web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #1 – Watkins Family Hour

Det var så gøy å lage julekalender at jeg har lyst til å fortsette litt til. Så dermed lanserer vi den nye spalten her på bloggen, Hjorthens semi-daglige musikkpille. Dette heter den bare fordi Undre forlengst har kuppa navnet Musikk mens vi puster. Og vi sparker i gang denne nye semi-daglige spalten med denne gjengen her:

watkins1

Watkins Family Hour er navnet. Nærmere bestemt søskenparet Sara og Sean Watkins, tidligere medlemmer i kritikerroste Nickel Creek, som ikke må forveksles med Nickelback. Dama i midten er den ikke helt ukjente Fiona Apple.

Watkins Family Hour er navnet på en fast greie de to søsknene har hatt i hjembyen et tiårs tid nå. Med et knippe andre musikere har de hatt månedlige konserter på Largo i Los Angeles, og det er dette som nå har blitt til en debutplate i år. Den kom i sommer, og består bare av coverlåter. Selv om den ikke fikk være med i julekalenderen er det en veldig koselig og fin plate. Og Fiona Apple er med, og virker som om hun koser seg veldig på den gamle Skeeter Davis-låta Where I Ought To Be, som jo er et stykke unna det hun vanligvis driver med.

Av andre spelukanter her er vel Greg Leisz og Benmont Tench de mest kjente. Låtutvalget er nennsomt plukket fra folk som Roger Miller, Bob Dylan, Lindsay Buckingham, og ikke minst gjør de jo en fin versjon av Robert Earl Keens Felling Good Again. Det finnes drøssevis av sanger om å ha det fælt, men ikke så mange om å ha det bra igjen. Dette er en av de fineste. Sjekk selv:

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth: Dad Joke-edition

facepalm photo
Photo by Brandon Grasley

Hagbarth snakker med Flopsy om et eller annet PS4-spill.

– Det er et skikkelig kult spill. Du kan være Han Solo, du kan til og med være Leia!

Da løper jeg opp trappen bare for å levere følgende Dad Joke:

– Hagbarth, visste du at du kan være Leia i GTA V også?

– Ehhh…Nei, det kan du vel ikke?

– Joda. Hvis du spiller det veldig mye blir du SKIKKELIG Leia det.

– …

– Jeg kom opp bare for å si det.

Bare gå ned igjen.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 23 – Servant of Love

Vi nærmer oss slutten på denne julekalenderen. I den nest siste luka finner vi denne dama.

griffin

At Patty Griffins Servant of Love skulle plassere seg inn så høyt på denne lista er i hvert fall en overraskelse for meg. Det var ikke planen når jeg åpnet den første luka den første desember. Da hadde jeg et lite knippe plater som jeg visste jeg ville ha på toppen av lista, og så hadde jeg et litt større knippe med plater som jeg likte godt, men som ikke helt var bra nok til å være øverst på noe som helst. Og så hadde jeg noen få åpne luker der jeg rett og slett måtte lytte meg litt opp på ting som hadde gått meg hus forbi tidligere i året.

Servant of Love var en av disse platene.

Jeg har aldri hørt på Patty Griffin før, må jeg tilstå. Jeg har selvfølgelig visst om henne, men har avfeid henne som en av mange flinke men ikke veldig interessante countrydamer der ute. Men Servant of love dukket opp her og der på årslister rundt omkring. Jeg satte den på, og det ble fort klart at det var en het kandidat for en av de åpne plassene i kalenderen.

Og hver gang jeg har tenkt at nå, nå skal jeg putte den i kalenderen, så har jeg satt den på for å spille den mens jeg skriver. Og hver jævla gang har åpnings og tittelsporet nærmest umiddelbart overbevist meg om at denne plata er alt for god for en så lav plassering. Sånn har jeg holdt på, og nå har vi altså kommet helt til 23 desember. Patty Griffins Servant of Love er årets nest beste plate.

Nå har vi kommet til det punktet i julekalenderen der vi skal si hvem dette ligner på, men det gidder vi fankern ikke i dag. I stedet sier vi at Servant of Love er en sånn plate som ber  Kacey Musgraves om å gå og sette seg ned og være stille mens de voksne snakker. Er det en countryplate? Americana? Sikkert, men den balanserer på sjangergrensene. Her er det noir-blues, jazz og rock’n roll. En fin og ganske nedstrippet produksjon. Bandet spiller med stor autoritet, når de slipper til, men det er like fint når de holder seg i bakgrunnen og overlater lydbildet til Griffins uttrykksfulle stemme, og hennes akustiske gitar.

Det er en plate som trenger noen gjennomhøringer før den virkelig sitter, men når den sitter, sitter den som ei kule. En plate du ikke blir ferdig med sånn helt med en gang. Kan ikke anbefales nok!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 22 – Perpetual Motion People

Denne plata kom fra intet og tok meg med storm i år. Vel, intet og intet, mer informerte og oppegående folk enn meg har vel kjent til fyren en stund. For meg var han imidlertid et ubeskrevet blad. Hvem da? Mannen bak Perpetual Motion People vel. Sånn ser han ut.

furman

Så i år har vi altså en liste befolket med folk med hipsterskjegg. Folk som alltid går med poncho. Følsomme menn med følsomme stemmer, og nå altså en fyr med kjole og rød lebestift. Aldri noen sinne har det forekommet at en årsbesteliste har inneholdt så mange folk som man har lyst til å gi en på tygga bare ved å se på dem. Er dette en god ting, eller er det en dårlig ting? Det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de lager jo fantastisk musikk. Jævlane! Damer trekker de sikkert også. Forbanna girlymen! Jeg kaster gitaren på sjøen og flytter til Thailand, der kvinnene fortsatt vet å sette pris på ekte menn. Helvete!

Nåvel. Mannen i den lille sorte der heter Ezra Furman. Han blir tredve år neste år. Han kommer fra Chicago. Han er visst gender-fluid sier Wikipedia, hvilket vel betyr at han snakker kjønn flytende? Han er en skikkelig rock’n roll-jøde. Religiøs, å jada. En outsider. Bifil og deprimert. Og villig til å snakke, eller i hvert fall synge, om alt sammen. Perpetual Motion People er hans andre plate med bandet The Boy-Friends. Jeg kan ikke si dere noe som helst om den første, men denne plata er en energibombe av hittil uante dimensjoner. Jeg har ikke blitt så gira på en plate siden Eivind Ratiti Løberg.

Hvordan skal vi beskrive dette da? Det høres litt ut som Ezra Furman and the E-Punk Band? Kan Violent Femmes være en markør? Nei, vi gidder ikke kjøre namedroppingøvelsen her. Det er uansett en energisk og ektefølt miks av en hel masse kule ting som du egentlig har hørt før, men som her låter usedvanlig friskt og fint. Furman skriver skarpe og selvreflekterende tekster, men det tar det litt tid før du egentlig får med deg, for du er alt for opptatt av å danse med. Eller i det minste nynne da. Vi som ikke er girlymen nøyer oss jo som regel med å nikke forsiktig med hodet og nynne med.

Det jeg liker aller best med plata er imidlertid hvordan den omfavner outsider-statusen som Furman naturlig nok inntar. We can’t fit in so we head for the fringes synger han på Lousy Connection. I en musikkverden der alt er strømlinjeformet og radiovennlig er Ezra Furman et glimt av hvordan det en gang var. Den gangen rock’n roll var veien ut for en stakkars tenåring som ikke føler seg hjemme noe sted. I dag er ikke rocken noe alternativ. Iggy Pop ville vel aldri begynt med musikk i dag? Og Ezra Furman inntar outsiderrollen med autoritet. Han ber ikke om unnskyldning for noe. Han hopper og spretter i alle retninger og ber om å bli sett for den han er.

Helt til han avslutter med hymnen One Day I Will Sin No More. Uten hint av ironi. Jeg håper den dagen er langt unna.

%d bloggers like this: