web analytics
Bok og Film

Hjorthen ser film: Class of 1984

1984
Det nye styret i Sogn og Fjordane Unge Høyre poserer for fotografen

Det er ikke alltid det er så lurt å oppsøke filmer man likte når man var ung. Særlig bør man være varsom med å gjenoppfriske vennskapet med filmer man ikke har sett på 30 år, og som åpenbart lar seg plassere i exploitation/sleaze billig rett på video-skit. Det går sjelden bra. Sånn sett var det kanskje ikke noe åpenbart sjakktrekk å trykke play når jeg oppdaget at gamle og i hvert fall en gang gode Class of 1984 befant seg på norsk Netflix. Vi snakker her om filmen som en eller annen posh anmelder i Ney York kalte for Class of 1982, with Herpes.

Men nostalgien er en hard nøtt å bekjempe. Jeg trykket play og lot det stå til.

Class of 1984 er fra Canada, i det herrens år 1982, men handling er vel lagt til USA. Den begynner med en tekstplakat som forteller at i fjor, i USA, var det 280 000 tilfeller av vold mot lærere eller studenter i “våre” high schools. Denne filmen er dessverre delvis basert på sanne hendelser. Og så understrekes det at de færreste skolene er så ille som den vi nå skal besøke…men det er nok bare snakk om et tidsspørsmål før dette er virkeligheten.

Vi som så filmen trygt i sofakroken hjemme tok dette som god fisk, og så med skrekkblandet fryd på den harde amerikanske virkeligheten amerikanske ungdommer måtte vokse opp i.

19841
Nei sier jeg, jeg er IKKE interessert i å kjøpe kaker for å finansiere klasseturen deres!

Andrew Norris er den nye musikklæreren på Lincoln High. Han er fersk i gamet. Har ikke undervist før, og blir lettere sjokkert når han oppdager at hans nye kollega har en gønner i stresskofferten sin. Den nye kollegaen himler tilsvarende megetsigende med øynene når han får vite at Norris verken kan boksing, karate, judo eller noen andre selvforsvarsteknikker. Han varer ikke lenge, ser man at han tenker, og tar vel forsåvidt ikke helt feil heller.

For det er knallharde forhold på Lincoln High. Det er metalldetektorer og uniformerte vakter, men det hjelper ikke så mye. Når Norris finner sin første klasse finner han også en håndfull med elever som ikke har noe der å gjøre. Unntaket er lederen deres, Stegman, som egentlig kan spille piano som en helt, men er mer opptatt av å selge dop og skremme folk. De er kledd som pønkere, har en utagerende adferd, og de havner umiddelbart i klinsj med Norris. En klinsj som selvfølgelig skal eskalere etterhvert som filmen trasker i vei mot sitt klimaks.

Nå må dere ikke tro at dette er en sånn film der den nye læreren kommer inn med nye tanker, utradisjonelle ideer, og med dedikert innsats vinner de tøffe men nederlagsdømte elevene over på sin side til slutt og utdanner dem til gode samfunnsborgere. Nope, dette er ikke en slik film. Dette er en sånn film der den nye læreren faen ikke vil ta noe dritt fra en jyplete tenåring, og prøver alle metoder for å sette ham på plass. Når trusler, hærverk eller hardt mot hardt ikke funker får man heller ta i bruk kappsag. Dette er altså en film som kan fungere som terapi, men neppe som inspirasjon, for slitne ungdomsskolelærere.

class2
Iversen, nå håper jeg du har øvd på sju-gangen slik det sto i lekseboka at du skulle? Sju ganger åtte er…?

Dette er selvfølgelig søppel. En skikkelig skitten B-film, men jeg elsker den. Den løftes over den gemene hop av søplete filmer av et knippe karismatiske og/eller dyktige skuespillere. Perry King er fin i hovedrollen, han prøvespilte forresten for rollen som Han Solo i sin tid, uten hell, men har uansett hatt en lang karriere i skyggene også etter dette. Malcolm Roddy McDowell er hans resignerte kollega som til slutt bryter sammen og prøver nye ekstreme metoder i klasserommet. Han har spilt i mye rart, men gjør stort sett en god jobb. Så også her. Timothy Van Patten er god som all american asshole-kid, er det forresten noen som husker ham i den fantastiske ninja-TV-serien der han spilte mot Lee Van Cleef? Var det The Master den het? Van Patten ble forøvrig regissør når han ble stor, og har utmerket seg som regissør av episoder av flere av HBO’s beste serier. Michael Fox er også med, før han la til seg den jålete J’en, og gjør også en fin figur. Så klart.

Denne filmen er i grunnen akkurat slik jeg liker søppelfilmene mine. Smarte nok til at de kan fungere på flere plan. Som tidsbilde. Som sosial kommentar. Som et innlegg i samfunnsdebatten. Men også smarte nok til at de ikke lar noe budskap komme i veien for blodsprut, nakenhet og underholdningsverdi.

Class of 1984 er sikkert ikke for alle, men jeg anbefaler den. Jammen gjør jeg det!

 

Hummer og kanari

Djevelen og det djupe blå hav

see no evil photo
Photo by allyaubry

Denne veka vart det klart at Bremanger kommune ikkje vil høyre meir snakk om kommunesamanslåing. Ikkje eit ord. Dei vil ikkje høyre, dei vil ikkje sjå, og dei vil ikkje snakke meir om saka. Omtrent som dei tre velkjende apekattane, veit du. Dei tre der ein held seg for munnen, ein for augo, og den siste held seg for øyra. Der har du Bremanger kommune. No more monkey business. Fleirtalet såg ikkje at det var nokon fordel for Bremanger å gå vidare med å greie ut alternativet, seier Audun Åge Røys (H) som er ordførar i Bremanger til NRK Sogn og Fjordane, men sjølv var han del av mindretalet som framleis ville greie ut alternativ til å stå åleine.

Bremanger, eller i alle fall dei frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti som representerer Bremanger i kommunestyret, har altså gjort kommunen til fylkets svar på Prinsesse Vil Ikke, og det gjer dei sannsynlegvis heilt rett i. Kommunens eiga utgreiing, samt PWCs rapport om kommunesamanslåing gir eit godt grunnlag for å seie at Bremanger ikkje har noko å tene på å slå seg saman med Flora og Vågsøy. Det er heller ikkje noko som tyder på at det er eit stort ønske blant innbyggarane om å få bli ein del av det sagnomsuste kystalternativet. Å gå vidare med samtaler om ei intensjonsavtale ville berre vere spel for galleriet. Då er det like greitt å sette foten ned, og seie nei.

Dette får ikkje direkte konsekvensar for folkeavstemminga vi skal ha i Flora kommune i april. Det er vedtatt at vi skal stemme over tre alternativ, der det eine vil vere kystalternativet. Bremangers nei forandrar ikkje noko på det. Men der det nok var forventa, eller i det minste ønska, at det skulle ligge føre ei intensjonsavtale ein kunne stemme over, er det no eit spørsmål om ein skal stemme på eit kystalternativ som baserer seg på at vi koloniserer Bremanger med stortingets velsigning. Nokon ser på seg sjølv som koloniherrar. Andre vil tenke tilbake på korleis Hitler og Stalin delte Polen mellom seg, berre for å ende opp som bitre motstandarar få år etter, og seie nei. Bremangers nei gjer kystalternativet mindre sannsynleg, og godt er det, spør du meg. Bremanger og Vågsøy er blant dei kommunane i fylket som slit mest med å halde på folketalet. Det går berre ein veg, og det er nedover. Eg har vanskeleg for å sjå at dette vil snu med det første, uansett kva for slags kommunekonstellasjonar vi ender opp med etter kvart. Eg har ikkje noko tru på at kystalternativet vil vere ei god løysing for Flora, så takk for den Bremanger.

Eg har lyst til å gjere som apekattane frå Bremanger. Eg er lei av heile kommunereforma. Eg vil ikkje høyre, sjå, eller snakke noko meir om det. Det er nesten like usexy som pensjonssparing eller fylkesstyret i Sogn og Fjordane Høgre. Vi veit alle korleis dette endar. Engelskmennene har eit uttrykk som passar her «Don’t get caught between the devil and the deep blue sea». Det er viktig å unngå å hamne i ei situasjon der ein må velje mellom å brenne i helvete hos djevelen, eller å drukne i det djupe blå hav. Men der vi har hamna. Vi må velje mellom Førdedjevelen i aust, eller å stå åleine mot havets lunefulle bølger. Som dei sta og irriterande etterkommarane av sildefiskande lykkejegerar florafolket er, kjem dei til å velje å stå åleine. Det har vi visst heile tida. Alt har vore eit spel for Kommunaldepartementet. Den politikar som kan overtale florafolket til noko som helst er enno ikkje fødd. Hadde Jesus verka på desse kantar, og freista å mette 5000 med fem brød og to fiskar, hadde florafolket klaga på at fisken ikkje var fersk nok, at brødet kom frå Naustdal dampbakeri, og korfor i helvete får vi ikkje majones til? Har Førde tatt den?

Vi burde sagt nei frå starten av. Hei-hei Staten, kunne vi sagt. Vi veit korleis dette kjem til å gå, og vi gidd ikkje kaste bort tid på dette. Vil du ha kommunereform får du lage han sjølv. Vi har viktigare ting å gjere. Så kunne vi slengt på røret og tatt langhelg. Med alle pengane vi hadde spart på dette kunne vi reist på Carolas Buaspa i Bremanger alle saman, og i det minste fått noko ut av det.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Amerikaniseringen av Emily og hemmelige soldater i Benghazi

emily-posterJeg hadde ikke en gang hørt om The Americanization of Emily før inntil helt nylig, og det er sikkert noe jeg har til felles med de fleste. Av en eller annen grunn har den ikke blitt stående igjen som en bauta i filmhistorien. Synd, for den er solid. Ja, jeg tror vel faktisk jeg vil strekke meg til å si at den er strålende.

I hovedrollene finner vi James Garner, som hadde dette som sin favoritt av alle de filmene han selv var involvert i, samt Julie Andrews, som heldigvis ikke synger en eneste strofe. Garner spiller rollen som Charles Madison. Han er en såkalt “Dog robber” for en admiral i den amerikanske marinen. Det vil si at han er admiralens personlige ordnefiksetriksemann. En slags blanding av personlig trener og festarrangør. Det er hans oppgave å sørge for at biffen er mør, at kvinnene har rett hårfarge og at de sier ja når det trengs. Gjennom bestikkelser, sjarm og dyktighet sørger Madison for at hans admiral alltid har det beste av det beste. Vi møter ham i det admiralen og hans stab ankommer London, kort tid før “ballongen skal sendes opp”, altså i forkant av D-dagen.

Julie Andrews er sjåfør i motorpoolen som staben benytter seg av, og i hvert fall i starten er hun immun mot Madisons sjarm. Dette skal naturligvis endre seg i løpet av historiens gang.

Kjærlighetshistorien er imidlertid det minst interessante her. Det som får filmen til å føles så deilig frisk og fin er det faktum at Madison er intet mindre enn en feiging. Ikke bare en slik feiging som du og jeg, han har gjort feigheten til en gjennomført livsfilosofi. Han har forsøkt krigen, og funnet ut at det ikke er for ham. Han forakter glorifiseringen av krig. Hater heltedyrkelsen, særlig av dem som har falt i krigen. Kanskje er han mer pasifist enn egentlig feig, for han forteller mer enn gjerne om sitt syn på krig, selv når det oppleves ubehagelig for de som hører på. Som Julie Andrews karakter, som har mistet alle menn hun har vært glad i til krigen. Madison har avslørt farsen, og forteller det villig til alle som vil høre på. Han står for det han mener, ingen tvil om det. Og han gjør alt som må til for å holde seg selv unna fronten.

Nå skal jeg ikke røpe mer av handlingen enn at denne feigingen, eller eventuelt pasifisten, begge deler kanskje, faktisk ender opp som den første soldaten på Omaha Beach under invasjonen. Hvordan han havner der, og ikke minst hva som skjer etterpå, er stor satire, der militæret blir avkledd og latterliggjort, om ikke for all verden, men i hvert fall for oss som ser filmen.

Spørsmålet er om det i det hele tatt hadde vært mulig å lage denne filmen i dag. Jeg kan forestille meg ramaskriket. Tenk å gi de som falt i kampen mot fascismen en slik behandling. Den store generasjonen som nedkjempet nazi-Tyskland nesten på egen hånd latterliggjort? Det hadde blitt rabalder, det er i hvert fall sikkert.

Rabalder blir det ikke av Michael Bays nye film. 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi er et makkverk slik bare Bay kan lage dem. Kontrasten til The Americanization of Emily kunne nesten ikke vært større. Det eneste de har felles er forakten for sjefene og byråkratene på toppen.

last ned

13 Hours hevder å fortelle den sanne historien om hva som skjedde i Banghazi den fatale kvelden og natten der ambassadør Chris Stevens mistet livet i et angrep på to forskjellige amerikanske utposter i Libya i 2012. Tre andre amerikanere mistet også livet i angrepene, og ti stykker ble skadd. Hvor mange svinepelser fra den andre siden som måtte bøte med livet står det ikke noe om på Wikipedia, men skal man dømme etter filmen, er det snakk om et betydelig antall.

Noe som forsåvidt bare var til pass for dem altså.

Hovedproblemet med filmen er at alle hovedpersonene, de hemmelige soldatene, er maskuline skjeggprydete muskelbunter som det er umulig å skille fra hverandre. Enn si bygge seg opp noe forhold til. De er påfallende glade i barn og familie. Leser Joseph Campbell, og ser på Tropic Thunder. I know who I am. I’m the dude playin’ the dude, disguised as another dude! Jeg håper jo at det er en slags ironi i disse valgene, men sannelig om jeg vet. Uansett, man gir i grunnen blaffen i hvordan det går med disse folkene. De er pappfigurer. De får superheltene i The Avengers til å fremstå som deltagere i en remake av Ordinary People.

Det andre problemet er fienden, som man strengt tatt knapt vet hvem er. I Benghazi er det umulig å se forskjell på venn og fiende. Filmen minner meg i grunnen en del om John Carpenters klassiske Assault og Precinct 13, bortsett fra at man der i hvert fall hadde noen å heie på, og dessuten faktisk skjønte hvorfor skurkene gikk til angrep på politistasjonen. i 13 Hours, som bare varer i 2 timer og 24 minutter, men det føles som 13 timer, sitter man og ser på folk man ikke bryr seg om, skyte på folk man ikke vet hvem er. Det sier seg selv at det ikke blir bra.

Ellers er det klassisk Michael Bay da, med stilisert videospillvold, skytevåpenfetsisjisme og ubehjelpelig dialog. Selv ikke Optimus Prime kunne reddet denne filmen.

Noe som er synd, for hendelsene i Benghazi hadde fortjent en bedre film enn dette.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #23

image

– Hvilken by som er den aller morsomste? Prahahahaha!

Bok og Film

Hjorthen ser film: When I Saw You

when-i-saw-you-02

Jeg så at Folkemusikkfestivalen i Førde har valgt “På flukt” som tema i år, og når jeg leste det tenkte jeg at det hadde vært et kult tema også for Filmklubben å gjøre noe på. Ikke minst fordi det er så tidsaktuelt. Så jeg begynte å tenke på filmer som kunne passet til det temaet, og kikke litt rundt etter ting jeg ikke har sett, eller kjente til fra før. En av de jeg kom over var When I Saw You, av den palestinske regissøren Annemarie Jacir.

Det viste seg å være en veldig fin liten film.

Tarek på elleve år er filmens hovedperson. Vi er tilbake i 1967. Seksdagerskrigen har har drevet ham og moren avgårde til en litt stusselig flyktningeleir i Jordan. Far er savnet, vi vet ikke hvor han befinner seg, men vi vet at Tarek savner ham. Hver lastebil med påfyll av flyktninger som ankommer leiren blir møtt med håp og forventning. Og påfølgende skuffelse når det viser seg at faren ikke er med denne gangen heller.

Filmen er ganske konsekvent filmet fra Tareks synspunkt. Han er en smart gutt. Har et naturlig talent for tall og matematikk. Er frihetselskende og sta. I flyktningeleiren finner han seg ikke til rette. Til tross for sitt åpenbare intellekt, som får ham til å virke smartere enn alle andre vi møter, har han ikke lært å lese ennå. På skolen får hans evne til å ikke holde kjeft når læreren sier noe galt ham i trøbbel, og han blir kastet ut derfra. Uten skolen å gå til kjeder han seg i leiren. Krangler med moren. Prøver å få kontakt med ei av jentene på skolen, med lite hell. Lengter hjem til huset og hagen som de har flyktet fra. Er ikke i stand til å ta innover seg at det ikke lenger finnes noe hjem han kan vende tilbake til. En dag gidder han ikke mer. Han pakker sekken sin, og begir seg i vei ut på veien. Han skal hjem.

På veien støter han på en gruppe Fedayeen, under ledelse av marxisten Abu Akrbar. Frihetskjempere som trener for å kunne ta opp kampen. For å reise hjem igjen. Tarek får være hos dem, de lar seg sjarmere av den lille gutten, og han av dem. Noen vil sikkert kritisere Jacir for å gi et alt for lyst og positivt bilde av disse geriljasoldatene in spe, terrorister som noen sikkert vil kalle dem, men husk at vi ser dem gjennom Tareks uskyldige øyne. For ham er det en lek, når de poserer villig for fotografen i krigsmundur, når de skyter på blink, eller trener på nærkamp.

Det er en styrke ved filmen at den aldri gir plass for håpløsheten. Vold, blod og død holdes på en armlengdes avstand, det er der, men aldri i forgrunnen. Filmen er politisk, så klart er den det med dette temaet, men den vifter ikke med noen flagg. Den hamrer ikke inn poeng med hammer. Det er et varmt og fint portrett av et barn som holder fast ved frihetstrang og livsglede i en vanskelig situasjon.

Det er forsåvidt en bagatell av en film. Ikke noe stort episk drama. Men jeg liker den godt. Ikke minst er dette skuespilleren som spiller Tareks fortjeneste. Han har et ansikt som kameraet elsker. Moren hans er også en fin karakter som gir filmen noe ekstra. Når hun får vite at Tarek befinner seg hos Feyadeen drar hun for å hente ham tilbake, men ender opp med å bli værende hos geriljasoldatene. I hvert fall for en stund.

Flotte bilder, godt skuespill, det er i det hele tatt en veldig fin film dette.

%d bloggers like this: