web analytics
Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #19

image

– Vet dere hva man kaller Brannmann Sam når han er på ferie?

– Sam.

Hummer og kanari

Rist laus

8588950448_7c76561cca_k

Taylor Swift kjem aldri til Haavebua. Den amerikanske superstjerna er for stor for slike tilhøve. Ho kjem aldri til å riste laus på scena i Trovikbakken i kort svart kjole og cowboystøvlar. Slik ho hadde første gong eg såg og høyrde henne. Det var i 2007, på eit av desse fæle Country Music Awards-showa. Ho kom opp av scena midt i ein raud blomst, daskande på ein sølvglitrande gitar som det sant og seie ikkje såg ut som ho var heilt komfortabel med. Ho hadde gitt ut debutplata si nokre månader før, til stor suksess. Ho var 17, sikkert nervøs for å opptre blant fleire av heltane sine, og sang rett og slett ganske dårleg. Likevel spissa eg øyra. Og trass i den usikre vokalprestasjonen, som garantert hadde fått henne tidleg utstemt frå Idol, hadde ho den der udefinerbare utstrålinga som gjer at ein legg merke til ho. «Our Song» er ei slik sak som snik seg inn i hjernen din, og nektar å la seg skrape ut igjen.

Det er annleis no. Trur eg. Men i 1989 eller deromkring var musikk blodig alvor. Musikken var ein stor del av identiten. Å like både Metallica og Madonna var umogleg. Ein måtte velje ein av dei. Om ein, som meg, gjekk for rock’n roll, var det ikkje berre uttrykk for at ein likte musikken litt meir rufsete. Det var også eit klart statement om at ein hata kommers listepop, og endå meir kveget som kjøpte svineriet. Snobberi av verste sort. Eg trudde eg hadde lagt den tida bak meg, men om eg skal være ærleg har eg det nok fortsatt i meg. Taylor Swift følgde opp «Our Song» med eit nytt album og singelen «Love Story», som var minst like umogleg å få ut av hovudet. Likevel tok eg ho aldri til hjartet. Eg har aldri tvinga sambuaren til å høyre på henne. Taylor Swift vart ei guilty pleasure. Musikk som eg song med til, men aldri heilt ville vedkjenne meg. Den passa ikkje inn i min mix av deprimerte, middelaldrande, melankolske, misantropiske menn med kassegitar. Menn som Ryan Adams.

«You say you wanna play country, but you’re in a punk rock band» skreiv Adams på nittitalet. Ei setning som presist oppsummerte bandet han spelte i då: Det eminente Whiskeytown. I 1997 ga dei ut ei plata «Strangers Almanac», som nok er den plata eg har spelt aller mest dei siste tjue åra. Så gjekk dei i oppløysing, Adams gjekk solo, var på nippet til å få det store gjennombrotet tidleg på 2000-talet, men skusla det bort. Denne veka kom han med ei ny plate. «1989» er tittelen, og her har Adams gjort den kommersielle genistreken å spele inn Taylor Swifts siste plate, som også heiter «1989», song for song. Taylor Swift tok steget frå countrypopmusikken og over i popverda med den plata, men Adams tek songane tilbake til sine røter. Alt er ikkje like vellukka, men mykje av det er strålande. Det har blitt Adams beste plate på 15 år.

Meir interessant er det imidlertid å sjå korleis forståsegpåare som ikkje kasta bort eit gram med trykksverte når Swift gav ut sitt poplokomotiv i fjor, no er frå seg av lukke over denne nye versjonen. Adams får ut potensialet, seier dei – han loddar djupet i desse songane. Gjer dei meir ekte og ærlege. Sjå her Taylor, slik gjer dei vaksne det. Det er tydeleg at dei tek Adams langt meir på alvor som formidlar av dei emosjonane som ligg i musikken, enn dei gjer med ho som faktisk har laga den. Det ligg ei dårleg skjult nedvurdering av ein ung og uhyre talentfull artist og låtsnekker her. Det naturlege spørsmålet er om det handlar om kjønn. Er det utovertissen til Ryan Adams som gjer han så interessant? Spør du VGs musikkanmeldar Morten Ståle Nilsen, vil han sikkert seie nei,det ligg ikkje noko nedvurdering i hans anmelding. Samstundes er teksten hans på nettsida til VG krydra med lokkande overskrifter til saker om Taylor Swift som f.eks «Taylor Swift i heftig rumpekrangel», eller «Taylor Swift i sexy undertøyshow».

Jau, kjønn er nok ein del av det, om enn ubevisst. Strukturar som er så innarbeidde at vi ikkje ser det sjølv. Men mest handlar det kanskje om godt gamaldags snobberi i haldninga til popmusikk som faktisk er populær. Det gjeld ikke minst meg sjølv, og eg ber herved om orsaking. Frå no er ikkje lenger Taylor Swift ei guilty pleasure. Berre pur glede. Sett ho på, og rist laus.

Bok og Film

The Road Warrior

I vår viste vi Mad Max: The Road Warrior i filmklubben, som et slags vorspiel til Fury Road som hadde premiere samme uka. Det var skikkelig gøy. Om jeg skulle lage en topp 5-liste over hvilke filmer det har vært morsomst å se igjen på stort lerret ville denne vært høyt oppe. Men jeg har visst glemt å publisere hva jeg sa i introduksjonen av den. Her er notatene mine for spesielt interesserte.

mad-max-2-poster-art-by-chris-weston

Velkommen til dette vorspielet. Selve festen blir jo på fredag når Mad Max: Fury Road har premiere, og de første anmeldelsene har vært veldig positive, så det blir gøy. Men jeg tror det blir litt fest, litt gøy, her i kveld også. En kompis av meg mener at denne filmen vi nå skal se, Mad Max 2 – The Road Warrior, på en måte er den perfekte actionfilm. Kanskje har han rett, filmen har i hvert fall en 100 prosent rating på Rotten Tomatoes, og 7,6 på IMDB.

Jeg skal ikke si noe om handlingen her. Den er uvesentlig. Dette handler bare om action, halsbrekkende stunts, og hvor mange måter det er mulig å kræsje en bil på. Det var i hvert fall der det startet, tilbake på syttitallet. Mad Max er skapt av George Miller, som har regissert alle filmene til nå, også den nye. Miller er utdannet lege, og praktiserte også, helt til han tok et filmkurs på Melbourne University og lagde en kortfilm som het Vold på kino, del 1. Etter det var det klart at det var film han ville drive med.

Miller har en gang sammenlignet australias bilkultur med amerikanernes våpenkultur, og som lege på et akuttmottak var det en stadig strøm av mer eller mindre bisarre skader fra folk som hadde vært i bilulykker. Mye av dette er inspirasjonen til den første Mad Max-filmen. Dessuten er den skrevet midt på syttitallet, mens verden befant seg i en oljekrise. Miller skrev manuset til den første Mad Max-filmen på syttitallet. Han finansierte den, i hvert fall delvis, med jobben sin på akuttmottaket, og han ofret bilen sin i et av filmens mange stunts. Det var selvsagt ikke penger til å hente inn noen skuespillerkanoner. Myten vil ha det til at en viss Mel Gibson en dag kjørte kompisen sin til en audition for en rolle i filmen. Gibson hadde vært på puben kvelden før, havna i slåsskamp, og det bar ansiktet tydelig preg av. Folka som hadde ansvaret for castingen ble nysgjerrige. Og så endte det med at han fikk hovedrollen da. Noen har senere sådd tvil om hvor sann denne historien egentlig er, kanskje er det Gibson som prøvde å bygge sin egen myte. Men vi sjekker aldri en god historie. Rollen fikk han i hvert fall, og en karriere var skapt.

Filmen er ellers laget nesten på dugnad. Denne første Mad Max-filmen kostet 375 000 dollar å lage, og en ikke uvesentlig del av det beløpet gikk nok til kasser med øl. De spilte inn filmen ute i den australske periferien, der de fikk lokalbefolkningen og en lokal underavdeling av Hells Angels til å stille opp når det var nødvendig. De fikk da betalt i øl. Men filmen ble en massiv suksess, stort sett overalt hvoir den ble vist. Ganske snart var Mad Max den filmen i historien som hadde spilt inn mest penger, sett i forhold til hva den kostet å lage. En rekord den skulle beholde helt til The Blair Witch Project skremte vannet av ungdommen rundt år 2000.

Mad Max er veldig fin. Jeg anbefaler den gjerne, men man ser jo at det er en billig produksjon. Kanskje har den ikke tålt tidens tann like godt som man kunne ønske? Vi har derfor i stedet valgt å vise den andre Mad Max-filmen. The Road Warrior, som hadde et helt annet budsjett. Mye høyere produksjonsverdi, og når jeg så den igjen nå for et par måneder siden syntes jeg fortsatt den satt som en kule. Vi får dessuten nok backstory til at man ikke trenger å ha sett den første filmen for å få fullt utbytte av den. Dette er en actionfest uten sidestykke. Og husk på at dette er laget før man begynte med dataanimasjon, CGI og den slags juks. Her er det virkelige mennesker, i virkelige biler, som kræsjer og flyr gjennom lufta. Stuntarbeidet i Mad Max The Road Warrior er så imponerende at det sies at amerikanerne ble så misunnelige at de satte ut rykter om at noen skulle ha dødd under innspillingen. Men det er altså ikke sant. Noen skader var det nok, blant annet fikk en av stuntmennene brukket en ankel, men det var på en dag han hadde fri, og han ble sparket av en kamel. Noe han syntes var så pinlig at han fortalte alle at han hadde gjort det i et bilstunt. En annen kar ble skadd under filmingen, det kan man se om man vet når det skjer, og har slow motion-knappen klar. Han faller av motorsykkel, og dunker beina borti en bil. Han hadde akkurat kommet seg etter en tidligere beinskade, og hadde en stålpinne i beinet. Denne ble bøyd to grader i feil retning under ulykken. Man kan se beinet har en unaturlig vinkel i filmen, om man er observant og ikke blunker.

Under filmens klimaks kommer filmens farligste stunt, der man skal rulle en tankbil. Stuntmannen som skulle utføre stuntet fikk da ikke lov til å spise noe dagen før stuntet skulle utføres. Dette da for å hindre potensielle komplikasjoner om det skulle gå galt og han måtte hasteopereres. De hadde ambulanse og helikopter stående klart, og flere av produksjonteamet nektet å se på stuntet. Som var et stunt denne stuntmannen aldri hadde utført før, og det er skutt i ett take, det var ikke rom for å gjøre feil. Heldigvis gikk det smertefritt.

Liten funfact til slutt: Bikkja til Max, som har det oppfinnsomme navnet “Dog”, ble plukket opp fra hundegården dagen før han skulle vært tatt livet av. De trengte en hund til filmen, og Miller dro til hundegården. Der plukket Dog opp en stein og la den ved føttene til Miller, og reddet dermed livet. Det var imidlertid et dårlig valg, for Dog var livredd for biler. De måtte stappe ørene hans fulle av bomull under de mest bråkete scenene.

Så hvis det er noen av dere som er redde for biler er dette et godt tidspunkt å stappe ørene fulle av bomull på. For dette BLIR bråkete. La oss fyre opp motoren!

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #23

image

– Kan du gi meg prinsessekjæledyrene?

– Klart jeg kan, her har du dem, værsågod!

– Og så Askepott.

– Ja, her har du Askepott også.

– Takk. Det er hun som er mammaen.

– Åja. Men hvem er jeg da?

– Du. Er. Ikke. Med.

– Er jeg ikke?

– Niks!

– Men hvis jeg hadde vært med, hvem hadde jeg vært da?

– Da hadde du vært SKALLAMANN!

Hummer og kanari

Mundus vult decipi

abraham-lincoln-quote

Nynorskens far, den kjende språkforskaren og diktaren, Ivar Aasen ga i 1856 ut ei bok som han kalte for Norske Ordsprog. Munnhell frå heile landet samla mellom to stive permar. Tanken var å vise fram visdommen hos folkedjupet. Auke vørdnaden for allmugen, som Wikipedia så vakkert skriv det. I boka finn ein fine ordtak som «Den som segjer A, fær og segja B», «Klenasta Bøkerna hava lengste namni», og ikkje minst «Ein lyt stundom spyrka Øyrom meir enn Augom». Det var i denne boka det først vart satt på trykk, ordtaket «Sanningi syner seg ikkje alltid, sjølv om nokon har satt eit sitat oppå eit bilete, og posta det på internett. Når sanninga kjem fram fær lygni skam».

Det er sparsomt med informasjon om kor i landet Ivar Aasen snappa opp akkurat dette ordtaket. Kanskje var det noko han fann på sjølv, men det som er interessant er at denne boka kom ut i 1856. Fleire år før den amerikanske presidenten Abraham Lincoln skal ha sagt at problemet med sitat på internett er at ein aldri kan vite om dei faktisk er sanne. Dette i følge eit bilde eg såg på internett, der nokon hadde klistra på eit sitat. Årstalet var 1864, og Ivar Aasen var altså først ute med å åtvare mot kor lett det er å la seg lure av ting ein les på Facebook. Ganske imponerande av ein sjølvlært kar frå fattigste sida av Ørsta, med lite anna utdanning enn livets harde skule.

Eg trur kanskje folk var klokare før. På sitt vis. Ordspråka. Visdommen. Vi hadde det i blodet. Frå Norske Ordsprog kom ut, skulle det gå nesten 150 år før nordmenn kasta gammal visdom til side. Frå 1856 og heilt fram til slutten av 1900-talet fanst det ikkje ein einaste nordmann som såg eit bilde med noko tekst på internett og trudde at det var gudsens sanning utan å ha sjekka kjelda først. Slik er det ikkje lenger. Etter at Facebook opna for norske brukarar i 2006 har det berre gått nedoverbakke. Vi har vorte dummare og dummare. Dei siste vekene har det florert med bilde som skal vise oss sanninga om dei som kjem flyktande over Europas grenser i desse tider. I beste fall er dei lykkejegerar på jakt etter betre tenner og gater av gull. I verste fall er dei terroristar som vil drepe, voldta og bombe oss til kalifat og sharialovgiving. Og dette deler folk heilt ukritisk. Ivar Aasen har allereie snudd seg i grava.

Britain First er ein britisk høgreekstrem organisasjon som har spesialisert seg på å spreie løgn på dette viset. I Norge har vi dei som kallar seg for frieord.no. Det er ei side som definerar seg som sterkt innvandringskritiske. Andre har påvist at redaktøren deira tidligare har fungert som leiar for den nazistiske organisasjonen Vigrid, og har velkjende kontaktar til det nazistiske Svenskarnas parti. Sjølv hevdar han at han har lagt den nazistiske ideologien bak seg, og no berre hatar svartingar på generelt grunnlag. Eg veit ikkje om det gjer saka så mykje betre. Eg har sett litt for mange lenker til desse, og liknande sider, dei siste vekene. Litt for mange bilde som freistar å få oss til å tru det verste om dei som kjem til Europa på flukt frå bombene i Syria. Det er på tide å sende ei klar melding: Slutt med det.

Ver så snill. Ikkje ver nyttige idiotar for høgreekstreme. Ikkje del ukritisk alt de kjem over, utan å sjekke om det er sant. Gjer eit søk på Google. Om kjelda er ein nettstad du ikkje har høyrt om, sjekk om det finst fleire og meir velrennomerte kjelder som skriv om det same. Det handlar ikkje om at ein ikkje skal få lov til å vere kritisk til islam, innvandring og politikarar. Det må ein gjerne, eg oppfordrar til det, men ikkje løp det ytterste høgre sitt ærend. Sett opp nokre gjerdestolpar. Ver redeleg. Ha eit hjarte. Hugs, det er eit barskt auge som aldri vil sjå godt. Ivar Aasen skreiv det.

Eg lurte vel ingen. Boka til Aasen har monge gullkorn. Det kjem ikkje steikte fuglar fljugande. Den som skal gjæta fær hava augo med seg. Og meir relevant i denne samanheng: Det ville færre ljuga, når færre ville lyda på. Men det finnest sjølvsagt ikkje eit einaste ordspråk om internett i forfattarskapet. Abraham Lincoln sa heller aldri noko om at det er lurt å vere kritisk til udokumenterte påstandar og sitat, sjølv om dei er posta på internett. Internett var ikkje særleg utbreitt på 1800-talet. Skulle dei ha fiber måtte dei bake knekkebrød sjølve. Det var berre eit triks av den billege sorten. Men hadde eg tillagt Aasen eit litt meir plausibelt sitat, og blanda det saman med fakta på same måten, hadde eg sikkert lurt langt fleire. Mundus vult decipi. Verda vil bedragast. Men vi treng ikkje hjelpe til. Bruk hovudet. Ikkje tru på alt de les.

%d bloggers like this: