web analytics
Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #27

wtf

HOW DID J.R.R. Tolkien create The Lord of the Rings? The simple answer is that he wrote it. He sat down in a chair in 1937 and spent more than a dozen years working on what remains a masterwork of fantasy literature and a genius stroke of immersive worldbuilding.

The more complicated answer is that in addition to writing the story, he drew it. The many maps and sketches he made while drafting The Lord of the Rings informed his storytelling, allowing him to test narrative ideas and illustrate scenes he needed to capture in words. For Tolkien, the art of writing and the art of drawing were inextricably intertwined.

In the book The Art of The Lord of the Rings, we see how, and why.

Men denne artikkelen har dessverre bare bilde av ett eksempel da.

Slavery, as the Sublettes describe it, wasn’t a sidebar to early American history and a new nation’s growth. It was front and center—protected by law and prejudice, custom and greed. The enslaved were unloaded, sold, and taken (women’s necks tied with rope, men’s necks put in chains) via major roads, steamboats, and passing through cities and villages to their destination. Newspapers, owned by Benjamin Franklin, sold advertising for buying and selling slaves. All of this unfolded in full sight, with prosperous settlers assuming that slaves were a necessity for daily living and accumulating wealth. For generations, the property value of slaves was the largest asset in America.

Uansett hvor ille du tror slaveriet i USA var, så var det verre. 

In November 2010, when I was 25 years old, I moved in with a man who was 98. This man, whom I’ll call Mr. Schecter, wasn’t a friend or relation or anyone I knew. He was a Holocaust survivor in the first stages of dementia, and I’d been hired to look after him. Although my background was in clinical psychology, I was by no means a professional caregiver. I was employed because Mr. Schecter’s son—I’ll call him Sam—had seriously underestimated his father’s condition. Sam’s mistake was understandable. The most obvious paradox of dementia is the victim’s frequent inability to recognize it, and Mr. Schecter went about his life as though burdened by the normal aches and pains of aging rather than by an irrevocable and debilitating illness. If he put the laundry detergent in the oven or forgot which floor he lived on, he’d shake his head and sigh, Mayn kop arbet nisht (“my head doesn’t work”). But it was a lament, not a diagnosis. And this denial, both clinical and profoundly human, led Sam to misjudge the illness as well.

Dette er en litt lang, men veldig fin perle av en tekst om demens og dem som er rammet av det. 

The Dark Lord Sauron rules over this kingdom, Mordor, and he’s been in charge for ages and gets a bad rap because he’s not a very nice guy, but since when is it important for a leader to be nice? And look, I happen to be a very nice guy. I have some very nice guys working for me, but when I’m hiring someone to run a multi-million dollar resort I don’t care if they’re nice, I care that they’re smart. And it seems to me like Sauron was a smart guy, very organized. Middle Earth was broken and then Sauron came along and he was the right guy for the moment. I think he’s fantastic.

Donald Trump anmelder Ringenes Herre.

BEOWULF VS. SATAN VS. GRENDEL VS. DRACULA

Kult nok!

Jeg var aldri noen stor Counting Crows-fan. Jeg gikk glipp av debutalbumet. Oppdaget dem via en ekstrahjelp i platesjappa jeg hadde den gangen, og hørte en god del på liveplata Across a Wire. Likte den godt, og hørte vel også en del på plata som kom etter den. Men på et eller annet tidspunkt endte Counting Crows opp som noe man nesten er litt flau for noen gang å ha likt, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Det er dette denne teksten handler om.

Your Favorite Band Sucks!

Guns don’t kill people. Toddlers do.

Hummer og kanari

Voff!

dobies

Då videomaskina var ny såg eg alt eg kom over av film. Nokre av dei gjorde større inntrykk enn andre. Som til dømes “The Doberman Gang”. Ein amerikansk b-film frå tidleg syttital om ein djevelsk dyktig hundetrenar og bikkjene hans. Dobermanpinsjarar. Topptrente og namngjevne etter bankranarar som Pretty Boy Floyd, Ma Barker, Dillinger, Bonnie og Clyde. Det var ikkje utan grunn. Bikkjene var trena opp til å rane bankar, og dei var sabla gode til det. Hadde David Toska tatt med seg denne flokken, i staden for Erling Havnå og dei andre pudlane på NOKAS-ranet hadde han vore på frifot.

I dag heiter dei berre doberman, men uansett vart eg manisk oppteken av denne hunderasen. Kulare bikkje fanst ikkje. Eg ville ha ein slik. Eg kjøpte bøker om dei, eg las meg opp. Eg vart ekspert. Eg var spreidde bodskapen om kor fortreffelege bikkjene var til alle som gadd å høyre på. Når ein er fjorten-femten år er det slik at om ein først skal ha ei bikkje, er det viktig at bikkja kan banke opp alle andre bikkjer om det skulle vere naudsynt. Eg var overbevist om at min framtidige doberman kunne hamle opp med kva det skulle vere. Dei er muskuløse og modige. Intelligente, lynraske, og med eit kraftig bitt. Dette meinte eg var fakta som ingen kunne tvile på. Eg hadde bøker å slå i bordet med. Problemet var at ingen trudde på meg. Eg ante ikkje kva eg snakka om. Schäferar var dei tøffaste og beste bikkjene, alle visste det. Politiet brukte dei jo. Schäferar og rottweilarar. Hah! Rottweilar liksom. I den lokale doberman-klubben brukte dei å vise film av springande rottweilarar når dei ville ha seg ein god latter. Idiotar. Korleis våga dei å tvile på det eg sa, eg hadde jo studert dette inngåande. Gjekk det verkeleg an å avvise bokleg lærdom på denne måten? Eg var sjokkert!

Dei andre i klassen kalla meg for professoren då eg var liten. Eg var dårleg i fotball, og på grensa til sosialt tilbakeståande, men eg visste mykje. Når eg fyrst sa noko var eg van med at folk tok det på alvor. Eg hadde tillit. Dette var fyrste gongen eg kan hugse at nokon ikkje trudde på det eg sa, utan eigentleg å ha motargument. Mitt ord var ikkje nok. Kunnskapen min kom til kort. Det var ikkje noko eg kunne seie for å vinne diskusjonen. Eg var på gråten. Dei trudde eg fann opp ting for å hausse opp ei bikkje som eg ikkje ein gong hadde sjølv. Kva slags fyr trudde dei eigentleg at eg var? Det kjendest som eit slag i andletet.

Den kjensla blir eg minna på kvar gong eg ser normalt intelligente folk seie ting som ikkje heng på greip i avisa. Denne veka har dei gått til angrep på springvatnet vårt. Det har skuld i hundre tusen tilfelle av tarmsjukdom kvart år. Den einaste trøysta er at flaskevatnet er verre. Laksen er dessutan i ferd med å bli forvandla til gris, og er livsfarleg å ete. Vaksineskepsis er eit evig tilbakevendande tema. Aspartamen i den sukkerfrie brusen får visst skjelettet til å råtne. Kvar dag kan ein lese vrøvl i avisene, ukritisk gjengitt. Kvar gong blir eg fortvila. Tårene pressar på. Så blir eg forbanna. Kvifor kan dei ikkje berre høyre på ekspertane? Eg får lyst til å ta debatten. Køyre på med det tunge skytset. Lese meg opp, og dundre forskninga i bordet. Men eg veit det ikkje hjelper. All verdas kunnskap kan ikkje overbevise dei. Ingen argument er gode nok. Det endar berre opp med at eg blir ufin, eg blir fjorten år igjen, og tapar diskusjonen så det syng. Eg har resignert. Dei får berre halde på. Eg er no mest sint på dei folka som gir dei spalteplass i bytte mot klikk. Idiotar.

Eg fekk aldri doberman. Eg har ein kvit katt i staden. Ho er utruleg dårleg på å ta ein beskjed, men elles grei nok. Eg ville ikkje bytt henne bort i ei siklande bikkje. Men av og til skulle eg ønske at eg hadde doberman. Då skulle eg tatt han med på besøk til ein og annan redaktør. Snakka litt om kva som er naudsynt å sette på trykk. Og om ikkje argumenta mine vann fram, så skulle dei få snakke med bikkja mi i staden.

Puss, ta’rei!

Hummer og kanari

Statsbudsjettet

jensen

MEDAN VI her omkring har vore mest opptatt av om strikkegrafittien som har prega byen i fleire månader skal klippast ned eller få henge, har resten av landet vore opptatt av viktigare ting. Denne veka har regjeringa vår lagt fram eit skinnande blankt, flunkande nytt og fint statsbudsjett.

DET ER EIN stor dag for vår finansminister, statssekretærane, og alle dei små arbeidsmaurene i departementet hennar. I vekevis har dei sitte i møte og diskutert kva dei skal finne på denne gongen. Flittige fingrar har tasta på kalkulatorane. Skarpsindige hjerner har slått seg saman for å finne ut kva kranar som skal strammast til, og kven som skal opnast. Den eine hånda deler ut litt skattelette histen og pisten. Den andre dreg pengane inn att med kutt i frådrag og auka moms. Det er som å vere på casino. Spelet er rigga. Huset vinn alltid. Litt som når du sat i sandkassa som barn, med hendene fulle av sand. Så mykje hadde eg, så mykje gav eg bort, så mykje mista eg, og til slutt er hendene tomme. Alt som er igjen er luft. Men når du kjem inn att og skal kle av deg er både skoa og underbuksa fulle av sand, så litt fekk ein likevel med seg.

PRESENTASJONEN av statsbudsjettet har vore omtrent slik det alltid har vore. Dei som legg det fram er smørblide og meiner dette er eit godt budsjett for landet. Eit stort skritt på rett veg mot eit eller anna nirvana langt der framme. Dit skal vi kome ein gong om de berre lar vere å velge dei andre bandittane ved neste val. Opposisjonen er tilsvarande misnøgde. Om dei ikkje er direkte sjokkerte. Dei pustar og pesar. Trugar med å blåse heile huset ned. Skurkane i regjeringa er i ferd med å leie oss rakt i undergongen. Korleis skal dette gå?

SÅ KJEM media og hiv seg på. Kva vil statsbudsjettet gjere for DIN kvardag? Dette blir dyrare. Dette blir billigare. Kom og test skattekalkulatoren vår. Sjå kor mykje DU skal betale i skatt i 2016. Eg testa skattekalkulatoren til Din Side, og du vil ikkje TRU kva eg fann ut. Eller det vil du sikkert. Eg får eit par hundrelappar mindre i skatt kvar månad, og det kan komme godt med. Eg vann nemleg ein Playstation 4 i ei konkurranse tidlegare i veka, og den har gutungen lagt hendene sine på. No krev han at eg må kjøpe spel til den også. I ein augneblink trudde eg at eg hadde vore heldig som vann noko, men eigentleg har eg berre vunne enda ein ting eg må bruke pengar på. Eg treng all den skatteletta eg kan få. Sjølv når du vinn, kan du ikkje vinne.

EIN FÅR KOSE seg med dei små sandkorna ein har. Det er unekteleg godt å sjå ein finansminister frå Framstegspartiet auke avgifter stort sett over heile linja. Alkohol, bensin og NRK-lisens ikkje noko unntak. Tolv øre ekstra må du ut med pr liter bensin det neste året, om du ikkje har tatt sykkelen fatt då. Eller kjøpt Tesla. Rett nok er det berre snakk om ei justering for å halde tritt med forventa prisstigning, men det er uansett eit stykke frå den gong finansministeren berre var Siv Jensen frå Frp, og meinte vi burde ha ei fastpris på bensinen. Den burde ikkje koste over sju kroner literen, meinte ho den gongen. No er ho ansvarleg, og godt nøgd med at avgiftene ikkje aukar meir enn prisstigninga.

FRAMSTEGSPARTIET har verkeleg kome ein lang veg frå den gongen det heitte Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlege inngrep. Dei har blitt slukt av systemet. Blitt eit parti som alle andre. Dei kan like gjerne legge ned partiet og melde seg inn i høgresida til Høgre. Vulgær-Høgre, som eg kallar dei. Når denne stortingsperioden er over og Siv-Erna har vorte skylt ut av regjeringskontora, og Framstegspartiet skal evaluere tida i regjering kan det hende dei blir sittande som barnet i sandkassa, kaste sand i lufta og seie: «Så mykje hadde vi. Så mykje mista vi.» Og når dei er ferdige har dei berre eit og anna sandkorn i bukselomma å vise til. For slik er det politiske systemet. Du kan stå i utkanten, skrike, og peike på alt som er feil, Men skal du endre noko må du inn og få makt. Då blir du ansvarleggjort og slukt av systemet. Spelet er rigga. Du kan ikkje vinne.

ALT ER BERRE jag etter vind. Er det rart man drikker? Heldigvis kan Psykologiforbundet på sine nettsider opplyse oss om at statsbudsjettet 2015 inneheld ei tydeleg satsing på psykisk helse og rus. Det tek eg til etteretning. I kveld skal eg bli full for statsbudsjettets skuld. Skål, og god helg!

Hummer og kanari

Politikk og pølser

hakke

Det har vore val i kongeriket. Politikarar har blitt stemde inn og ut som i eit anna realityshow. Maktkonstellasjonane har endra seg, og nye ordførarar dukkar opp som paddehattar rundt om. Om du har lurt på kva ein paddehatt eigentleg er, så er det berre ein sopp som dukkar opp når det har vore litt fuktig i vêret. I gamle dagar trudde ein at paddene gøymde seg under dei, men det var visst ikkje sant.

Men dette var ei avsporing. Det var val og ordførararskifte som var tema. I Flora har det jo gått ganske greitt føre seg. Vi byter ut ein Leeds-supportar med ein Nottingham Forest-tilhengar, men stemninga verker ellers å vere god. Verre er det andre stader. I Bremanger har nokon dolka Espen Sortevik. H og SV har danna ei uheilag allianse og sikra H ordføraren. Alice Beate Holm samanliknar det med «House of Cards», noko som vel gjer Audun Åge Røys til vår lokale Francis Underwood. Holm bør kanskje passe seg om ho skal ta t-banen det neste året, men ellers er det berre å ta det med ro. Om ho held ut til tredje sesong blir det i grunnen berre kjedeleg, det heile. Bremanger er ikkje den einaste kommunen i Sogn og Fjordane der det har vore vondt blod og skuldingar om avtalebrot etter valet. Trivselsfylket må heretter alltid skrivast med hermeteikn. Demokrati er ikkje alltid like pent.

Demokrati er tema på heimebane også i desse dagar. Jentungen på fire er inne i ein heftig Egner-periode. Her går det i både Kardemommelova og dyra i Hakkebakkeskogen. Jentungen hatar Tante Sofie djupt og inderleg. Korleis kan ho vere så slem med Kamomilla eigentleg?? Og dette med at Politimester Bastian må arrestere folk så ofte som han kan er det jo lita meining i, då er snart gatene tomme for folk, og kven skal då kjøpe pølsene til pølsemakaren?

Sjølv er eg meir fascinert av måten dei driv demokrati på i Hakkebakkeskogen. Den sjølvrettferdige og irriterande vesle tassen Morten Skogmus ser seg lei på at reven, ugla og pinnsvinet freistar å ete dei små musene, og får manipulert Bamsefar til å halde eit allmøte. Bamse ringer med ei bjølle og Morten krevjer at det skal innførast tre nye lover i skogen: Alle skal vere venner. Ingen skal ete kvarandre, og den som er lat og berre kastar bort tida på kvinnfolk og kortspel må ikkje stele mat hos dei andre. Det siste er heilt klart eit spark til den frilynte gladguten Klatremus, som helst berre vil spele gitar. Eg trudde at Morten og Klatremus var venner, og vil tru at Klatremus opplever dette som ein kniv i ryggen. Sjølv om han bit det i seg. Lovene blir einstemmig vedtekne, sjølv om verken Mikkel Rev, Petter Pinnsvin, eller Ugla er det minste einige. Dei vågar rett og slett ikkje stemme i mot når Bamsefar gjer seg litt trugande i røysta. – Opp med labben Mikkel, seier han, og stakkaren har ikkje noko reelt val. Nokon kallar det demokrati. Eg kallar det eit maktovergrep.

Politimester Bastian si kardemommelov er naiv og fin i all si uskuld; ein skal ikkje plage andre, ein skal vere grei og snill, men for øvrig kan ein gjere som ein vil. Men i Hakkebakkeskogen er det meir realpolitikk. Egner viser her korleis makt korrumperer. Det er ikkje vanskeleg å forstå at Morten ikkje vil bli eten, men når han får ferten av makt dreg han det for langt og freistar å tre sitt livssyn ned over hovudet på dei andre dyra i skogen. Moralsk fordømming av dei som ikkje lever slik han vil. Alle skal vere venner. Og vegetarianarar: Demokratiets tyranni. Morten hevder flertalets rett, og gløymer det som er det vakre ved demokratiet: Mindretalets rettar.

Mikkel Rev blir jo ikkje vegetarianar av eit vedtak i formannskapet. Høns og skinkesteik står framleis på menyen, og det må han stele. Det er ok for Morten og dei andre, for det bur ikkje høns og gris i Hakkebakkeskogen. Hykleri, interessekamp, og pragmatisme. Dolkestøt, og la naboen ta støyten. Som Bismarck sa det i si tid: «Den som veit korleis pølser og politikk blir til, får aldri meir ei god natts søvn.» Det gjeld både i Hakkebakkeskogen og i Sogn og Fjordane. Det kan kanskje ikkje vere annleis, men pent er det ikkje.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #20

image

– Vet dere forskjellen på en løk og et trekkspill?

– Det er ingen som gråter når man skjærer opp et trekkspill.

%d bloggers like this: