web analytics
Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #22

image

– I dag kommer Besti for å passe oss i huset vårt!

– Det gjør hun. Gleder du deg?

– Ja. Det som er fint med Besti er at hun aldri blir sur på barna sine.

– Sier du det. Men blir Mamma og Pappa sure på barne sine da?

– Nei, dere PLEIER ikke å bli det, men det hender.

– Jojo, men det hender vel bare når barna er håpløse da?

(Stille en lang stund)

– Vet du hva. Jeg synes faktisk ikke barna er håpløse.

– Dere er stort sett veldig greie, det skal dere ha.

– Men vet du hva som ikke er bra med Besti? Hun sier alltid at jeg skal rydde MASSE, selv om jeg har gjort veldig masse, også spør hun ALDRI Hagbarth!

– Sier du det?

– Ja, og det er URETTFERDIG!

– Men kanskje det er du som roter mest?

(Stille en lang stund)

– Vet du hva. Når dere skulle komme fra Italia så dekket jeg bordet og gjorde ALT, men Hagbarth ikke gjorde noen ting. Han gadd ikke flytte PC’en sin en gang!

– Uff, det var ikke rettferdig?

– Nei.

– Men når Besti kommer og skal passe oss i huset vårt så er det ikke hun som bestemmer. Da hjelper det ikke å be meg om å rydde!

– Du får si det til henne.

– Ja, det skal jeg si MED EN GANG hun kommer.

Hummer og kanari

Folket rår

14605655090_26a004bc0c_o

I’m here to talk to you, not your fucking phone!

Det var på Sicilia for to år siden. Mi kjære og eg hadde forvilla oss på konsert på eit eldgamalt gresk-romersk amfiteater i Taormina. Det var Patti Smith som leverte bodskapet til hordane av fans som sto foran scena og vifta med mobiltelefonane sine. Litt seinare tømte ho ei flaske vatn i hovudet på ein kar som ikkje hadde tatt poenget. Innimellom leverte ho og bandet hennar eit rumpesparkande rock’n roll-show få kan matche. Ein må berre like den dama. Kven andre kan spytte, banne, skjelle ut og helle vatn på sitt publikum, og likevel ikkje få anna enn kjærleik tilbake. Den kvelden fekk ho oss til hyle som ville bikkjer mot den sicilianske månen. Vi gløymer det aldri.

Patti Smith har vore på tur denne sommaren også, og rapportane tydar på at ho ikkje er mindre sinna i år. We are all being fucked by corporations, by the military! We are free people, and we want the world and we want it now, spyttar ho frå scenen. Eit bodskap som slår godt an i dei økonomisk hardt prøva landa sør i Europa. I demokratiets vugge, Hellas, har det radikale partiet på venstresida, Syriza, tatt Smiths gamle hit People Have the Power til hjartet og gjort den til si kampsang. Eg har også gått og nynna på den låta i sommer.

Til liks med mange andre har eg kasta meg over den nye måten å feriere på. Eg skaffar meg rimeleg overnatting via AirBnb. Blir eg lei av å traske i dei tronge og pittoreske gatane i Roma dreg eg opp mobilen og får ein sjåfør frå Uber til å plukke meg opp og køyre meg heim. Er eg sulten lar eg TripAdvisor finne restaurant til meg. Det er genialt. Enkelt og brukarvennleg.

For dei som ikkje er kjent med desse tenestane er AirBnb ei nettstad der folk som har eit rom, ei seng, ei leilighet, eller eit hus til leie kan tilby det til folk som meg. Uber er ei meir brukarvennleg konkurrent til taxinæringa, medan TripAdvisor lar folk gi stjerner og skrive kommentarar til hotell, restaurantar og andre ting dei har vitja medan dei har vore på ferie. Ein ting dei har felles er at dei baserar seg i stor grad på di og mi tilbakemelding. Eg kan gje Uber-sjåføren ein score frå ein til fem slik at andre kan sjå om han er grei å køyre med. Ber eg AirBnB finne meg ei plass å bu sentralt i Roma, får eg først opp dei plassane som har fått gode tilbakemeldingar frå andre.

Gode tilbakemeldingar på TripAdvisor var grunnen til at vi spiste på Kjersti’s mat og vinhus på Gol, til tross for den håplause apostrofen i namnet. Dårlege tilbakemeldingar var den einaste årsaka til at vi ikkje tok med ungane på Gordarike familiepark. Folket rår. People Have the Power. TripAdvisor er eit nyttig verktyg. Eg kjem til å bruke AirBnb neste gong eg skal på ferie også. Likevel. Det er noko med utviklinga eg ikkje likar. Tilbakemeldingane frå oss kunder blir viktigare og viktigare. Eg har inntrykk av at det blir verre og verre for kvart år. Det starta med strategisk plasserte TripAdvisor-skilt med god score. Nokon har klipt ut gode omtalar og hengt dei på veggen. I det siste har eg opplevd oftare og oftare at folk snik det inn i samtalen. Kan du ikkje vere så snill å gje oss ein god karakter på TripAdvisor. Fint om du skriv noko pent om meg og leiligheita mi på AirBnb.

Ikkje er det berre på ferie dette brer om seg heller. I sikkerhetskontrollen på flyplassane kan du trykke på ein knapp for å gje ei vurdering av kor hyggelege securitaspersonalet var i dag. I fjor høst blei det rabalder av at Coop hadde innført eit lignande system i nokre av sine kasseapparater. Korleis vart du ekspedert i dag? Gode tilbakemeldingar har blitt hard valuta. Eg kjenner at eg er i ferd med å sette det heile i halsen. Eg er redd den evige jakta på skryt og bra feedback gjer noko med oss. Endrar måten vi omgås. Måten vi snakkar med kvarandre. På eit tidspunkt startar det å virke mot si hensikt. Når dama som gjer oss nøklane til leiligheita i Roma ber meg om å gje ei fin score, og helst ikkje skrive noko om det var noko eg ikkje var heilt nøgd med, kjenner eg meg som Patti Smith den kvelden i Taormina. Eg blir sur. Eg er her for å snakke med deg, menneske til menneske, ikkje for å gje deg eit forbanna terningkast. Kan du slutte å snakke til meg som om du, og eg, er ein robot?!?

Men eg gjer ho fem stjerner likevel. People Have the Power, syng Patti Smith. Eg trur ikkje ho meinar at vi skal bruke den makta til å rangere kvarandre heile forbanna tida. Eg freistar å lure systemet. Eg gjer alltid full score.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: North American Lake Monsters

nalm

Det er lenge siden jeg så denne boka for første gang. North American Lake Monsters. Av en eller annen grunn lot jeg den ligge. Det kan ha vært fordi det er en samling noveller. Uansett hvor mange novellesamlinger jeg leser, og virkelig digger, driver jeg fortsatt på og innbiller meg at jeg ikke liker novellesamlinger.

På et eller annet tidspunkt har jeg imidlertid glemt at North American Lake Monsters er en novellesamling, og etter å ha sett enda en anbefaling fra noen jeg stoler på, bestemte jeg meg for å kjøpe den og gi den en sjanse. Jeg ga meg i kast med boka. You Go Where It Takes You, sto det over det jeg da innbilte meg at var første kapittel. Den aller første setningen er glimrende. He did not look like a man who would change her life. Toni serverer på en liten kafe. Hun har en treåring som barnehagen bekymrer seg for. Faren har stukket av. Livet er for en stor del skit. Når denne mannen som ikke ser ut som om han skal forandre livet hennes gir henne oppmerksomhet er hun ikke tung å be. Og når det viser seg at han har bilen full av makabre hemmeligheter, blir hun opphisset og misunnelig. Hun vil på eventyr. Hun vil vekk. Hun vil ha et annet liv. Hun får ikke være med, men da tar hun handlingen i egne hender.

Og så er kapittelet over. Wild Acre står det over neste kapittel, men der er det nye folk, det henger ikke sammen med det jeg akkurat har lest, og jeg skjønner at dette for fankern er en novellesamling ja. Og så kommer jeg på hvorfor jeg innbiller meg at jeg ikke liker novellesamlinger. Jeg ville så gjerne vite mer om Toni. Jeg ville vite hvordan det gikk med henne, og den stakkars treåringen. Jeg vil slettes ikke vite hvordan det går med de tre håndverkerne som ligger på en byggeplass i skogen og drikker øl i påvente av at noen pøbler skal dukke opp for å tagge de uferdige husene de jobber på. Jeg må rett og slett legge fra meg boka en liten stund og venne meg til tanken på at Tonis fremtid for alltid skal være uviss for meg.

Så vender jeg tilbake til boka. Mens de tre øldrikkende tømmermennene blir revet opp av en varulv, blir jeg revet med i det som er den beste boka jeg har lest på aldri så lenge. Den er aldeles strålende.

Ikke la dere skremme av varulven da. Joda, novellene har ofte elementer fra horrorsjangeren. En vampyr. Et sjømonster. Et spøkelse. Engler. En slags zombie. Men dette er ikke billig horror. Egentlig er det ikke en gang dyr horror. Det er rett og slett et knippe flotte historier om mennesker på kanten av tilværelsen. Som sliter. Henger etter fingerneglene. Det er menneskene som spiller hovedrollen her, og det monstrøse er like ofte inne i oss, som i den mørke skogen rundt oss.

Forfatteren heter Nathan Ballingrud, dette er hans debut som forfatter, og jeg kan ikke skjønne annet enn at han har levert en umiddelbar klassiker. Les den, enten du liker novellesamlinger eller ei. Du kommer ikke til å angre.

Hummer og kanari

Farbror Melker rir igjen

Det er så lenge siden at jeg husker ikke helt hva jeg syntes var best med Vi på Saltkråkan når jeg så TV-serien for første gang. Når jeg så den igjen som ung voksen var det imidlertid ingen tvil. Det var Farbror Melker som var den store beholdningen. I tillegg til Malin da, men noen ting er så selvsagt at det ikke er nødvendig å skrive om.

melker

Melker Melkersson er enkemann, far til fire, forfatter, og fullstendig udugelig med alt som krever praktisk tilnærming. Høydepunktet er episoden der han prøver å bygge en slags akvedukt som skal lede vann fra brønnen og inn på kjøkkenet. Det ender med katastrofe. Etterpå fisker han med barna, og skal så lage fiskegryte av resultatet. I oppskriften står det at det skal være salt etter behag eller noe i den duren, så Farbror Melker kjører på med saltbøssa i en slik grad at middagen blir uspiselig. Til slutt blir han angrepet av veps, prøver å bekjempe dem med en planke, men oppnår ikke annet enn å slå i stykker sin nylagde akvedukt. Til slutt blir han jaget på sjøen av vepsene, og lille Tjorven får avlevere sin signaturlinje, varför badar du alltid med kläderna på?

Melker minner ikke så rent lite om min gamle far, som altså leste i oppskriften at biffstykket skal legges rett på platen, og mente dette måtte bety at stekepanne var et unødvendig mellomledd i prosessen til et bedre måltid. Han hadde ti tommeltotter, og kunne ikke slå opp en fluktstol uten å falle ned en skråning. Nå som jeg selv har nådd godt voksen alder har jeg for lengst innsett at jeg ikke er helt ulik Farbror Melker selv heller. Som sist torsdag.

Torsdag kveld klarte jeg å rive meg løs fra stolen og PCen for å gå meg en kveldstur. Jeg er møkklei av Brandsøyåsen, så jeg fant ut at jeg skulle gå på Eikefjordstøylen i stedet. Der har jeg gått et par-tre ganger før, det er en fin tur. Akkurat passe lang med 35-40 minutter opp i min tunge og dårlig trente kropp, og bratt nok til at jeg blir svett på ryggen.

wpid-wp-1437238900057.jpegPå vei opp kommer man til en elv som man krysser via en fin liten bro som noen driftige sjeler har snekra. Der kan man velge å gå til Knapstadstøylen i stedet. I følge skiltene som står der stien begynner er det 2 km opp på Eikefjordstøylen, og 3 km om man heller velger Knapstadstøylen. Men jeg valgte Eikefjordstøylen, rett opp fjellet, og opp til toppen kom jeg meg i god behold. Det tok ganske riktig ca 40 minutter. Jeg var godt fornøyd. På toppen var det som vanlig fin utsikt. Litt mindre vanlig var eimen av tennvæske som lå over støylen, men jeg hadde nå ikke tenkt å ta en sigarett uansett. Etter å ha skrevet meg inn i turlagsboka (når skal forresten noen få laget en app for dette slik at man bare kan stemple inn i stedet for å slite med dårlige penner og fuktige ark i boka?) kikket jeg meg litt rundt, og så et skilt som pekte mot Knapstadstøylen.

Hmmm, tenkte jeg. Det er jo dritkjedelig å gå tilbake samme vei. Skulle jeg… Hvis det er tre kilometer til Knapstadstøylen, men bare to til Eikefjordstøylen kan det jo ikke være så innmari langt å gå den veien ned igjen. Det var fortsatt tidlig kveld, og uansett blir det jo ikke ordentlig mørkt heromkring på denne tiden. Tenkte jeg i mitt Farbror Melker-øyeblikk. Og før jeg rakk å høre på den rasjonelle stemmen i bakhodet som sa at dette nok var en dårlig ide, så hadde jeg lagt i vei bortover fjellet.

Jeg fulgte de røde merkene, først gikk det nedover, så gikk det oppover igjen, men det var utrolig fint der inne i fjellet. Jeg labbet i vei, uten anelse om hvor langt eller bratt det skulle være. Det var en knallfin tur. Behagelig å gå. Så lenge jeg hadde koll på merkene skulle alt være under kontroll, det fikk nå bare ta den tiden det tok. God stemning.

wpid-wp-1437238992418.jpeg

Jeg kom til et rødt merke der det virket som om veien skulle snu nedover igjen, jeg fant neste røde merke, og labbet i vei nedover. Ganske sikker på at nå var jeg omtrent fremme ved støylen. Dagen var nå på hell, så det passet bra. Optimismen var fortsatt stor. Utsikten var fin der jeg gikk utover igjen. Jeg kom til et skilt som pekte nedover. Kyraråkja sto det. Jeg var på nippet til å velge den veien, men i stedet fortsatte jeg rett fram. Haha, tenkte jeg. Det hadde vel vært typisk meg. Bare følge et hvert skilt som peker et eller annet sted. Jeg labba på. Rett her framme ligger nok støylen. At merkene ikke lenger var røde, men blå, affiserte meg ikke.

Men den gjorde ikke det. Eller kanskje gjorde den det, men jeg så den ikke?

Verre var det at etter å ha gått en stund mistet jeg stien. Jeg kom til en liten elv, ante at jeg måtte komme meg over til andre siden, men det var ingen merker å se. Det var blitt mørkt. Ikke så mørkt at det på noen måte var farlig eller skummelt å gå i fjellet, men mørkt nok til at det var vanskelig å få øye på merkene. I hvert fall om de var langt borte. Jeg så ingen merker. Jeg vaset rundt i terrenget der en god stund for å prøve å finne veien videre. Begynte å bli litt bekymret. Dagen var omme. Det var blitt sent. Jeg begynte å se for meg overskrifter i lokalmedia. Mann(47) savnet i fjellet. Eller enda verre. Jeg så for meg at min kjære snart begynte å lure på hvor jeg var. Eller aller verst. At jeg faktisk måtte ringe hjem og fortelle at jeg hadde gått meg vill i Eikefjordsalpene. Hvilken skam! Kanskje hadde det vært bedre å bare bli der oppe i fjellheimen.

wpid-wp-1437238936845.jpeg

Men jeg hadde ikke gått meg vill. Ikke ordentlig. Jeg visste jo godt hvor det siste merket var. Jeg kunne alltids gå tilbake samme vei jeg var kommet. Og hva med det skiltet med Kyraråkja på? Kunne det være en vei som etterhvert også førte tilbake til utgangspunktet?

Alt dette kunne jeg sjekket om jeg bare hadde hatt dekning på mobilen, men oppi høgget der var det bare edge. Ingen sjanse til å drive utstrakt mobilsurfing. Jeg la en plan: Gå tilbake samme vei jeg var kommet. Når jeg kom til skiltet med Kyraråkja fikk jeg ringe hjem og be min kjære sjekke om jeg kunne gå den veien. Hvis ikke fikk jeg bare gå tilbake hele den lange veien jeg nettopp var kommet. Som sagt så gjort.

Det var ikke noe problem å gå i sine egne fotspor så og si, og et sted på veien satte jeg meg ned for en liten fem-minutter. Der viste det seg til min store forbauselse å være snev av dekning. Jeg fikk gjort et google-søk, og fant ut at Kyraråkja skulle være en godt opptråkket sti som man i sin tid brukte når kyrene skulle drives på beite. Den skulle ende opp nede i Hestvika, ikke at jeg ante hvor det var, men det virket lovende. Det var nedover. Det var riktig retning. Hva faen, alt er jo bedre enn å gå samme veien tilbake. Jeg la meg i vei langs den godt opptråkkede stien.

I begynnelsen var det greit. Stien var ganske riktig lett å følge, og det var merker på trærne her og der for å forsikre dumme østlendinger om at de ikke var helt på villspor. De var umulige å se på avstand, men kom man bare nær nok, la oss si 50 cm fra, så man dem klart og tydelig. Da var det å utbryte et YES, og gi merket en high five. Stien gikk i riktig retning også, en stund gjorde den det, men etterhvert svingte den østover. Det liket jeg ikke noe særlig, for det betydde at jeg nå beveget meg bort fra rasteplassen der bilen sto parkert. Men jeg tok det for gitt at den kom til å svinge vestover igjen lenger nede. Hvilket den jo gjorde. Jeg trasket på. Gjennom skog. Over myr. Jeg plumpet. Og plumpet igjen. Tørket opp, og plumpet igjen. Til slutt gadd jeg ikke lenger å lete etter steder å tråkke for å komme tørrskodd over våte partier, men bare plasket meg gjennom. Litt sliten etterhvert. Litt vondt i knærne, jeg er jo en tung mann, og ikke spseielt god i terrenget. I hvert fall ikke når det går nedoverbakke. Til slutt så jeg lysene fra Eikefjord i det fjerne. Jeg begynte å se slutten på turen. Hurra. Skal se jeg kom meg hjem i live likevel!

wpid-wp-1437239076444.jpeg

Da var det jeg mistet stien. Men jeg ga blaffen. Jeg visste jo nå at jeg var på rett spor. Jeg visste at om jeg bare holdt nogenlunde rett vest og nedover ville jeg finne riksvegen. Og for en gangs skyld slapp jeg å bite i meg optimismen. Etter å ha tråkke gjennom pillråtten skog. Revet opp trær med rota. Krysset en stor bekk minst to ganger, så jeg en lysning borti skogen. Kunne det være en traktorvei? Det så sånn ut, men neida, det var rett og slett en lysning rundt en monstermast. Hurra for monstermaster. Nå kunne jeg jo bare følge strømlinja videre hele veien til sivilisasjonen. Det freste over meg. Jeg kunne kjenne el-følsomheten trenge på. Kreften vokse i kroppen. Men nå gikk det radig nedover. Ikke lenge etter fant jeg en grusvei, og vips så var jeg nede på riksvegen. Litt bortenfor rasteplassen. Jeg labbet lykkelig videre, og der var bilen!

Men Hestvika. Et eller annet sted på veien ned Kyraråkja var kanskje lykken bedre enn forstanden, for Hestvika ligger egentlig i helt feil retning, ved Endestadvatnet. Det hadde blitt langt å gå til bilen. Enten finnes det to Hestviker der i området, eller så har jeg altså gått feil et eller annet sted på vei ned fjellet. Hvilket jo sendte meg tilbake til bilen. Men jeg fulgte jo merkene nesten hele veien, så litt rart synes jeg det var altså.

Farbror Melker overlevde altså denne etterhvert noe strabasiøe fjellturen. Mens hans livs lys sov sin søteste søvn gikk han 13,01 kilometer i ulendt terreng. Det tok 5 timer og 19 minutter.Maks høyde, ynkelige 485 meter. Fin tur. God historie. Denne dagen. Ett liv.

Men neste gang blir det Brandsøyåsen.

melker2

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #17

image

– Vet dere hvilket språk man snakker i himmelen?

– Engelsk.

%d bloggers like this: