web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #21

rp_wpid-20151207_223446.jpg

– Harru hørt siste nytt? Dire Straits skal gjenforenes, men med Chris Rea på gitar.

– Serr? Uten Mark Knopfler? Kan de kalle seg for Dire Straits da?

– Nei. De skal hete Dire Rea.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 7 – TVÅ SJUNDEDELAR AV ETT LIV

Julekalenderen er sein i dag, siden jeg har hatt en travel dag på jobb. Sort of. Men vi rakk det i dag også. I luke sju finner vi, jeg hadde nær sagt selvsagt, to sjuendedeler av et liv.

hjelle__large

Jeg spyr litt av denne lista mi over årets beste plater altså. Det er jo så forbanna pent og nusselig og pyntelig alt sammen. Faen så gammal jeg har blitt. Hvor er det blitt av skranglerocken jeg pleide å høre på? Nei, vi skrur opp tempoet litt. Har kommer ikke en ny episode av Kickin’ it, men derimot svensk skramlerock av beste merke. Mine damer og herre, la meg presentere nordens minst trendy band. Bäddat för Trubbel.

Det sies at den perfekte lengden på en popsang er to minutter og førtito sekunder. Så lenge orker ikke Bäddat för Trubbel å holde på. De pøser på med alt de har, ett vers og refreng. To vers. Repeter om nødvendig. Men så gjør de seg ferdig. Her trekkes ingenting i langdrag. Den lengste låta på plata er 2,29 lang. Det er kanskje ikke perfekt, men så har de jo en låt som heter Inte perfekt også da, så de tar det med godt humør. Og en flaske øl. Eller fler. Dessuten er det Lov att vara dålig.

Som sagt. Dette er et skikkelig skrangleorkester, straight outta Malmö. Da er det vel bare naturlig at Nisse Hellberg fra Wilmer X gjør en gjestevisitt. Hyggelig det. De fire gutta i bandet har kanskje ikke funnet opp kruttet på nytt, men de får det til å smelle på alle de rette stedene (Hah! Her rapper jeg formuleringer av meg selv gitt!) Det er en kraftpakke, tufta på frustrasjoner, humor, og fyllik-klisjeer. Om det ikke var for spriten hadde jeg vært alkoholist. Alt sammen levert med pønk-attityd og hår på brøstet.

Jau, denne kalenderluka har allerede vokst seg lenger enn alle sangene på plata, så kanskje vi like gjerne skal runde av her? Dette er kanskje ikke plata du går helt til bunns i, men av og til trenger du ikke dybde og vellyd. Noen ganger trenger du bare at noen gir deg en på kjeften. Bäddat för Trubbel tar gjerne jobben.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 6 – All Your Favorite Bands

Vi er klare for luke seks i årets julekalenderen, og denne gangen har vi kommet til en plate som mange kanskje ville hatt høyere opp på lista over årets beste plater, men sånn blir det altså ikke. På plass 19 over årets beste plater finner vi disse suspekte elementene.

dawes

Dawes er bandet, og med årets plate, All Your Favorite Bands, har de fått noe som nesten ligner på et gjennombrudd. Det er ikke noe å si på det. Tittelsporet på plata er en av årets aller fineste sanger, og resten holder bra høyt nivå det også.

Gutta holder til i Los Angeles, og det er en ytterst kompetent gjeng dette her. De spiller musikk som høres ut som om den kommer rett fra Laurel Canyon, slik musikk fra Laurel Canyon hørtes ut i noen fine år fra midten av sekstitallet og frem til nittennoenogsytti. Tenk Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash, Chris Hillman, Roger McGuinn, J. D. Souther og mange fler.  Av en eller annen grunn er det ingen som nevner Zappa når man skal snakke om musikk og Laurel Canyon, men han hadde nå en hytte der. Nåvel. Akk ja. Hurra meg rundt!

Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars, But I hate them worse than lepers kunne vi lagt til, for det sang Neil Young en gang, men dette er jo musikk som det er vanskelig å mislike. Enn si hate. Det er melodiøst og vakkert. Sommer, sol og et ørlite snev av melankoli.

Men til tross for alle godord som har blitt denne plata til del, klarer jeg ikke helt å gi meg hen. Med unntak av tittelsporet er det ingenting her jeg klarer å elske. Alt er så blankt og finpusset. Det låter så fint, men akk så lett. Det er ingenting som stikker seg ut. Alt låter likt, og det er vanskelig å skille den ene låta fra den andre. En fin plate på alle måter, men altså et godt stykke unna topp ti.

Etter min mening da, men du bør selvfølgelig gi den en runde eller to og gjøre deg opp din egen.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 5 – Jura

Da er det på tide med nok en luke i kalenderen. Den femte i rekka. Trodde aldri jeg skulle klare å holde på så lenge, men hittil har det jo gått overraskende greit det her. Det er den femte desember, det betyr at det er den femte luka, og da har vi kommet til årets 20 beste plate. Den er det stort sett denne gjengen her som har stått bak.

Plata heter Jura, men det er altså ikke den nye plata til Dolly Parton om noen skulle tro det. Den er sylfersk, den ble vel sluppet en av de siste dagene i november, og det må innrømmes. Det er mange grunner til at denne er på lista, og alle av dem handler ikke om musikken.

Jeg bør vel si hvem det er bilde av der oppe? Det er Sally Timms, Jon Langford og Rico Bell i forgrunnen. For anledningen kalt Mini-Mekons, siden de mangler noen medlemmer på å være et fulltallig Mekons. Bønnestengelen med caps og gitar som ser så såre fornøyd ut i bakgrunnen der er det onde country og bluegrass-geniet Robbie Fulks. Bildet er tatt i august 2014, under en konsert i Leeds.

Fulks og Mekons turnerte sammen i UK den høsten, og tidligere i år var det noen som kom på den strålende ideen at denne gjengen skulle samles på den lille øya ute i det skotske havgapet som går under navnet Jura. Whisky, sau, stein, jord, og en liten håndfull skotter. Her måtte det vel gå an å få laget en plate?

For noen år siden var undertegnede på ferie i Skottland. På en eller annen måte klarte vi å forville oss ut på en annen øy i havgapet. Riktignok er vel Arran en metropol sammenlignet med Jura, men likevel. Hvor stor forskjell kan det være på skotske øyer? En av kveldene vi var der skulle det være folkemusikk-kveld på den lokale puben. Det var BYOD – Bring Your Own Device – som det heter i min bransje. Ta med det du har for hånden. Gitar, tamburin, fløyte, sekkepipe, kubjelle, tuba, hammondorgel, eller i det minste en stemme å synge med. Møt opp, så tar vi det derfra. Det ble en ypperlig aften i selskap med øyas entusiastiske folkemusikkmiljø. Når jeg hørte om dette prosjektet til Mekons og Fulks ble jeg minnet om denne kvelden, og dermed umiddelbart optimistisk. Dette måtte jeg sjekke ut!

Plata finnes ikke på Spotify. Jeg måtte kjøpe og laste ned skiten, og det er jo en annen grunn til at den kommer opp i julekalenderen. Kred. Et kultband, og en kultartist slår seg sammen for å gjøre noe kult. Gjør det litt utilgjengelig. Let’s face it. De fleste av dere kommer ikke til å betale for å høre denne plata. Jeg kan hylle den for å være det største siden Beatles, og ingen kommer til å arrestere meg. Særinger som meg lever og ånder for ting som er SKIKKELIG bra, men som nesten ingen andre har, og så må vi vise det fram så klart. Sånt får oss til å føle oss bedre, og hevet over dere andre i bøgen. Jada, vi er fæle folk!

Så det er klart. Jura måtte opp på lista her, uansett om den egentlig var bra eller ikke. Heldigvis var den knall!

Nå skal jeg ikke påstå at noen har funnet opp kruttet på nytt i løpet av dette oppholdet på Jura. Det ville være å overdrive. Men det høres ut som om de har hatt det forbasket hyggelig.  Et sted står det at de var der i tre dager. Et annet sted hevder det var en måned. Uansett var det nok ikke tid nok til å smake på hele whiskyutvalget på den lokale puben, men mer enn nok tid til å harve ned elleve sanger som alle sammen kunne vært sunget og spilt på en folkemusikkaften på Arran. Det er musikk med saltvann i årene. Shantys og sjømannsviser. Sally Timms synger et par nydelige sørgesanger. Robbie Fulks tar vokalen og står bak tre av sangene, hvorav Refill, det andre sporet, er det eneste som skiller seg ut her. Ikke fordi det er svakt, men fordi det ikke lukter like sterkt av saltvann og røyka whisky som resten av plata.

Og hvis du fortsatt lurer litt på hvordan dette høres ut. Her er Robbie Fulks egne ord om opplevelsen:

Maybe you’ve heard the long joke with the cowboy and the lesbian at the bar, where the lesbian tells the cowboy in great detail what she does as a lesbian, and then asks the cowboy what he does. He replies uncertainly, “I thought I was a cowboy…” Well, I thought I was a drunk. Then I met the Mekons. Their drunkenness approached the heroic, the hard-to-believe, a drunkenness as sky-reaching as the drifts of snow in nineteenth-century snow disaster stories or green groaning piles of turtles in Dr. Seuss. No day trip was so tight that multiple pub stops, starting about noon, couldn’t be shoehorned in. No night ended without jugs of peaty brown swill upended, and no night ended as it decently should have. There was staggering, backslapping, laughing into tears, bobble-headed nods into unconsciousness, loss of motor function, and out-of-doors vomiting. But that was all me; the Mekons were so at one with liquor that, with a couple notable exceptions, no amount of it changed them.

Neida. Jura er kanskje ikke en banebrytende plate på noe vis, men den er gøyal. Kos fra start til mål. Av alle platene som har dukket opp, og kommer til å dukke opp i denne kalenderen, er dette en av de jeg er mest sikker på kommer til å overleve til langt ut på det nye året i mine spillelister.

%d bloggers like this: