web analytics

Search Results for: ørsta

Hummer og kanari

To Ørsta and back again

Tirsdag den 6 desember klokka 09.00 startet min siste eksamen på høyskolenivå. I hvert fall i denne omgang. Hvilket betydde at jeg atter en gang måtte ta turen nordover til nabofylket. Forrige gang var en skjellsettende opplevelse der jeg skiftet politisk standpunkt to ganger i løpet av turen, holdt på å fryse i hjel mens jeg prøvde å sove bak i bagasjerommet på den gamle Toyota-stasjonsvognen, så en rev, og på merkelig vis klarte å få en B på eksamen. Denne gang tenkte jeg at jeg skulle gjøre ting litt annerledes. Jeg hadde liten lyst til å sove i bilen, så jeg forsøkte å bestille meg et rom på Volda turisthotell.

Det rommet hadde dama til kollegaen min stukket av med. Hun skulle ha eksamen i samfunnsfag samme dagen den tøyta, så jeg måtte se meg om etter annen overnatting. Turisthotellet var fullt.

Jeg endte opp med å bestille meg et rom på Ivar Aasen-hotellet som ligger millom bakkar og berg ut med havet, nærmere bestemt Ørsta. Ørsta Volda, potato potatoe. Hvem bryr seg? Ta seg betalt kunne de i hvert fall, sunnmøringene. 1395 for et rom er langt mer enn jeg er vant til å betale for et hotellrom i hvert fall. Men jeg ba om badekar da. 1395 for et varmt karbad, det er det nesten verdt.

Så jeg la i vei etter jobb mandag den 5 desember. Formen var fin, humøret på bånn. For ute var det snø. Ikke at det er så unormalt med snø i desember, men når den ikke har kommet før, så kunne den godt ha ventet et par dager til, slik at jeg fikk bare veier. Men neida. Sånn flaks har jeg selvfølgelig ikke. Så det ble biltur i snøværet ja, og det må sies, jeg er ikke noen rallysjåfør. Jeg er faktisk ganske forsiktig bak rattet, tar det med ro, tar ingen sjanser, og liker meg ikke på glatta. Noen ville kanskje gå så langt som til å kalle meg en pinglesjåfør, men det ville være å overdrive. Pinglesjåfører var alle de brødhuene jeg tok igjen på veien, som suste av gårde langs Jølstra i 45 kilometer i timen. Som bremset ned til 25 kilometer i timen hver gang de møtte en bil. Var det en lastebil stoppet de gjerne helt opp. Jeg mener, skal du være SÅ jævla pingle så har jeg et godt råd: Selg bilen og kjøp deg en 2CV som du bare bruker når det er varmt nok til å rulle ned taket. På snøføre har du ingenting å gjøre. Rull bilen inn i garasjen, lås døra, kast nøkkelen, og ikke ring låssmeden før tæla slipper taket.

Det ble en lang kjøretur altså.

Halvveis viste det seg at ladekabelen jeg hadde med meg plutselig hadde sluttet å virke. Eller virket bare av og til for å være nøyaktig. Telefonen gikk dermed tom for strøm, hvilket betydde at jeg ikke fikk hørt på Spotify, og enda viktigere: Min kjære fikk ikke tak i meg på telefonen. Jeg fikk så vidt ristet liv i telefonen på ferga mellom Folkestad og Volda, da tikket det inn en melding om at hun ikke fikk tak i meg. Ring! Var hun bekymret? Fryktet hun at jeg lå i en grøft et eller annet sted mens snøen lavet ned og livet ebbet ut? Jeg sendte melding om at jeg hadde telefontrøbbel, og fikk kjapt svar: Den stakkars kvite pusen var ute i snøstormen mens hun ikke var hjemme, trodde jeg den frøs, eller gikk det bra mon tro?

Akk ja. Jeg kjørte av ferga, og satte kursen rett mot Ørsta. Det er ikke så store stedet, kan ikke være SÅ vanskelig å finne et jævla Ivar Aasen-hotell?

Vel, det hadde vært mye lettere om det faktisk hadde stått et eller annet sted på fasaden, gjerne med lys, at dette var et hotell, for jeg kjørte forbi to ganger før jeg ga opp og slo på telefonen igjen for å bruke siste rest av batteriet på å fyre opp GPS’en. Men da fant jeg det til gjengjeld fort. Noen minutter før 22.00 kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran hotellet. Der var det fullt. Jeg måtte på baksiden. Nøyaktig klokken 22.oo sjekket jeg inn, og to minutter etterpå sto jeg i restauranten og spurte om det var mulig å få seg noe å spise.

Nei, her var det stengt. Riktignok satt det folk ved bordene, og stemningen var god, men middagsserveringen var stengt. Den stengte klokken 22.00. Jeg kikket på telefonen min. 22.02.

Jaja, sånn er det. Er man to minutter for sent ute så er man to minutter for sent ute. Tenk om man skulle begynne å slakke litt på åpningstidene? Hvordan i alle dager skulle det gå? Det er en skikkelig slippery slope, plutselig sitter man der og aner ikke når man verken skal stenge eller åpne. Nei, her gjelder det å passe tiden skal jeg si dem. Ikke noe slinger i valsen hos Ivar Aasen. Jeg så ut på det baarutte havet, og det var ruskutt å leggje ut paa. Ikke hadde jeg båt eller fiskeutstyr heller. Har dere ingenting jeg kan spise, spurte jeg. Joda, jeg kunne få smørbrød. Eller skive da, som jeg ville kalt det. Smør er vel uansett så dyrebart i disse tider at de ikke kaster det bort på brødskivene til sultne gjester fra nabofylket. Jaja. Jeg takket ja til et såkalt smørbrød, ja, jeg takket til og med ja til to stykker. Jeg ventet tålmodig mens de ble laget til, det tok bare litt lenger enn å steke en biff, og så tok jeg dem med meg opp på rommet.

Jeg hadde heldigvis med meg en ekstra lader til telefonen, det var flaks. Jeg banket den i veggen og fikk lurt inn litt strøm igjen. Banket i meg skivene, og begynte å tappe i badekaret. Det tok en evighet å fylle, og når jeg slo av krana skjønte jeg hvorfor. Proppen passet ikke, så her rant det vann ut nesten like fort som krana klarte å pøse det inn. Men jeg har vært på lugubre hotell før. Jeg tok plastikken som var pakket rundt tannglassene på badet, og la det rundt proppen i stedet. Det fiksa biffen. Eller i hvert fall smørbrødet. Eller skiva da, som jeg kaller det. Så hentet jeg noe eksamensrelatert lesestoff, tok av meg klærne, og hoppet opp i badekaret. Telefonen hadde jeg også med, og tok et frekt bilde av meg selv nesten dekket av vann og skum, for å vise Flopsy hva hun gikk glipp av.

Jeg hadde ambisjoner om å ligge og lese pensum til utover natta, men jeg sovnet faen meg.

Nå vel. Jeg var våken halv fem, halv seks, halv sju, og var livredd for å forsove meg, men når det endelig ble tid for å stå opp hadde jeg mest lyst til å bli liggende. Men det hadde vel vært for dumt. Og dyrt. Jeg kledde på meg, pakket sekken, betalte for rom og smørbrød, 65 kroner for to skiver var vel i det minste billigere enn burger på Statoil? Ut i mørke natten bar det, klokka var 08.00. Kaldt og jævlig. Giv eg var i eit varmare land. Inn i bilen, ut på veien, og 08.45 var jeg på plass på Høgskulen i Volda. Fit for fight. Uten penn. Eksamensvaktene hadde heller ikke penn. Butikken var ikke åpen ennå. Heldigvis hadde en annen eksaminand vært forutseende nok til å ta med opptil flere penner. Jeg fikk låne en med logoen til Møre sparebank. Klar. Bring it. Gi meg oppgavene. Do your worst!

Og oppgavene kom. Til min store lettelse var de fleste av spørsmålene av en slik art at jeg kunne svare i hvert fall delvis på dem. Så da gjorde jeg det. Tok meg tre timer. Toppkarakter blir det ikke, men jeg stryker vel ikke heller får en tro. Da er jeg fornøyd.

Og så kjørte jeg hjem igjen. Hadet Volda, vi sees kanskje aldri igjen.

Riktignok er det fortsatt en mappeinnlevering igjen, men i praksis er jeg nå omsider ferdig med dette årsstudiet i historie. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stolt av dette, men litt kry er jeg jo. Ikke fordi resultatene er så fantastiske, men fordi jeg har klart å karre meg gjennom samtidig som jeg har jobbet over 120 prosent, hatt skribentjobbing, og en travel hverdag. Studiene har som regel vært prioritert nederst på lista over ting som må gjøres, som regel har jeg i grunnen prioritert det lavere enn Football Manager også, men jeg kom meg altså gjennom. Er du stolt av meg, spør jeg Flopsy når jeg plukker henne opp på jobben.

– Joa, men du kunne godt lest litt mer, svarer hun.

Bok og Film

Uthengt av Ørstavik

Eks-venninne føler seg uthengt i bok- Aftenposten Nettutgaven

En av vår tids mest anerkjente forfattere, Hanne Ørstavik, har havnet i Aftenpostens søkelys nå etter at en tidligere venninne føler seg uthengt i boken "Like sant som jeg er virkelig". Solveig Østrem heter hun og i en artikkel i det nyeste nummeret av Samtiden så har hun satt seg fore å "pirke borti forfatterenes suverene makt" til å definere hvor grensen for bruk av virkeligheten går.

Østrem finner det ubehagelig å finne igjen sine egne erfaringer og egne fortrolige hemmeligheter i Ørstaviks bok, og det kan man da godt forstå, men er det ikke litt å skyte seg selv i foten å komme trekkende med dette nå? Den aktuelle boka er da seks år gammel og alt hun i grunnen kommer til å oppnå er vel at Ørstavik selger en bok eller to til? Debatten om i hvilken grad forfattere kan bruke egne erfaringer i sin skrivning og eventuelt hvor godt det skal kamufleres er jo dessuten like gammel som Gutenberg omtrent. Det er ikke så lenge siden spørsmålet var oppe sist, da var det vel i forbindelse med en svensk forfatterinne som brukte litteraturen til å henge ut en tidligere elsker hvis jeg ikke husker feil. Agnar Mykle fikk vel også en del kritikk for at enkelte av hans romanfigurer var litt for dårlig kamuflert.

Redaksjonssjef Einar Ibenholt i Gyldendal slår imidlertid fast at litteratur ikke kan være injurierende, at skjønnlitteraturen står ekstremt fritt. Det vil alltid være opp til forfatteren og generelle retningslinjer er umulige å sette opp. En episode eller en personlig erfaring kan bli til stor kunst eller bli platt, privat og utleverende sier Ibenholt, og jeg er fristet til å legge til et lite "akkurat som i bloggosfæren".

Men Ibenholt har helt rett, og den eneste reaksjonsformen man har hvis man føler seg uthengt er å avslutte vennskapet, eventuelt skrive en artikkel i Samtiden, men det hjelper ikke. Det vil fortsatt være opp til forfatteren.

OPPDATERING: Etter å ha skrevet dette fant jeg ut at Aftenposten også trykker ett utdrag av Østrems artikkel, og blant kommentarene finner dere url'en til hele artikkelen i Samtiden som Blogger av en eller annen grunn ikke vil la meg linke til her. Takk til Torstein Viddal

Hummer og kanari

Reformfiaskoen

Folkerøystingssracet som har gått sin gong dei siste månadane, går mot slutten. Innan 1. juli skal alt vere over, og fylkesmenn og -kvinner kan starte jobben med å teikne nye kart over korleis kommunestrukturen bør vere i framtida. Det blir ikkje akkurat ein enkel jobb. Trenden er nemleg den same over heile landet: Låg valdeltaking, og nei til samanslåing. Med under ein månad igjen til prosessen skal vere over, er det berre elleve kommunar som har blitt einige om at dei skal slå seg saman. Dei fleste ligg i Vestfold, som uansett ikkje er stort større enn ein eplehage i Sogn, og som godt kunne vore slått saman for lenge sidan.

Fleire ordførarar har vore i media og klaga dei siste vekene. Kommunereforma er ein nasjonal fiasko. Den er uryddig. Umogen. Konsekvensane er uklåre. Viktige spørsmål er ikkje avklarte. Det har dei mykje rett i, men det spelar ikkje noko rolle. Resultatet hadde blitt det same uansett strategi frå regjeringa. Sjølv verdas verste spåkone med sprekk i krystallkula, ein halv kortstokk i manko, og null kaffigrut att i koppen, kunne ha forutsett dette.

At eit flertal nordmenn skal seie ja til frivilleg å slå seg saman med nabokommunen er ein så fjern tanke at ein må vere politikar med ekstra stor avstand til røynda for å tenke tanken. Likevel har det blitt pøst ut skattepengar på prosjektet. Intensjonsavtaler har vorte forhandla fram i alle himmelretningar. Konsekvensar har vorte utgreia til det ytterste. Politikarar, administrasjon og dyre konsulentar har jobba på spreng. Kommunal- og moderniseringsdepartementet åleine har brukt nær ein kvart milliard på dette så langt. Fylkeskommunane og kommunanes utgifter kjem i tillegg. Pengar kasta bort på ein prosess alle måtte vite utfallet av. Kvifor?

Fordi eit fleirtal på Stortinget meiner at ei kommunereform kan vere ein god ide. Samstundes meiner dei sjølv at dei fortener å bli attvalde. Difor har dei funne ut at ei kommunereform bør ha ei lokal forankring som femner så vidt som mogleg. Dette høyres fint ut, men det betyr eigentleg berre at ingen har lyst til å ta den politiske kostnaden med å tvinge på folk ei reform dei ikkje har bede om. I staden for å vise politisk leiarskap har vi brukt ein kvart milliard kroner på ein skinnprosess der utfallet var gitt på førehand. Slik er demokratiet. Det er det beste vi har, men det er dyrt.

Det er ikkje slik at folk flest er i mot kommunesamanslåingar. Dei fleste som ikkje har investert kjensler i debatten, ser at det er rimeleg uproblematisk å slå saman Naustdal og Førde. Alle som ikkje er frå Sunnmøre kan være einige i at Ørsta og Volda like godt kan slå seg saman til ei større eining. Vi har ikkje skruplar med å slå saman andre sine kommuner, men vår eigen kommune lyt nok bli ståande åleine. Vi kan ikkje slå oss saman med surrebukkane på andre sida av grensa. Vi har ikkje noko felles med dei, vel?

Det handlar om korleis vi definerer oss sjølve. Kven er vi? Kor kjem vi frå? Og i denne globaliseringas tidsalder verkar det som om vi berre blir meir og meir lokale. I Storbritannia blei innbyggarane i 2011 spurde om sin nasjonale identitet. Er dei først og fremst britar? Eller er dei skottar, walisarar og engelskmenn? Resultatet var at kun eit lite mindretal såg på seg sjølve som britar. Sjølv om dei kunne sette fleire kryss, og vere både skotte og brite på same tid, var tendensen klar. Dei fleste var anten skottar, walisarar eller engelskmenn. Og berre det.

Vi identifiserer oss med plassen vi kjem frå, men kanskje definerer vi oss nesten like mykje ut i frå kva vi ikkje er? Arne Hjorth Johansen, Markegata, 6900 Florø. Sunnfjord. Sogn og Fjordane. Vestlandet. Norge. Skandinavia. Europa. Jordkloden. Verdsrommet. Ikkje Førde. Slik skriv vi adressa vår, og forandrar du på det, gjer du noko med identiteten vår. Vi endrar oss ikkje frivillig. Skal det bli noko dreis på denne reforma må det tvang til. Det burde dei ha visst, rikspolitikarane våre. Dei burde heller brukt pengane på å utforske korleis vi kan løyse problema kommunane står overfor innanfor dagens kommunestruktur. Eg trur det er mogleg.

Hummer og kanari

Mundus vult decipi

abraham-lincoln-quote

Nynorskens far, den kjende språkforskaren og diktaren, Ivar Aasen ga i 1856 ut ei bok som han kalte for Norske Ordsprog. Munnhell frå heile landet samla mellom to stive permar. Tanken var å vise fram visdommen hos folkedjupet. Auke vørdnaden for allmugen, som Wikipedia så vakkert skriv det. I boka finn ein fine ordtak som «Den som segjer A, fær og segja B», «Klenasta Bøkerna hava lengste namni», og ikkje minst «Ein lyt stundom spyrka Øyrom meir enn Augom». Det var i denne boka det først vart satt på trykk, ordtaket «Sanningi syner seg ikkje alltid, sjølv om nokon har satt eit sitat oppå eit bilete, og posta det på internett. Når sanninga kjem fram fær lygni skam».

Det er sparsomt med informasjon om kor i landet Ivar Aasen snappa opp akkurat dette ordtaket. Kanskje var det noko han fann på sjølv, men det som er interessant er at denne boka kom ut i 1856. Fleire år før den amerikanske presidenten Abraham Lincoln skal ha sagt at problemet med sitat på internett er at ein aldri kan vite om dei faktisk er sanne. Dette i følge eit bilde eg såg på internett, der nokon hadde klistra på eit sitat. Årstalet var 1864, og Ivar Aasen var altså først ute med å åtvare mot kor lett det er å la seg lure av ting ein les på Facebook. Ganske imponerande av ein sjølvlært kar frå fattigste sida av Ørsta, med lite anna utdanning enn livets harde skule.

Eg trur kanskje folk var klokare før. På sitt vis. Ordspråka. Visdommen. Vi hadde det i blodet. Frå Norske Ordsprog kom ut, skulle det gå nesten 150 år før nordmenn kasta gammal visdom til side. Frå 1856 og heilt fram til slutten av 1900-talet fanst det ikkje ein einaste nordmann som såg eit bilde med noko tekst på internett og trudde at det var gudsens sanning utan å ha sjekka kjelda først. Slik er det ikkje lenger. Etter at Facebook opna for norske brukarar i 2006 har det berre gått nedoverbakke. Vi har vorte dummare og dummare. Dei siste vekene har det florert med bilde som skal vise oss sanninga om dei som kjem flyktande over Europas grenser i desse tider. I beste fall er dei lykkejegerar på jakt etter betre tenner og gater av gull. I verste fall er dei terroristar som vil drepe, voldta og bombe oss til kalifat og sharialovgiving. Og dette deler folk heilt ukritisk. Ivar Aasen har allereie snudd seg i grava.

Britain First er ein britisk høgreekstrem organisasjon som har spesialisert seg på å spreie løgn på dette viset. I Norge har vi dei som kallar seg for frieord.no. Det er ei side som definerar seg som sterkt innvandringskritiske. Andre har påvist at redaktøren deira tidligare har fungert som leiar for den nazistiske organisasjonen Vigrid, og har velkjende kontaktar til det nazistiske Svenskarnas parti. Sjølv hevdar han at han har lagt den nazistiske ideologien bak seg, og no berre hatar svartingar på generelt grunnlag. Eg veit ikkje om det gjer saka så mykje betre. Eg har sett litt for mange lenker til desse, og liknande sider, dei siste vekene. Litt for mange bilde som freistar å få oss til å tru det verste om dei som kjem til Europa på flukt frå bombene i Syria. Det er på tide å sende ei klar melding: Slutt med det.

Ver så snill. Ikkje ver nyttige idiotar for høgreekstreme. Ikkje del ukritisk alt de kjem over, utan å sjekke om det er sant. Gjer eit søk på Google. Om kjelda er ein nettstad du ikkje har høyrt om, sjekk om det finst fleire og meir velrennomerte kjelder som skriv om det same. Det handlar ikkje om at ein ikkje skal få lov til å vere kritisk til islam, innvandring og politikarar. Det må ein gjerne, eg oppfordrar til det, men ikkje løp det ytterste høgre sitt ærend. Sett opp nokre gjerdestolpar. Ver redeleg. Ha eit hjarte. Hugs, det er eit barskt auge som aldri vil sjå godt. Ivar Aasen skreiv det.

Eg lurte vel ingen. Boka til Aasen har monge gullkorn. Det kjem ikkje steikte fuglar fljugande. Den som skal gjæta fær hava augo med seg. Og meir relevant i denne samanheng: Det ville færre ljuga, når færre ville lyda på. Men det finnest sjølvsagt ikkje eit einaste ordspråk om internett i forfattarskapet. Abraham Lincoln sa heller aldri noko om at det er lurt å vere kritisk til udokumenterte påstandar og sitat, sjølv om dei er posta på internett. Internett var ikkje særleg utbreitt på 1800-talet. Skulle dei ha fiber måtte dei bake knekkebrød sjølve. Det var berre eit triks av den billege sorten. Men hadde eg tillagt Aasen eit litt meir plausibelt sitat, og blanda det saman med fakta på same måten, hadde eg sikkert lurt langt fleire. Mundus vult decipi. Verda vil bedragast. Men vi treng ikkje hjelpe til. Bruk hovudet. Ikkje tru på alt de les.

Hummer og kanari

Det flytande horehuset frå Nashville

unnamed
Kaia i Nashville, fotografert like etter borgarkrigen. Her kasta «Idahoe» loss i 1863

 

I 1860 skal det ha vore 207 prostituerte kvinner i Nashville. Om ein skal tru på den offisielle folketelninga. Ni av dei var klassifiserte som mulattar. Resten var kvite i huda. Dette er kunnskap du aldri kjem til å få bruk for, men det kan vere gøy å vite likevel.

I 1861 braut den amerikanske borgarkrigen laus. Tennessee var den siste staten som slutta seg til sørstatane. Nashville blei den fyrste statshovudstaden som fall, og vart overteken av dei nordamerikanske styrkane. Byen vart fort ein plass der soldatane fekk lov til å ta seg ein permisjon, medan dei venta på å bli sende ut til fronten igjen. Folk stima til byen. Krigsprofitørar, bønder og andre som fann ut at byen var ein tryggare plass å vere enn landsbygda medan krigen rasa. Og prostituerte. I 1862 hadde talet på prostituerte i byen stige til 1500, og dei hadde meir enn nok å gjere. Soldatane var langt heimanfrå, og kva anna skulle dei bruke pengane på enn lause kvinner, sprit og kortspel?
Generalane var ikkje glade for situasjonen. Det florerte med kjønnssjukdommar. Syfilis og gonoré var utbreitt. Minst 8,2 prosent av soldatane drog på seg ein av delane innan krigen var over, fleire i dei garnisonane som heldt til i nærleiken av byar som Nashville. Til samanlikning var det 17,5 prosent av soldatane som vart skada i kamp. Det var nesten like farleg å ha perm som å vere ved fronten. Hæren trengde alle soldatane «fit for fight». Dei kunne ikkje risikere at ti prosent eller meir vart liggande på lasarettet med syfilis. Men kva skulle dei gjere? Dei kunne kanskje nekte soldatane å ha seksuell omgang når dei hadde permisjon, men ville soldatane høyre på det øyret? Kanskje ville det vere enklare å få jaga dei prostituerte frå byen?
Ordren kom i juli 1863. Alle Nashvilles prostituerte skulle samlast saman, og sendast til Louisville. Det var lettare sagt enn gjort. Finne dei var ikkje så vanskeleg, men korleis skulle dei få frakta dei ut av byen? Svaret vart eit luksuriøst dampskip ved namnet Idahoe. Myndigheitene tok beslag i skipet, stappa det fullt med 111 av dei mest kjende og berykta prostituerte i Nashville, og gav dei og mannskapet på tre akkurat nok rasjonar til at dei skulle kunne komme seg til Louisville. Etter det var dei på eiga hand.

Det viste seg å vere ein dårleg plan. Ein sak var det at når dei kvite prostituerte kvinnene vart jaga frå byen, opna det seg ei luke for dei farga kvinnene i staden. Ein løyste ikkje problemet, men ein hadde lukkast i å skape eit nytt. Idahoe brukte ei veke på reisa mellom Nashville og Louisville. Meir enn nok tid for historia om dei forviste kvinnene til å komme fram før dei. Når skipet kom til Louisville vart det nekta å legge til kai, men fekk i staden ordre om å fortsette vidare til Cincinnati. Det gjekk ikkje betre der. Dei måtte legge seg på andre sida av elva, i Kentucky, men fekk ikkje gå i land. Nokre freista å symje i land, andre å sjarmere sørstatssoldatane til å hjelpe dei å flykte. På heile turen heldt dei fram dei å tilby sine tenester til dei som hadde pengar å avsjå. Skipet returnerte til Louisville, der dei nok ein gong vart nekta å legge til. Men det gjekk rykte om at Washington hadde trekt tilbake ordren om at alle prostituerte i Nashville skulle forvisast. Kapteinen på skuta sette kursen tilbake til Tennessees hovudstad, og her viste det seg at rykta var sanne. Idahoes passasjerar fekk gå i land att, og reisa var over for det flytande horehuset.
I Nashville la generalane ei ny strategi. Dei legaliserte og lisensierte prostitusjonen. For å jobbe som prostituert trengde du no ei godkjenning. Den kosta fem dollar, og innebar også ukentlege undersøkingar av ein lege godkjend av hæren. Dei måtte betale 50 cent for den tenesta, men om dei fekk ein kjønnssjukdom fekk dei komme til eit sjukehus oppretta berre for dette formålet, der dei fekk medisinar og opphald gratis. Om ein dreiv som prostituert utan lisens, eller ikkje møtte opp til dei ukentlege undersøkingane, risikerte ein 30 dagar i fengsel. Ordninga var ein kjempesuksess. Hæren blei kvitt problemet med syfilis og gonore. Kvinnene var nøgd, og systemet viste seg å vere sjølvfinansierande.

Den einaste som ikkje var glad var eigaren og kapteinen på Idahoe. Den ein gong så luksuriøse båten var ramponert innvendig, og båtens rykte var øydelagt. Han fekk krangla til seg ein kompensasjon på 6000 dollar, og så selde han båten. Den gjekk ned på Washita-elva i 1869. Då var borgarkrigen for lengst slutt, og med den også det fyrste eksperimentet med legalisert prostitusjon i USA.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: