web analytics
Hummer og kanari

Kyrkjelyden

WordItOut-word-cloud-1064656

Denne veka har det vore rabalder i kristen-land – så mykje bråk at ein har høyrt kyrkjelyden heilt ut hit i ateistland. Nokon har gjeve ut ei bok som heiter 22. juli-profetien; eit makkverk utan like. Den kallar ungdommane på Utøya for deltakarar i ein politisk armé som har kjempa mot Israel i over førti år. Når dei blei massakrerte av Anders Behring Breivik var det ikkje meir enn dei måtte rekne med, og årsaka var at Gud ville straffe oss, og åtvare oss. Om vi ikkje snur vil det hende endå verre ting. Det er litt uklart for meg om Breivik var eit sendebod for Gud, eller om djevelen hadde teke bolig i han, og Gud berre let det hende. Uansett kva alternativ ein fell ned på vil eg meine at vår allmektige fader er strafferettsleg ansvarleg, og bør stillast for norsk rett så snart som råd er.

Ein burde vel teie ihjel den slags vrøvl, men når folk med ein viss påverknad deler bokas bodskap, er det på sin plass å reagere. Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, tok difor føre seg boka i eit harmdirrande innlegg, og sidan har det berre balla på seg. Vårt Land laga sak på at fylkesleiar og listetopp for partiet De Kristne i Aust-Agder, Jan Ernst Gabrielsen, var einig i at Utøya var Guds straffedom. Dagbladet spadde opp ein ordførarkandidat frå same parti i Skien som var einig. Partileiaren har ikkje villa seie så mykje til media, men etter at han tok ein telefon til Gabrielsen, hadde listetoppen frå Aust-Agder plutseleg gått av frivilleg.

For oss ateistar har det vore ei draumeveke. Endeleg har vi fått bekrefta det vi har trudd heile tida: At dei religiøse folka er spinn ville, klin kokos, rett på – eller kanskje helst litt over – grensa til psykiatri. Heldigvis kjenner eg folk som kan korrigere denne oppfatninga og få meg ned på jorda att. Dei fleste religiøse er ikkje meir koko enn det eg er sjøl. Du finn neppe ein einaste prest her i landet som meiner noko i nærleiken av bokas uhyrlege påstandar.

Men kva med dei snaut 8000 medlemmene av landets mange sokneråd? Der må det vere litt av kvart? Plutseleg finn eg ut at eg må stemme ved kyrkjevalet i år. Det sler meg at om eg gjer som eg pleier, altså gjer fanden, er det fanden sjøl som får mi stemme. Det vil eg ikkje ha på meg. No skal mørkemennene av begge kjønn lukast ut. Til helsike med dei. Eg set meg ned med Google og freistar å finne ut av det noko forvirrande kyrkjevalet. Det er nemleg ikkje berre enkelt. Eg stussar til dømes litt på at det berre er ei einaste liste. Det minner strengt tatt litt om valsystema i land vi ikkje likar å samanlikne oss med. Men kanskje er det ikkje anna å vente av ei kyrkje tileigna ein gud med litt småfascistiske tendensar, som aldri har brydd seg særleg om demokrati. Men litt påverknadskraft har vi. Gjennom å sette ei stjerne på seddelen kan eg gje ei ekstrastemme til inntil tre kandidatar. Utfordringa er å vite kva dei einskilde kandidatane står for. Til bispedømmerådet er det enkelt. Eg kjem til å stemme på dei tre einaste personane på lista som seier ja til å vigsle homofile. Hyggeleg av nominasjonskomiteen å berre inkludere tre stykker, det gjer det lettare å velje.

Til soknerådet er det verre. På bileta som kyrkja har lagt ut på nett ser dei påfallande normale ut, alle saman. Ingen av dei verkar å vere særleg opptekne av Israel. Men kva er dei opptekne av? Eg morar meg med å lime alle kampsakane til kandidatane inn i eit dokument, og lage ei ordsky av dei. Essensen er at dei 25 kandidatane vil kjempe for eit godt, inkluderande vedlikehald av ungdomsarbeid og kyrkjebygga. Eller noko slikt. Det er ullent. Kjedeleg. Det er ingen som skil seg ut. Det blir for vanskeleg. Eg trur kyrkja kunne hatt mykje å hente på å merke kandidatane sine betre. Litt som på pizzamenyen til Dolly Dimples. Om det er nokon som har vore i soknerådet sidan Metusalems tid kan dei få stempelet klassikar på seg. Ferskingar er sjølvsagt merka med ny. Nokre er milde. Andre meir spicy. Nokre bør kanskje merkast med hot. Eller svovel og oske. Dette ville gjort det enklare å velje.

Berre eit innspel. Gratis. Eg får mi lønn i himmelen. Eller kor eg no hamnar.

Uansett. Bruk røysteretta folkens. Er det folkekyrkje dei vil ha, får dei finne seg i at folket er med og bestemmer. Gje ei ekstrastemme til dei tre liberale kandidatane til bispedømmerådet. Godt val!

Bok og Film

Hjorthen ser film: La Salarie de la peur

extrait_le-salaire-de-la-peur_0
I vår, eller det var vel kanskje helst i vinter, var vi to utskremte medarbeidere på årsmøte i Filmklubbforbundet. Der viste de oss den restaurerte versjonen av William Friedkins Sorcerer.  Absolutt en glemt klassiker, og vi bestemte oss for at den ville vi vise i Filmklubben hjemme i Florø. Men når høsten kom viste det seg at lisensen til å vise den ville koste oss alt for mye til at det var et realistisk alternativ. Som plan B konkluderte vi kjapt med at vi heller skulle vise La Salarie de la peur. Fryktens lønn på norsk. Fransk spenningsfilm av aller ypperste kvalitet fra 1953, basert på samme bok som Sorcerer. Kommersielt var det kanskje ikke helt innertier, men det kom nå femten stykker for å se film denne fine høstdagen. Kunstnerisk var det imidlertid full klaff. Fy skitt så bra den er!

Jeg så den først på PC-skjermen, bare for å kvalitetssikre, og så ble det et gjensyn på kinolerretet, og dette er en film som bare blir bedre ved gjensyn. Den er gammeldags på den måten at den bruker lang tid i oppbygningen, men det plager ikke meg. Man kan sikkert si både det ene og det andre om fellesskapet mellom disse barske menn som har forvillet seg inn i en blindgate i et eller annet land i mellom-amerika, og ikke minst om måten de behandler den eneste kvinnen i dette dramaet. Ikke minst kan man gjøre seg morsom på det faktum at to av karakterene heter Mario og Luigi. Men når de først klatrer inn i lastebilene fulle av nitroglyserin er det umulig å se vekk. Intenst spennende. Fantastisk dyktig gjort. Jeg kan ikke få anbefalt denne filmen nok!

Nå er det mulig jeg må se Sorcerer en gang til, for å se om den når opp til denne franske versjonen da. Men den er absolutt verdt å se  den altså.

Her er notatene mine til innledningen. Jeg hoppet vel over noe av det tror jeg.

Velkommen til høstsesongen i filmklubben. Veldig kjekt å se dere igjen! Dette blir første gangen vi ikke åpner sesongen med en western. Og det blir første gangen vi viser en fransk film. Akkurat det er på høy tid, spør du meg. La Salarie de la peur, Fryktens lønn, er en actionthriller fra 1953, som virkelig er noe utenom det vanlige.

Jeg leste et intervju med Bølgen-regissøren, Roar Uthaug, i Dagens Næringsliv for noen uker siden. Der sier han følgende:

Jeg er ikke så begeistret for fransk film og sånt. Jeg kan synes de er pretensiøse og intellektuelle. Jeg vil gråte og le når jeg går på kino, ikke nødvendigvis tenke så mye, men bli tatt med på en berg-og-dal-bane.

Noe sier meg at Uthaug ikke har sett Fryktens lønn. Den er verken pretensiøs eller intellektuell. Den er dessuten fryktelig spennende. Han sier mer også:

– Det subtile og tilbakeholdne er jo ansett som litt finere, men for meg kan du like gjerne bruke ordene uengasjerende og underfortalt.

Og dette er litt interessant. Jeg vet ikke om dere har sett Bølgen. Eller Uthaugs andre store voksenfilm, slasheren Fritt vilt. Fine filmer begge to, men ingen kan beskylde dem for å være subtile. Hvis dere har sett Bølgen, eller hvis dere skal se den senere, så kan dere ha akkurat dette sitatet i bakhodet og sammenligne de to filmene. Fryktens lønn er en actionthriller. Det er begrenset hvor subtil den kan være, og likevel få oss frem på kanten av kinosetet. Men karaktertegningene, de er ganske subtile. Her males det ikke med bred pensel. Hvem er de. Hvor kommer de fra. Hva får dem til å sette seg i en lastebil full av nitroglyserin og gi seg ut på en kjøretur som nærmest er et selvmordsoppdrag? Det får vi ikke vite. Vi må finne det ut selv, basert på måten de oppfører seg. Hva de sier. Hvordan de handler. Og det er jo akkurat det som gjør oss nysgjerrige på dem. Gir dem dybde, og gjør at vi tenker på dem lenge etter at filmen er ferdig. Uthaug er flink til å gi oss sympatiske karakterer som vi bryr oss om akkurat nok til at vi vil de skal overleve. Men det er ikke noe mer der. De er bare vogner i en berg og dalbane, skapt for å få oss til å hyle. Men når filmen er ferdig forlater vi dem og tenker ikke mer på dem.

Og i disse to sitatene ligger forklaringen på hvorfor Uthaug aldri blir noen stor regissør, i en kunstnerisk sammenheng, selv om han er god på sjangere. Regissøren av Fryktens lønn derimot, det er en helt annen skål.

Henri-Georges Clouzot het han, og han lagde film på 30-40-50 og 60-tallet. Han opererte hovedsaklig i thrillersjangeren, og er vel ansett som den eneste som på sitt beste kunne matche Alfred Hitchcock på sitt beste i denne perioden. Clouzot begynte som manusforfatter. Han var såpass god til dette at han ble hentet til Tyskland for å jobbe i Studio Babelsburg. Men etterhvert som klimaet ble giftigere utover tredvetallet fikk han sparken derfra, fordi han hadde for mange jødiske venner. Clouzot dro hjem til Frankrike, pådrå seg tuberkolose, ble sengeliggende i fem år, og når han kom tilbake til Paris, klar for å lage film, var andre verdenskrig brutt ut. De fleste Clouzot kjente i filmindustrien var rømt landet. Han hadde ikke jobb. Ikke penger. Og helsa var skral. Tyskland invaderte Frankrike, og et tysk selskap etablerte seg i Paris for å lage film. De tilbød Clouzot en jobb, og han hadde ikke råd til å si nei. Selv om han følte seg lite komfortabel med å jobbe for tyskerne. I 1943 lagde han en film som het Ravnen, som klarte kunststykket å hisse på seg absolutt ALLE. Fra høyre til venstre. Filmen var anti-alt. Anti-Frankrike, anti-nazistisk, anti-religiøs, junaimit. Vichy-regjeringen, den katolske kirke, nazistene og motstandsbevegelsen. Alle fordømte den, og Clouzot fikk sparken, men folket strømmet til kinosalene for å se den. Etter krigen ble det oppgjør, og Clouzot ble dømt for å ha laget denne filmen, og for å ha samarbeidet med tyskerne. Han ble dømt til å holde seg unna alle filmsett. Ikke lage film. Ikke en gang holde et filmkamera hadde han lov til. Og det på livstid. Relativt streng straff vil jeg si.

Senere ble den forkortet til to år, og Clouzot vendte tilbake til filmen på slutten av førtitallet. Heldigvis for oss, for i 1953 lagde han Fryktens lønn som vi nå ganske snart skal rulle i gang. Jeg skal egentlig ikke si så mye mer om det enn at det er en film som Time Magazine karakteriserte som den ondeste filmen noen sinne, dette fordi Clouzot kritiserer USAs rolle som imperialist i Mellom-Amerika. Filmen ble karakterisert som anti-amerikansk, og det amerikanske publikumet fikk se en sterk klippet film, der dette er tonet kraftig ned.

Clouzot var ellers en vanskelig mann å jobbe med. Han gjorde alt for å få skuespillerne til å gjøre slik han ville. Han fiket opp Suzy Delair under en filminnspilling i 1947.Brigitte Bardot kalte han for en negativ eksistens, kanskje forståelig etter at han lurte henne skikkelig under innspillingen av Sannheten i 1960. I en scene skulle Bardot sove, være søvndrukken, og sikle på puta. For å få dette til å bli mest mulig realistisk ga Clouzot henne noen piller, som han sa var smertestillende, men som egentlig var sovepiller. Det gikk ikke helt etter planen, Bardot måtte på sykehuset og pumpes. Og man kan vel ane en viss misogynisme i behandlingen av den eneste kvinnelige rollen i dagens film. Så må vi si til hans forsvar da, at han var knallhard under innspillingene, men tok det visstnok ikke med seg hjem fra jobb. Han skal ha vært vennlig og mild så lenge han ikke var i regissørstolen og skulle ha noen til å yte.

Så godt som alle filmene hans handler om paranoia, misantropi, hevn. De er som regel veldig pessimistiske. Og det er vanskelig å la være å tenke at dette hadde noe med hans eget indre å gjøre. Clouzot var altså en kødd å jobbe med, men det ble noen fantatstiske filmer av det. Fryktens lønn er kanskje den beste av dem alle. Vi snurrer den i gang.

Hummer og kanari

Fjols til fjells

20150802_181348_HDR

Det er siste helga i august, og det er på tide å summere opp sommaren 2015. Lat oss seie det slik: Hadde Noah vore frå Florø hadde han neppe gjett seg i kast med båtbygginga. 40 dagar og 40 netter med regn? Det er det vi kallar ein middels sommar her. Noah hadde tatt på seg skipperlua, blåst i barten, og gått seg ein tur på formiddagen som vanleg. Tatt ein kopp kaffi på Amfi. Slått av ein prat med nokon kjende i svingdøra. Kanskje tatt eit par dagar på Alexandra i haustferien for å roe ned kona. Bygge båt, berre for å fylle ho opp med merkelege dyr som kaklar, brekar, og gjer frå seg over alt? Slikt får ein då meir enn nok av når POS’en arrangerer folkefest i Trovikbakken, om ein ikkje skal ha det med seg ut på sjøen også. Nei fysj for ein elendig sommar det har vore. Heldigvis har det vel som vanleg regna endå meir inne i Førde.

Det vart nokre fine dagar i slutten av august, men det var etter skulestart så det tel ikkje. Elles var det vel berre ein dag der det var både opplett og varmt. Eg brukte dagen på å gå meg vill i fjella inne i Eikefjord. Det var ein av dei tidlege julidagane. Ein av dei dagane der det aldri blir heilt mørkt. Det var allereie tidleg kveld då eg parkerte på rasteplassen og la i veg mot Eikefjordstøylen. Der har eg vore før, og det er ein fin tur. Ein utrent slask som meg vraltar seg gjennom skogen og opp fjellet på rundt førti minutt. Nok til å bli sveitt. Ikkje nok til å døy. Men det er bratt å gå ned igjen. Bratt, og kjedeleg. Når eg står på toppen, trekkjer inn dufta av tennvæske, og ser ut over Eikefjorden er det eg får den strålande ideen at eg skal gå vidare bortover fjellet. Bort til Knapstadstøylen. Det står jo skilt der opp som peikar veg, og stien er merka. Nede der stien startar står det at det berre er ein kilometer lenger til Knapstadstøylen enn til Eikefjordsstøylen. Det kan ikkje vere så langt. Eg tek sjansen på å ignorere den vesle stemma bakarst i hovudet som seier at deter ei dårleg idé. Eg legg i veg bortetter.

Når ein går åleine i fjellet er det lett å la tankane fly. Det er herleg å kunne la tankane finne krinklete vegar, utan å bli forstyrra av dataspel, rabiate bøllefrø, WInx Club og katten som bankar på vindauget og vil ut. Der eg går i det vakre fjellet kjem eg til å lure på ein ting. Kva er det med Turistforeininga og fallossymbol? Det er ikkje så ille på denne turen, men om ein går turen til Terdalskeipen, er det så fullt av vardar og høgreiste steinar at ein knapt kan snu seg utan å støte på ein T-merka steinpenis. Kva slags folk er det eigentleg som engasjerer seg i turistforeininga? Kva slags forkvakla seksualitet er det dei har som får dei til å forureine fjellheimen slik at det kjennest som om du er med i ein homsepornofilm der du spankulerer rundt i sine eigne tankar. Det må vere mogleg å merke desse stiane på ein litt mindre påtrengande måte?

Dette var tidleg på turen. Seinare på kvelden hadde eg sett stor pris på eit par kjempefallosar for å vise veg. Det har blitt seint og mørkt. På eit tidspunkt mistar eg stien, og finn ikkje vegen vidare. Eg forbannar Turlaget. Dei må jo ta omsyn til at alle som flyr i fjellet ikkje er Jan Bålsrud. Somme av oss klarar å gå oss vill på veg ned frå Brandsøyåsen. De må merke stiane betre. Om ein må vere lokalkjent for å finne vegen, sjølv om den er merkt, då har de ein jobb å gjere. Eg veit at det er eg som er dum, eg er ikkje heilt idiot, men eg har høyrt fleire som klagar på dårleg merking i Florafjella. Ta ein studietur til dei merka turstiane i Naustdal og sjå kor bra det kan gjerast. Den turen er merka med gul linje. De finn fram!

Eg finn også fram denne natta i fjellet. Eg må gå tilbake den vegen eg kom. På eit tidspunkt skjærer eg ned Kyraråkja. Det verka som ein god idé, men var nok heilt feil. Men ved hjelp av nokre monstermaster finn eg likevel riksvegen litt over tre på natta. Treningsappen min seier at eg labba rundt i fem og ein halv time. Tretten kilometer. Noah skulle alltid overdrive, han hadde sikkert fått det til å bli både ein og to månader. Men så var han 600 år då syndefloda kom. Ikkje rart han surra litt. Sjølv er eg litt meir nøktern. Sommaren 2015, kan eg seie. Jau, det var vel det året eg heldt til heile sommaren i Eikefjordsalpane, det.

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #22

image

– I dag kommer Besti for å passe oss i huset vårt!

– Det gjør hun. Gleder du deg?

– Ja. Det som er fint med Besti er at hun aldri blir sur på barna sine.

– Sier du det. Men blir Mamma og Pappa sure på barne sine da?

– Nei, dere PLEIER ikke å bli det, men det hender.

– Jojo, men det hender vel bare når barna er håpløse da?

(Stille en lang stund)

– Vet du hva. Jeg synes faktisk ikke barna er håpløse.

– Dere er stort sett veldig greie, det skal dere ha.

– Men vet du hva som ikke er bra med Besti? Hun sier alltid at jeg skal rydde MASSE, selv om jeg har gjort veldig masse, også spør hun ALDRI Hagbarth!

– Sier du det?

– Ja, og det er URETTFERDIG!

– Men kanskje det er du som roter mest?

(Stille en lang stund)

– Vet du hva. Når dere skulle komme fra Italia så dekket jeg bordet og gjorde ALT, men Hagbarth ikke gjorde noen ting. Han gadd ikke flytte PC’en sin en gang!

– Uff, det var ikke rettferdig?

– Nei.

– Men når Besti kommer og skal passe oss i huset vårt så er det ikke hun som bestemmer. Da hjelper det ikke å be meg om å rydde!

– Du får si det til henne.

– Ja, det skal jeg si MED EN GANG hun kommer.

Hummer og kanari

Folket rår

14605655090_26a004bc0c_o

I’m here to talk to you, not your fucking phone!

Det var på Sicilia for to år siden. Mi kjære og eg hadde forvilla oss på konsert på eit eldgamalt gresk-romersk amfiteater i Taormina. Det var Patti Smith som leverte bodskapet til hordane av fans som sto foran scena og vifta med mobiltelefonane sine. Litt seinare tømte ho ei flaske vatn i hovudet på ein kar som ikkje hadde tatt poenget. Innimellom leverte ho og bandet hennar eit rumpesparkande rock’n roll-show få kan matche. Ein må berre like den dama. Kven andre kan spytte, banne, skjelle ut og helle vatn på sitt publikum, og likevel ikkje få anna enn kjærleik tilbake. Den kvelden fekk ho oss til hyle som ville bikkjer mot den sicilianske månen. Vi gløymer det aldri.

Patti Smith har vore på tur denne sommaren også, og rapportane tydar på at ho ikkje er mindre sinna i år. We are all being fucked by corporations, by the military! We are free people, and we want the world and we want it now, spyttar ho frå scenen. Eit bodskap som slår godt an i dei økonomisk hardt prøva landa sør i Europa. I demokratiets vugge, Hellas, har det radikale partiet på venstresida, Syriza, tatt Smiths gamle hit People Have the Power til hjartet og gjort den til si kampsang. Eg har også gått og nynna på den låta i sommer.

Til liks med mange andre har eg kasta meg over den nye måten å feriere på. Eg skaffar meg rimeleg overnatting via AirBnb. Blir eg lei av å traske i dei tronge og pittoreske gatane i Roma dreg eg opp mobilen og får ein sjåfør frå Uber til å plukke meg opp og køyre meg heim. Er eg sulten lar eg TripAdvisor finne restaurant til meg. Det er genialt. Enkelt og brukarvennleg.

For dei som ikkje er kjent med desse tenestane er AirBnb ei nettstad der folk som har eit rom, ei seng, ei leilighet, eller eit hus til leie kan tilby det til folk som meg. Uber er ei meir brukarvennleg konkurrent til taxinæringa, medan TripAdvisor lar folk gi stjerner og skrive kommentarar til hotell, restaurantar og andre ting dei har vitja medan dei har vore på ferie. Ein ting dei har felles er at dei baserar seg i stor grad på di og mi tilbakemelding. Eg kan gje Uber-sjåføren ein score frå ein til fem slik at andre kan sjå om han er grei å køyre med. Ber eg AirBnB finne meg ei plass å bu sentralt i Roma, får eg først opp dei plassane som har fått gode tilbakemeldingar frå andre.

Gode tilbakemeldingar på TripAdvisor var grunnen til at vi spiste på Kjersti’s mat og vinhus på Gol, til tross for den håplause apostrofen i namnet. Dårlege tilbakemeldingar var den einaste årsaka til at vi ikkje tok med ungane på Gordarike familiepark. Folket rår. People Have the Power. TripAdvisor er eit nyttig verktyg. Eg kjem til å bruke AirBnb neste gong eg skal på ferie også. Likevel. Det er noko med utviklinga eg ikkje likar. Tilbakemeldingane frå oss kunder blir viktigare og viktigare. Eg har inntrykk av at det blir verre og verre for kvart år. Det starta med strategisk plasserte TripAdvisor-skilt med god score. Nokon har klipt ut gode omtalar og hengt dei på veggen. I det siste har eg opplevd oftare og oftare at folk snik det inn i samtalen. Kan du ikkje vere så snill å gje oss ein god karakter på TripAdvisor. Fint om du skriv noko pent om meg og leiligheita mi på AirBnb.

Ikkje er det berre på ferie dette brer om seg heller. I sikkerhetskontrollen på flyplassane kan du trykke på ein knapp for å gje ei vurdering av kor hyggelege securitaspersonalet var i dag. I fjor høst blei det rabalder av at Coop hadde innført eit lignande system i nokre av sine kasseapparater. Korleis vart du ekspedert i dag? Gode tilbakemeldingar har blitt hard valuta. Eg kjenner at eg er i ferd med å sette det heile i halsen. Eg er redd den evige jakta på skryt og bra feedback gjer noko med oss. Endrar måten vi omgås. Måten vi snakkar med kvarandre. På eit tidspunkt startar det å virke mot si hensikt. Når dama som gjer oss nøklane til leiligheita i Roma ber meg om å gje ei fin score, og helst ikkje skrive noko om det var noko eg ikkje var heilt nøgd med, kjenner eg meg som Patti Smith den kvelden i Taormina. Eg blir sur. Eg er her for å snakke med deg, menneske til menneske, ikkje for å gje deg eit forbanna terningkast. Kan du slutte å snakke til meg som om du, og eg, er ein robot?!?

Men eg gjer ho fem stjerner likevel. People Have the Power, syng Patti Smith. Eg trur ikkje ho meinar at vi skal bruke den makta til å rangere kvarandre heile forbanna tida. Eg freistar å lure systemet. Eg gjer alltid full score.

%d bloggers like this: