er for mykje å velje mellom, og paradokset er at jo meir vi har å velje mellom, jo meir og meir endar vi opp med å sjå på noko som liknar det vi har sett før. Vi vel minste motstands veg. Alle valmoglegheitene gjer at vi ser meir einsretta TV enn nokon gong tidlegare. Dei færraste av oss er spesielt flinke til å utfordre oss sjølv. Dessverre.

Dette gjeld ikkje berre på TV. På kino er det snart berre superheltar i tight trikot å sjå på. Lesevanane våre har også endra seg. Vi les ikkje mangfaldig lenger. Vi les meir og meir krim, spenning og Jojo Moyes. Vi har bytta ut litteratur med letteratur. Vi les heller ikkje aviser på same måte som før. Vi heng på Facebook og les berre ting vennane våre linkar til. Ting vi er einige i. Eg kjøper framleis papiraviser, men oftare og oftare ender dei uleste i papirbosset. Men når eg tek meg tida til å lese dei, tek eg meg stadig i å oppdage at eg les ting eg ikkje visste at eg gjerne ville vite meir om.

Vi lever i ei tid der vi overfløymd med informasjon. Det kjem ikkje til å endre seg heller. Det er for seint å få stappa det heile tilbake på tuba, sjølv om vi ville. Og vi vil jo ikkje, men det er ikkje berre fordelar. Røynda blir stykka opp. Fellesskap, og felles oppfatningar smuldrar bort. Konspirasjonstenking aukar. Det er lett å lage seg si eiga sanning. Skjerme seg for motførestellingar. Leve i si eiga boble. Sitt eiga ekkokammer. Vi burde alle bli flinkare til å utfordre oss sjølv, våre fordommar og inngrodde førestillingar. Av og til bør vi rett og slett våge å kaste fjernkontrollen, og bade naken i ein litt for kald innsjø.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Til siste åndedrag

souffle

Til siste åndedrag slo ikke spesielt godt an i Filmklubben i kveld. Den ble for kjedelig for de fleste virket det som, men jeg syntes i hvert fall det var kjekt å se dette stykket med filmhistorie på kinolerretet. Selv om det kanskje er vanskelig i 2016 å forstå hvor revolusjonerende dette var i 1960.

Det var min tur til å holde innledning, og det betyr at dere som gidder får sjansen til å lese kladden min her på bloggen i etterkant. Værsågod:

Til siste åndedrag

Velkommen til filmklubb. Velkommen til Til siste åndedrag. Hva skal vi si om den? Den er regissert av Jean Luc Godard, som er 85 år og fortsatt aktiv. Han presenterte sin hittil siste film i 2014, men rapporter fra i fjor forteller at han er i arbeid med en ny en, så vi får se hvordan det går. Godard er en av filmhistoriens virkelig store regissører, men han er nok mest feiret og anerkjent for det han gjorde i starten av karrieren, nærmere bestemt i hans såkalt cinematiske periode. Årene fra 1960 til 1967 omtrent. Han lagde imponerende 15 filmer på disse sju-åtte årene, blant annet den som har gitt navn til Quentin Tarantinos produksjonsselskap, Bande a Parte. Men det var altså Til siste åndedrag som sparket det hele i gang.

Godard begynte egentlig som filmkritiker. Sammen med folk som François Truffaut, Éric Rohmer, Claude Chabrol, Jacques Rivette også de kritikere, gikk han til angrep på det bestående. Fransk mainstream filmindustri, blant andre folk som Henri Georges Clouzot, som dere kanskje husker regisserte Fryktens lønn, som vi vel viste sist høst. Kritikken gikk på at man var for opptatt av håndverk, fremfor av innovasjon. De gamle og rutinerte regissørene, som Clouzot, fikk lage film etter film, mens unge og fremadstormende regissører ikke slapp til. Disse kritikerne mente at de kunne gjøre det bedre selv, og de tok steget fra kritiker til regissør. Chabrol var først ut, med Min venn Serge, Truffaut fulgte på med På vei mot livet, og så smalt det virkelig med Godarts Til siste åndedrag. Disse folka, og etterhvert flere andre assosierte medlemmer skapte det som vi på norsk gjerne kaller den nye franske bølge. En løs bevegelse som røsket opp i filmkunsten, og forandret måten vi tenker om film, måten vi lager film på. Roger Ebert skrev i sin omtale av Til siste åndedrag at dette var den moderne filmens fødsel. Intet mindre.

Den franske nybølgen brakte med seg en rekke ting som var nytt for måten man lagde film på, og Til siste åndedrag har de fleste av elementene på plass. Et av de mest revolusjonerende var det håndholdte kameraet. Kameraene på den tiden var svære klumper, ikke ment for å håndtere med hendene. Det vanlige var å bruke tracking shoots, det gjør man jo fortsatt forresten, at man har kameraet på en vogn som går på skinner som et tog. Dette hadde ikke Godard råd til. Til siste åndedrag er laget på et temmelig knapt budsjett. Løsningen var å sette fotografen i en rullestol, og trille ham rundt i gatene i Paris. Senere kom det jo mindre kameraer ment for å være håndholdte, og gjorde dette mye enklere. Andre typiske kjennetegn ved nybølge-filmene var bruken av ukjente skuespillere, eller for den saks skyld gjerne amatører. Naturalistisk dialog, altså at man snakket på en realistisk måte, ikke som en karakter i en roman eller i et teaterstykke. Naturlig lys, og å filme “on location”, ikke i studio. Så har man elementer som “freeze frames”, eller “jump cuts”, der særlig “jump cuts” før Til siste åndedrag ble sett på som amatørmessig og noe som måtte unngås. Et “jump cut” er altså klipp i en scene som bryter med kontinuiteten. La oss si en karakter kjøper en avis i en scene, og så klipper man rett fra det til at man ser ham kaste avisa i søpla. Dette var fyfy før Til siste åndedrag, man trodde kanskje at publikum ville tro at karakteren var forrykt og bare kjøpte avisa for å kaste den, men publikum er jo ikke dumme. De forstår at karakteren har lest avisa, selv om vi ikke har sett det med vårt blotte øye.

Nå var ikke dette egentlig et bevisst valg fra Godarts side. Det viste seg at filmen egentlig ble 30 minutter for lang, så han måtte klippe. Men han ville ikke fjerne hele scener, så i stedet gikk han løs med saksa og klippet bort alt som var kjedelig og/eller unødvendig. Resultatet er at man får en helt annen rytme i filmen. Mer frenetisk, og filmen kan nok føles som uferdig? Ikke helt gjennomstekt? Men det er altså meningen. Dette skulle være et brudd med måten man var vant til å lage film på, og det viste seg å passe veldig godt til disse karakterene og storbyen de beveger seg rundt i.

Andre kjennetegn ved nybølgefilmer som vi kan se i kveld er karakterene, som ofte var misfornøyde eller fremmedgjorte, ungdom eller unge voksne, som befinner seg utenfor eller på kanten av samfunnet. Nytt var det også at man tok til seg filmhistorien, og begynte å referere til den. Til siste åndedrag er full av referanser til billige amerikanske gangsterfilmer som de færreste av oss i dag har sett, og som dermed vel stort sett går oss hus forbi. Dette var helt nytt. Man hadde selvfølgelig forholdt seg til filmhistorien før også, men da prøvde man å skjule det. Til siste åndedrag stjeler hele tiden, men uten å skjemmes for det, og dette har jo etterhvert blitt helt vanlig. Hele Tarantinos karriere f.eks er jo bygget opp på å stjele det aller beste fra filmene han elsker, og det er vel i praksis det samme Godard gjør her. Til siste åndedrag er i bunn og grunn et kjærlighetsbrev til amerikansk b-film.

Man kan si at nybølgefilmene tok Hollywood-tradisjonen, løftet den opp, snudde den på hodet, og ristet den for å se hva som falt ut. De tok det de kunne bruke, kasta det som var utdatert, og pustet frisk luft inn i en filmbransje som var i ferd med å bli temmelig støvete. Og Hollywood svarte. På slutten av sekstitallet, og særlig på syttitallet kom det en ny – og en foreløpig siste – Hollywood-gullalder. New Hollywood. Den var direkte inspirert av den franske nybølgen. Det som regnes som den første “New Hollywood”-filmen var Bonnie and Clyde, som er direkte inspirert av Til siste åndedrag. Godard hadde til og med tilbud om å regissere den, men takket til slutt nei.

Til siste åndedrag gjorde Jean Paul Belmondo til stjerne. Reddet karrieren til Jean Seberg, som hadde mislyktes totalt i Hollywood. Men ingen av dem hadde noen tro på denne filmen. Seberg stilte spørsmål ved om dette virkelig kunne være en film folk ville se. Belmondo bet det meste i seg, mest fordi han var sikker på at denne filmen uansett aldri ville bli vist. Så feil kan man ta, A Bout de Suffle, som den het på fransk ble en stor suksess.

Det finnes så mange filmer som er verdt å se at det er umulig å rekke over alt. Det finnes haugevis av filmer som er virkelig gode. Det finnes til og med en god del klassikere i filmhistorien, men filmer som er virkelig revolusjonerende. Som forandrer alt. De kommer ikke ofte. Du kan kanskje telle dem på en hånd, men Til siste åndedrag er en av dem. God fornøyelse.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Class of 1984

1984
Det nye styret i Sogn og Fjordane Unge Høyre poserer for fotografen

Det er ikke alltid det er så lurt å oppsøke filmer man likte når man var ung. Særlig bør man være varsom med å gjenoppfriske vennskapet med filmer man ikke har sett på 30 år, og som åpenbart lar seg plassere i exploitation/sleaze billig rett på video-skit. Det går sjelden bra. Sånn sett var det kanskje ikke noe åpenbart sjakktrekk å trykke play når jeg oppdaget at gamle og i hvert fall en gang gode Class of 1984 befant seg på norsk Netflix. Vi snakker her om filmen som en eller annen posh anmelder i Ney York kalte for Class of 1982, with Herpes.

Men nostalgien er en hard nøtt å bekjempe. Jeg trykket play og lot det stå til.

Class of 1984 er fra Canada, i det herrens år 1982, men handling er vel lagt til USA. Den begynner med en tekstplakat som forteller at i fjor, i USA, var det 280 000 tilfeller av vold mot lærere eller studenter i “våre” high schools. Denne filmen er dessverre delvis basert på sanne hendelser. Og så understrekes det at de færreste skolene er så ille som den vi nå skal besøke…men det er nok bare snakk om et tidsspørsmål før dette er virkeligheten.

Vi som så filmen trygt i sofakroken hjemme tok dette som god fisk, og så med skrekkblandet fryd på den harde amerikanske virkeligheten amerikanske ungdommer måtte vokse opp i.

19841
Nei sier jeg, jeg er IKKE interessert i å kjøpe kaker for å finansiere klasseturen deres!

Andrew Norris er den nye musikklæreren på Lincoln High. Han er fersk i gamet. Har ikke undervist før, og blir lettere sjokkert når han oppdager at hans nye kollega har en gønner i stresskofferten sin. Den nye kollegaen himler tilsvarende megetsigende med øynene når han får vite at Norris verken kan boksing, karate, judo eller noen andre selvforsvarsteknikker. Han varer ikke lenge, ser man at han tenker, og tar vel forsåvidt ikke helt feil heller.

For det er knallharde forhold på Lincoln High. Det er metalldetektorer og uniformerte vakter, men det hjelper ikke så mye. Når Norris finner sin første klasse finner han også en håndfull med elever som ikke har noe der å gjøre. Unntaket er lederen deres, Stegman, som egentlig kan spille piano som en helt, men er mer opptatt av å selge dop og skremme folk. De er kledd som pønkere, har en utagerende adferd, og de havner umiddelbart i klinsj med Norris. En klinsj som selvfølgelig skal eskalere etterhvert som filmen trasker i vei mot sitt klimaks.

Nå må dere ikke tro at dette er en sånn film der den nye læreren kommer inn med nye tanker, utradisjonelle ideer, og med dedikert innsats vinner de tøffe men nederlagsdømte elevene over på sin side til slutt og utdanner dem til gode samfunnsborgere. Nope, dette er ikke en slik film. Dette er en sånn film der den nye læreren faen ikke vil ta noe dritt fra en jyplete tenåring, og prøver alle metoder for å sette ham på plass. Når trusler, hærverk eller hardt mot hardt ikke funker får man heller ta i bruk kappsag. Dette er altså en film som kan fungere som terapi, men neppe som inspirasjon, for slitne ungdomsskolelærere.

class2
Iversen, nå håper jeg du har øvd på sju-gangen slik det sto i lekseboka at du skulle? Sju ganger åtte er…?

Dette er selvfølgelig søppel. En skikkelig skitten B-film, men jeg elsker den. Den løftes over den gemene hop av søplete filmer av et knippe karismatiske og/eller dyktige skuespillere. Perry King er fin i hovedrollen, han prøvespilte forresten for rollen som Han Solo i sin tid, uten hell, men har uansett hatt en lang karriere i skyggene også etter dette. Malcolm Roddy McDowell er hans resignerte kollega som til slutt bryter sammen og prøver nye ekstreme metoder i klasserommet. Han har spilt i mye rart, men gjør stort sett en god jobb. Så også her. Timothy Van Patten er god som all american asshole-kid, er det forresten noen som husker ham i den fantastiske ninja-TV-serien der han spilte mot Lee Van Cleef? Var det The Master den het? Van Patten ble forøvrig regissør når han ble stor, og har utmerket seg som regissør av episoder av flere av HBO’s beste serier. Michael Fox er også med, før han la til seg den jålete J’en, og gjør også en fin figur. Så klart.

Denne filmen er i grunnen akkurat slik jeg liker søppelfilmene mine. Smarte nok til at de kan fungere på flere plan. Som tidsbilde. Som sosial kommentar. Som et innlegg i samfunnsdebatten. Men også smarte nok til at de ikke lar noe budskap komme i veien for blodsprut, nakenhet og underholdningsverdi.

Class of 1984 er sikkert ikke for alle, men jeg anbefaler den. Jammen gjør jeg det!

 

Hummer og kanari

Djevelen og det djupe blå hav

see no evil photo
Photo by allyaubry

Denne veka vart det klart at Bremanger kommune ikkje vil høyre meir snakk om kommunesamanslåing. Ikkje eit ord. Dei vil ikkje høyre, dei vil ikkje sjå, og dei vil ikkje snakke meir om saka. Omtrent som dei tre velkjende apekattane, veit du. Dei tre der ein held seg for munnen, ein for augo, og den siste held seg for øyra. Der har du Bremanger kommune. No more monkey business. Fleirtalet såg ikkje at det var nokon fordel for Bremanger å gå vidare med å greie ut alternativet, seier Audun Åge Røys (H) som er ordførar i Bremanger til NRK Sogn og Fjordane, men sjølv var han del av mindretalet som framleis ville greie ut alternativ til å stå åleine.

Bremanger, eller i alle fall dei frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti som representerer Bremanger i kommunestyret, har altså gjort kommunen til fylkets svar på Prinsesse Vil Ikke, og det gjer dei sannsynlegvis heilt rett i. Kommunens eiga utgreiing, samt PWCs rapport om kommunesamanslåing gir eit godt grunnlag for å seie at Bremanger ikkje har noko å tene på å slå seg saman med Flora og Vågsøy. Det er heller ikkje noko som tyder på at det er eit stort ønske blant innbyggarane om å få bli ein del av det sagnomsuste kystalternativet. Å gå vidare med samtaler om ei intensjonsavtale ville berre vere spel for galleriet. Då er det like greitt å sette foten ned, og seie nei.

Dette får ikkje direkte konsekvensar for folkeavstemminga vi skal ha i Flora kommune i april. Det er vedtatt at vi skal stemme over tre alternativ, der det eine vil vere kystalternativet. Bremangers nei forandrar ikkje noko på det. Men der det nok var forventa, eller i det minste ønska, at det skulle ligge føre ei intensjonsavtale ein kunne stemme over, er det no eit spørsmål om ein skal stemme på eit kystalternativ som baserer seg på at vi koloniserer Bremanger med stortingets velsigning. Nokon ser på seg sjølv som koloniherrar. Andre vil tenke tilbake på korleis Hitler og Stalin delte Polen mellom seg, berre for å ende opp som bitre motstandarar få år etter, og seie nei. Bremangers nei gjer kystalternativet mindre sannsynleg, og godt er det, spør du meg. Bremanger og Vågsøy er blant dei kommunane i fylket som slit mest med å halde på folketalet. Det går berre ein veg, og det er nedover. Eg har vanskeleg for å sjå at dette vil snu med det første, uansett kva for slags kommunekonstellasjonar vi ender opp med etter kvart. Eg har ikkje noko tru på at kystalternativet vil vere ei god løysing for Flora, så takk for den Bremanger.

Eg har lyst til å gjere som apekattane frå Bremanger. Eg er lei av heile kommunereforma. Eg vil ikkje høyre, sjå, eller snakke noko meir om det. Det er nesten like usexy som pensjonssparing eller fylkesstyret i Sogn og Fjordane Høgre. Vi veit alle korleis dette endar. Engelskmennene har eit uttrykk som passar her «Don’t get caught between the devil and the deep blue sea». Det er viktig å unngå å hamne i ei situasjon der ein må velje mellom å brenne i helvete hos djevelen, eller å drukne i det djupe blå hav. Men der vi har hamna. Vi må velje mellom Førdedjevelen i aust, eller å stå åleine mot havets lunefulle bølger. Som dei sta og irriterande etterkommarane av sildefiskande lykkejegerar florafolket er, kjem dei til å velje å stå åleine. Det har vi visst heile tida. Alt har vore eit spel for Kommunaldepartementet. Den politikar som kan overtale florafolket til noko som helst er enno ikkje fødd. Hadde Jesus verka på desse kantar, og freista å mette 5000 med fem brød og to fiskar, hadde florafolket klaga på at fisken ikkje var fersk nok, at brødet kom frå Naustdal dampbakeri, og korfor i helvete får vi ikkje majones til? Har Førde tatt den?

Vi burde sagt nei frå starten av. Hei-hei Staten, kunne vi sagt. Vi veit korleis dette kjem til å gå, og vi gidd ikkje kaste bort tid på dette. Vil du ha kommunereform får du lage han sjølv. Vi har viktigare ting å gjere. Så kunne vi slengt på røret og tatt langhelg. Med alle pengane vi hadde spart på dette kunne vi reist på Carolas Buaspa i Bremanger alle saman, og i det minste fått noko ut av det.

%d bloggers like this: