web analytics
Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 4 – Pageant Material

Vi kårer årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Don Henley la seg inn på 24 plass. Great Peacock på 23, mens Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra tok en sterk 22 plass. I dag åpner vi luke 4, og etter et lite popavstikk i går er det på tide å komme seg på countrysporet igjen. Årets 21 beste plate er det denne dama som har levert:

kacey

Kacey Musgraves slo i gjennom med et brak for et par år siden med plata Same Trailer, Different Park. Godt hjulpet av låter som Silver Lining, som er en så innsmigrende og smart pop-country-låt at folk som ikke liker den umiddelbart bør bekymringsmeldes til psykolog, og ikke minst nydelige Merry Go ‘Round. Sistnevnte en bittersøt låt om småbylivet i USA som John Mellencamp hadde gitt en nyre for. Musgraves utmerket seg også med et liberalt utsyn til både seksualitet og rusmidler, og var på alle måter et friskt pust i countryverdenen.

Årets plate, som egentlig er hennes femte, fortsetter i samme gata. Same Music, Different Cover, kunne vi kanskje sagt om vi var i det hjørnet. Men det er ikke noe galt i det. Det er en lekker pakke, i glanset papir og med dyrt silkebånd pakket rundt i en forseggjort knute. Egentlig er det alt for sukkersøtt, og det går an å beskylde Musgraves for å ha en litt for stor hang til linjer som bare skriker etter en solnedgang og en Facebook-post. You can’t sail if your anchor’s down og den slags svada. Hun balanserer på en tynn linje her og der, men takket være sitt øre for gode melodier og smarte ordspill slipper hun unna med det. Hver gang.

This Town følger opp småbytemaet fra Merry Go ‘Round, og vips røk den andre nyra til Mellencamp. High Time viser at hun fortsatt har et liberalt forhold til hasj, og Cup of Tea heier på både skilsmisse og å pule rundt, om det er det som er din kopp med te da. Biscuits er bare teit, men på en fin måte. Dime Store Cowgirl forsikrer oss om at hun fortsatt er Kacey from the Block. Bare for å nevne noen av høydepunktene her, men det er mange flere av dem.

Late To the Party er et annet høydepunkt. Det er fortsatt mange som ikke har oppdaget Kacey Musgraves sjarme, de kommer sent til festen, men det er fortsatt ikke for sent. Bare kom inn. Det er plass til flere. Bare å slå seg ned. Harru no hasj kanskje?

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 3 – Alone in the Universe

Vi har bare åpnet to luker så langt i julekalenderen, men vi ser jo allerede retningen her. Det blir hestepop og kumøkk som slentrer av gårde mot jul. Steelguitar og cowboyhatter. Hjerte, smerte, og tårer i ølen. Jada, det er jo det jeg stort sett hører på, så det er ingen vei utenom, men noen avstikkere må vi prøve å finne plass til. I luke 3 finner vi årets 22 beste plate. Alone in the Universe.

elo

Ja, det er Jeff Lynne på bildet. I år har han pusset støv av det gode gamle Electric Light Orchestra-varemerket, for første gang siden 2001. Riktignok kaller han det nå Jeff Lynne’s Electric Light Orchestra, men han kan forsåvidt kalle det hva han vil. Dette er uansett ikke et ELO-album. Ingen av de andre som var med i ELO er med. Det er villedende markedsføring. Dette er et Jeff Lynne soloalbum.

Ikke at det gjør noe da. ELO var jo i all hovedsak Jeff Lynne uansett.

Electric Light Orchestra way back when var et band, et prosjekt, som satte seg fore å lage popmusikk med klassiske overtoner. Eller undertoner? Klassisk tilsnitt? De brukte fioliner og celloer og ble i USA gjerne omtalt som The English guys with the big fiddles. Bandet utviklet seg til en enorm hitmaskin, men kritikerne var vel ikke helt overbevist i bandets storhetstid. I hvert fall var det mange som hevet både ett og to øyenbryn når de så en skjeggete Jeff Lynne ved siden av Bob Dylan, George Harrison, Roy Orbison og Tom Petty i supergruppa The Travelling Wilburys. Vel er Last Train to London og Don’t Bring Me Down storslagen popmusikk, men likevel. Lynne var vel ikke på DET nivået?!?

Men Lynne gjorde seg ikke på noen måte bort i det selskapet, og han ER for all del en popsnekker av dimensjoner. Ingen kan ta fra ham det. Faktum er at klassisk ELO fortsatt låter like friskt i dag. Spørsmålet man stilte seg når nyheten om en ny plate sprakk, var om dagens ELO kunne matche fortiden.

Og det kan de vel strengt tatt ikke, men herregud. Ingenting kan vel egentlig matche fortiden. Men det er godt nok. Faktisk er det mer enn godt nok. Lynne kan fortsatt poppe poppen ut av de aller fleste popmusikere der ute. Kanskje savner vi litt av bravadoen som gjorde ELO så forbasket morsomme før 1980. De klassiske referansene. Dette er mye mer straight pop. Var det Lennon, eller var det McCartney som en gang erklærte at ELO for å være The Sons of The Beatles? Det er fortsatt tydelige ekko fra The Beatles her. Den står seg fint mot mesteparten av det som kom etter 1980. Kanskje er det bare nostalgien som gjør at vi ikke verdsetter den enda høyere? Følelsen av at alt var bedre før? Erkjennelsen av at ingenting lenger kan frembringe den følelsen Discovery ga? In those beautiful days when there was no money, som Lynne synger i singelen When I Was a Boy?

Alone in the Universe er kanskje bare en skygge av gammel storhet, men for en vakker skygge det er. Det har blitt en mye bedre plate enn vi hadde lov til å forvente fra den gamle ringreven Jeff Lynne. Den fortjener absolutt en plass i julekalenderen! Godt levert!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 2 – Making Ghosts

Ja, vi kårer altså årets 24 beste plater i en julekalender på Hjorthebloggen i år. Vi begynte med Don Henleys Cass County på 24 plass, i luke 1. I dag er det klart for luke 2 og årets 23 beste plate.

greatpeacock-main-stream

Denne gjengen har du kanskje ikke sett før? Eller hørt? Eller hørt om? De kaller seg for Great Peacock, og de debuterte i år med albumet Making Ghosts. Men se på den gjengen her da. Se på godguttene. Er det noen av dem du IKKE får lyst til å banke opp bare ved å se på dem? Jeg anbefaler at du heller henter opp plata på Spotify og hører på dem. Dette er et band som bør høres, ikke sees, og det hjelper ikke at en av gutta ALLTID går med poncho.

Skjønt egentlig, spiller du Making Ghosts et par tre ganger på rad kan det hende du får lyst til å banke dem opp likevel.

Det er Andrew Nelson og Blount Floyd som er bandets frontfigurer og grunnleggere. Nashvillegutter. De spilte begge i et annet band, litt mer i den tyngre delen av musikken. Noe hardtslående gittarbluesbuggirock-greier, ikke akkurat black metal. Men de brøt ut og starta sin egen greie, altså Great Peacock, og ingen skal beskylde det bandet for å være spesielt hardtslående altså. Bare så det er sagt. Great Peacock er popmusikk snekra sammen med country/folk-verktøykasse. Strømmende akustiske gitarer og vokaler i harmoni.

Det er feiende flott. Lett å la seg rive med. Det er en imponerende debutplate, full av catchy låter det er lett å synge med på. Produksjonen er luftig og fin. Kan vi kalle det et fattigmanns-Jayhawks kanskje? Eller er Poco en bedre sammenligning? Det er vestkyst. LA Country. Dere skjønner hva jeg mener.

Problemet med Making Ghosts er at det er en plate som er helt uten skarpe kanter. Den er omtrent som å spise seigmenn. Du sluker et par stykker, og det var så godt at nå vil ha mer. Du klarer ikke å stoppe. Før du vet ordet av det har du spist hele posen, eller spilt plata noen ganger på rad, og da begynner du å kjenne at dette egentlig var litt mye å spise på en gang. Og du kjenner at hvis du må høre på Broken Hearted Fool en eneste gang til kommer du til å slå til noen.

Making Ghosts er altså en fin plate, den er jo årets 23 beste, men den bør nytes med forsiktighet. Det er lett å forspise seg.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 1 – Cass County

Øyvind Berekvam har presentert sin liste over de beste platene i 2015. 70 plater faktisk. Årsbestelistene til Øyvind er blant årets høydepunkt, og all ære til jobben han har gjort. Selv har jeg vel knapt hørt 70 nye plater i hele år, så jeg kan ikke matche den. Likevel. Siden årets beste plate ikke kom på første plass på den lista er jeg rett og slett nødt til å lage min egen liste.

Så, som julekalender på bloggen, her kommer de 24 beste platene i 2015.

enley

Luke 1: Don Henley – Cass County

Nå er ikke jeg musikkjournalist. Jeg er ikke en gang så brennende opptatt av musikk som jeg en gang var, så det er meningsløst at jeg skal lage en liste over de beste platene i 2015. Egentlig blir dette jo en liste over de 24 platene jeg har hørt litt på i løpet av året, der det kanskje har festet seg en sang eller to for evigheten. I beste fall. Men hvem bryr seg om en slik liste? Vi må jo gå litt høyt ut her og hevde at med en viss autoritet at joda. Den gamle ringreven Don Henley HAR faktisk laget den 24 beste plata i år 2015. That’s my story, and I’m sticking to it!

Henley er fortsatt mest kjent som trommeslager, vokalist, og en av grunnleggerne av The Eagles, hvilket vel ikke er noe kvalitetstegn i alle kretser. Vi husker alle The Dude i The Big Lebowski og hans hat mot nettopp dette bandet. Men hva er egentlig galt med The Eagles? Vel, som Chuck Klosterman skriver:

“They were rich hippies. They were virtuosos in an idiom that did not require virtuosity. They were self-absorbed Hollywood liberals. They were not-so-secretly shallow. They were uncaring womanizers and the worst kind of cokehead. They wanted to be seen as cowboys, but not the ones who actually road horses. They never rocked, even after adding Joe Walsh for that express purpose (the first forty-five seconds of ‘Life in the Fast Lane’ are a push). They lectured college kids about their environmental footprint while flying around in private jets. They literally called themselves ‘The Eagles.’”

Klosterman hatet The Eagles, helt til han hørte på Greatest Hits-plata deres fra 2003 og oppdaget at han rett og slett ikke hadde det å hate et band i seg lenger. Sånn er det jo å bli gammel. Selv klarer jeg ikke en gang å hate DDE og Vassendgutane lenger. Det er litt kjedelig, men sånn er det. Selv har jeg aldri vært noen stor fan av The Eagles, men det hender de dukker opp på radioen eller i andre sammenhenger, og da kan jeg godt sette pris på det de gjør. Jeg har sikkert slengt en og annen sang fra dem på en og annen Spotify-spilleliste når vi skal kjøre langt. I konflikten fra The Big Lebowski, der man enten er Creedence-fan, eller man er Eagles-fan, faller jeg tydelig ned på Creedence-sida, men jeg hater ikke The Eagles. Har aldri gjort det heller.

Men nå skriver jeg meg ut på viddene. Vi må tøyle gampen litt. Saken er at The Eagles, på sine to første album, mer enn leflet med countrymusikken. Den gangen var de et band som turte eksperimentere. De kjippet ut mesteparten av country-røttene, og lekenheten også, for å selge plater, og den strategien tjente de jo mye penger på. At de tapte en god del kred driter de sikkert i, men når Don Henley nå lager sitt første soloalbum på 15 år har han tatt det tilbake til røttene. Han har kalt plata for Cass County, etter stedet på slettene i Texas der han vokste opp. Han gjør Louvin’ brothers fine When I Stop Dreaming, fra 1955. Han pøser på med dobro og pedal steel. Han henter inn gullstruper som Dolly Parton, Martina McBride og Miranda Lambert til fine duetter. Allison Krauss, Lucinda Williams og Lee Ann Womack er med, men må holde seg i bakgrunnen. Merle Haggard dukker opp på en gjestevisitt. Selv Mick Jagger gjør sin entre, og roer den langt mer ned enn han pleier. Ex-Heartbreaker Stan Lynch produserer, og det blir, kanskje som forventet, en fantastisk fin plate. Mye vellyd. Mange flotte prestasjoner. Fine låter. Kos foran peisen.

Det er en plate det er lett å like, men vanskelig å virkelig elske? I hvert fall er det slik jeg opplever den. Det er ingen ting å utsette på den. Det er kvalitet i alle ledd. Jeg spiller den noen ganger når jeg ble obs på den. Men kommer jeg til å spille den igjen i 2016?

Det tviler jeg vel egentlig på.

Hummer og kanari

Fjord1 Baby!

fjord1 photo
Photo by Sogn og Fjordane fylkeskommune

Jenny Følling er ikkje ei populær kvinne i Florø. Eg trur det må være lov å seie. Og denne veka har det verkeleg toppa seg. Ja, eg snakkar sjølvsagt om salet av Fjord1. Det feiande flotte bandet Fjorden Baby! hadde ein gong ein mikroskopisk liten hit som heitte «Karoline». Eit stykke uhøvla rockepoesi frå frå Bergen og Loddefjord. Sjølv om songen altså har ein tittel som tyder på noko anna, likar eg å tenke at den handlar om fylkesordførar Jenny Følling. Det første verset går slik:

Hon e super skadelig, som nikotin og all slags medisin
Vi har ingen flere grunner til å se oss mer om
I morges når vi sovnet var vi tom, tom

Etter at det vart klart at fylkestinget ville selje gamle, ærverdige Fylkesbaatane sende Metrologisk Institutt ut varsel om nedbør på opp mot 70 millimeter i Florø, men det er uvisst om det var inkludert alle ukvemsorda som har hagla rundt øyra i kystbyen denne veka. Mange har tatt vedtaket i fylkestinget som ei personleg fornærming. Eit bevis på den pågåande konspirasjonen mot Florø og kysten. Senterpartiet og jævlane i indre som la ned sjukehuset vårt. Kystvegen gjer dei blaffen i, og om arbeidsplassane til Fjord1 forsvinn herifrå, kjem dei til å gni seg i hendene og glise som katta gjer når ho kjem dragande med ei feit mus om natta. Dei lurar på om nokon har sett Jenny Følling utan tørkle rundt halsen, og om årsaka til at det alltid er på plass, er for å skjule merka etter bitet som forvandla henne til ein vampyr. Ein vampyr som får næring av å suge livskrafta ut av kystsamfunna i Sogn og Fjordane. Å, kor deilig det er å ha nokon å skulde på for alt som er gale! Følling er ei klassisk femme fatale frå filmhistoriens film noir. Ei farleg og umoralsk kvinne som er ute etter å øydelegge helten i historia:

Og hon e super voldelig
Det e bare en time siden at eg måte sy ti sting
For eg føler meg så fucking fri
Når hon får utløp for sin sorg og raseri på meg

Men er det verkeleg slik at Jenny Følling, Senterpartiet og innavla kortskaller frå dalstroka innafor har selt Fjord1 berre for å lage krøll for Florø? Sjølvsagt ikkje. Eg har ofte nytte av å bruke Hanlon’s Razor når eg lurer på kva som eigentleg skjer. Hanlon’s Razor, eller Hanlons Barberkniv, er ein aforisme. Eit filosofisk verkty. Det let slik: «Tilskriv aldri noe som ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med dumhet». I dette tilfellet trur eg vi kjem langt nok med dumskap. Det kan ikkje vere noko anna forklaring. Disse folka er ikkje smarte nok til å konspirere vonde planar.

For det heng ikkje på greip, det her. Kvifor skal fylket på død og liv selje til Torghatten, sjølv om verken styre, leiar, eller minoritetseigar vil det? Kvifor ikkje selje til Havilafjord som allereie eig ein god slump med aksjar, og har forkjøpsrett? Kvifor risikere at konkurransetilsynet blandar seg inn? Kvifor risikere år med rettssaker og løpande advokatutgifter for å selje til akkurat Torghatten? Den einaste forklaringa som rimar nokonlunde, er at dei faktisk trur på Torghatten sine forsikringar om at dei vil behalde hovudkontor og arbeidsplassar i Florø. Alle andre skjønar at det er ein lovnad som berre gjeld til konjunkturane svingar feil veg, men ikkje majoriteten i fylkestinget. Dei trur faktisk at dei handlar til Florø og fylkets beste. Dei hatar ikkje Florø, dei er berre naive, godtruande og inkompetente idiotar.

Det kan hende det er rett at sagaen om Fjord1 hadde vore ein annan om hovudkontoret var plassert på Breim. Kanskje er det rett at Florø er fylkets stebarn. Men kanskje skal vi snu blikket mot oss sjølve av og til? Hvis det er så opplagt som vi meinar at det er eit feilsteg å selje Fjord1- kvifor klarar vi ikkje å overbevise dei andre om vårt syn? Kanskje er det oss det er noko gale med? Det er ikkje deg, Jenny, det er oss?

Men det er nok best vi gjer det slutt likevel.

Tro meg når eg sier hon e den beste for meg
Bare tro meg når eg sier hon e det verste som har skjedd meg

%d bloggers like this: