web analytics
Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #5

image

– Hva skal man egentlig kalle papirløse asylsøkere?

– Ingen ID.

Hummer og kanari

Fram frå skuggane

Depression by Victor

Dei kjem nesten vekentleg no. Dei vonde, men gode forteljingane. Dei vi elskar å lese i avisa eller sjå på TV: Denne veka var det ein tidlegare ungdomspolitikar som hadde forsøkt å ta livet sitt. Førre gong var det ei popstjerne som sto frem med sine problem… Flinke jenter får det til, men tek på seg for mykje, går på ein smell, og søkk ned i depresjonen. Muntre menn dreg rundt og held foredrag om sitt mentale mørke, når dei ikkje er opptekne med å snakke om det i radioen eller i Aftenposten. Depresjon er den nye folkesjukdommen, og dette er det no lov å snakke om til alle som vil høyre. Og høyre vil vi. Det er litt som dei velkjende forteljingane frå røynda som vi kan lese i vekeblada på eit eller anna venterom. Om korleis ein startar opp med stor entusiasme, møter veggen, men kjem seg opp att, berre at no har ein blitt styrka av motgangen. Ein har rett og slett blitt eit litt betre menneske, og ein ser på framtida med optimisme. Dei forteljingane. Vi kan ikkje få nok av dei, og sjølvsagt er dei uimotståelege, med ekte menneske i hovudrolla.

Misforstå meg ikkje. Det er utelukkande ein god ting at vi snakkar om problema våre. Psykisk helse har alt for lenge vore noko vi ikkje snakkar om. Ikkje til media. Ikkje til våre næraste. Skamma har vore for stor. No er ho heldigvis i ferd med å misse noko av grepet på oss. Kvar gong nokon står fram og fortel si historie blir det litt lettere for oss andre. Alle vi som lever liva våre i eit skjæringspunkt der vi lurar på om vi skal ta oss saman og ta ein dag til, eller om vi skal krype til korset og ringe psykologen. Kan Lene Marlin snakke om panikkangsten sin på Senkveld kan det hende vi også klarar å snakke med nokon om det som plagar oss. Det er fint.

Men likevel. Det er noko som skurrar litt. Det er eitt fellestrekk i ein heil del av forteljingane vi får høyre: Det er dei vellukka som får fortelje sine historier. Dei som ser ut som oss andre til dagleg. Dei som held problema godt pakka inne bak fasaden, unnateke når dei fortel oss om dei i etterkant. Det er dei som blir hylla for å vere opne. For å synleggjere psykiske problem. Og visst er det viktig at dei kjem til orde. Men kva med dei som ikkje er like velformulerte? Dei som ikkje klarar å halde dei psykiske problema sine på innsida til ein kvar tid? Dei som ikkje har lukkast med noko særleg? Dei som ikkje får skrive kronikkar, ha fast spalte i avisa, eller gjer seg særleg godt på TV? Slike som bror min.

Eg har ein ti år eldre bror som eg ikkje har sett på mange år. Det går nok betre med han no enn det gjorde den gangen vi budde i same hus, men heilt som oss andre blir han aldri. Han har ein del å stri med. Det har alltid vore noko rart med han. Han snakkar rart, setningane vert avleverte i eit noko spesielt tonefall. Han omtalar seg sjølv konsekvent i tredje person. Han går på ein påfallande måte. Han har ein framtoning som kan verke litt trugande for nokre. Svigermora til ein kompis er livredd for han, sjølv om det ikkje er nokon stor grunn til det. Han likar ikkje at folk ser på han, og han trur at dei ser på han heile tida. For å skjerme seg mot desse blikka går han oftast med ein plastpose som han held framfor den eine sida av andletet. Eller brukar handa. Noko som sjølvsagt får folk til å sjå på ham. At du er paranoid treng ikkje å bety at folk ikkje er ute etter deg. Bror min har gjort meir for å synleggjere psykiske lidingar enn det Lene Marlin nokon gong har gjort. Han synleggjer dei kvar gong han går ut døra. Det held med eit blikk på han for å skjøne at her har vi ei plaga sjel.

Spørsmålet er om all denne nye openheita om psykiske problem vi har vore vitne til i det siste gjer det noko lettare for slike som bror min å vere psykisk sjuk. Eller har vi berre skapt oss eit nytt skilje? Eit skilje der dei som ser ut som oss andre får vår velfortente hyllest for sin innsats og si openheit når dei møter veggen. Medan dei som ikkje ein gong når fram til veggen framleis må halde plastposen framfor andletet slik at vi ikkje ser dei? Vi må for all del fortsette å snakke om psykiske problem, også vi frå den vellukka middelklassa. Men eg har ein mistanke om at det er fleire grupper som kan trenge litt taletid. Slepp dei fram frå skuggane.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #4

image

– Hallo, er det noen melkebønder her?

– Nei, vi har gått og laktos.

Hummer og kanari

Min indre ponni

prinsesse

Agnar Mykle skreiv ei novelle om ein gut som ønskjer seg ei hytte oppe under taket, og ein taustige han kan klatre opp til hytta i. Han spør far sin om hjelp, og faren hiv seg over prosjektet med liv og lyst. Han ser trehytta og taustigen som ein måte å gjenoppleve sin eigen barndom. Finne tilbake til den han ein gong var, før alt blei så vanskeleg. Han trur arbeidet med hytta og taustigen vil knyte sterkare band til sonen. Men i arbeidet med hytta skubbar han i staden sonen bort. Når hytta er ferdig klatrar sonen opp stigen, inn i hytta, og let døra igjen bak seg. Han vil vere åleine. Det er ingen plass for faren i sonens magiske rike. Har ein lagt barndommen bak seg, er det ingen veg tilbake. Ein kjem ikkje inn. Distansen er for stor. Eg gjettar på at alle foreldre kjenner på dette ein gong i blant.

Sjølv bur eg saman med to små menneske som mor deira hevdar er mine. Det er hyggeleg, det. Eg prøver å følgje litt med på kva dei er opptekne av. Når gutungen gav uttrykk for at Minecraft var noko han og kompisane var opptekne av, prøvde eg å sette meg litt inn i kva det gjekk i. Eg lasta ned spelet på PC’en, logga meg på ei verd, og bygde meg eit hus. Eg tenkte at om eg lærte meg spelet først, så kunne eg hjelpe sonen min med å meistre det etterpå. Det gjekk ikkje slik. Det gjekk to, kanskje tre dager, før den frekke slasken kunne mykje meir enn meg. No har han lært seg at om det er noko han lurer på får han betre svar om han spør YouTube enn om han spør meg. Fingrane dansar over tastaturet, PC’en min er teken i forvaring. Han snakkar om Minecraft frå morgon til kveld, og eg skjønar ikkje ein brøkdel av kva det er for noko alt saman. Herobrine, Slenderman, Ender Dragon, Zombies, Creepers og Villagers. Blablabla. Det er ei verd eg ikkje får innpass i. Ikkje av di han ikkje vil ha meg med, det vil han gjerne, men eg har ikkje sjangs. Eg heng ikkje med. Eg er gamal. Avlegs. Eg klarar berre ikkje. Hytta er ferdig, døra er lukka, og stigen er dregen opp. Heldigvis har eg fortsatt jentungen på snart fire. Hennar favoritt er seks søte ponniar som held til i landet Equestria. My Little Pony heiter serien, og om vi ikkje jagar ho vekk frå skjermen, kan jentungen sitje i timevis og sjå på dette. Eg tilstår at eg ikkje gjekk inn i ponniverda med same entusiasme som med Minecraft. Små ponniar med moral og bodskap om å vere venner, tolerante, og snille med kvarandre. Kva er er morosamt med det? Eg var skeptisk. Dette var skvip for småjenter, ikkje noko for vaksne menn. Så feil kan ein ta.

Det viser seg at verda er full av vaksne menn som likar My Little Pony. Bronies kallar dei seg. Brothers who love Ponies. Av og til kler dei seg ut som sin favorittponny, og dreg på ponniseminar. Bronycon, eller kva dei nå kallar det. Dette har blitt ein rimeleg stor greie, med tusenvis av deltakarar som elskar dei små hestane med dei store augene. Ja, eg veit kva de tenkjer. At disse folka. Menn. Som elskar My Little Pony. Dei må vere nerdar av verste sort. Sosialt tilbakeståande som aldri kjem til å få ligge med nokon. Om dei ikkje er homoar, då. Ja, kanskje er dei til og med perverse avvikarar heile gjengen? Etter å ha sett dokumentarfilmen om Bronies, veit eg at det ikkje berre er slik. Det er nok ein stor andel av broniane som aldri fekk sitje ved bordet til dei mest populære på High School, og du har den noko uglesette undergruppa Cloppers, som blir kåte, og masturberer til My Little Pony. Ikkje google det! Men clopperane blir ignorert av dei andre broniane, og det er ikkje mange av dei. Dei fleste vaksne som har lagt si elsk på My Little Pony er heilt normale menneske.

Etter å ha blitt tvangsfora med ponni morgon til kveld, er eg i ferd med å bli ein av dei. Og kvifor ikkje? Er det noko verda treng er det kjærleik og toleranse. Eg har omfamna min indre ponni. Taustigen heng der. Døra til hytta står fortsatt på gløtt. Det går nok ei stund før eg kler meg som Fluttershy og går på Bua, men eg og jentungen tek gjerne ein episode eller to for å lande etter jobb og barnehage. Ikkje forstyrr!

 

Hummer og kanari

20 beste Elvis Costello

elvis costello photo
Photo by Me in ME

Jeg har egentlig aldri vært noen stor Elvis Costello-fan. Når jeg var en liten pusling på syttitallet og likte han andre Elvis, så jeg bilder av platene hans på reklame for Scandinavian Music Club. Jeg var litt nysgjerrig på denne fyren som altså kalte seg for Elvis, men ellers så litt merkelig ut. Han så ikke ut som noen popstjerne. Sant og si så han nesten litt dust ut?

Men jeg hørte ikke noe på ham den gangen.

Den første plata jeg hørte med Costello var King of America. Lånte den vel av Habben, og jeg syntes det var en aldeles fantastisk plate. Det synes jeg ennå. Så kjøpte jeg Spike, og spilte den en del, men den klikket aldri helt for meg. Siden har det blitt bare sporadiske innhopp. Det tar litt tid å bli glad i Costello. Han synger forsåvidt bra, men stemmen hans er ikke akkurat innsmigrende. Tekstene hans er gjerne ordrike og smarte. Costello er egentlig for smart for meg, jeg trenger ofte tid for å skjønne hva han egentlig synger om. Ikke at det nødvendigvis er så viktig. Det er ikke alltid jeg dypanalyserer tekstene i musikken jeg hører på, for å si det slik. Men med Costello handler det ofte om å få foten i dørsprekken, og så bende døra åpen. Det har man ikke tid til lenger.

Men det er jo ingen tvil om at mannen er flink som fy. Jeg tenkte derfor jeg skulle bruke en sånn 20-beste-bloggpost til å bli bedre kjent med mannen og musikken. Det viste seg fort at Spotify og Costello har et litt lunefullt forhold. Jeg fant ikke alle de sangene jeg på forhånd hadde tenkt å ha med her. Lista blir derfor uten Shipbuliding. Uten Brilliant Mistake. Uten Indoor Fireworks. Men lista kan likevel brenne fingrene dine.

Og NÅ er jeg en fan!

Her er lista:

1: Alison

Nick Lowe gjorde denne som ekstranummer i Bergen tidliger i år. Og alt er alltid best med Nick Lowe. Men fy for en nydelig låt dette er. Linda Ronstadt har også en fin versjon forresten. Fra Costellos aller første album, tilbake i 1977. Alison føles likevel fortsatt som ferskvare. Er det en kjærlighetssang? Er det en kjærlighetssorgssang? Er sangens protagonist en fin fyr med edle motiver når han synger my aim is true, eller har han Alison i kikkertsiktet og fingeren på avtrekkeren? Du vet aldri helt med Costello.

2: American Without Tears

King of America kom i 1985, og var på en måte noe nytt for Costello. Mer singer/songwriter, mindre poprockognyveiv. Bandet hans, The Attraction hang ikke helt med i svingen, og spiller bare på et spor på plata. Utover det er det sessionmusikere fra øverste hylle som trakterer instrumentene. Som her, hvor Jo-El Sonnier trakterer trekkspillet til meget pluss. American Without Tears begynner med et møte med to engelske kvinner som giftet seg med amerikanske soldater og dro til USA. Men de snakker ikke engelsk, bare amerikansk uten tårer. De lengter vel hjem da. Etterhvert blir det en mer personlig sang, der Costello har de samme følelsene der han er ensom på hotellrommet og går ut i gatene for å søke mennesklig kontakt.

3: Oliver’s Army

Inspirert av Costellos første visitt til Belfast. Der observerte han pur unge engelske gutter fra Mersey, Thames og Tyne, i uniform. Oliver’s Army er vel en referanse til Oliver Cromwell som den britiske hærens grunnlegger så og si, og sangen er en kommentar til britisk militær tilstedeværelse rundt om i verden. Dette kledd i en uforskammet fengende melodi. Ypperlig popmusikk rett og slett.

4: Pump it Up

Hva er dette for noe da? Glam rock? Jock rock? Dette er musikk man kan se for seg brukt i en av de evinnelige sportsmontasjene på TV. Pump det opp. Kom igjen. Nå tar vi dem. Jævlane. Men jeg innbiller meg at dette er en sånn sang der teksten formidler det motsatte av musikken? Fengende som bare fy!

5: Veronica

Skrevet sammen med en relativt ukjent brite ved navn Paul McCartney. Dette er vel Costellos største hit i USA tror jeg. En sang som altså ikke handler om en gammel flamme ved navn Veronica. Slik mange tror. Den handler om bestemoren hans, og hennes kamp mot, eller vei inn i, eller hva man nå skal kalle det for. Hennes fremskredne Alzheimer’s. Fantastisk fin poplåt. Fantastisk fin tekst også.

6: Still Too Soon To Know

Nesten en litt for enkel sang dette, til å være Elvis Costello? Elsker du ham, eller er det for tidlig å si? Er det håp for meg? For oss? Eller er det for tidlig å si? I denne spillelista blir den en bagatell, men jeg liker den.

7: So Like Candy

Nok en sang skrevet sammen med McCartney, og det kan man kanskje høre? I hvert fall når man vet det? Dette kunne vært Beatles på sent sekstitall? Marc Ribot dukker opp med akustisk gitar, og dette er rett og slett veldig fint. En sang om et avsluttet kjærlighetsforhold. Eller er det et selvmord? Sakene hennes ligger fortsatt igjen. So Like Candy.

8: I Want You

Dette er Costello på sitt aller mest nasty. Den begynner som en klissete kjærlighetsballade, men etter noen linjer skjærer den elektriske gitaren inn, og galskapen er i gang. Her har kjærlighet tippet over i besettelse. You’ve had your fun, you don’t get well no more. Dette er en av mine absolutte favoritter.

9: When I Was Cruel No 2

Hva er dette for noe da? Elvis som bryllupssanger som ser fiffen blamere seg, men klarer ikke å fordømme eller latterliggjøre dem? Det var mye enklere den gangen da han var slem? Nå har jeg glemt hvem det er han har samplet her, og jeg gidder ikke lete det opp på nytt, men oppå samplingen ligger gitaren hans og småknurrer. Man venter på at den skal eksplodere og gå til angrep, men den gjør ikke det. Det hadde den kanskje gjort når han var slem?

10: This Years Girl

This Years Girl er visst et slags svar på Rolling Stones ganske teite Stupid Girl. Strukturen er ganske lik, men der Jagger synger nedover om de dumme jentene som han ikke klarer å skyfle ut av hotellrommet, uten snev av empati, har Costello symapti med damene. Her er det heller vi menn som får gjennomgå. You want her broken with her mouth wide open ’cause she’s this year’s girl. Dette er sangen du kan høre på mens du sjekker ut de stjålne nakenbildene av Jennifer Lawrence.

11: Country Darkness

Som sagt, jeg hadde ikke inngående kjennskap til hele Costellos katalog før jeg begynte på denne lista. Jeg har lyttet meg opp, fått innspill både herfra og derfra. Country Darkness kom med på lista etter et innspill på Facebook. Jeg har ikke noen funfacts om selve sangen, men jeg liker den. Åpenbart, siden den fikk være med på lista. Ahhhh…jeg har ikke noe å skrive. Vi går videre.

12: I Hope You’re Happy Now

Etter fine flotte King of America vendte Costello hjem til sitt gamle gode backingband igjen. Nick Lowe fikk produsere, og det ble rock’n roll på plata Blood and Chocholate. I Want You var fra den plata. Det er denne også. Jeg håper du er fornøyd nå?

13: Little Palaces

Men denne er fra King of America. Vi kunne tatt med flere sanger fra den plata, men verken Indoor Fireworks eller Brilliant Mistake er tilgjengelig på Spotify mens jeg holder på med denne lista. Så da får det bli Little Palaces. Ikke at den gjør seg bort på noen måte altså. Den er aldeles strålende. Den også.

14: 45

Costello skrev denne på sin femogførtiende fødselsdag. Men det handler vel også om 1945, og singelen som revolusjonerte verden med 45 omdreininger i minuttet. Fin låt.

15: You Tripped At Every Step

Et nydelig stykke håndverk dette. Skal vi dra en liten historie fra innspillingen av den?

Unlike their rowdy past, the four musicians treated each other with Alphonse & Gaston courtesy. Clearly each was determined not to be the one who started the fight that broke up the group again. They went into the studio, picked up their instruments and began playing a song called “Distorted Angel.” The first run-through felt tentative. Elvis expressed doubts about Steve’s rather baroque piano part, so for the second take Steve moved to organ. They counted off and quickly landed on something close to their beloved Armed Forces style. Elvis busted a string a few bars in but they kept going.

Listening to a playback, Steve sat off in the corner silently, Bruce and Pete were very enthusiastic, and Elvis had doubts. He said he wondered if in going for a great sound they’d lost the song. Bruce dug a cassette demo of the tune out of his bag and they all expressed amazement at how much slower it was than what they’d been playing. The lyric (about the shame of a little boy who gets caught playing doctor with a little girl) had gone from a poignant lament to a mad jumble.

The producer conceded that the sense of the song had been lost, but that sound was so great… Elvis wondered if there wasn’t a way to have both. Looking for that compromise they tried cutting a version with Elvis playing the first verse accompanied only by his acoustic guitar—to establish the story—and the Attractions crashing in on the second. They next tried that same approach with Pete drumming a sort of Egyptian pattern behind the acoustic verse. That went nowhere. Elvis asked Bruce to calm his hyper bass part; Bruce did but on each subsequent take it regained a bit of frenzy. The Attractions kept trying to bust out and Elvis kept trying to hold them down. Finally Pete said loudly, “I thought we were making a rock record!”

Elvis said, “It can rock without losing the meaning of the song.”

Then the courtesies kicked in again — Elvis asked Steve if he was sick of playing the tune, Steve said not at all. Another take and then Elvis asked Pete if he wanted to go on to another number. Pete said no, no,it’s fine. Finally they finished a take that everyone pretended to like and pronounced the day’s work done. The pressure off, they started playing a tricky song called “You Tripped at Every Step,” nailing it perfectly on the first take. From there on, the recording sailed along. “Distorted Angel” was sacrificed for the sake of getting the band past its opening jitters and into their rock ‘n’ roll shoes.

Looking at that first day of recording now, Costello says, “We played like idiots ‘cause everyone was so anxious to get it right. We were trying really hard and everybody was really, really positive and trying to keep on a really up note, but the truth is we were playing really badly because we were playing too hard. When we do that the sound just closes down. We’re aware of it; the harder you hit the drum the smaller it actually sounds, and the bass gets very pointy and you hit the guitar so hard it becomes just distorted white noise—you can’t hear any tone. It was just that everybody was excited.”

Pete Thomas says that the fact that the band nailed “You Tripped at Every Step” on the first take was crucial to morale. “Mitchell just came on the talkback and said, ‘That’s it,” Pete recalls. “When we all stood there listening to it, it couldn’t have been more perfect. It was a real lift for everyone. I think everyone’s little problems fell away and there were four very thrilled chaps looking at each other. That doesn’t happen very often.”

16: Accidents Will Happen

På Armed Forces er dette en fengende poplåt. Et farvel til en kvinne, der det er henne som er problemet. Costello er cocky og uten anger. Live, med bare Costello og Steve Nieve på piano. Tempoet dratt ned. Da blir det noe helt annet. Da er det plutselig en sang om egne feilsteg. Det var min skyld. I know what I’ve done. Men det blir popversjonen dere får her altså. Jeg har ikke gjort noe galt.

17: The Other End of the Telescope

All This Useless Beauty kom i 1996. Meningen var vel å gi ut en plate med sanger som Costello hadde skrevet for andre, men aldri spilt inn selv. Altså et slags cover-album i revers. Det ble ikke helt gjennomført, men The Other End of the Telescope hadde altså vært gitt ut før. Med Aimee Mann, som også var med på å snekre den sammen.

18: Sulky Girl

I saw you practicing your blackmail faces
Suddenly you`re talking like a duchess
But you`re still a waitress. Å Jada, han kan være både skarp og slem når han vil.

19: The Scarlet Tide

Denne er kanskje mest kjent med Alison Kraus. Skrevet av Costello og T-Bone Burnett for soundtracket til Cold Mountain. En anti-frykt sang, i følge Burnett. Her er Costellos versjon. Dette kan være den vakreste sangen han har skrevet?

20: Radio Radio

Costello fikk muligheten til å opptre live på Saturday Night Live i 1977. Avtalen var at han og the Attractions skulle gjøre Less Than Zero, og han hadde fått klar beskjed om at det var uaktuelt å spille Radio Radio. Men etter å ha dratt introen på Less Than Zero stoppet de å spille. Sorry, jeg kan ikke spille den her, sa Costello, og så gjøv de løs på Radio Radio i stedet. Dermed var Costello nekta på SNL i tolv år. Radio Radio er en krass kritikk av kommersialisering av radioen, og plateselskapenes styring av hva som skulle spilles. “You better shut up or get cut out/They don’t wanna hear about it/It’s only inches on the reel-to-reel”.

Så dett var dett. De som har fulgt Costello tett siden syttitallet og kjenner ham bedre enn meg vil sikkert ha vektige innvendinger mot lista. Greit det. Jeg er imidlertid godt fornøyd med den selv. En time og sytten minutter med den smarteste popsnekkeren siden Dylan. Her er link til den i Spotify, og her finner du den i Wimp.

%d bloggers like this: