web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 13 – Natalie Prass

Luke 13 betyr at det er Lucia-dagen, og som vi vet gikk det ikke så bra med stakkars Lucia. Hun fikk blant annet revet ut øynene sine, og sånt er alltid litt kjipt. Litt kjipt har det nok vært å være Natalie Prass også til tider, uten sammenligning forøvrig, hennes debutplate er i hvert fall intet mindre enn et godt gammel dags nå er det slutt-album. Hjerte og smerte, pakket inn i smektende strykere, og sukkersøt melankoli. Ja, her er forresten et bilde av den unge damen.

prass

Plata begynner med den nydelige My Baby Don’t Understand Me, det er countrysoul av beste merke. En slags blanding av Carole King og Dolly Parton? Med en liten dæsj Dusty Springfield? Our love is like long goodbye, We keep waiting for the train to cry. synger hun. Det er ekte hjertesmerte, og du er bare dakar lita, nuffenuffenuff liksom. Så fortsetter hun med Bird of Prey, og da er du solgt. Oh you, you don’t leave me no choice, But to run away, You are a bird of prey, With a heart like the night. Stakkars kvinne. Plata fortsetter i samme sporet, helt til vi på slutten glir over i noe som kan minne om gode gamle Scott Walker. Kontrasten mellom Prass’ sine temmelig mørke tekster og hennes søte stemme er effektiv, og dette bare understrekes av smakfulle strykere og blåsere. Dette er en perle av et album. En sånn plate Maria Mena skulle ønske hun hadde i seg?

Litt kuriosa må vi ta med. Plata er gitt ut på plateselskapet til Matthew E. White, og er egentlig to-tre år gammelt. White la det på hylla til han hadde ressurser til å gi det ut og promotere det skikkelig. Penger han skaffet seg med sitt eget soloalbum som kom i 2013. Natalie Prass brukte ventetiden til å synge i bakgrunnen for Jenny Lewis, og ellers lage klær for bikkjer. Men plata kom til slutt ut, og har fått mye skryt fra alle kanter. Tidligere i år skulle hun egentlig spilt i København, som oppvarming for Ryan Adams, men hun rakk ikke flyet. Ryan Adams fant derfor ut at han like gjerne kunne varme opp for seg selv. Han tok på seg en kjole, kalte seg for Natalie Sass, introduserte seg selv med at han vanligvis var mye penere, men fuktigheten i lufta føkka til håret, og så spilte et sett med låtene til Prass.

Men la nå for all del ikke Ryan Adams stjele showet da. Det er Prass dere skal høre på i dag, ikke Sass.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 12 – Nashville Obsolete

Når jeg sitter og hører på denne plate, mens jeg skriver dette, lurer jeg på om ikke den burde vært enda høyere på lista. Men vi får stå på den opprinnelige planen tenker jeg. Uansett har vi nå kommet halvveis i gjennomgangen av årets beste plater, og det markerer forsåvidt også et skille i denne lista. Mens platene til nå har vært fine plater som jeg har likt i større eller mindre grad, begynner vi nå på den delen av lista der de platene som jeg faktisk har hørt ganske mye på, og lagt meg på hjertet og/eller hjernen befinner seg. Det finnes sikkert drøssevis av plater som du kunne krangla inn på den delen av lista vi nettopp har lagt bak oss, skal vi altså nå inn i terreng der du må belage deg på å kjempe på tørre nevene om du vil bytte ut noe. På trettende plass over årets beste plater finner vi dette ensemblet.

drmachine

Ensemble og ensemble da. Dave Rawlings Machine er vel egentlig bare Dave Rawlings og Gillian Welch, samt hvem de nå finner det for godt å spille sammen med denne gangen?

Dave Rawlings og Gillian Welch har laget sju plater sammen, inkludert denne. Dette er den andre under Dave Rawlings Machine-navnet. Den første var mer som et slags overskuddsprosjekt tror jeg. Coverlåter i fin blanding med Rawlings/Welch-låter som ikke passet helt inn med Gillian som frontfiguren. Det føltes som et sånt album der man bare samla seg sammen rundt noen mikrofoner og spilte inn hva som nå måtte komme rekende. Det ble for all del strålende det, men på Nashville Obsolete tar de det over i en annen liga. Dette er et komplett album. Et kunstverk. En nytelse å høre på rett og slett.

Skal vi våge oss på å beskrive musikken? Det er vel nytradisjonalistisk country det her, er det ikke? Neil Young i Harvest-modus? Låtmaterialet er for en stor del storartet. Pilgrim (You Can’t Go Home) er en årets aller vakreste sanger. Short Haired Woman Blues er purt gull. The Trip er en elleve minutter lang reise gjennom det musikalske landskapet vi kaller Americana, årets beste Dylan-låt skrevet av noen andre enn Dylan, og har også albumets beste linje: Chewing gum and safety pins are what hold me in at the seams.

Og det er så vakkert alt sammen. En aldeles nydelig produksjon. Strengearbeidet her er av aller ypperste kvalitet. I sin sjanger finner man ikke bedre gitarist enn Rawlings. Synger bra gjør han også, og harmoniene er så fine at man får tårer i øynene. Jeg har ingenting å innvende mot denne plata. Ingenting!

I en rettferdig verden hadde det vært Rawling og Welch som var superstjerner som avisene ryddet forsidene for, og hvis noen sølte vann på scenen kunne Justin Bieber kommet med en mopp og tørket opp for dem. That’ll be the Day!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 11 – Traveller

Luke 11 i julekalendern er viet til debutplata til en 37 år gammal skjeggebuse som plutselig trådde frem i lyset etter et langt liv som låtskriver og kormann for andre artister på Music Row. Ja, og som frontmann i bluegrassbandet Steel Drivers da. Det er en plate som har fått en overstrømmende mottagelse i statene, nesten litt for overstrømmende spør du meg, men visst er det en fin plate. Traveller med denne fyren her:

stapletonJa. Det er mye skjegg i år. Skjegg og hår-år. Skjegg og hår og syttitallssound er visst det hippeste man kommer borti nå for tiden. Musikk som skapt for radio. Skjegg pluss hår pluss syttitallssond pluss Chris Stapleton og bandet hans. Da har du en ganske hipp plate. I den grad noe som helst er hipt i denne sjangeren da. Det er vel ikke akkurat Kygo, men det er i hvert fall mer hips enn haps.

Nå vel og whatever. Dette er plata som American Songwriter mener er årets beste, og de er ikke alene om det. Jeg synes nok det er å overdrive litt. For meg lider den litt av å være litt for pen, litt for slick? Vellyden er så plettfri at man så alt for lett innbys til å bare la det hele gli forbi som bakgrunnsmusikk. Det perfekte soundtrack til en roundtrip langs lange øde amerikanske highways. Men visst er det bra, og om man åpner opp, lar den gå noen ganger på repeat, oppdager man den umiskjennelige kvaliteten. Ikke bare på fremførelsen og produksjonen, men også på tekst og melodi. Make no mistake. Dette ER en bra plate.

Det er en plate som står trygt plantet i country-tradisjonen. Det er whisky, veien, pappa, djevelen og mer whisky. Might as well get stoned. Stapleton kjører på trygge veier, det er ikke en eneste overraskelse her, men hvem bryr seg vel om overraskelser? Overraskelser er slitsomt. Når det trygge og kjente høres så bra ut som det gjør her er det ikke noen bedre plass å være. Det er bare å lene seg tilbake og kjenne på godfølelsen.

I et intervju med Rolling Stone snakker Stapleton om at country ikke er musikk for guttunger. Han ville lage en plate som voksne mennesker kunne sette seg ned å høre på. Og han sier at han ikke bryr seg om det, om noen ikke skulle elske denne plata. Han liker polarisering, sier han. Hvis man skal lage noe som tiltaler alle, blir det bare vanilje-is, og det har vi faen meg nok av allerede. Sier han. Og så trekker han seg litt, og sier at han ikke er ute etter å fornærme verken folk eller iskrem.

Traveller er kanskje ikke vaniljeis, men den er ikke akkurat fløteis med bjørnebærrippel og eggelikørrippel heller. Det er ikke dristigere enn krokan-is, men det er skikkelig god krokan-is! Smak på en bit da vel!

 

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 10 – In The Blazes

Nå har vi kommet til luke 10 dere, og det drar seg mot jul. Det er på tide med en ørliten oppsummering. Her er the bottom ten:

24: Don Henley – Cass County
23: Great Peacock – Making Ghosts
22: Jeff Lynne‘s ELO – Alone in the Universe
21: Kacey Musgraves – Pageant Material
20: The Mekons og Robbie Fulks – Jura
19: Dawes – All Your Favorite Bands
18: Bäddat för Trubbel – Två sjundedelar av ett liv
17: Tina Refsnes – No one knows that you’re lost
16: The Waterboys – Modern Blues

Og altså dagens luke i kalenderen på 15de plass: In the Blazes med denne fyren her:

tajsan

Aaron Lee Tasjan er navnet, og han er et nytt bekjentskap for meg i år. En jypling på 29 fra øst i Nashville har han allerede et langt liv som leiesoldat i musikkbransjen bak seg. Han har spilt med Jesse Malin, New York Dolls, Drivin’n Crying, Kevin Kinney, og sikkert en haug med andre. Tasjan i underbuksa er nemlig en habil gitarist, og nå prøver han altså å stable på beina en solokarriere.

Og hvorfor ikke? Riktignok er coveret ganske fælt, og stemmen hans er kanskje ikke av de mest distinkte heller, men den gjør jobben. Det som hever Tajsan over mengden av synge-sangskrivere er at han skriver ganske kule tekster, han er faktisk morsom både her og der, og alt er godt pakket inn i fine melodier. Det er vel egentlig Heartland-rock dette. Lucindas Room kunne vært Springsteen. E.N.S.A.A.T er Tom Petty. Made in America hadde ikke gjort seg bort på Mellencamps Scarecrow. I det hele tatt. Tajsan vet hvilke strenger han skal plukke for å treffe sånne som meg hjemme.

Og likevel. Enda så mye jeg setter pris på denne plata, så mangler den altså en liten x-faktor. Det lille ekstra som får meg til å spille den på repeat i dagesvis. Hadde jeg visst hva som manglet hadde jeg sikkert vært platemogul med millioner i banken, men noe er det. Jeg klarer aldri helt å gi meg over.

Men kanskje er det bare meg?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 9 – Modern Blues

Det måtte jo skje. Desember er alle butikkansattes mareritt, og kombinasjonen jobb og julebord ble for mye for meg denne gangen. Uke 9 kommer dessverre noen timer for sent. Men den kommer! Sent, men godt får vi tro. Jesus, jeg har drukket akkurat en Solsnu for mye til å blogge på natta. Oh Well. I luke ni finner vi denne gamle ringreven.

scott

Jeg tenker på Mike Scott da, og ikke den gamle Amazonen. Mike Scott og hans Waterboys var nemlig ute med sin plate nummer gud vet hva i år. Modern Blues. Scott har raska med seg sin gamle fiolin-kompis, Steve Wickham, og trommeslager Ralph Salmins, og dratt over dammen. Modern Blues er spilt inn i Nashville, med hjelp av amerikanske musikere, og låter som sådan helt annerledes enn forrige plate. Mesterverket An Appointment With Mr. Yeats. Den gangen overlot Scott tekstene til gamle gode William Butler Yeats, men denne gangen har han selv stått for både tekst og musikk.

Plata har satt en slags verdensrekord i lunkne og intetsigende anmeldelser.

Hvis jeg skal oppsummere mitt eget forhold til The Waterboys blir det omtrent slik. Først tok jeg opp Red Army Blues, et av høydepunktene fra A Pagan Place, fra radioen. Sånt drev man jo den gangen, og jeg elsket den sangen. Siden oppdaget jeg dem på en måte på nytt da jeg fikk låne This is the Sea fra gamle gode Habben, og det er en virkelig klassiker. Så kom Fishermans Blues, og aktelsen steg til nye høyder. Men så mistet jeg litt piffen etterhvert. Og kanskje mistet Mike Scott litt piff også. Jeg vet ikke. Jeg så dem live i ca år 2000, og det var bra det, men ikke fantastisk. Plata de turnerte med, A Rock and a Hard Place, var også bra men ikke fantatstisk. Og Mike Scott og hans Waterboys forsvant inn i skyggenes dal. De ble has-beens. Et band som en gang hadde sjansen, men kastet den bort. Et band det var lett å forholde seg likegyldig til.

Og sånn tror jeg det er for mange av musikkanmelderne også. Mike Scott, tenker de. The Waterboys? Det var de som hadde The Whole of the Moon det, den var jo kul, men hvem bryr seg i det nye århundret liksom. Tenker de. Og så hører de på den nye plata en gang, mens de skriver en lunken anmeldelse, uten egentlig å ha forsøkt å sette seg inn i prosjektet til Mike Scott.

Og det er helt greit å være likegyldig til Mike Scott’s Waterboys i 2015, men da kan man godt la være å skrive en anmeldelse også. I hvert fall hvis man ikke gir den en sjanse.

Som om jeg bør snakke. Dette er en lat anmeldelse, men jeg kan skylde på at jeg har vært på julebord, er litt full, og trenger å sove. Faktum er at Mike Scott aldri er kjedelig. Selv når han er på sitt mest bladiblaske er han verdt å høre på. Han har en stemme og en innlevelse som gjør at han kan synge hva som helst og få det til å låte meningsfullt. Modern Blues er ikke noe mesteverk. Sammenlignet med høydepunktene i karrieren blir det jo litt puslete, men det ER en fin plate. Mike Scott er en poet med ambisjoner. En musiker som VIL noe. Kanskje lykkes  han ikke alltid, men det gjør ikke noe. Det er aldri kjedelig. Det er alltid noe å henge seg opp i.

På Modern Blues er det kanskje November Tale, The Girl who slept for Scotland og Destinies Entwined som stikker seg mest ut, men som sagt. Det ER en fin plate. I min verden er den årets 16de beste plate, og i hvert fall er den verdt mye mer enn de lunkne anmeldelsene antyder. Gi den en sjanse!

%d bloggers like this: