web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 6 – All Your Favorite Bands

Vi er klare for luke seks i årets julekalenderen, og denne gangen har vi kommet til en plate som mange kanskje ville hatt høyere opp på lista over årets beste plater, men sånn blir det altså ikke. På plass 19 over årets beste plater finner vi disse suspekte elementene.

dawes

Dawes er bandet, og med årets plate, All Your Favorite Bands, har de fått noe som nesten ligner på et gjennombrudd. Det er ikke noe å si på det. Tittelsporet på plata er en av årets aller fineste sanger, og resten holder bra høyt nivå det også.

Gutta holder til i Los Angeles, og det er en ytterst kompetent gjeng dette her. De spiller musikk som høres ut som om den kommer rett fra Laurel Canyon, slik musikk fra Laurel Canyon hørtes ut i noen fine år fra midten av sekstitallet og frem til nittennoenogsytti. Tenk Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash, Chris Hillman, Roger McGuinn, J. D. Souther og mange fler.  Av en eller annen grunn er det ingen som nevner Zappa når man skal snakke om musikk og Laurel Canyon, men han hadde nå en hytte der. Nåvel. Akk ja. Hurra meg rundt!

Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars, But I hate them worse than lepers kunne vi lagt til, for det sang Neil Young en gang, men dette er jo musikk som det er vanskelig å mislike. Enn si hate. Det er melodiøst og vakkert. Sommer, sol og et ørlite snev av melankoli.

Men til tross for alle godord som har blitt denne plata til del, klarer jeg ikke helt å gi meg hen. Med unntak av tittelsporet er det ingenting her jeg klarer å elske. Alt er så blankt og finpusset. Det låter så fint, men akk så lett. Det er ingenting som stikker seg ut. Alt låter likt, og det er vanskelig å skille den ene låta fra den andre. En fin plate på alle måter, men altså et godt stykke unna topp ti.

Etter min mening da, men du bør selvfølgelig gi den en runde eller to og gjøre deg opp din egen.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 5 – Jura

Da er det på tide med nok en luke i kalenderen. Den femte i rekka. Trodde aldri jeg skulle klare å holde på så lenge, men hittil har det jo gått overraskende greit det her. Det er den femte desember, det betyr at det er den femte luka, og da har vi kommet til årets 20 beste plate. Den er det stort sett denne gjengen her som har stått bak.

Plata heter Jura, men det er altså ikke den nye plata til Dolly Parton om noen skulle tro det. Den er sylfersk, den ble vel sluppet en av de siste dagene i november, og det må innrømmes. Det er mange grunner til at denne er på lista, og alle av dem handler ikke om musikken.

Jeg bør vel si hvem det er bilde av der oppe? Det er Sally Timms, Jon Langford og Rico Bell i forgrunnen. For anledningen kalt Mini-Mekons, siden de mangler noen medlemmer på å være et fulltallig Mekons. Bønnestengelen med caps og gitar som ser så såre fornøyd ut i bakgrunnen der er det onde country og bluegrass-geniet Robbie Fulks. Bildet er tatt i august 2014, under en konsert i Leeds.

Fulks og Mekons turnerte sammen i UK den høsten, og tidligere i år var det noen som kom på den strålende ideen at denne gjengen skulle samles på den lille øya ute i det skotske havgapet som går under navnet Jura. Whisky, sau, stein, jord, og en liten håndfull skotter. Her måtte det vel gå an å få laget en plate?

For noen år siden var undertegnede på ferie i Skottland. På en eller annen måte klarte vi å forville oss ut på en annen øy i havgapet. Riktignok er vel Arran en metropol sammenlignet med Jura, men likevel. Hvor stor forskjell kan det være på skotske øyer? En av kveldene vi var der skulle det være folkemusikk-kveld på den lokale puben. Det var BYOD – Bring Your Own Device – som det heter i min bransje. Ta med det du har for hånden. Gitar, tamburin, fløyte, sekkepipe, kubjelle, tuba, hammondorgel, eller i det minste en stemme å synge med. Møt opp, så tar vi det derfra. Det ble en ypperlig aften i selskap med øyas entusiastiske folkemusikkmiljø. Når jeg hørte om dette prosjektet til Mekons og Fulks ble jeg minnet om denne kvelden, og dermed umiddelbart optimistisk. Dette måtte jeg sjekke ut!

Plata finnes ikke på Spotify. Jeg måtte kjøpe og laste ned skiten, og det er jo en annen grunn til at den kommer opp i julekalenderen. Kred. Et kultband, og en kultartist slår seg sammen for å gjøre noe kult. Gjør det litt utilgjengelig. Let’s face it. De fleste av dere kommer ikke til å betale for å høre denne plata. Jeg kan hylle den for å være det største siden Beatles, og ingen kommer til å arrestere meg. Særinger som meg lever og ånder for ting som er SKIKKELIG bra, men som nesten ingen andre har, og så må vi vise det fram så klart. Sånt får oss til å føle oss bedre, og hevet over dere andre i bøgen. Jada, vi er fæle folk!

Så det er klart. Jura måtte opp på lista her, uansett om den egentlig var bra eller ikke. Heldigvis var den knall!

Nå skal jeg ikke påstå at noen har funnet opp kruttet på nytt i løpet av dette oppholdet på Jura. Det ville være å overdrive. Men det høres ut som om de har hatt det forbasket hyggelig.  Et sted står det at de var der i tre dager. Et annet sted hevder det var en måned. Uansett var det nok ikke tid nok til å smake på hele whiskyutvalget på den lokale puben, men mer enn nok tid til å harve ned elleve sanger som alle sammen kunne vært sunget og spilt på en folkemusikkaften på Arran. Det er musikk med saltvann i årene. Shantys og sjømannsviser. Sally Timms synger et par nydelige sørgesanger. Robbie Fulks tar vokalen og står bak tre av sangene, hvorav Refill, det andre sporet, er det eneste som skiller seg ut her. Ikke fordi det er svakt, men fordi det ikke lukter like sterkt av saltvann og røyka whisky som resten av plata.

Og hvis du fortsatt lurer litt på hvordan dette høres ut. Her er Robbie Fulks egne ord om opplevelsen:

Maybe you’ve heard the long joke with the cowboy and the lesbian at the bar, where the lesbian tells the cowboy in great detail what she does as a lesbian, and then asks the cowboy what he does. He replies uncertainly, “I thought I was a cowboy…” Well, I thought I was a drunk. Then I met the Mekons. Their drunkenness approached the heroic, the hard-to-believe, a drunkenness as sky-reaching as the drifts of snow in nineteenth-century snow disaster stories or green groaning piles of turtles in Dr. Seuss. No day trip was so tight that multiple pub stops, starting about noon, couldn’t be shoehorned in. No night ended without jugs of peaty brown swill upended, and no night ended as it decently should have. There was staggering, backslapping, laughing into tears, bobble-headed nods into unconsciousness, loss of motor function, and out-of-doors vomiting. But that was all me; the Mekons were so at one with liquor that, with a couple notable exceptions, no amount of it changed them.

Neida. Jura er kanskje ikke en banebrytende plate på noe vis, men den er gøyal. Kos fra start til mål. Av alle platene som har dukket opp, og kommer til å dukke opp i denne kalenderen, er dette en av de jeg er mest sikker på kommer til å overleve til langt ut på det nye året i mine spillelister.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 4 – Pageant Material

Vi kårer årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Don Henley la seg inn på 24 plass. Great Peacock på 23, mens Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra tok en sterk 22 plass. I dag åpner vi luke 4, og etter et lite popavstikk i går er det på tide å komme seg på countrysporet igjen. Årets 21 beste plate er det denne dama som har levert:

kacey

Kacey Musgraves slo i gjennom med et brak for et par år siden med plata Same Trailer, Different Park. Godt hjulpet av låter som Silver Lining, som er en så innsmigrende og smart pop-country-låt at folk som ikke liker den umiddelbart bør bekymringsmeldes til psykolog, og ikke minst nydelige Merry Go ‘Round. Sistnevnte en bittersøt låt om småbylivet i USA som John Mellencamp hadde gitt en nyre for. Musgraves utmerket seg også med et liberalt utsyn til både seksualitet og rusmidler, og var på alle måter et friskt pust i countryverdenen.

Årets plate, som egentlig er hennes femte, fortsetter i samme gata. Same Music, Different Cover, kunne vi kanskje sagt om vi var i det hjørnet. Men det er ikke noe galt i det. Det er en lekker pakke, i glanset papir og med dyrt silkebånd pakket rundt i en forseggjort knute. Egentlig er det alt for sukkersøtt, og det går an å beskylde Musgraves for å ha en litt for stor hang til linjer som bare skriker etter en solnedgang og en Facebook-post. You can’t sail if your anchor’s down og den slags svada. Hun balanserer på en tynn linje her og der, men takket være sitt øre for gode melodier og smarte ordspill slipper hun unna med det. Hver gang.

This Town følger opp småbytemaet fra Merry Go ‘Round, og vips røk den andre nyra til Mellencamp. High Time viser at hun fortsatt har et liberalt forhold til hasj, og Cup of Tea heier på både skilsmisse og å pule rundt, om det er det som er din kopp med te da. Biscuits er bare teit, men på en fin måte. Dime Store Cowgirl forsikrer oss om at hun fortsatt er Kacey from the Block. Bare for å nevne noen av høydepunktene her, men det er mange flere av dem.

Late To the Party er et annet høydepunkt. Det er fortsatt mange som ikke har oppdaget Kacey Musgraves sjarme, de kommer sent til festen, men det er fortsatt ikke for sent. Bare kom inn. Det er plass til flere. Bare å slå seg ned. Harru no hasj kanskje?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 3 – Alone in the Universe

Vi har bare åpnet to luker så langt i julekalenderen, men vi ser jo allerede retningen her. Det blir hestepop og kumøkk som slentrer av gårde mot jul. Steelguitar og cowboyhatter. Hjerte, smerte, og tårer i ølen. Jada, det er jo det jeg stort sett hører på, så det er ingen vei utenom, men noen avstikkere må vi prøve å finne plass til. I luke 3 finner vi årets 22 beste plate. Alone in the Universe.

elo

Ja, det er Jeff Lynne på bildet. I år har han pusset støv av det gode gamle Electric Light Orchestra-varemerket, for første gang siden 2001. Riktignok kaller han det nå Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra, men han kan forsåvidt kalle det hva han vil. Dette er uansett ikke et ELO-album. Ingen av de andre som var med i ELO er med. Det er villedende markedsføring. Dette er et Jeff Lynne soloalbum.

Ikke at det gjør noe da. ELO var jo i all hovedsak Jeff Lynne uansett.

Electric Light Orchestra way back when var et band, et prosjekt, som satte seg fore å lage popmusikk med klassiske overtoner. Eller undertoner? Klassisk tilsnitt? De brukte fioliner og celloer og ble i USA gjerne omtalt som The English guys with the big fiddles. Bandet utviklet seg til en enorm hitmaskin, men kritikerne var vel ikke helt overbevist i bandets storhetstid. I hvert fall var det mange som hevet både ett og to øyenbryn når de så en skjeggete Jeff Lynne ved siden av Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Tom Petty i supergruppa The Travelling Wilburys. Vel er Last Train to London og Don’t Bring Me Down storslagen popmusikk, men likevel. Lynne var vel ikke på DET nivået?!?

Men Lynne gjorde seg ikke på noen måte bort i det selskapet, og han ER for all del en popsnekker av dimensjoner. Ingen kan ta fra ham det. Faktum er at klassisk ELO fortsatt låter like friskt i dag. Spørsmålet man stilte seg når nyheten om en ny plate sprakk, var om dagens ELO kunne matche fortiden.

Og det kan de vel strengt tatt ikke, men herregud. Ingenting kan vel egentlig matche fortiden. Men det er godt nok. Faktisk er det mer enn godt nok. Lynne kan fortsatt poppe poppen ut av de aller fleste popmusikere der ute. Kanskje savner vi litt av bravadoen som gjorde ELO så forbasket morsomme før 1980. De klassiske referansene. Dette er mye mer straight pop. Var det Lennon, eller var det McCartney som en gang erklærte at ELO for å være The Sons of The Beatles? Det er fortsatt tydelige ekko fra The Beatles her. Den står seg fint mot mesteparten av det som kom etter 1980. Kanskje er det bare nostalgien som gjør at vi ikke verdsetter den enda høyere? Følelsen av at alt var bedre før? Erkjennelsen av at ingenting lenger kan frembringe den følelsen Discovery ga? In those beautiful days when there was no money, som Lynne synger i singelen When I Was a Boy?

Alone in the Universe er kanskje bare en skygge av gammel storhet, men for en vakker skygge det er. Det har blitt en mye bedre plate enn vi hadde lov til å forvente fra den gamle ringreven Jeff Lynne. Den fortjener absolutt en plass i julekalenderen! Godt levert!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 2 – Making Ghosts

Ja, vi kårer altså årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Vi begynte med Don Henleys Cass County på 24 plass, i luke 1. I dag er det klart for luke 2 og årets 23 beste plate.

greatpeacock-main-stream

Denne gjengen har du kanskje ikke sett før? Eller hørt? Eller hørt om? De kaller seg for Great Peacock, og de debuterte i år med albumet Making Ghosts. Men se på den gjengen her da. Se på godguttene. Er det noen av dem du IKKE får lyst til å banke opp bare ved å se på dem? Jeg anbefaler at du heller henter opp plata på Spotify og hører på dem. Dette er et band som bør høres, ikke sees, og det hjelper ikke at en av gutta ALLTID går med poncho.

Skjønt egentlig, spiller du Making Ghosts et par tre ganger på rad kan det hende du får lyst til å banke dem opp likevel.

Det er Andrew Nelson og Blount Floyd som er bandets frontfigurer og grunnleggere. Nashvillegutter. De spilte begge i et annet band, litt mer i den tyngre delen av musikken. Noe hardtslående gittarbluesbuggirock-greier, ikke akkurat black metal. Men de brøt ut og starta sin egen greie, altså Great Peacock, og ingen skal beskylde det bandet for å være spesielt hardtslående altså. Bare så det er sagt. Great Peacock er popmusikk snekra sammen med country/folk-verktøykasse. Strømmende akustiske gitarer og vokaler i harmoni.

Det er feiende flott. Lett å la seg rive med. Det er en imponerende debutplate, full av catchy låter det er lett å synge med på. Produksjonen er luftig og fin. Kan vi kalle det et fattigmanns-Jayhawks kanskje? Eller er Poco en bedre sammenligning? Det er vestkyst. LA Country. Dere skjønner hva jeg mener.

Problemet med Making Ghosts er at det er en plate som er helt uten skarpe kanter. Den er omtrent som å spise seigmenn. Du sluker et par stykker, og det var så godt at nå vil ha mer. Du klarer ikke å stoppe. Før du vet ordet av det har du spist hele posen, eller spilt plata noen ganger på rad, og da begynner du å kjenne at dette egentlig var litt mye å spise på en gang. Og du kjenner at hvis du må høre på Broken Hearted Fool en eneste gang til kommer du til å slå til noen.

Making Ghosts er altså en fin plate, den er jo årets 23 beste, men den bør nytes med forsiktighet. Det er lett å forspise seg.

%d bloggers like this: