web analytics
Hummer og kanari

Lev!

Morning Light - San Francisco David Yu via Compfight

Kevin Hines tok bussen til Golden Gate Bridge. Det var ein sein septemberdag i året 2000, han var 19 år gamal. Legene til Hines hadde nyleg fortald ham at han hadde ein bipolar lidelse, og i hovudet hadde han ein stemme som fortalde ham kva han skulle gjere. Hines gjekk ut på brua, tok laupefart, brukte armane til å skyve seg over rekkverket i eit einaste hopp, og styrta med hovedet først mot den sikre død. Han angra seg med ein gong, strakk seg etter rekkverket, men det var borte. Han fall i 120 kilometer i timen mot vannflata snaue 70 meter under brua. På veg nedover gjentok han til seg sjølv fleire gonger. Kva har  eg gjort? Eg vil ikkje døy. Gud, vær så snill og redd meg!

Vi har alle noko vi slit med. Noko som er vanskeleg. Har vi det ikkje får vi det nok snart. Ein morgon eg gjekk forbi rutebilstasjonen såg eg eit kvitt ark ligge på parkeringsplassen utafor vinmonopolet. Det var noko handskrift på det, det såg ut som eit brev, og nysgjerrig som eg er gjekk eg bort for å ta ein titt. Ganske riktig såg det ut til å vere starten på eit brev, ein kladd kanksje, frå ein far til eit born. Ingen detaljar, men det var noko som var vanskeleg. Foreldra var fortvila, dei ville det beste, men dei kunne ikkje hjelpe sonen om han sjølv ikkje var med på notene. Ein historie omtrent like gamal som mennesket sjølv, og som dette brevet på den regnvåte asfalten gjorde så alt for tydeleg. Når ting er vanskeleg klarar vi ikkje å snakke saman om det. Vi bygger opp våre forsvarsverk. Vi åpnar ikkje opp. Ingen slipper inn. Vi kjempar på aleine til det går over. Eller til vi ikkje orker meir.

Selvmord er eit vondt og vanskeleg tema. Vi skyver det fra oss. Det der får fagfolka ta seg av tenker vi. Og det gjer dei jo. Noreg var tidleg ute med ein nasjonal plan mot selvmord. Det er tjuge år sida, og i den tida har vi hatt ein viss utbygging av det psykiske helsevernet nettopp for å forebygge selvmord. Effekten er diskutabel. Nyare forskning gjer eit hint om kvifor. Opptil 40 prosent av selvmordsofre har ikkje ein identifiserbar psykisk lidelse i forkant. Dei har ikkje vore i kontakt med noko psykisk helsevern, ikkje gjett uttrykk for at dei har nokon drastiske planar. Sjølvsagt har dei slitt med noko, men dei har ikkje funnet det naturleg å søke hjelp. Korleis kan vi hjelpe dei? Ein start kan vere å slutte å tenke på selvmord som kun ein sak for psykiatrien?

Det finst dei som har ein heilt rasjonell forklaring på kvifor dei ønsker å gjere slutt på livet, men oftast er det nok snakk om ein dyp fortvilelse. Alt blir håplaust. Ein finn ingen glede nokon stad. Ingen veg ut. Det er ikkje det at ein har noko stort brennande ønske om å døy, ein orker berre ikkje leve mer. Eg kjenner den følelsen, kanskje gjer vi det alle. Det er som om det er ein kjellerlem bak i hovudet ein plass, og nokon ganger åpnar den seg på gløtt. Mogleg det er gjennomtrekken frå øyrene mine som gjer at den bles opp av og til. Da gjelder det å få lukka den igjen med eit smell, for bak den er det berre ein altoppslukande tomhet, og om man ikkje får huka på låsen igjen fortare enn svint siv gifta ut i tankane. Alt blir tungt, og meiningslaust, og det tar tid å få lufta det ut att. Sjølv har eg klart å ha ein viss kontroll på den kjellerlemmen. Fått den igjen på eiga hånd når den har blese opp. Men nokon gonger er det for tungt. Nokon gonger må ein ha hjelp frå andre.

Vi vil ikkje vere til bry. Vi vil ikkje at andre skal vere til bry heller. At vi sjølv har ei høg terskel for å søke hjelp for psykiske lidelser kan vere greit. At hjelpeapparatet har ei like høg terskel for å gje hjelpa når vi ber om den er verre. Ofte får ein ikkje hjelp før ein har krasja skikkeleg. Det er forventa at ein tek seg saman, så da gjer man det. Tek seg saman so mange ganger at man til slutt er så frynsete at ein blir vanskeleg å teipe ordentleg saman igjen. Kostnaden? Mellom 500 og 700 selvmord i året. Vi må bli bedre til å be om hjelp, og vi må bli flinkare til å tilby den.

For ingen vil eigentleg døy. Kevin Hines fekk vridd seg i fallet slik at han traff vannflata med beina først. Han ødela ryggen, kunne ikkje bruke beina, men fekk karra seg til overflate med armane. Der klarte han å halde seg flytande til ein båt kom og plukka ham opp. Han blei heilt bra igjen, og har brukt livet etterpå til å freiste å hindre andre i å gjere den same feilen han gjorde. På 75 år reknar man med at over 2000 menneske har hoppa frå Golden Gate Bridge. Berre 33 av dei har overlevd. Dei som har fortald historien sin i etterkant seier alle det same. I det augeblikket dei slapp taket i rekkverket skjønte dei at dette var feil. Det var ikkje dette dei ville. Dei skjønar at dei vil leve. Dei vil ikkje døy. At uansett kor mørkt det ser ut kan det fiksast. Er du død kan du ikkje fikse noko som helst. Lev.

Hummer og kanari

Når går toget?

Downing StreetCreative Commons License Leonard Bentley via Compfight

Det er den internasjonale kvinnedagen i dag. Åttande mars altså, og det gjer meg atter ein gong sjansen til å ta på meg rolla som sur og grinete feminist. Eg gjer det med glede. Eg er jo mann, og sur og grinete til vanleg, eg slepp unna med det. Kvinna derimot, det er ein heilt anna sak. Kvinna skal helst vere sprudlande blid og smilande. Særleg er dette viktig om dei erklærar seg som feministar. Ingenting øydelegg stemninga som ein bitter og humørlaus feminist.

Eg synest dette er noko tull. Det må vere lov å vere litt sinna i stemmen om ein snakkar om ting ein ikkje er heilt nøgd med. I kvart fall treng ein ikkje vere lattermild med glimt i auget heile forbanna tida. Kvifor er det berre feministane som har dette kravet på seg om ikkje å vere sur? Anti-rasistar kan vere så sure dei berre vil utan at nokon reagerer. Det var ingen som kritiserte dei som var ueinige i vedtaket om å la basen få bygge vestover for å mangle humør. Når rikfolka er ute og klagar på formuesskatten får dei lov til det, utan å kle seg i blomstrete kjole, servere cupcakes med eit flørtande smil rundt munnen, og forsikre om at dei brukar stringtruse og barberar leggene. Det er berre dei som er opptatt av noko som på eit eller anna vis kan karakteriserast som kvinnekamp som har dette kravet på seg om å vere blide. Helst bør dei vere pene og velstelte også. Aller best hadde det sjølvsagt vore om dei berre haldt kjeften sin lukka.

Men eg som er mann, og ikkje tar meg bra ut uansett kva eg gjer, kan vere så grinete eg berre vil. I dag er eg faktisk litt sur på kvinna også. For her i Florø trur eg ikkje det er nokon markering av kvinnedagen i det heile tatt. Eg har i kvart fall ikkje funne noko om det, utover at Jan Thomas kjem til Quality Hotel for å lære Florø-kvinna å gløyme jantelova. Med mingling og goodiebag. Kvifor går det ikkje noko tog? Finnest det ikkje feministar att i Florø? Eller er dei berre nøgd med ståa? Er vi ferdig med likestillinga no? Er det ikkje fleire kampar verdt å kjempe for? Eg skulle meine at det fortsatt er nok å ta av. Ja, faktisk er det så mykje å ta av at i år hadde eg lyst til å gå i tog sjølv for å markere det. Men eg blir altså ståande på perrongen og vente på noko som ikkje kjem. Kvifor ikkje? Har kvinnefronten overlata drifta til NSB? Er det ein signalfeil nokon plass?

Kanskje er det ikkje så rart om ein tenker etter? Tal i frå ein Norstat-unndersøkelse viser at det berre er 11 prosent av oss nordmenn som definerar oss sjølv som feministar. 19 prosent av kvinnene gjer det, medan eg er i ein faretruande liten minoritet blant dei 4 prosentane med menn som gjer det same. Det er hårreisande lave tal. Caitlin Moran refererar til lignande undersøkelser i USA og Storbritannia. 29 prosent av dei amerikanske kvinnene, og 42 prosent av dei britiske kallar seg gladeleg feministar. Og ho er overraska over kor låge dei tala er. Ho lurar på om fleirtalet av dei intervjua var fulle og medvitslause når dei svarte på spørsmålet. Kva skal vi da seie om dei norske tala? Vi lever i ein tid der regjeringa setter ein håndfull lækjarars samvite høgare enn kvinnas lovfesta rett til å velge abort, og dei er villige til å bruke den same lovfesta retten til abort som eit forhandlingskort i regjeringsforhandlingar. Ein av tre kvinner i EU har opplevd seksuell eller fysisk vold. Ofte frå ein partner, eller tidlegare partner. Og skal vi tru på tala er det verst i Skandinavia. Kanskje av di vi tross alt er fri nok til å svare ærleg på ein slik undersøkelse? Ein av ti norske kvinner har vorte valdtatt. Kvinner som stikker hovudet frem i samfunnsdebatten risikerar ein skittstorm utan like i mailboksen. Ein kompis av meg såg Unni Rustad på TV ein gong på åttitalet, og ropte ut: Ho der skulle hatt seg eit pressluftbor opp i…ja, eg tør ikkje skrive det, men dykk skjønar vel kor det skulle. Han hadde sikkert høyrt det av far sin. I dag hadde han kanskje leita opp ein mailadresse eller eit telefonnummer og overlevert meldinga personleg. Sånn har det blitt. Menn er livredde for at kvinner skal le av dei og dei rare penisane deira. Kvinner er redde for at menn skal slå dei i hjel eller skyte dei med hagle. Men feministar skal dei ikkje vere. Eg skjønar det ikkje.

Eller kanskje skjønar eg det likevel, men eg likar det ikkje. Karikaturfeministen har fått for stor plass. Vi må ta ordet tilbake og gjere det til noko positivt. Feminismen er større enn Ottars 500 medlemmar. Vi må gjere det no, føyr Jan Thomas og Bent Høie tek heilt over. Eg vil gå i tog på kvinnedagen!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Husk hvorfor du frykter meg

shearman

Hvem er Robert Shearman? Det visste ikke jeg før jeg fant boka hans, men nå har jeg lest meg opp litt. Shearman er en mangfoldig herremann med lang bakgrunn som dramatiker ved teateret. Mest kjent er han nok for å ha skrevet for Dr. Who. Det var Sherman som bragte Dalekene tilbake, om det sier dere noe som helst. Ved siden av dette skriver han kritikerroste og prisvinnende noveller. Remember Why You Fear Me er en samling av disse novellene, en slags best of, men visstnok med en ganske stor del nytt materiale. Shearman ville ikke lure leserne sine til å kjøpe noe de allerede hadde lest.

Samlingen ble nominert til en World Fantasy Award i fjor, men vant ikke. Siden jeg ikke har lest vinneren kan jeg ikke protestere på det, men dette er en flott samling, jeg likte den fra første setning.

Det er altså en bok som kan nomineres til en Fantasy-award, men den er egentlig mer weird enn fantastisk i fremtoning. Riktignok dukker Julenissen opp, og Jesus også, men alver, dverger og trollmenn er det ikke så mye av. Shearmans verden er som regel vår egen, men alltid med en mørk tvist. Ikke ulikt det favorittene Joe Hill og Kelly Link driver med i sine noveller. Men Shearman har sin egen stil, og en utrolig deilig, mørk og britisk humor. Noen eksempler på hva disse novellene handler om:

“The Big Boy’s Big Box of Tricks” handler om den litt desillusjonerte magikeren som ikke er spesielt dyktig. Han tjener til livets opphold som tryllekunstner i barnebursdager. Noe som er litt trist siden han hater barn. I en bursdag går alt til helvete. Barna avslører alle triksene hans, ydmyker ham, og når han utfordrer dem til å gjøre det bedre spiser alle barna ansiktene sine. Dette utløser en epidemi i England der veldig mange barn spiser opp sine egne ansikt.

I “Cold Snap” møter vi den skumleste julenissen noensinne, i en historie som egentlig handler om skilsmisse og sånne vonde ting.

I “Mortal Coil” finner kreftene som styrer ut at alle på jorda bør vite når, og hvordan, de skal dø. Alle får et brev i posten med beskrivelse og dato. Alle unntatt hovedpersonen. Han etterlyser brevet, det er kanskje litt kjipt å være den eneste på jorda som ikke vet når man skal dø? Men det kommer ikke noe brev. I stedet dukker det etterhvert opp folk på døra hans med beskjed om at i deres brev står det at de skal dø, og at det er vår protagonist som skal ta livet av dem. Hvilket han jo gjør, som den lydige lille byråkraten han er. Han oppdager etterhvert at han trives med denne oppgaven, skaffer seg til og med en sekretær.

Og la oss ikke glemme den fine “Damned if you don’t” der en nyankommet mann i Helvete blir både overrasket og skuffet når han oppdager at han må dele rom med bikkja til Hitler.

Den eneste lille innvendingen jeg har mot denne boka er at den er ørlite grann for lang. Det kan være det er mitt problem, ikke bokas, men mot slutten her havner jeg litt i den novelle-fatigue-fella, slik jeg ofte gjør når jeg leser mange noveller etter hverandre. Men det finnes ingen dårlige noveller her, og det er ikke verre enn at jeg lett leser gjennom de to novellene som er med som bonusmateriale i e-boka også. Og koser meg med dem.

Dette kan med andre ord ikke bli noe annet enn en glovarm anbefaling. Løpe og kjøpe!

 

Hummer og kanari

Hjorthen ser film: The Act of Killing

Florø Filmklubb har hatt sin andre forestilling, fjorten stykker kom for å se The Act of Killing, og det er vel greit nok? Kunne selvfølgelig alltid ønsket seg fler, men jeg er ikke sikker på om det hadde kommet fler om den ble vist i det ordinære kinoprogrammet. Det ble mitt lodd å innlede denne gangen også, og her er huskelappen min for dem som måtte være interessert.

Gutta på tur

Som filmklubb er det jo en ambisjon for oss at vi ikke bare viser møllspiste klassikere, men også ny og aktuell film, som kanskje er for smal til å få plass i det ordinære filmprogrammet. The Act of Killing er en slik film. Kritikerrost stort sett over hele linja, den går fortsatt på kino her i landet tror jeg, og nå får den i hvert fall en visning her i Florø.

Utfordringen med dette er jo at ingen av oss i filmklubben hadde sett den på tidspunktet vi setter den opp på programmet, og nå er det for sent å angre. Men siden jeg nå skulle introdusere filmen i dag, satte jeg meg ned og så gjennom den i helga, og jeg tror vi kan stå inne for dette valget. Nå ble det ikke noen Oscar på den natt til i går, men det mistenker jeg er en forbigåelse. Den som vant, 20 steps to stardom,  er sikkert koselig nok, men jeg gjetter på at vi kommer til å huske The Act of Killing lenger. Den har noen scener som jeg tror kan bli vanskelige å glemme.

The Act of Killing altså. Det er en dokumentarfilm om massedrapene på kommunister, potensielle kommunister, kinesere og folk som var på feil sted til feil tid i Indonesia i 1965-1966. Et massedrap som er ganske lite kjent på vår kant av verden, de havner i skyggen av våre europeiske tragedier, Holocaust, Holodomor, og Srebrenica. En veldig kvikk gjennomgang av bakgrunnen er slik:  Indonesia fikk sin frigjøring fra det hollandske kolonistyret etter annen verdenskrig. Frigjøringshelten Sukarno ble landets første president, men på sekstitallet dro han landet mot venstre, gjennom samarbeid med kommunistpartiet, og økonomisk støtte både fra Sovjetunionen og Kina. Dette var ikke like populært hos alle. I oktober 65 ble Sukarno utsatt for et kupp fra noen som kalte seg for 30-septemberbevegelsen, de drepte noen generaler, og hevdet de hadde tatt Sukarno under beskyttelse. Men kuppet ble kjapt slått tilbake av hæren, ledet av general Suharno, som tok makten, ga skylda på kommunistpartiet, og satte i gang en klappjakt på kommunister i samarbeid med lokale gangstere. I filmen snakker de om to og en halv million døde, andre kilder sier det var fem-sekshundre tusen. Sannheten er kanskje et sted midt i mellom, jeg vet ikke. Jeg sitter ikke inne med særlig detaljkunnskap om dette. Det handlet ikke mye om Indonesia i mitt årsstudium i historie for å si det slik, men jeg leste litt om det i en bok av den australske journalisten John Pilger for en del år siden. Jeg vet ikke om dere kjenner til Pilger, han er en flink fyr egentlig, men alt han skriver farges jo av verdensbildet han har. Det er kort fortalt slik at alt som skjer av dævelskap i verden kan ledes tilbake til noe USA og/eller Israel har gjort. Sånn var det også både med Suharnos maktovertagelse, og massedrapene. USA, Australia, og sikkert også britene skal ha hatt mer enn en finger med i spillet. Sannsynligvis er det sant også, men akkurat i hvilken grad de deltok er uklart. Suharno fikk makten, og ble sittende som diktator til sin død sent på nittitallet en gang, og Indonesia har aldri tatt noe oppgjør med denne massakren. Morderne lever fortsatt, og vi skal snart få møte noen av dem inne i kinomørket. Det blir litt spesielt.

Regissøren er Joshua Oppenheimer, amerikaner, bor vel i København om ikke jeg leste feil et eller annet sted før helgen. Filmen er jo delvis norskprodusert, for de som synes det er stas, jeg synes det er mer interessant at han har fått støtte av Werner Herzog og Errol Morris som utøvende produsenter. Herzog og Morris er bautaer i den litt smale filmhistorien, og vel verdt å sjekke ut om man ikke har gjort det før. Oppenheimer har brukt mange år på denne filmen. Ideen fikk han da han bodde i Indonesia for rundt ti år siden. Han kom i kontakt med noen som gjorde noen famlende forsøk på å stable på beina en fagforening. Det var noe greier med et giftstoff som ble sprayet på palmetrærne i regionen der som tok knekken på leveren deres. Men de var livredde for å gjøre noe med det. De hadde alle sammen slekt, foreldre, besteforeldre, onkler, tanter, som var blitt drept eller fengslet fordi de var fagforeningsmedlemmer i 1965. De var livredde for å snakke om det, livredde for at det at de snakket med fremmede skulle bli tatt som bevis på at de prøvde å rote opp i denne gamle historien. Oppenheimer ville gjerne fortelle denne historien, og diskuterte med dem hvordan det kunne gjøres. De tok noen hemmelige turer til steder der det skulle befinne seg massegraver etc, men det ble liksom ikke noe sving på opptakene. Så til slutt var det en av de lokale som foreslo det. “Du vet, i stedet for å snakke med oss kunne du jo filmet morderne?”

– Jaha, og hvor finner jeg dem?

– Jo det skal jeg fortelle deg, naboen din, han drepte tanta mi, og to hus nedenfor der bor han som drepte faren min…

Sånn begynte det, Oppenheimer oppsøkte dem, og mange fler, og det viste seg at disse folka var mer enn villige til å snakke om det de hadde vært med på.

Filmen følger på en måte tre historielinjer, som er tett knyttet sammen. Den ene er den ganske straite dokumentarfilmmåten, der disse folka forteller om det som skjedde. Den andre er langt mer surrealistisk, det er der de skal gjenskape mordene som film, mens den tredje delen knytter hendelsene til dagens Indonesia. Korrupsjon, mafiavirksomhet og milits. Det er ikke bare fryd og gammen i Indonesia nå heller altså, om noen skulle tro det.

Helt til slutt kan det være greit å ha en ting i bakhodet. Dokumentarfilmsjangeren er veldig interessant, men også problematisk. Den kan være ekstremt manipulativ. Det kan være greit å huske på at det er noen som har valgt en vinkling. Noen velger ut hvilke klipp vi får se, og hva som blir liggende igjen på harddisken. Oppenheimer har bestemt hvilken historie han vil fortelle oss, men av og til sitter i hvert fall jeg med en følelse av at her har noen blitt lurt. Kanskje jeg som ser på, kanskje menneskene han viser oss i filmen her. Det er også enkelte scener her, der barn er involvert, hvor det nok kan virke som om etikken ikke helt har vært på plass når de har latt kamera rulle. Man kan kritisere filmen, slik BBCs sjef for dokumentarfilm gjorde, for å handle for mye om morderne, og glemme ofrene. Man kan tenke seg reaksjonene om en filmskaper om tredve-førti år skulle dra med seg en aldrende Anders Behring Breivik ut på Utøya for å gjenskape det som skjedde der. Som en musikal med vakre kvinner og fargerike kostymer? Men her sitter vi i Norge og lar oss fascinere av dette folkemordet, og  disse folka mens vi spiser popcorn. Blir vi klokere av det, eller er det bare folkemordporno? Samtidig er det jo nettopp perspektivet som gjør denne filmen så spesiell. Hvem er disse folka? Hvordan kunne de gjøre det de gjorde? Hvordan lever de med seg selv? Er de gale, eller er det vanlige folk? Kunne det vært meg og deg?

Dere skal slippe å svare på det, vi snurrer film i stedet.

Hummer og kanari

Ein Zwei Drei, Memesatan

Vancouver Sun Article on Blogging Darren Barefoot via Compfight

Når Tofte sier hopp så hopper jeg.

Kanskje ikke med en gang. Kanskje ikke så høyt. Men jeg hopper.

Jeg hører på Tofte.

Så derfor denne bloggposten altså. Men jeg tar ikke mot noen awards, eller deler dem videre for den del da. For jeg er for lat til det. Jeg hopper, men jeg orker ikke hoppe så høyt.

Men jeg lar sjelden en anledning til å snakke om meg selv gå fra meg.

Greia er at Tofte har fått noen spørsmål som hun svarer på, og så sender hun spørsmål videre ut i bloggsfæren. Til has-beens som meg. Skal vi bare sette i gang da?

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Stadig færre poster. Stadig færre lesere. Færre kommentarer når jeg først poster noe. Bloggen har mer eller mindre blitt en lagringsplass for tekster som publiseres andre steder. Den ligger i koma, men ingen har hjerte til å dra ut kontakten, enda det koster flere hundre kroner i året å ha den liggende her.

2. Var alt bedre før?

This wish just to og back, when I know I wasn’t ever really happy. Show me my best memory, it’s probably super-crappy.
Ja, alt var bedre før. Før også.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei. Penger suger gleden ut av alt. Egentlig er det ikke morsomt å skrive i det hele tatt. Det som er morsomt er å kommunisere. Dessverre er det ikke så mye kommunikasjon i papiravisa.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg hatt to venner på Facebook. Flopsy, og den døde katta vår. Bloggen har gitt meg venner og kjente som jeg setter veldig pris på, fått meg til å føle meg litt mindre alene i verden. Den har gitt meg mer selvtillit, og så har den jo gitt meg inntekter i form av skribentoppdrag litt her og litt der. Også har den jo gitt meg en dose kjeft fra Nina Karin Monsen. Den har vært uvurderlig!

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Det vil jeg tro. Bloggpostene ble bedre med årene. Bloggen lærte meg å bli en bedre blogger. Men som skribent lærte jeg nok mest av Helge Øgrims kyndige veiledning i de årene jeg hadde spalte i Journalisten. Ikke noe dill med på den ene og på den andre siden. Våg å mene noe. Sett foten ned, og stå på den. Nei, det var visst Jagland som sa det?

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Den er overalt nå. Alt er blogg, som Bjørn Stærk vel sa. Det er meninger over alt. Knyttet sammen av Facebook og Twitter. Back in the days kunne jeg komme på nattevakta, skumme avisene, og finne et eller annet å mene noe om. Harve ned en bloggpost. Og folk syntes det var vel og bra, og hev seg på med kommentarer. Nå ville det vært for sent. Innen kvelden kom og jeg rakk å skumme avisene ville folk allerede ha ment en hel masse om alt det var mulig å mene noe om. Og skrevet om det så klart. Mange ville til og med mene akkurat det samme som meg. Riktignok vil de kanskje ikke ha formulert disse meningene like bra som jeg ville gjort, men godt nok til at det ikke er noen grunn til at jeg også skal hive meg rundt og skrive noe om det. Men Facebook kan være gøy det også altså!

7. Har blogginga hatt en pris?

Ja, Dagbladets Gullblogg. Jeg vet ikke om du har hørt det, men jeg vant faktisk en pris i 2005. Fikk en stygg gif i premie. Akkurat det samme som jeg får i denne awarden. Hurra.

Utover det? Nei, jeg tror bloggingen utelukkende var positiv. Egentlig.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Jeg bare suser av gårde. Jeg ville ikke noe spesielt. Sånn er det fortsatt, så ja, jeg er vel der nå. Fortsatt.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Kan du hjelpe meg på do?

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Hagbarth sier at når han blir stor skal han lage en tidsmaskin. Den skal fungere omtrent som en portal, og forresten skal han lage en portal også, og ved hjelp av den skal han bli den første personen på Mars. Det må vel gå an å bruke internett til noe sånt? Jeg har trua!

 

%d bloggers like this: