web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #3 Heiskell

Hvis du var en av dem som gikk glipp av The Judybats på nittitallet er du tilgitt. Jeg fikk dem ikke med meg jeg heller, men de hadde en liten storhetstid på collegeradio borte i statene. Vokalisten deres ser slik ut:

heiskell-lick

The Judybats holdt det gående fra ca 86 til år 00, før de kastet inn årene. Vokalisten Jeff Heiskell gikk solo, ga ut to plater, men så var det slutt. Jeg har slutta med musikk, sa han. Gidder ikke mer. Han begynte å jobbe i detaljhandelen i stedet. Sånn kan det gå. Men så hadde han en tre-fire sanger liggende som skulle være begynnelsen på tredjeplata. Og han liker ikke å ha halvferdige ting liggende og slenge. Så i 2015 gjorde han den ferdig.

“I don’t know why I’m doing it. There’s no money in it. That’s why I started on it three or four years ago and quit. I just said, ?I’m done.’ But I can’t leave anything unfinished. I have to finish things that I start.”

Sånn ble det altså. Arriving heter plata, og den låter i grunnen ganske fint, selv om den vel høres ut som noe som er fanga akkurat i overgangen mellom åtti og nittitallet, og aldri kom seg videre. For mange kan det kanskje være en fin ting? Jeg koser meg i hvert fall med Faded Letters, og liker det hele godt.

Dette er såpass obskurt at det knapt finnes noe av den godeste Heiskell, som han kaller seg, på YouTube. Men albumet ligger i hvert fall ute på Spotify. Sjekk det ut hvis du gidder.

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #2: Donnie Fritts

Å nei. Enda en gammal mann med foten i grava som har blitt “oppdaga” av en eller annen  ung hipster, og dermed må de gi ut plate med nedstrippa lydbilde med triste og/eller kloke sanger om livets uendelige melankoli?

fritts

Tja. Kanskje? Men det kan jo være fint likevel. For de som ikke kjenner ham igjen uten et keyboard foran seg, mannen til venstre der er Funky Donnie Fritts. Muscle Shoals fra starten av. Sessionmusiker i 250 millioner år. Kris Kristoffersons faste tangentmann siden det vandret dinosaurer på jorden. Han skrev The Oldest Baby In the World sammen med John Prine. Han spilte i filmer som Bring Me the Head of Alfredo Garcia og Pat Garret and Billy The Kid. Han er en legende bare de færreste har hørt om. Han er 71 år gammel, og kom ut med ny plate i år. Oh Goodness heter den.

Mannen til høyre der er John Paul White. Han er det vel ingen som har hørt om, men han har visst vunnet noe Grammys og greier som medlem i Civil Wars. Han slang innom huset til Fritts en kveld, for å sjekke om det var stemning for å lage en plate, og Donnie spilte noen sanger på wurlitzeren sin. Vet du hva, sa John Paul. Hvis vi skal lage denne plata så gjør vi det sånn. Du synger og spiller på wurlitzer-pianoet, og så bygger vi rundt det!

Og det gjorde de faen meg.

Donnie Fritts har ikke gjort så veldig mye på egenhånd. Jeg tror dette er hans fjerde plate. Kanskje den femte, jeg gidder ikke sjekke, men han ville ikke gjøre noe funky shit denne gangen. Han ville gjøre sanger han virkelig elsker, og sanger han ikke hadde fått spilt inn tidligere. Og resultatet er slettes ikke verst. Det gjør absolutt ingen ting at det slenger noen venner innom og hjelper til her og der. Jason Isbell og Amanda Shires. John Prine. Spooner Oldham, Brittany Howard, Dylan LeBlanc. Og mange mange flere. Men de gjør ikke så mye av seg. Det er Pommes Frites…sorry jeg måtte bare…jeg mener Donnie Fritts som er i sentrum hele veien.

Neida, særlig funky er det ikke, men fint er det. Høydepunktet kommer imidlertid allerede som første spor. Her kan dere se og høre selv:

Hummer og kanari

Hjorthens semi-daglige musikkpille #1 – Watkins Family Hour

Det var så gøy å lage julekalender at jeg har lyst til å fortsette litt til. Så dermed lanserer vi den nye spalten her på bloggen, Hjorthens semi-daglige musikkpille. Dette heter den bare fordi Undre forlengst har kuppa navnet Musikk mens vi puster. Og vi sparker i gang denne nye semi-daglige spalten med denne gjengen her:

watkins1

Watkins Family Hour er navnet. Nærmere bestemt søskenparet Sara og Sean Watkins, tidligere medlemmer i kritikerroste Nickel Creek, som ikke må forveksles med Nickelback. Dama i midten er den ikke helt ukjente Fiona Apple.

Watkins Family Hour er navnet på en fast greie de to søsknene har hatt i hjembyen et tiårs tid nå. Med et knippe andre musikere har de hatt månedlige konserter på Largo i Los Angeles, og det er dette som nå har blitt til en debutplate i år. Den kom i sommer, og består bare av coverlåter. Selv om den ikke fikk være med i julekalenderen er det en veldig koselig og fin plate. Og Fiona Apple er med, og virker som om hun koser seg veldig på den gamle Skeeter Davis-låta Where I Ought To Be, som jo er et stykke unna det hun vanligvis driver med.

Av andre spelukanter her er vel Greg Leisz og Benmont Tench de mest kjente. Låtutvalget er nennsomt plukket fra folk som Roger Miller, Bob Dylan, Lindsay Buckingham, og ikke minst gjør de jo en fin versjon av Robert Earl Keens Felling Good Again. Det finnes drøssevis av sanger om å ha det fælt, men ikke så mange om å ha det bra igjen. Dette er en av de fineste. Sjekk selv:

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth: Dad Joke-edition

facepalm photo
Photo by Brandon Grasley

Hagbarth snakker med Flopsy om et eller annet PS4-spill.

– Det er et skikkelig kult spill. Du kan være Han Solo, du kan til og med være Leia!

Da løper jeg opp trappen bare for å levere følgende Dad Joke:

– Hagbarth, visste du at du kan være Leia i GTA V også?

– Ehhh…Nei, det kan du vel ikke?

– Joda. Hvis du spiller det veldig mye blir du SKIKKELIG Leia det.

– …

– Jeg kom opp bare for å si det.

Bare gå ned igjen.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 24 – Complicated Game

Da er vi endelig i mål. Siste jule i lukekalenderen. Den hardeste pakken. Den dårligst skjulte hemmeligheten i desember. Årets beste plate er levert av en sur og gretten fyr fra Texas.

mcm

Sånn i slutten av november sa jeg et eller annet sted at årets beste plate var James McMurtrys Complicated Game, så var det tomt på andre, tredje og fjerdeplassen. Resten av årets plater fikk konkurrere om plassene fra fem og nedover. Jeg tar selvkritikk på den. Etter å ha jobbet med denne julekalenderen i 24 dager er det flere plater som har nærmet seg. Griffins Servant of Love er ikke langt bak. Men McMurtry holder stand. Complicated Game er en maktedemonstrasjon.

Det er sju år siden sist han ga ut plate. I følge ham selv er dette fordi plater ikke er det de en gang var. Før spilte man inn en plate, og dro ut på veien for å promotere den. Nå spiller man live hele tiden, og gir ut en plate bare når man trenger noe nytt materiale sånn at folk skal fortsette å komme. McMurtrys solide backkatalog har holdt ham på veien i sju år, men nå var det altså på tide å friske opp spillelista litt.

Etter alt å dømme går det rundt for McMurtry økonomisk, men steinrik blir han ikke. Å ta seg fri fra turnelivet for å spille inn en ny plate var det ikke rom for, så dette er en plate som er laget på sparebluss. C.C.Adcock ble hyret inn som produsent. Plata er spilt inn i New Orleans, der McMurtry stakk innom for å gjøre sine ting når han klarte å plotte inn noen fridager i programmet. Så styrte Adcock på mer eller mindre på egen hånd. Han trakk inn Heartbreaker Benmont Tench på tangenter. Allman-brutter Derek Trucks dukker opp med litt slidegitar. Banjomann Danny Barnes stakk innom, og en hel haug med andre New Orleans-musikere, inkludert sønnen til Aaron Neville, Ivan, som bidro med moog bass og vokal. Det mest revolusjonerende er kanskje likevel at Adcock henta inn en sangpedagog fra Long Island som lærte McMurtry noen triks. Og det høres. Han blir jo aldri noen Van Morrison, McMurtry, men her synger han bedre enn han har gjort noen gang før. Produksjonen låter bedre enn på lang tid også, dette er McMurtrys beste plate hittil.

Men det som løfter Complicated Game opp på årstoppen er ikke den smakfulle produksjonen, eller hovedpersonens vokalprestasjoner. Det er selvfølgelig tekstene. Her er McMurtry i en klasse for seg i dag. Det er noveller med komp. Fortellinger fra et arbeiderklasse-amerika som du skal leite lenge for å finne sidestykke til i dag. Sangene, tekstene, er befolket med mennesker som føles ekte. Folk som sliter, men kjemper på likevel. Og McMurtry har en egen evne til å skrive låter fra et perspektiv han ikke nødvendigvis deler. Som Carlisle’s Haul, der fiskere driver tjuvfiske for å få det til å gå rundt. McMurtry selv skjønner jo at fisket må reguleres av hensyn til bestanden, men har innsikt nok til å forstå at han kanskje hadde sett annerledes på det om fiske var det han levde av. Carlisle’s Haul er et av de mange høydepunktene forøvrig. Om livet på kanten. Hvordan det bare så vidt går rundt.

It’s hard not to cry and cuss
This old world is just bigger than us
And all we got is pride and trust in our kind

Staring down that long steep slope
We gather round and we hold out hope
‘Cause at the end of the rope there’s a little more rope
Most times

Det er skrevet drøssevis av anmeldelser av Complicated Game nå, og den har dukket opp på mange årslister. Svært mange som skriver om den må påpeke at McMurtry er undervurdert og en skjult perle. Han har sikkert vært det, men jeg tror faktisk Complicated Game har endret på det. Han blir aldri allemannseie denne karen, men jeg håper og tror at denne plata har åpnet dører. Gjort ham kjent også utenfor de smale kretsene som har satt ham høyt siden han debuterte med Too Long In The Wasteland en gang på åttitallet. Har du ikke hørt ham før, gi ham en sjanse du også. Kanskje vi slipper å vente sju år på neste plate?

Jeg håper det, men McMurtry selv synes i grunnen den der sangskrivegreia er litt slitsom, og vil nok helst bare slippe. Det blir nok lenge til neste gang uansett. Heldigvis er Complicated Game så bra at vi kan plukke den frem igjen i årevis uten at den blir utdatert. Kvalitet hele veien!

Og da endte vi opp med denne lista over årets 24 beste plater:

1: James McMurtry – Complicated Game
2: Patty Griffin: Servant of Love
3: Ezra Furman: Perpetual Motion People

4: Andrew Combs: All These Dreams
5: Josh Ritter: Sermon on the Rocks
6: Grimes: Art Angels

7: Brandi Carlile: The Firewatcher’s Daughter
8: Joe Ely: Panhandle Rambler
9: Jason Isbell: Something More Than Free

10: Torres – Sprinter
11: Tom Russell – The Rose of Roscrae
12: Natalie Prass – Natalie Prass

13: Dave Rawlings Machine – Nashville Obsolete
14: Chris Stapleton – Traveller
15: Aaron Lee Tajsan – In the Blazes

16: The Waterboys – Modern Blues
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv

19: Dawes – All Your Favorite Bands
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
21: Kacey Musgraves – Pageant Material

22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
23: Great Peacock – Making Ghosts
24: Don Henley – Cass County

Men nå erre faen meg jul!

%d bloggers like this: