web analytics
Hummer og kanari

Guten som ikkje ville rope ulv

werewolf photo
Photo by mooglet

Det var ein gong ein gut som fekk eit viktig oppdrag. Dra til Oslo, sa dei, der skal du vere vår mann på Stortinget. Kvar dag skal du gje deg ned på Løvebakken, saman med dei andre sauene. Gjere det dei seier du skal gjere. Mesteparten av tida kan du gjere som du vil der nede, men hugs! Du er vår mann. Sogn og Fjordanes gjetergut. Om du ser ulv, eller andre rovdyrkapitalistar på veg vestover for å rasere, sentralisere, byggje ned, eller snikfilialisere oss, då må du rope ut. Høgt. Det er alt vi ber om. Det og kanskje nokre kroner til ein Kystveg. Skjønar du? Og guten forsto. Han dro til Oslo. Kvar morgen dro han saman med dei andre sauane ut i hovudstadens gater, og inn på Stortinget. Kvar kveld gjekk han saman med dei same sauane ut i byen, og heim til sitt lille krypinn. Det var ikkje fritt for at han lengta heim av og til, men han holdt hovudet høgt. Kvar dag jobba han for Sogn og Fjordane.

Somme dager kunne det være fint der nede i hovudstaden, og tida gjekk fort. Andre dager kjeda han seg, og tida falt lang, av di han ikkje hadde anna å gjere enn å sjå på sauene som gjekk der og susa frå morgon til kveld. Det var nok av tid til å tenke, og ofte mens han satt der og stirra ut av vindauget kom han til å tenke på ei historie mora pleide å fortelle ham når han var mindre. Det var ein av Æsops fabler, om ein gjetargut som kjeda seg så mykje når han passa på sauene til landsbyen, at han ga seg til å rope “Ulv Ulv”, sjølv om det ikkje var noko ulv å sjå. Berre for å sjå landsbyfolka komme stormande med greip og børse, heilt ville i blikket. Dette gjorde han så mange gonger at til slutt var det ingen som gadd å høyre på ham lenger. Til slutt kom ulven, og før guten hadde fått henta hjelp hadde ulven spist opp alle sauene. Guten syntes det var mykje visdom i den fortellinga, og ein dag fortalde han den høgt i kantina på Stortinget. Dermed gjorde dei ham til rovdyrpolitisk talsmann.

Heime i Sogn og Fjordane var dei nøgd med at guten hadde skapa seg bra. Dei tok ham til side, og sa at han skulle få lov til å sitte i ein periode til, om han berre hugsa på hva dei sa til ham sist. Gjer kva du vil der nede i syndas pøl, men om du ser noko som trugar Sogn og Fjordane, då må du skrike ut. Jau, ikkje noko problem. Guten skulle no seie i frå om han såg noko skummelt sa han, og dermed bar det i veg til hovudstaden igjen. Men noko hadde festa seg i tankene til guten. Han tenkte på historia om ulven og gjeterguten igjen. Var det eigentleg nokon grunn til å vere så redd for den ulven? Som rovdyrpolitisk talsmann hadde han lært at Norge var forplikta av internasjonale avtaler, og at det dermed skulle kunne finnes ulv i Noreg. Det var ikkje det at han ønska seg ulv til Sogn og Fjordane, men var det eigentleg so farleg? Var det noko å skrike for? Gjaldt det ikkje heller å sjå moglegheitane? Ingen likte vel ein gut som ropte “Ulv Ulv” heile tida?

Guten dro tilbake til hovudstaden, men det var ikkje like god stemning denne gongen. Landet hadde fått nye sjefar. Folk var urolege. Nokon meinte dei hadde sett ein ulv i Naustdal, og på Stortinget var det ein del snakk i krokane. Dette her fylket, Sogn og Fjordane. Fantes det verkeleg? Budde det folk der? Kvifor blei det overført penger dit? Her måtte det være noko som kunne kuttast? Noko som kunne sentraliserast? Noko som kunne fileteres og filialiseres? Guten høyrde alt snakket, men han sa ikkje noko. Han ville ikkje vere den som skremte folk unødig. Det var berre preik. Ikkje noko å bry seg om. Det gjaldt å sjå moglegheitane. Gripe dei sjansane man fekk. Selge huset mens det fortsatt var nokon som var villege til å kjøpe. Kome seg til byen. Ikkje svartmale situasjonen. Ikkje rope på ulven. Det var sikkert berre ein jerv. Eller ein litt stor hund. Kanskje var det berre Bengt Solheim-Olsen som skulle sove i friluft?.

Men så, seint ein vinterkveld, nettopp som guten skulle til å reise heim på vinterferie kom ulven verkeleg. Han merka det fyrst på sauene i kommunal og forvaltningskomiteen, som med eit blei urolege og ga seg til å breke. Like etter kunne han skimte ein lang grå skygge som satte kursen mot trivselsfylket gjennom halvmørket. Nå var guten ordentleg redd, for ulven så stor og farleg ut, og han hadde berre ein attachekoffert å slåss med. Han ropte så høgt han kunne. “Ulven kjem! Ulven kjem”. Det er ein ulv her som vil øydelegge fylket vårt! Men det var ingen som kom for å hjelpe. Det var for seint. Han skulle ropt før. Alle i arbeidsfør alder hadde reist frå Sogn og Fjordane for lenge sida. Alt som var att var gamleheim og asylmottak.

Og når ulven var ferdig var det også borte.

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Conspiracy

12278_pl

Det er mulig at Cannibal Holocaust var den første filmen som tok virkemiddelet Found Footage i bruk, tilbake i 1980, men det var med The Blair Witch Project, i 1999, som virkelig populariserte denne måten å fortelle en historie på. Found Footage altså, en fortellerteknikk der man presenterer hele eller deler av historien gjennom kameraopptak man har funnet i ettertid. Dem som har stått for filmingen er gjerne døde, eller i det minste savnet, og gjennom disse amatør slash hjemmevideofilmsnuttene får man vite hva som skjedde med dem. Det har etterhvert blitt så mange filmer som bruker denne teknikken at man godt kan kalle det for en egen sjanger.

Norges bidrag til sjangeren er vel foreløpig begrenset til Trolljegeren, og det er sannelig også et av de beste bidragene i en sjanger som inneholder langt mer skitt enn kanel. Chronicle er et annet eksempel der dette fungerer ganske bra, og vi kan godt sette The Conspiracy opp på lista også. En smart kanadisk liksom-dokumentar som jammen klarer å gjøre konspirasjonsteorier morsomt igjen. Og litt skummelt.

Filmen følger to dokumentarfilmskapere, som tilfeldigvis heter akkurat det samme som skuespillerne som spiller dem. Aaron Poole og James Gilbert. De er i ferd med å lage en film om konspirasjonsteorier, og de fargerike og fritenkende fyrene som tror på dem. Særlig følger de en kar som heter Terrance tett. Terrance har selvfølgelig en sliten leilighet der den ene veggen er dekket av avisutklipp, gule lapper, og piler hit og dit. Våre filmskapende venner er skeptikere, og synes nok at Terrance er en fascinerende raring. Med trykk på raring. Men når Terrance en dag bare forsvinner, uten spor, og leiligheten hans bærer tydelig preg av å ha blitt ransaket, får de seg en vekker. Ja, i hvert fall gjør Aaron det. Han bestemmer seg for å rekonstruere det han kan fra rotet i Terrances leilighet, for å finne ut hva som har skjedd. James er litt mer skeptisk, han har kone og barn å ta seg av, men han blir motvillig med. Av hensyn til filmen de lager, og sin journalistiske integritet, eller whatever. Det viser seg at alle sporene peker mot en mystisk gruppe kalt The Tarsus Club, og mer skal ikke jeg røpe av handlingen.

Jeg hopper rett på konklusjonen i stedet. The Conspiracy leker med både dokumentarfilmsjangeren, og konspi-folka, på en smart, morsom, og faktisk ganske spennende måte. Filmen er vel verdt å se, men den lider under det som i bunn og grunn er alle found footage-filmers svake punkt. Film som gir seg ut for å være mer eller mindre uredigert hjemmevideo, med mørke bilder, forvirring, løping i skogen, høy pusting, hva er det egentlig som skjer, og alt det der, blir egentlig ikke spesielt gøy å se på. Det trekker litt ned her også. særlig i filmens siste del, men det er jo en del av sjangeren, så man må vel bare svelge det ned. Uansett, The Conspiracy får en litt lunken anbefaling fra meg, men det er klart, synes du konspirasjonsteorier er skikkelig gøy er den jo et must.

 

Hummer og kanari

Gje oss nakne jomfruer

fastelavnsris photo
Photo by angermann

Livet er ein endelaus konkurranse. Frå ejakulatet kastar oss ut i livet, saman med millionar av små søsken, handlar det berre om ein ting. Om å være best. Om å vinne. Om å gjere det vi gjer akkurat nå best mogleg. Ja, vi kan legge lista der det passar oss best, men konkurrere gjer vi alle saman. Sjølv tilhøyrer eg handelsstanden, og konkurrerer kvar dag om å lokke lommebøkene til min butikk. I disse dagar kjem dei på løypande bånd. Morsdag, Valentines Day, og Fastelavnssøndag kjem som perler på ei snor i starten av februar. Likevel har det vore ei stille veke på Amfi. Til tider har det vore så stille og kjedeleg bak disken i butikken min at eg, for å få tida til å gå litt fortare, har engasjert meg i nokre durabelege stirreduellar med Sanitetsforeninga på andre sida av gangen. Dei stirrar på meg, eg stirrar tilbake. Den som først ser bort har tapt. Det er som regel meg. Sanitetsforeninga er ikkje lette å skubbe seg på. Dei damene er knallharde.

Vel har det vore ei dårleg veke for min bransje, men eg trur eg vil seie at det har vore enda tøffare i fastelavnsbransjen. Sanitetsforeninga sit der for å selge fastelavnsris, og salet ser ikkje ut til å gå av seg sjølv. Cubus lokkar med Valentine’s Day på andre sida, og det ser ut som om det slår betre an. Folk vil heller ha romantikk, raude hjarte, og rabatt på undertøy, enn bjørkeris med fjør på. Ikkje at eg skal legge meg opp i korleis sanitetsforeninga gjer jobben sin, men er det på tide med litt fornying? Dei må ut på golvet og by på seg sjølve! Konkurrere. Kanskje  kunne dei hatt nokre tilleggsprodukt? Noko som ga dei fleire bein å stå på? Tenk meirsal. Om nokon er så oppsatt på fastelavn at dei dreg med seg nokre brune kvistar, med fjør i fine fargar på, inn i stova. Då vil eg tru at dei har tenkt å bake fastelavnsbollar også. Her burde Sanitetskvinnene ha vore frampå. Vore ein medspelar for dagens travle kvinner og menn. Hjelpt dei litt i tidsklemma. Sel dei åtte fastelavnsbollar, gje dei eit fastelavnsris på kjøpet, og vips så har du ei nøgd kunde som kjem tilbake år etter år. Berre eit lite innspel. Tenk på det. Eg vil berre hjelpe.

Men kva er eigentleg greia med Fastelavn? Og kva er eigentleg greia med dei fargerike fastelavnsrisa? Eg meinte eg svakt kunne hugse at det hadde noko med kvelden før faste å gjere, og at det difor kunne vere kjekt å proppe seg med feite bollar med krem. Men kva med risa? Eg gjorde slik eg alltid gjer når eg står fast. Eg spurte mi betre halvdel. Mitt anker i livet. Flogvitet frå Brandsøya. Ho veit alt.. – Du, seier eg. Eg lurte litt på kva som eigentleg er greia med dei der fastelavnsrisgreiene. Er det nokon tanke bak det der? Kor kjem det frå? Veit du noko om dette? Og det gjer ho sjølvsagt. Eg lovar dykk, den dama er betre enn Google. Det visar seg at fastelavnsriset eigentleg er ein etterlevning frå tida før Kvitekrist kom på bana og freista å utrydde alt som var gøy i verda. I heidensk tid var fastelavn ein heidundrande vårfest. Man brann bål, hadde våpenkappleik, og framførte eit slags spel der våren kjempa mot vinteren og vann. Riset brukte ein til å vekkje verda til frævleik. Dyr, tre og kvinner skulle gjerast fruktbare. Unge kvinner som enda ikkje hadde satt barn til verda fekk smake pisken. Som om ikkje det var nok, batt dei eit knippe nakne jomfruer foran plogen, for å vekke jorda til fornya liv, og nok ein sesong med gode avlingar. For alt eg veit driv dei framleis med dette inne i Norddalsfjorden.

I heidensk tid kan det altså virke som om vi alle levde i Fifty Shades of Grey. Men så kom kristendommen, og nokon fant på at ein i staden kunne bruke fastelavnsriset til å piske barna sine for å minne dem på lidingane til Jesus på korset. Grinebitarar. Frem mot nyare tid har skikkane endra seg igjen, men no er fastelavn i ferd med å tape konkurransen mot Valentines Day.

Eg meiner at sanitetsforeninga må ta tak i dette. Dei må BLI konkurransen. Dei kan ikkje berre sitte der, og la seg valse over av handelsstandens kjærleik til alt angloamerikansk. Samanlikna med dei gamle heidenske fastelavnsritualer blir Valentines Day temmeleg blodfattige greier. Neste år vil vi ha nakne jomfruar og traktorkøyring på parkeringsplassen på Amfi. Eg gler meg allereie. Da skal eg også kjøpe både bollar og fastelavnsris. Eg lovar!

Bok og Film

Companeros i Filmklubben

Årets første filmklubbvisning var den svært så underholdende spaghettien Vamos a matar Companeros. Underholdningen ble bare forsterket av at han som hadde tekstet filmen åpenbart hadde forsynt seg av marihuanaen til Senor Wooden Hand. Ikke så mange folk som jeg hadde håpet på, fjorten stykker var vi vel, men med tanke på at dette er ganske smale saker, er det kanskje ok likevel. Neste western blir nok litt mer trad igjen tenker jeg, men det er kjekt med noen sidespor innimellom. Jeg koste meg i hvert fall, og filmen gjorde seg bra på stort lerret! Her er innledningskladden min, for de som måtte være interessert i den.

vamos

Companeros. Filmkamerater. Velkommen til en ny sesong i Filmklubben. Velkommen til vår tredje westernfilm. Dere har kanskje sett mønsteret nå. Vi starter hver sesong med en western, det har på en måte blitt vår greie. Vår signatur om dere vil. Nå har vi jo allerede vist tidenes beste westernfilm, to ganger, Once upon a time in the west, og The Searchers. To milepæler i filmhistorien. Så hvor går vi da? Jo, vi tar et lite steg til siden. Litt utenfor allfarvei. I dag skal vi se en film som ikke på noen måte er verdens beste western. Den er ikke viktig på noen måte. Den er litt utenfor det vi kan kalle for hovedveien, snarere er det en film som beveger seg langs et nå ganske gjengrodd sidespor. Det er ofte der jeg liker meg best. I dag skal vi se Sergio Corbuccis spaghettiwestern fra 1970. Companeros. Eller Vamos a matar Companeros, som den heter på originalt. Det er tid for å drepe, kamerater!

Dette er altså en spaghetti-western, i likhet med Once upon a time in the west, som vi viste for et år siden. Eller hvis vi skal være skikkelig nerdete kan vi si at det er en Zapata. Det vil si en undergruppe av spaghettifilmene, med handlingen lagt til Mexico og den meksikanske revolusjonen. Den er regissert av “han andre Sergio”, ikke Leone, men Corbucci. Corbucci er mest kjent for en annen spaghetti-western, nemlig Django, som har hatt ganske stor innflytelse, ikke minst på en viss Quentin Tarantino. Vi kunne sikkert vist den i dag, men jeg liker Companeros bedre. Den har litt av alt det som kjennetegner en spaghetti-western. Den har de to største italienske spaghetti-stjernene i hovedrollene. Thomas Milian og akk så blåøyde Franco Nero. Disse gutta var store på denne tiden. Litt trivia: Thomas Milian pleide å møte opp ganske tidlig om morgenen for å gjøre seg klar til dagens scener. Men når han kom fant han Franco Nero allerede på plass i sminkestolen, der han fikk sminkedamene til å sminke på ham rynker slik at han skulle se eldre ut. Franco, spurte Milian, du er en kjekk ung mann. Hvorfor vil du at de skal sminke deg eldre? Jo, svarte Franco Nero. Når folk ser denne filmen om femten-tjue år kommer folk til å si, Franco Nero, skal si han holder seg godt. Han ser jo ikke en dag eldre ut enn når han gjorde Companeros. Nero og Milian var, er, venner, men det var nok også en viss grad av rivalisering dem i mellom også. Dette er i hvert fall den eneste filmen de gjorde sammen.

Selve handlingen er ikke så viktig. Thomas Milian spiller den ganske dumme bonden Vasco, som ved et tilfelle blir utnevnt til løytnant i General Mongos revolusjonsstyrker. Franco Nero spiller den svenske våpenhandleren Yodleif Petterson, som kommer til Mexico for å selge våpen til de revolusjonære. I en by som blir inntatt av Mongos folk er det en safe som man antar inneholder store mengder med penger, men det viser seg at den eneste som har kombinasjonen til låsen er Professor Xanthos, fint spilt av Fernando Rey, en pasifist som sammen med en liten gjeng studenter kjemper for revolusjon med litt fredeligere midler enn det den litt mer opportunistiske general Mongo gjør. Men professor Xanthos er fange hos amerikanerne i Fort Yuma, på den andre siden av grensen. Vasco og Yodleif tar på seg oppgaven med å hente ham hjem til Mexico. Yodleif for sin del av pengene. Vasco for revolusjonen.

I den grad det er noe poeng å snakke om dypere meninger her, så er det revolusjon som er nøkkelordet. Filmen er et produkt av sin tid. Tidlig syttitall, da terroristene var venstreradikale, og ikke islamister. Italia hadde sine Røde Brigader. Baader Meinhof i Tyskland så klart. AKP-gjengen i Norge var vel ganske harmløse i forhold. Når man vet det er det lett å se at Companeros har oppstått i dette klimaet. Det ER en politisk film om man gidder å se etter. Milians Vasco er kledd opp til å ligne mest mulig på det ikoniske bildet av Che Guevara vi alle kjenner. Det var jo bare et par år før denne filmen at han døde i Bolivia. Men det er ikke noen dyp film. Alt henger ikke på greip. Den forenkler, banaliserer, og romantiserer både vold og revolusjonen. Forfatteren Michael Moorcock sa en gang om seg selv at han var en dårlig forfatter, med gode ideer. Det syntes han var greit. Han ville heller være det enn en stor forfatter med dårlige ideer. Det synes jeg passer på Corbucci også. Han er full av ideer, og han bryr seg ikke om å tenke dem i stykker. Han hiver dem inn i filmene sine uavhengeig av logikk og konsekvens. Som Django, slepende på en likkiste over den brennhete prærien. Det er selvfølgelig ingen som ville gjort det i virkeligheten, men det er et kult bilde. Her har han den hasjrøykende revolvermannen med trehånd og en falk han forer med menneskekjøtt. Nydelig spilt av Jack Palance. Resultatet er filmer som ikke er perfekte, ikke tidløse mesterverk, slik Leone på sitt beste, men kanskje er Corbucci mer underholdende? Det skjer noe hele tiden. Og selv om Companeros ikke helt henger sammen synes jeg den er skikkelig gøyal. Den er spaghetti akkurat slik vi liker den, med masse tomatsaus og et lite dryss med ost.

Den har en rating på IMDB på 7,5. Selv ser jeg at jeg har gitt den 7 stjerner, og jeg tror bakgrunnen min for det var at det er en film dem som elsker sjangeren vil digge maksimalt, mens dem som ikke er helt der kanskje ikke helt vil se storheten.Vi får se hva dere synes. Nå skal jeg lukke igjen kjeften, og heller overlate snakkingen til pistolene, nevene, og skuespillerne. Vamos a matar, companeros, snurr film!

Hummer og kanari

Femti nyansar av kommunegrått

sensual lips photo
Photo by linspiration01

Eg kokar av frustrasjon over speilbiletet mitt. Faen ta håret mitt – det vil berre ikkje oppføre seg, og faen ta B for at ho har PMS eller kva det no er, og ikkje vil snakke med nokon for tida. Trur ho verkeleg ho kan sleppe unna med trassen sin? Faen ta Jan Tore Sanner òg, forresten. Eg har anna å gjere. Skular å bygge. Budsjett å vedta. Likevel står eg her og freistar å få håret mitt til å underkaste seg børsten. Eg har ein avtale med F i lyskrysset om ein time. Eg må ikkje sove med vått hår. Eg må ikkje sove med vått hår. Eg freistar å få kontroll på håret nok ein gang medan eg gjentar dette mantraet. Eg himlar med augo og ser på denne bleike brunetta med blå auge, for store for fjeset, som stirar tilbake på meg. Så gjer eg opp. Eg har ikkje noko anna val enn å temme det ville håret mitt med ein hestehale og håpe at eg ser nokolunde presentabel ut.
«F tar imot deg no. Berre gå inn», seier resepsjonisten. Eg reiser meg litt skjelvande og freistar å undertrykke nervøsiteten. «Du treng ikkje å banke på – berre gå rett inn.» Ho smiler vennleg. Eg skyv opp døra, snublar i mine eigne bein på veg inn og går på trynet inn på kontoret. Faen òg – eg og mine to venstrebein! Eg står på alle fire i døropninga til Fs kontor. Eg er så flau over at eg kan vere så klønete. Eg må stålsette meg for å sjå opp. Himmel og hav – så ung han er. Han rekker fram ei hand med lange fingrar idet eg får reist meg opp. «Eg er F. ørde Kommune. Går det bra? Vil du sette deg?» Så ung – og så kjekk, veldig kjekk. Han er høg, kledd i ein flott grå dress, kvit skjorte og svart slips. Uregjerleg, koparfarga hår og eit oppmerksamt blikk som ser lurt på meg. Det tar litt tid før eg får stemma tilbake. «Eh … No er det slik at …» mumlar eg. Om denne karen er over tretti, kan du kalle meg ein krakk. Omtåka legg eg handa mi i hans, og vi helsar. Idet fingrane våre rører kvarandre, går det ei underleg skjelving gjennom kroppen min. Eg trekker raskt til meg handa, flau. Det må vere statisk elektrisitet. Eg blunkar fort, augeloka går i takt med pulsen min. «B vil ikkje snakke med oss, difor har eg bede om å få snakke med deg i staden. Eg håper det er i orden, Herr F.» «Eg skjønar», seier han. Eg synest eg ser skuggen av eit smil i andletet hans. «Du er kommen for å snakke om kommunesamanslåing.» Han spør ikkje, han konstaterer. Eg nikkar. «Kom, lat meg vise deg noko», seier han.

F viser meg vegen til eit rom, øvst oppe i rådhuset. Det første eg legg merke til er lukta. Skinn, tre og polish med ein aning sitruslukt. Vegger og tak i djup og mørk burgunder. Smakfull lyssetting gjer rommet ein intim atmosfære. På veggen tvers overfor døra heng eit kors, forma som ein X. Det er av mahogni, og har reimer i alle hjørna. Eit jerngitter heng ned frå taket, og frå gitteret heng alle moglege slags tau, kjetting, og blanke lekkjer. På eit stativ ved døra heng eit overveldande utval av paddles, piskar og rare fjørliknande instrument. I monterar på veggane heng noko som ser ut som ordførarkjeder. Men det dominerande elementet i rommet, er ei seng. Større enn ei king-size-seng, utskore i rokokko med fire stolpar og flat himmel. Under himmelen ser eg fleire skinande lekkjer og handjern. Merkeleg nok får alt treverket, dei mørke veggane og det stemningsfulle lyset rommet til å virke nærast mjukt og romantisk … Eg veit at det er alt anna enn det, men dette er F sin versjon av mjukt og romantisk. Eg snur meg, og han ser granskande på meg. Andletet røper ikkje noko. Eg går litt lenger inn i rommet, og han følgjer etter. Den fjørliknande saka gjer meg nyfiken. Eg tek nølande på den. Den er av semska skinn og har reimar med små plastperler i endane. – Det er ein nihala katt, seier F dempa og mjukt. Brukast blant anna til pryl.

«Gjer du dette med folk, eller er det dei som gjer det med deg?» spør eg hest. Det rykkjer i munnen hans. «Folk? Eg gjer dette med kommunar som vil at eg skal gjere det.» «Kvifor viser du meg dette», spør eg. Han svarar mildt. «Fordi eg har veldig lyst til å gjere dette med deg.» «Er du sadist?» «Eg er dominant.» Blikket hans brenn. Inntrengande og grått. «Det tyder at eg vil at du skal gje deg villeg hen, i alle høve, for å tilfredsstille meg.» Tilfredsstille han! Han vil at eg skal tilfredsstille han. Eg får hakeslepp. Tilfredsstille Førde Kommune! Eg! Og i det augeblikket ser eg at det er akkurat det eg vil. Eg vil at han skal vere faen så tilfreds med meg. Det er ei openberring. Eg vil at han skal omslutte meg. Fylle meg heilt opp. Eg gjer frå meg eit lite gisp.

«Du er veldig mottakeleg,» sukkar F. «Det må du lære å kontrollere, og det skal bli så morosamt å lære deg korleis.»

%d bloggers like this: