web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 9 – Modern Blues

Det måtte jo skje. Desember er alle butikkansattes mareritt, og kombinasjonen jobb og julebord ble for mye for meg denne gangen. Uke 9 kommer dessverre noen timer for sent. Men den kommer! Sent, men godt får vi tro. Jesus, jeg har drukket akkurat en Solsnu for mye til å blogge på natta. Oh Well. I luke ni finner vi denne gamle ringreven.

scott

Jeg tenker på Mike Scott da, og ikke den gamle Amazonen. Mike Scott og hans Waterboys var nemlig ute med sin plate nummer gud vet hva i år. Modern Blues. Scott har raska med seg sin gamle fiolin-kompis, Steve Wickham, og trommeslager Ralph Salmins, og dratt over dammen. Modern Blues er spilt inn i Nashville, med hjelp av amerikanske musikere, og låter som sådan helt annerledes enn forrige plate. Mesterverket An Appointment With Mr. Yeats. Den gangen overlot Scott tekstene til gamle gode William Butler Yeats, men denne gangen har han selv stått for både tekst og musikk.

Plata har satt en slags verdensrekord i lunkne og intetsigende anmeldelser.

Hvis jeg skal oppsummere mitt eget forhold til The Waterboys blir det omtrent slik. Først tok jeg opp Red Army Blues, et av høydepunktene fra A Pagan Place, fra radioen. Sånt drev man jo den gangen, og jeg elsket den sangen. Siden oppdaget jeg dem på en måte på nytt da jeg fikk låne This is the Sea fra gamle gode Habben, og det er en virkelig klassiker. Så kom Fishermans Blues, og aktelsen steg til nye høyder. Men så mistet jeg litt piffen etterhvert. Og kanskje mistet Mike Scott litt piff også. Jeg vet ikke. Jeg så dem live i ca år 2000, og det var bra det, men ikke fantastisk. Plata de turnerte med, A Rock and a Hard Place, var også bra men ikke fantatstisk. Og Mike Scott og hans Waterboys forsvant inn i skyggenes dal. De ble has-beens. Et band som en gang hadde sjansen, men kastet den bort. Et band det var lett å forholde seg likegyldig til.

Og sånn tror jeg det er for mange av musikkanmelderne også. Mike Scott, tenker de. The Waterboys? Det var de som hadde The Whole of the Moon det, den var jo kul, men hvem bryr seg i det nye århundret liksom. Tenker de. Og så hører de på den nye plata en gang, mens de skriver en lunken anmeldelse, uten egentlig å ha forsøkt å sette seg inn i prosjektet til Mike Scott.

Og det er helt greit å være likegyldig til Mike Scott’s Waterboys i 2015, men da kan man godt la være å skrive en anmeldelse også. I hvert fall hvis man ikke gir den en sjanse.

Som om jeg bør snakke. Dette er en lat anmeldelse, men jeg kan skylde på at jeg har vært på julebord, er litt full, og trenger å sove. Faktum er at Mike Scott aldri er kjedelig. Selv når han er på sitt mest bladiblaske er han verdt å høre på. Han har en stemme og en innlevelse som gjør at han kan synge hva som helst og få det til å låte meningsfullt. Modern Blues er ikke noe mesteverk. Sammenlignet med høydepunktene i karrieren blir det jo litt puslete, men det ER en fin plate. Mike Scott er en poet med ambisjoner. En musiker som VIL noe. Kanskje lykkes  han ikke alltid, men det gjør ikke noe. Det er aldri kjedelig. Det er alltid noe å henge seg opp i.

På Modern Blues er det kanskje November Tale, The Girl who slept for Scotland og Destinies Entwined som stikker seg mest ut, men som sagt. Det ER en fin plate. I min verden er den årets 16de beste plate, og i hvert fall er den verdt mye mer enn de lunkne anmeldelsene antyder. Gi den en sjanse!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #21

rp_wpid-20151207_223446.jpg

– Harru hørt siste nytt? Dire Straits skal gjenforenes, men med Chris Rea på gitar.

– Serr? Uten Mark Knopfler? Kan de kalle seg for Dire Straits da?

– Nei. De skal hete Dire Rea.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 7 – TVÅ SJUNDEDELAR AV ETT LIV

Julekalenderen er sein i dag, siden jeg har hatt en travel dag på jobb. Sort of. Men vi rakk det i dag også. I luke sju finner vi, jeg hadde nær sagt selvsagt, to sjuendedeler av et liv.

hjelle__large

Jeg spyr litt av denne lista mi over årets beste plater altså. Det er jo så forbanna pent og nusselig og pyntelig alt sammen. Faen så gammal jeg har blitt. Hvor er det blitt av skranglerocken jeg pleide å høre på? Nei, vi skrur opp tempoet litt. Har kommer ikke en ny episode av Kickin’ it, men derimot svensk skramlerock av beste merke. Mine damer og herre, la meg presentere nordens minst trendy band. Bäddat för Trubbel.

Det sies at den perfekte lengden på en popsang er to minutter og førtito sekunder. Så lenge orker ikke Bäddat för Trubbel å holde på. De pøser på med alt de har, ett vers og refreng. To vers. Repeter om nødvendig. Men så gjør de seg ferdig. Her trekkes ingenting i langdrag. Den lengste låta på plata er 2,29 lang. Det er kanskje ikke perfekt, men så har de jo en låt som heter Inte perfekt også da, så de tar det med godt humør. Og en flaske øl. Eller fler. Dessuten er det Lov att vara dålig.

Som sagt. Dette er et skikkelig skrangleorkester, straight outta Malmö. Da er det vel bare naturlig at Nisse Hellberg fra Wilmer X gjør en gjestevisitt. Hyggelig det. De fire gutta i bandet har kanskje ikke funnet opp kruttet på nytt, men de får det til å smelle på alle de rette stedene (Hah! Her rapper jeg formuleringer av meg selv gitt!) Det er en kraftpakke, tufta på frustrasjoner, humor, og fyllik-klisjeer. Om det ikke var for spriten hadde jeg vært alkoholist. Alt sammen levert med pønk-attityd og hår på brøstet.

Jau, denne kalenderluka har allerede vokst seg lenger enn alle sangene på plata, så kanskje vi like gjerne skal runde av her? Dette er kanskje ikke plata du går helt til bunns i, men av og til trenger du ikke dybde og vellyd. Noen ganger trenger du bare at noen gir deg en på kjeften. Bäddat för Trubbel tar gjerne jobben.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 6 – All Your Favorite Bands

Vi er klare for luke seks i årets julekalenderen, og denne gangen har vi kommet til en plate som mange kanskje ville hatt høyere opp på lista over årets beste plater, men sånn blir det altså ikke. På plass 19 over årets beste plater finner vi disse suspekte elementene.

dawes

Dawes er bandet, og med årets plate, All Your Favorite Bands, har de fått noe som nesten ligner på et gjennombrudd. Det er ikke noe å si på det. Tittelsporet på plata er en av årets aller fineste sanger, og resten holder bra høyt nivå det også.

Gutta holder til i Los Angeles, og det er en ytterst kompetent gjeng dette her. De spiller musikk som høres ut som om den kommer rett fra Laurel Canyon, slik musikk fra Laurel Canyon hørtes ut i noen fine år fra midten av sekstitallet og frem til nittennoenogsytti. Tenk Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash, Chris Hillman, Roger McGuinn, J. D. Souther og mange fler.  Av en eller annen grunn er det ingen som nevner Zappa når man skal snakke om musikk og Laurel Canyon, men han hadde nå en hytte der. Nåvel. Akk ja. Hurra meg rundt!

Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars, But I hate them worse than lepers kunne vi lagt til, for det sang Neil Young en gang, men dette er jo musikk som det er vanskelig å mislike. Enn si hate. Det er melodiøst og vakkert. Sommer, sol og et ørlite snev av melankoli.

Men til tross for alle godord som har blitt denne plata til del, klarer jeg ikke helt å gi meg hen. Med unntak av tittelsporet er det ingenting her jeg klarer å elske. Alt er så blankt og finpusset. Det låter så fint, men akk så lett. Det er ingenting som stikker seg ut. Alt låter likt, og det er vanskelig å skille den ene låta fra den andre. En fin plate på alle måter, men altså et godt stykke unna topp ti.

Etter min mening da, men du bør selvfølgelig gi den en runde eller to og gjøre deg opp din egen.

%d bloggers like this: