web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 11 – Traveller

Luke 11 i julekalendern er viet til debutplata til en 37 år gammal skjeggebuse som plutselig trådde frem i lyset etter et langt liv som låtskriver og kormann for andre artister på Music Row. Ja, og som frontmann i bluegrassbandet Steel Drivers da. Det er en plate som har fått en overstrømmende mottagelse i statene, nesten litt for overstrømmende spør du meg, men visst er det en fin plate. Traveller med denne fyren her:

stapletonJa. Det er mye skjegg i år. Skjegg og hår-år. Skjegg og hår og syttitallssound er visst det hippeste man kommer borti nå for tiden. Musikk som skapt for radio. Skjegg pluss hår pluss syttitallssond pluss Chris Stapleton og bandet hans. Da har du en ganske hipp plate. I den grad noe som helst er hipt i denne sjangeren da. Det er vel ikke akkurat Kygo, men det er i hvert fall mer hips enn haps.

Nå vel og whatever. Dette er plata som American Songwriter mener er årets beste, og de er ikke alene om det. Jeg synes nok det er å overdrive litt. For meg lider den litt av å være litt for pen, litt for slick? Vellyden er så plettfri at man så alt for lett innbys til å bare la det hele gli forbi som bakgrunnsmusikk. Det perfekte soundtrack til en roundtrip langs lange øde amerikanske highways. Men visst er det bra, og om man åpner opp, lar den gå noen ganger på repeat, oppdager man den umiskjennelige kvaliteten. Ikke bare på fremførelsen og produksjonen, men også på tekst og melodi. Make no mistake. Dette ER en bra plate.

Det er en plate som står trygt plantet i country-tradisjonen. Det er whisky, veien, pappa, djevelen og mer whisky. Might as well get stoned. Stapleton kjører på trygge veier, det er ikke en eneste overraskelse her, men hvem bryr seg vel om overraskelser? Overraskelser er slitsomt. Når det trygge og kjente høres så bra ut som det gjør her er det ikke noen bedre plass å være. Det er bare å lene seg tilbake og kjenne på godfølelsen.

I et intervju med Rolling Stone snakker Stapleton om at country ikke er musikk for guttunger. Han ville lage en plate som voksne mennesker kunne sette seg ned å høre på. Og han sier at han ikke bryr seg om det, om noen ikke skulle elske denne plata. Han liker polarisering, sier han. Hvis man skal lage noe som tiltaler alle, blir det bare vanilje-is, og det har vi faen meg nok av allerede. Sier han. Og så trekker han seg litt, og sier at han ikke er ute etter å fornærme verken folk eller iskrem.

Traveller er kanskje ikke vaniljeis, men den er ikke akkurat fløteis med bjørnebærrippel og eggelikørrippel heller. Det er ikke dristigere enn krokan-is, men det er skikkelig god krokan-is! Smak på en bit da vel!

 

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 10 – In The Blazes

Nå har vi kommet til luke 10 dere, og det drar seg mot jul. Det er på tide med en ørliten oppsummering. Her er the bottom ten:

24: Don Henley – Cass County
23: Great Peacock – Making Ghosts
22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
21: Kacey Musgraves – Pageant Material
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
19: Dawes – All Your Favorite Bands
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
16: The Waterboys – Modern Blues

Og altså dagens luke i kalenderen på 15de plass: In the Blazes med denne fyren her:

tajsan

Aaron Lee Tasjan er navnet, og han er et nytt bekjentskap for meg i år. En jypling på 29 fra øst i Nashville har han allerede et langt liv som leiesoldat i musikkbransjen bak seg. Han har spilt med Jesse Malin, New York Dolls, Drivin’n Crying, Kevin Kinney, og sikkert en haug med andre. Tasjan i underbuksa er nemlig en habil gitarist, og nå prøver han altså å stable på beina en solokarriere.

Og hvorfor ikke? Riktignok er coveret ganske fælt, og stemmen hans er kanskje ikke av de mest distinkte heller, men den gjør jobben. Det som hever Tajsan over mengden av synge-sangskrivere er at han skriver ganske kule tekster, han er faktisk morsom både her og der, og alt er godt pakket inn i fine melodier. Det er vel egentlig Heartland-rock dette. Lucindas Room kunne vært Springsteen. E.N.S.A.A.T er Tom Petty. Made in America hadde ikke gjort seg bort på Mellencamps Scarecrow. I det hele tatt. Tajsan vet hvilke strenger han skal plukke for å treffe sånne som meg hjemme.

Og likevel. Enda så mye jeg setter pris på denne plata, så mangler den altså en liten x-faktor. Det lille ekstra som får meg til å spille den på repeat i dagesvis. Hadde jeg visst hva som manglet hadde jeg sikkert vært platemogul med millioner i banken, men noe er det. Jeg klarer aldri helt å gi meg over.

Men kanskje er det bare meg?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 9 – Modern Blues

Det måtte jo skje. Desember er alle butikkansattes mareritt, og kombinasjonen jobb og julebord ble for mye for meg denne gangen. Uke 9 kommer dessverre noen timer for sent. Men den kommer! Sent, men godt får vi tro. Jesus, jeg har drukket akkurat en Solsnu for mye til å blogge på natta. Oh Well. I luke ni finner vi denne gamle ringreven.

scott

Jeg tenker på Mike Scott da, og ikke den gamle Amazonen. Mike Scott og hans Waterboys var nemlig ute med sin plate nummer gud vet hva i år. Modern Blues. Scott har raska med seg sin gamle fiolin-kompis, Steve Wickham, og trommeslager Ralph Salmins, og dratt over dammen. Modern Blues er spilt inn i Nashville, med hjelp av amerikanske musikere, og låter som sådan helt annerledes enn forrige plate. Mesterverket An Appointment With Mr. Yeats. Den gangen overlot Scott tekstene til gamle gode William Butler Yeats, men denne gangen har han selv stått for både tekst og musikk.

Plata har satt en slags verdensrekord i lunkne og intetsigende anmeldelser.

Hvis jeg skal oppsummere mitt eget forhold til The Waterboys blir det omtrent slik. Først tok jeg opp Red Army Blues, et av høydepunktene fra A Pagan Place, fra radioen. Sånt drev man jo den gangen, og jeg elsket den sangen. Siden oppdaget jeg dem på en måte på nytt da jeg fikk låne This is the Sea fra gamle gode Habben, og det er en virkelig klassiker. Så kom Fishermans Blues, og aktelsen steg til nye høyder. Men så mistet jeg litt piffen etterhvert. Og kanskje mistet Mike Scott litt piff også. Jeg vet ikke. Jeg så dem live i ca år 2000, og det var bra det, men ikke fantastisk. Plata de turnerte med, A Rock and a Hard Place, var også bra men ikke fantatstisk. Og Mike Scott og hans Waterboys forsvant inn i skyggenes dal. De ble has-beens. Et band som en gang hadde sjansen, men kastet den bort. Et band det var lett å forholde seg likegyldig til.

Og sånn tror jeg det er for mange av musikkanmelderne også. Mike Scott, tenker de. The Waterboys? Det var de som hadde The Whole of the Moon det, den var jo kul, men hvem bryr seg i det nye århundret liksom. Tenker de. Og så hører de på den nye plata en gang, mens de skriver en lunken anmeldelse, uten egentlig å ha forsøkt å sette seg inn i prosjektet til Mike Scott.

Og det er helt greit å være likegyldig til Mike Scott’s Waterboys i 2015, men da kan man godt la være å skrive en anmeldelse også. I hvert fall hvis man ikke gir den en sjanse.

Som om jeg bør snakke. Dette er en lat anmeldelse, men jeg kan skylde på at jeg har vært på julebord, er litt full, og trenger å sove. Faktum er at Mike Scott aldri er kjedelig. Selv når han er på sitt mest bladiblaske er han verdt å høre på. Han har en stemme og en innlevelse som gjør at han kan synge hva som helst og få det til å låte meningsfullt. Modern Blues er ikke noe mesteverk. Sammenlignet med høydepunktene i karrieren blir det jo litt puslete, men det ER en fin plate. Mike Scott er en poet med ambisjoner. En musiker som VIL noe. Kanskje lykkes  han ikke alltid, men det gjør ikke noe. Det er aldri kjedelig. Det er alltid noe å henge seg opp i.

På Modern Blues er det kanskje November Tale, The Girl who slept for Scotland og Destinies Entwined som stikker seg mest ut, men som sagt. Det ER en fin plate. I min verden er den årets 16de beste plate, og i hvert fall er den verdt mye mer enn de lunkne anmeldelsene antyder. Gi den en sjanse!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #21

rp_wpid-20151207_223446.jpg

– Harru hørt siste nytt? Dire Straits skal gjenforenes, men med Chris Rea på gitar.

– Serr? Uten Mark Knopfler? Kan de kalle seg for Dire Straits da?

– Nei. De skal hete Dire Rea.

%d bloggers like this: