web analytics
Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #7

image

– Start dagen med et smil. Så er du ferdig med det.

Bok og Film

Hjorthen ser film: All is Lost

Som det kom frem i en tidligere post her, jeg har altså sett All is Lost, med en konstant søkkvåt og 120 år gammel Robert Redford i hovedrollen. Og den eneste rollen. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Det er en fantastisk film, og Redford gjør en fantastisk jobb. Når den er ferdig vil du føle deg ganske fuktig selv også. Anbefaler filmen både vilt og vått.

Men det er en film det er vanskelig å skrive en god filmanmeldelse av. Hvis man da ikke er en erfaren seiler, og bruker all tiden på å ramse opp alle de dumme tingene Redford gjør i fare. Eller vent…det blir det uansett ikke noen god filmanmeldelse av.

Handlingen er såre enkel. Filmen starter med at Redford våkner av at vannet strømmer inn i båten sin. Han er på seiltur alene i det indiske hav, og mens han sov har båten kollidert med en container på avveie. Hullet er rett over vannlinjen, og bølgene som slår inn ødelegger det elektroniske utstyret. Radioen dør. Han må pumpe båten manuelt. Navigasjonssystemene konker ut. Redford har riktignok med seg sekstant og sjøkart, men han kan ikke bruke det. Han gidder ikke lese bruksanvisningen heller.

Han gir seg så i kast med å reparere båten, og det ser ut til å gå greit. Helt til det blåser opp til storm.

Så ja, det er en film om den gamle mannen og havet. Og båten. Det handler om å overleve, og Robert Redford er i hvert eneste bilde. Nesten.

Og så mye mer kan vi ikke skrive uten å spolere handlingen for dere. For det er jo der spenningsmomentet ligger. Vil han overleve. Eller vil han dø? Og dermed kan vi ikke diskutere slutten heller. Mitt tastatur er stille. Jeg sier ikke mer.

Men se den!

Hummer og kanari

Redd barnetillegget

poverty photo
Photo by ImNotQuiteJack

No er dei ute etter dei uføretrygda igjen. Dei blåblå. I statsbudsjettet vil dei endre barnetillegget deira. I dag er det slik at dei uføretrygda som har lite pengar får eit relativt sjenerøst barnetillegg. Om regjeringa får det slik dei vil blir dette endra. I staden for at dei som treng det mest får ein sum med pengar som faktisk monar litt, rundt 35.000 i året, skal alle som har uføretrygd og barn få eit flatt tillegg på 7000 kroner i året. Dette sparar dei 590 millionar på, og dette gjer dei for at det skal løne seg å jobbe. Om ein er uføretrygda er det jo berre å produsere nok barn, så kjem du til slutt opp i ei løn i nærleiken til dei som vaskar kontora til statsministeren. Da blir dei heller heime og skifter bleier. Om ein ikkje gjer noko med barnetillegget er det ei viss fare for at Erna snart må vaske kontoret sitt sjølv, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det i verdas rikaste land.

Dei freistar å pynte brura. Det blir visst meir rettvist på denne måten. Barnetillegget er meint å kompensere for kostnadane ved å ha barn. Då er det ikkje rettvist at nokon får 35.000 kroner, og andre ikkje får noko. Det høyrest jo tilforlateleg ut, men om eg hugsar rett var barnetillegget meint som eit tiltak for å motverke fattigdom blant borna av dei uføretrygda. Det imponerer uansett ikkje vår smurferegjering. Ein får ikkje færre fattige barn ved å gje pengar til foreldra deira. Det beste ein kan gjere for å få folk ut av fattigdom er å få dei over i jobb, seier dei, og har på ein måte rett i det. Spørsmålet er kor mange av dei 21.660 foreldra dette gjeld som no kjem til å karre seg opp av sofaen og ut i arbeidslivet? Eg vil tru at 10 prosent er ei svært optimistisk gjetting. I så fall er det framleis snautt 19.500 foreldre, over 32.000 born, som vil få ei merkbart tøffare kvardag. Er det verdt det?

Eg har ikkje oppdaterte tal, men i 2006 kom det ein rapport frå Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forsking. Elisabeth Fevang og Knut Røed stod bak den. Dei slo fast at av alle dei som gjekk på uføretrygd var det 7 prosent som hadde ein høgare utbetaling på trygd, enn dei hadde som yrkesaktiv. Sju av hundre menneske på uføretrygd hadde i 2006 så mange barn at dei fekk meir pengar inn, enn dei hadde når dei var i jobb. Sjølv klarar eg ikkje å hisse meg så veldig opp over dette, barnetillegget vil jo falle bort når barna veks opp, det er ein mellombels stønad. Men om ein absolutt ikkje vil finne seg i at det er slik, finst det andre måtar å gjere det. Ei øvre grense for kor mykje det er mogleg å få i barnetillegg ville løyse problemet på ein straks. Slappe journalistar, og slumsete omgang med forskingsresultat har etablert eit inntrykk av at uføretrygd går i arv. Det er riktig at born av uføretrygda har større sjanse for å ende opp som trygda sjølv. Sjølvsagt er det eit element av læring i korleis du veks opp. Men når 94 til 96 prosent av born av uføretrygda ikkje sjølv ender opp som uføretrygda, då burde vi heller spørje kvifor læringseffekten er så lav. Kvifor hamnar ikkje fleire av dei på Nav? Kan det ha noko med at vi har gode system, som utjamner skilnader og gjer trygda ein sjanse til eit verdig liv? Kan det hende at fjerning av barnetillegget vil endre dette, og sende fleire barn under fattigdomsgrensa? Vil det då stimulere dei til å jobbe hardare for å komme seg opp og fram i verda, eller vil det føre til at fleire av dei endar som uføretrygda? Eg veit ikkje svaret, men vi veit at fattigdom verkar nedbrytande og isolerande. Eg vil i alle fall ikkje sjå bort frå at resultatet blir fleire på trygd, ikkje færre.

Regjeringa har varsla at ein handlingsplan mot barnefattigdom vil vere klar til våren. Det naturlege ville vel ha vore å vente med å endre barnetillegget til den var klar, slik at eventuelle nye tiltak kan kome inn og skjerme dei barna som treng det mest. Eg håpar, og trur, at Kristeleg Folkeparti og Venstre vil setje foten ned i budsjettforhandlingane. Barnetillegget bør i alle fall fredast i si noverande form til regjeringa har ein klar plan for korleis ein kan møte utfordringane med barnefattigdommen i framtida.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Natural Born Tourists

Sightseers er på mange måter en veldig typisk engelsk film. Det handler om hverdagsmennesker, så langt fra mer glamorøse Hollywood som det er mulig å komme. Sympatiske, men med sine utfordringer på forskjellige plan. De har venner eller familemedlemmer som er forferdelige mennesker på en slik komisk og hjertevarm måte, slik at man ikke klarer helt å mislike dem. De forsøker å manøvrere i et samfunn som fortsatt er sterkt preget av klasseforskjeller. En blanding av humor og kjøkkenbenkrealisme som etterhvert har blitt ganske forutsigbar, mens som jeg ofte liker veldig godt.

Og jeg liker Sightseers ganske godt også.

Det er en film om Chris og Tina som drar på ferie i campingvogna til Chris. De har ikke vært sammen så lenge, og Chris vil gjerne vise Tina sin verden. Ut på veien drar de, for å utforske severdigheter som et trikkemuseum, en grotte, et blyantmuseum, og campingplasser i Yorkshire. Chris er campingentusiast med en forfatter i magen. Han er imidlertid ganske forstoppet, men han ser for seg at med Tina i vogna som sin muse skal nok ordene begynne å strømme ut. Tina er overlykkelig, hun har aldri vært noens muse før. Hun er nok også bra fornøyd med å komme seg ut av huset for en langhelg. Hun bor sammen med sin mor, og moren er ikke akkurat velsignet med en sunn personlighet. Hun bærer fortsatt nag til Tina for en tragisk strikkepinneulykke som tok livet av hunden deres Poppy.

Men Sightseers har en liten twist. Campingturen skal ganske kjapt utvikle seg til et blodbad. Chris og Tina er Mickey and Mallory på fish’n chips. På trikkemuseet prøver Chris å få en fyr til å plukke opp et iskrempapir som han har kastet på bakken. Når han bare blir ignorert rygger han i stedet over fyren med campingvogna. En ulykke? Kanskje? Men det er bare starten. På en campingplass møter de Janice og Ian. De har en nyere og finere campingvogn enn Chris har. De har også en hund som ligner på Poppy, og Ian er en publisert forfatter i gang med sin tredje bok. Chris blir sjalu, og neste morgen følger han etter Ian på heden, og slår inn skallen hans med en stein. Når de så rømmer fra campingplassen kommer de over hunden deres, og tar den med seg. Tina gir den selvfølgelig navnet Poppy, etter morens hund som døde så tragisk.

Tina vet ikke om dette mordet i begynnelsen, men hun avslører det etterhvert. Uten at det plager henne mer enn sånn ca middels. Senere tar de livet av en snobbete turist som ber dem plukke opp hundebæsjen til den kidnappede bikkja deres. Tina prøver å reflektere litt over dette, hun har aldri tenkt på å drepe uskyldige mennesker før, men blir avfeid av Chris.

– Han er ikke et menneske Tina, han er en Daily Mail-leser.

Og enda er det noen drap igjen før filmen er over.

Filmen er regissert av Ben Wheatley, som visstnok har gjort bra horror tidligere, det skal jeg sjekke ut senere. Den er skrevet av Alice Lowe og Steve Oram, som også spiller hovedrollene. De er egentlig stand-up komikere fra Midlands, og har brukt flere år på å observere og utvikle disse karakterene. De lagde en kortfilm, og prøvde å selge det inn som en langfilm, men ingen ville imidlertid la dem lage film av dette. Det var for mørkt og blodig. Til slutt la de filmen på nett, og sendte en link til Edgar Wright, regissøren av Shaun of the Dead. Han likte det han så, og da begynte snøballen å rulle.

Filmen fremstår da også som en blanding av Shaun of the Dead og Whitnail and I.

Jeg har gitt den seks av ti stjerner på IMDB. Kan hende er det en litt streng vurdering, jeg likte den ganske godt. Hvis dette høres ut som din greie er det uansett ingen grunn til å la være å se den. Det er en smart, mørk, og fullstendig amoralsk liten film fra det pastorale England. Klarer du å se forbi blodet på campingvogna har den også noe å fortelle om mellommenneskelige forhold, og de ting vi gjør for kjærlighet.

Hummer og kanari

All is Lost

All.Is.Lost

– Har du sett film i dag?

– Ja, jeg så All is Lost mens Tildi sov.

– Jeg aner ikke hva det er for noe en gang.

– Det er en film med BARE Robert Redford.

– DA er det noe for meg!

– Filmen er nesten ny da, Redford er ca 120 år gammel i den.

– Han begynner vel å dra på årene nå ja, han må vel være passert sytti?

– Jeg tror han var 77 når filmen hadde premiere. Fyren er snart åtti år og ser fortsatt bedre ut enn meg.

– _ _ _

– Skal du ikke protestere?!?

– _ _ _

– All is Lost

%d bloggers like this: