web analytics
Bok og Film

Hjorthen leser bok: It is sad to pass through life without one good adventure

the-borriblesLikte du Kanonene på Navarone? Peter Pan? Hva med Watership Down? Elsker London? Liker eventyr som ikke nødvendigvis trenger å være tungt forankret i den såkalte virkeligheten? Har alltid drømt om å dra på en skikkelig quest? Da er sjansen rimelig god for at The Borribles er boka for deg.

Det var Michael de Larrabeiti som fant opp de skapningene som han kalte for The Borribles, på syttitallet. Den første boka kom i 1976, og ble da kjapt kalt for Batterseas svar på Ringenes Herre. Den andre boka kom i 1981, mens den tredje og siste skulle ha kommet i 1985, men slik gikk det ikke. Den het Across the Dark Metropolis, og handlet om The Borribles i kamp mot politiet i London. Uheldigvis for de Larrabeiti var dette året hvor det var opprør i Brixton og i Tottenham. En politimann ble stukket i hjel. I dette klimaet mente utgiveren at det var uforsvarlig å gi ut en bok, en barnebok til og med, som heiet på de lovløse Borribles. Boka ble lagt på hylla inntil videre. Året etter ble den plukket opp og gitt ut av et annet forlag, så det var kanskje ikke SÅ synd på forfatteren, men dette er selvfølgelig en del av historien som taler til disse bøkenes fordel i dag. Hvem vil vel ikke lese en barnebok som var for farlig å gi ut under Thatcher liksom?

Vel. Barnebok og barnebok. Dette er vel det vi kaller for Young Adult i dag, og kan like godt leses av voksne. I hvert fall av voksne som leser Harry Potter og The Hunger Games.

Peter Pan hadde sine The Lost Boys. Gutter som falt ut av barnevognene sine i steder som Kensington Garden, oversett av barnepikene sine. Hvis ingen kom og lette etter dem bar det av gårde til Neverland og et liv blant The Lost Boys. The Borribles er en oppdatert utgave av disse barna. De har rømt hjemmefra, funnet et nytt liv i Londons underverden. De har fått spisse ører, som de skjuler under luer av ull, og lever av å stjele eller lure til seg det de trenger. Så lenge de har disse spisse ørene sine stopper aldringsprosessen. De ser ut som barn, og slik forblir de, helt til de eventuelt blir tatt av politiet. Da får de ørene klippet, og livet som Borrible er for all tid forbi. De må vende tilbake til samfunnet og bli kjedelige eventyrløse og ansvarlige voksne som deg og meg.

En skjebne verre enn døden så klart.

The Borribles bor gjerne i forlatte hus, bryr seg ikke om penger, og lever for eventyr. Når de først oppstår som Borribles er de navnløse, og slik forblir de, helt til de har fortjent et navn. For å skaffe seg et navn må de oppleve et eller annet eventyr. I denne første boka om The Borribles handler det om det største eventyret på hundre år eller mer. Vil dere være med eller?

borribleBoka begynner med at Knocker, sjefsspeideren for The Borribles i Battersea, får øye på en Rumble i Battersea Park. En Rumble er en Borribles erkefiende. De ligner på rotter, og kommer fra Rumbledon der de bor i en svær underjordisk bunker. I motsetning til The Borribles er The Rumbles opptatt av materielle goder. Penger, skatter og fine ting. At en Rumble dukker opp i Battersea Park er en provokasjon. Det får våre venner The Borribles til å frykte at det planlegges en fullskala invasjon. Noe må gjøres. Det besluttes at alle de åtte Borribles-stammene i London skal sende sin beste og smarteste navnløse Borrible til en elitestyrke. De får i oppgave å ta seg til Rumbledon, komme seg inn i den underjordiske bunkeren, og der skal hver av de åtte eliminere sin utvalgte motpart i overkommandoen til The Rumbles. Et selvmordsoppdrag? Utvilsomt er det i hvert fall fryktelig farlig. Og veien dit er farlig. Og veien hjem igjen, om de skulle lykkes, er heller ikke trygg. Se særlig opp for møtet med Dewdrop og Ernie, som er en parodi på de to hovedkarakterene i Steptoe and Son, som var en populær britisk TV-serie på sekstitallet. Vi kjenner den best som den svenske adapsjonen Albert og Herbert.

Rumble-rottene er en formidabel fiende, men de er ikke den største trusselen våre helter i The Magnificent Eight møter på veien.

Dette er jo først og fremst et veldig underholdende eventyr, og det er derfor dere må lese den. Første bok i trilogien er oversatt til både dansk og svensk, men dessverre ikke til norsk. Det som hever den over gjennomsnittet, og gjør den bedre enn f.eks Gregors opplevelser i Underverdenene, som jeg nylig leste sammen med Hagbarth, (og som vi likte ganske godt begge to, men så langt ikke har følt det påtrengende nødvenig å kaste oss over bok to) er at det er noen underliggende temaer i The Borribles som gir gjenklang utover ren underholdning.

Bøkene er utvilsomt en kommentar til det politiske klimaet i Storbritannia under Thatcher, men det er under overflaten, det er ingen som trykker noe budskap ned i halsen på oss. Og temaene er jo ikke mindre aktuelle i dag. Forskjellene øker, og det er kanskje mer akseptert nå enn det var på åttitallet. Arbeidsløshet. Fattigdom. Klassekamp. Den usynlige delen av London, som alltid har vært der, og alltid kommer til å være der?

Men først og fremst er det en hyllest til frihet og fantasi. Alle barn, og vi voksne med, er bunder fast av regler for hva vi kan, og ikke kan, gjøre. The Borribles minner oss om at det går an å bryte fri. At det finnes et eventyr der ute om vi bare er villige til å ta det. La livet bli en quest dere, etter at dere har lest boka.

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #24

In opposite directions - 20100817_0043ed2 Dimitris Papazimouris via Compfight

Game of Thrones in space? Bring it on!

Yes, please. Syfy has given a direct-to-series order to The Expanse, a new show based on James S.A. Corey’s acclaimed space-opera novels, with the first season comprising 10 episodes. And they’re describing it as “Game of Thrones in space.” This is everything we’ve wanted from Syfy for years.

Nynazister + Kakemonsteret er visst sant. I Tyskland

Police in the state of Brandenburg, Germany have confirmed a dangerous (albeit slightly ridiculous) trend after two men were arrested outside of a school in Senftenber for handing out neo-Nazi propaganda with one offender dressed in a Cookie Monster costume.

Law enforcement was called after a teacher spotted students carrying pamphlets that read “To Be German Is Cool.” Once the men were in custody, their homes were searched by police who found other Cookie Monster/Nazi propaganda, including — according to The Daily Mail — an image of Cookie Monster photoshopped next to Hitler with the caption “Who ate my cookie?” (My guess is that they’re blaming Jewish people or North African immigrants, but the reality, Hitler, is probably that you ate it late last night in the middle of one a shame spiral.)

They are now trying to link the episode to twenty similar Cookie Monster/neo-Nazi incidents that have occurred in Brandenburg in the past year.

Nok et eksempel på at noen har for mye fritid? Game of Thrones geologiske historie

This is Westeros as it exists in the days of tumult, in the days following the death of King Robert Baratheon, in the shortening days that warn that winter is coming.  But this is also the geologic history of Westeros, reaching far deeper through the annals of time than the reign of any of the Seven Kingdoms.  We pieced this geologic history together from character observations, town names, official Game of Thrones maps, and the principles of geology learned here on Earth.  Using only limited data we were able to reimagine 500 million years of planetary evolution, including volcanoes, continents rising from the oceans, and ice ages (with guest appearance by white walkers and dragons).

Vet ikke helt hvor overførbar denne er til norske forhold. Hjerteoperasjoner på folk godt over åtti er vel ikke noe vi driver med i stor skala tror jeg f.eks ikke, men interessant lesestoff likevel.

In 2001 journalist Katy Butler’s father suffered a stroke at the age of seventy-nine. A year later a hurried decision was made to equip him with a pacemaker, which kept his heart going while doing nothing to stop his descent into dementia. In 2007 Butler’s mother, exhausted from being her husband’s full-time caregiver and distressed by his suffering, asked her daughter for help getting the pacemaker turned off. Butler agreed, and so began a long investigation into how modern medicine has changed the way we approach the end of life.

Batman fyller syttifem år i år. Han har ikke alltid vært like mørk og moody…

A surprisingly large portion of Batman’s publication history has featured truly ridiculous stories with even more ridiculous cover images. In honor of the Caped Crusader’s diamond anniversary, we’ve gathered together a bouquet of the oddest Batman comic-book covers, so get ready for Bat-Baby, Zebra Batman, and more stuff from beyond your wildest technicolor fever dreams!

Ålreit da, siden vi er så godt i gang med Batman

The Definitive Ranking Of Robin’s 359 Exclamations From ‘Batman’

Hummer og kanari

Småbyliv

FlorøDet er ein grytidlig morgen på Quality Hotel. Ein slik sumarmorgon vi opplev så alt for sjelden her vest. Ein litt sliten fyr har komet innom hotellet for å krite røyk og plage nattevakta. Det vil seie meg. Røyk får han ikkje, men eg byr ham på ein kopp kaffe på bryggekanten. Sola skin ned på millionbåtane ved gjestebrygga. Den lille sørlandsbyen på Vestlandet speglar seg i Florevika. Småbyen på sitt mest idylliske.

– Eg har vore for lenge i denne byen, seier han, og spyttar i vatnet. Faen, eg blir jo snart førti år, og her er eg. Fanga i denne lille drittbyen.

Kvifor kan du ikkje berre dra då, tenkjer eg. Men eg skjønar kva han meiner. Eg kjem frå ein småby sjølv, eg veit korleis det kan vere. Du er den du er, og du kan aldri bli noko anna. Du kjem ikke unna. Alle veit kven du er. Kor du kjem frå. Dei trur dei veit kor du skal også. Du skal ingen stader. Du er fanga av di eiga skugge. Slik er småbylivet.

Eg var åtte år når mor mi døde. Då eg var seksten hadde far min endeleg noko på gang med eit mystisk kvinnemenneske som kalte seg for Bodil. Ingen ante kor ho kom frå, plutseleg var ho der berre ein helg. Ho kom utanbysfrå. Med toget frå Oslo trur eg. Og ho kom attende fleire helger. I eit par månader var ho småbyens snakkis. Alle meinte at ho nok var ei lykkejegar. Ein tvilsom karakter. Ute etter den stakkars gamle doktoren, berre for pengane hans. Ein laurdag gjekk ho ned på nærbutikken for å handle. Ho plukka frem noko middagsingredienser, men når ho kom til kassa og skulle betale, var ikkje dama bak kassaapparatet sein om å kommentere. Skulle ho verkeleg kjøpe fisk? Sonen til doktoren likte nok ikkje det der. Det var kanskje best å finne på noko anna til middag?

Sjølv i dag, tredve år etter, er eg overraska, og litt skremt, over at dama i kassa på nærbutikken, som eg ikkje ein gong var på hils med, hadde ein slik inngåande kjennskap til mitt kosthold. Uansett, Bodil forsvann like plutseleg som ho hadde dukka opp. Siden ingen i min familie nokon gong har snakka saman om noko som helst veit eg ikkje kva som skjedde, eller kor ho blei av. Det var nok ikkje småbyen som jaga ho på dør. Dei sosialiserte seg ikkje nemneverdig, far min og ho, men blant småbyfolket hadde ho aldri ein sjanse. Det var ikkje plass. Det vart for trangt.

For nokre veker siden var eg ein tur ute i den store verda. Tilfeldigvis slumpa eg til å veksle nokon ord med ein fyr som hadde kjærast frå Florø. Eg vart ærleg talt litt overraska, for på spørsmål om dei vurderte å flytte hitover ein gong, var svaret eit ganske så kategorisk nei. Eg er jo vant til at florøfolk nærar ein patriotisme for byen sin som nokon gonger tippar over i det usunne, men her hadde vi nokon som ikkje hadde noko som helst positivt å seie om heimstaden sin. Det var den same gamle historien. Alle visste alt om alle. Baksnakking. Sladder. For liten. For trang. Aldri meir!

Her i fylket er vi manisk opptatt av at ungdommen skal flytte heim. Sjølv statsministeren fekk merke det når ho var innom ein svipptur tidligare i veka. Korleis skal vi få kvinna til å kome heim att når dei er ferdig utdanna var det nokon som spurde henne om. Erna Solberg meinte at nøkkelen var å få mannfolka til å oppføre seg ordentleg. Om ein klarte det, ville nok kvinna komme heim att til framtidsfylket når ho var ferdig utdanna. Eg er litt skeptisk. Kvinner som synest at det å få nokon til å oppføre seg skikkeleg er ein forlokkande tanke, dei skaffar seg heller hund, og blir buande i ein av Bergens drabantbyar. Dei kjem ikkje heim for å lære ein eller annen fjogning at han ikkje sksl pisse i vasken. Alt dette snakket om å få ungdommen til å flytte heim? Gløym det. Slepp dei fri. Ungdommen skal ønske seg ut og vekk. Dei skal draume høgare enn toppen på Brandsøyåsen. Dei skal ut og utrette noko. Leve livet. Gå på ein smell. Du veit, når du veks opp i ein småby. Då veks du ned i ein småby. Det einaste ein kan bruke ein småby til, det er å draume seg vekk.

Vi som har levd nokon år både her og der, i større og mindre byar rundt om i landet. Vi veit at her i Noreg har vi ikkje noko anna enn småbyar. Ingen av dei er noko særleg betre enn den andre. Bygdedyret er overalt. Nissen blir med på lasset. Ein kjem ikkje unna. Men det må dei oppdage sjølv, dei må freiste. Gje det ein sjanse. Heime er uansett berre ein plass der ein har passordet til det trådløse nettet. Dei må berre få prøve seg. Rase fra seg. Finne seg sjølv.

Heller det enn å plutseleg vere nesten førti år, og kaste bort ein heilt perfekt sumarmorgen på å angre på at ein aldri kom seg nokon plass.

Creative Commons License Arne Hjorth Johansen via Compfight

Hummer og kanari

Rocken er død, leve rocken

Solo (CC)Creative Commons License Martin Fisch via Compfight

Eg oppdaga The Hold Steady for ni år sida. Debutalbumet deira hadde gått meg hus forbi, men oppfølgjaren Separation Sunday glefsa seg fast i strupen min, og nekta å slippe taket. Flerrande gitarar. Brusande hammondorgel, og ein vokalist som snerra, spytta, og brølte ut songar om dop, puling, religion og Rod Stewart. Eg synes fortsat den plata står som ei påle.

Eg hugsar ikkje lenger kor eg snappa opp dette bandet, men eg ante ikkje eit døyt om dei. Og i disse digitale dagar blei det til at eg lasta ned musikken, høyrde på den, men ikkje hadde noko albumcover til å gjere meg klokare. Eg ante ikkje kva folka i bandet het, kven som spilte kva, eller korleis dei såg ut. Eg lagde meg bilete i hovudet. Vokalisten som ein ung Iggy Pop. Atletisk, med langt hår og skinnjakke. Eg kunne ikkje tatt meir feil. Når eg etter ein stund fann ut at eg skulle spørre internett om litt meir info om dette bandet hamna eg på YouTube. Der så eg at vokalisten var ein middels høg, og svært lite atletisk kar ved namn Craig Finn. Han såg ut som han studerte økonomi. Han hadde passa betre i The Big Bang Theory enn i Spinal Tap. Eg må innrømme at eg blei overraska. Ja nesten skuffa. Det var noko som skurra. Som om Odd Bovim skulle ha tatt seg jobb som ny vokalist i AC/DC.

Eg kom til å tenke på dette her om dagen medan eg las eit intervju med Petter Baarlie. Gitaristen som har spela feite riff med Backstreet Girls i 30 år, og som er ute med si første soloplate nå i vår. Baarlie er ein hederskar. Han er hundre prosent rock’n roll. Han lånar ikkje bort gitaren til nokon som kunne tenkast å bruke den til å spele ballader. Aldri hatt ein streit jobb. Vært på fylla siden seint syttitall. Eit hardt liv der han ikkje alltid har hatt ein stad å bu. Måttet pante flasker for å ha råd til gitarstrenger. Det går heldigvis bedre nå. Baarlie kan eigentleg berre ein ting, og det er å spele gitar betre enn dei fleste. Hadde det ikkje vore for gitaren og musikken er det ikkje godt å seie korleis det hadde gått med ham. Baarlie er den siste av ein døande rase. Gutungen som ikkje fiksar skulen, ikkje fiksar samfunnet, men finn ei redning og eit utløp i rocken. Den vegen ligg ikkje åpen lenger. Rocken har flytta ut av garasjer og kjellerlokaler og inn i ungdomshus og musikkbinger. Dei adrenalinsøkande ungdommane som før kunne tenkast å skru forsterkaren opp til elleve og slå an ein powerakkord på telecasteren finn seg heller andre arenaer å blåse ut på. The Ramones hadde ikkje starta opp i 2014. Iggy and the Stooges? Gløym det. Rock som livsstil. Som ideologi. Som redningsplanke. Den er daud. Og i eit lite sekund kjenner eg eit visst vemod for akkurat det.

Men rocken har vore erklært daud fleire gonger. Først i 1959 når Elvis dro i militæret, Chuck Berry hamna i fengsel, Jerry Lee Lewis blei bannlyst etter den affæren med ho på 13, og flyet til Buddy Holly styrta. Men rocken var ikkje daud. Beatles og Stones fekk han på fote igjen på sekstitalet. Når Hendrix strøyk med, hippiane fekk seg jobb, og discoen og Eagles tok over såg det stygt ut, men så kom punken og rydda opp. Og rocken har fortsatt å utvikle seg. Det er kanskje ikkje så mykje opprør igjen, men den lever. Eg sitt her og høyrer på Okkerville River mens eg skriv dette. Bandet til Will Sheff, som er ein annan fyr som ikkje akkurat ser ut som om han er fostra opp på Jack Daniels, men plata deira, Silver Gymnasium, var den beste plata som kom ut i fjor. Iggy Pop sa ein gong at han har tilgode å møte ein overbevisande musiker som ikkje på eit eller anna vis ser sjuk, eller skitten ut. Will Sheff passar ikkje inn i det bildet med sine hipsterbriller, skjorte, slips og rufseskjegg. Slik Craig Finn ikkje gjer det. Sånn har det altså blitt. Rocken har blitt overtatt av den kvite og velstelte middelklassa. Rocken har blitt ei nerdegreie.

Og da slår det meg. Eg var for ung for punken. Nær øydelagt av puddelrocken på åttitalet. Når grungen kom spela eg California Blue og Møllerens Iren i eit aspirerande danseband som ikkje fekk ein einaste spelejobb. Det kan ha vore av di vi var meir interessert i å spele Neil Young-låtar enn å øve på dansebandrepertoaret. Det kan også ha vore av di vokalisten aldri møtte opp. Uansett, det blei aldri nokon sving på det. Kva som har skjedd etter at Cobain skjøt seg anar eg eigentleg ikkje. Men no føler eg at tida kan være inne. At rocken og eg endeleg er på same plass. Vaksne. I si beste alder. Vi har falt til ro, mista litt hår her, fått det igjen der, men vi har fortsatt litt kick igjen i oss. Det er ikkje for seint. Jau, eg kjenner det på meg. Det rykkar i rockefoten. Rock’n roll kan aldri døy. Det er betre å brenne ut enn å blekne bort.. Lets start a band!

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth 18: Buddhisme i Minecraft-edition

LEGO Minecraft Zombie Villager David Pickett via Compfight

– Pappa. Buddhistene tar helt feil!

– Jaha? Hvordan da mener du?

– For de sier at om man tenker fine tanker, så skjer det bra ting, og sånn er det ikke.

–  Er det ikke?

– Nei, for på Minecraft tenkte jeg at jeg skulle bygge et fengsel av TNT rundt zombien, og det er jo en fin tanke, men så sprengte TNTen, og ødela Enderman-statuen som jeg hadde brukt flere timer på å lage, og det var ikke en bra ting!

– Nei, det var jo litt dumt.

– Der ser du. De tar feil!

%d bloggers like this: