web analytics

Search Results for: Bruce Lee

Klipp

Bruce Lee World

Okay, om en tre års tid så blir det å planlegge seg en tur til Shanghai. Der skal man nemlig nå til å bygge en Bruce Lee Theme Park, komplett med berg og dalbane og en masse robotversjoner av den avdøde kung-fu-legenden.

Dette blir bedre enn Kapten Sabeltann hvilken dag som helst!

Fra Shanghailist

Bok og Film

Hjorthen ser film: Boobs, bulls and bruceploitation

Bruce Lee døde alt for tidlig. Han rakk bare fire filmer før det var slutt, men den enes død, den andres brød og alt det derre der. Sleipe produsenter så her en mulighet til å cashe inn på superstjernens død, og utover på syttitallet dukket det opp en rekke filmer som var laget ene og alene for å skumme det markedet som hadde oppdaget Bruce Lee etter den store suksessen med Enter the Dragon og var tørste på mer kung fu.

Disse filmene har i etterkant fått æren av å bli en egen sjanger, kalt bruceploitation, og felles for disse filmene var at de alle hadde en fyr som utseendemessig kunne minne om Bruce Lee, og vedkommende hadde også tatt seg et kunstnernavn som lå tett opp til Bruce Lee-navnet. Jeg så hauger av disse filmene på åttitallet, og husker veldig godt ihvertfall noen av kopistene. Bruce Li, som vel egentlig het Ho Chung Tao, var god. Dragon Lee var kanskje enda bedre, men var tettere bygd og lignet derfor ikke helt. Det skal også ha funnes en Bronson Lee, en Bruce Lai, en Bruce Lei, en Bruce Lie, og selvfølgelig en Haakon Lie som styrte Arbeiderpartiet med jernhånd.

Filmene spant også ofte sine plot rundt Bruce Lee selv, og mytene som oppsto rundt hans død. Eller de hadde titler som gjorde dem lette å assosiere med Bruce Lees egne filmer. Noen av de mest kjente titlene var Exit the Dragon, Enter the Tiger, med Bruce Li. Antagelig en av de beste bruceploitationfilmene. Flere eksempler: Re-enter the Dragon, Return of Bruce, Return of the Fists of Fury eller Enter the Game of Death.

I The Dragon Lives Again møter Bruce Lee James Bond og Dracula til kamp i Helvete, Bruce Lee fights back from the grave har ingenting verken med Bruce Lee eller noen grav å gjøre, mens The Clones of Bruce Lee, byr på en gal vitenskapsmann som har klonet frem ikke mindre enn tre Bruce Lee-kopier som til alt overmål ikke ligner særlig på hverandre. I hovedrollene finner vi Bruce Thai, Dragon Lee, og en herremann fra Taiwan som kalte seg for Bruce Le. Tirsdag dumpet det en film ned i postkassa her i heimen med nettopp denne Bruce Le i hovedrollen…

Filmen det var snakk om var Challenge of the Tiger, også kjent som The Gymkata Killer, og for en film det var. Denne filmen har alt du kan ønske deg. Elendig story, håpløs regi, cheesy replikker, fryktelig dubbing, action, kung fu, tyre…ehhh…fighting, en av tidenes biskeste skurkemuskelmenn, og toppløs tennis i sakte film. Den er rett og slett fantastisk, på sitt eget helt spesielle vis.

En spansk vitenskapsmann har funnet opp et serum som kan drepe menns sædceller. Formelen blir stjålet, for er det noe terrorister har vært på utkikk etter i alle år så er det nettopp en slik formel. Med den i hånden så skal de kunne loppe verdenssamfunnet for atskillig med penger. Men frykt ikke, CIA er på saken.

To agenter blir gitt oppgaven med å skaffe formelen tilbake, en av dem er vår venn Bruce Le. Han er selvfølgelig en kung fu-mester, og sparker seriøst rumpe. Hans partner er en playboy spilt av atleten Richard Harrison, og han gjør helt andre ting med rumpene. Fyren er rett og slett ubrukelig til alt som minner om agent-ting, men han sjarmerer skjørtet av en hvilken som helst dame bare med et hevet øyenbryn. Sammen er de dynamitt, og før du aner hva som egentlig har skjedd så er de på sporet av formelen.

Fra Spania går ferden videre til Hong Kong, der de får konkurranse om formelen fra en gruppe kommunister, og så videre til Macao der vi nok en gang får demonstrert at folk som går med vanlig karatedrakt er så elendig til å sloss at hvem som helst kan banke flere av dem om gangen. Selv den ellers ubrukelige Harrison klarer å slå ned opptil flere stykker av dem. Og så går det selvfølgelig bra til slutt.

Slik jeg ser det er det eneste denne filmen mangler et skikkelig hummermonster, men bortsett fra det så er den nærmest legendarisk for scenen der Bruce Le knuser skallen på en sint okse, og ikke minst scenen der Richard Harrison spiller tennis i slow motion med ei toppløs dame. Begge disse scenene kan finnes på YouTube hvis noen gidder å lete.

Lang post for kort konklusjon altså: Så dårlig at det faktisk blir gøy!

Og bruceploitation-sjangeren? Den gikk, på et par unntak nær, hen og døde med Jackie Chans suksess med Drunken Master, og ikke minst med at The Shaw Brothers skapte et navn for seg selv med noen skikkelige suksesser på tampen av 70-tallet. Etter dette skjønte Hong Kong-filmmakerene at det gikk an å ha suksess også med film som ikke hadde en eller annen Bruce i hovedrollen. Bruce Le begynte forresten hos nettopp Shaw-brødrene, men forlot dem kjapt for å skumme fløten som Bruce Lee-klone.

Challenge of the Tiger var forøvrig bare en av filmene på denne DVD’en, det var en til, og den skal vi snart komme tilbake til…den er om mulig enda teitere.

Hummer og kanari

Elegi for videosjappa

235

Verda er i endring. Eg kjenner det i vatna, eg kjenner det i jorda, og eg kjenner teven i veret. Mykje av det som har vore, er burte, for ingen av dei som andar no, kjem det i hug.

Slik lyder det heilt i starten av den første av Ringenes Herre-filmane. Det er alvedronninga Galadriel som kjenner at alt endrar seg. At om litt vil alt være annleis. Sjølv alvane, med sine evige liv, må ein gong reise vestover, over havet og bli borte. Slik alt anna ein eller annan gong skal visne hen og døy. I røynda, eller nærare sagt i boka då, er det den eldgamle enten Treskjegg som seier desse orda, eller i kvart fall nokon ord som lignar, og han seier det heilt på slutten av boka. I den delen som heiter Kongens atterkome. Sist eg leigde ein film i fysisk format på ein videosjappe, var det nettopp denne filmen eg leigde. Siste del av Ringenes Herre-trilogien. The Return of the King. Det er snart ti år sida, og alt er annleis no. Film i fysisk format er på veg ut. No er det streaming som gjeld. Netflix og HBO. Og videosjappene døyr. Kultureliten i byen gråt sine tapre tårer når bokhandelen i Strandgata annonserte flytting til Amfi. Dei har ikkje den same omsorgen for videosjappa. Scene 1, eller Video Vest på folkemunne, får legge ned utan at nokon maner til kamp på barrikadane. Det er like greit, tida for videoutleige er forbi, det er ikkje noko vits i å kjempe i mot. Men langt inne i meg sit det ein langhåra tenåring og feller ein liten tåre for ein epoke som er over.

Far min kjøpte videospiller ein gong i 1981. Eit svært beist av typen Hitachi, eg hugsar at den kosta 10 400 kroner. Den første filmen vi så var ein western eg ikkje hugsar namnet på, men eg hugsar godt at ein mann fikk tredd ein sekk over hovudet, og inne i den sekken var det ein hissig slange. Han kom ikkje godt ut av det. Seinare såg vi ein italiensk krimthriller som het The Cynic, The Rat and The Fist. Den var fantastisk, eg trur vi såg den tre gonger på ein helg. Etter det var det ikkje nokon veg tilbake. Videosjappa blei vårt vindu mot verda. Clint Eastwood. Bruce Lee. Pam Grier. Motorsagmassakren. Foxy Brown. Beach Party. Action. Slasher. Horror og amerikanske sex-komedier. Blaxploitation, spaghetti western, macaroni combat og giallo. Blod, gørr, pupper og billege gys. Alt saman levert av vår guide inn i denne fantastiske verda. Bentronic. Skiens einaste ordentlege videopusher.

Videosjappa var ein skikkeleg familiebedrift. Far sjøl var dansk. Opprinneleg var han vel trailersjåfør, og hadde kjøpt dei fleste filmane han leigde ut på turar nedover i europa. Kona hadde høgt, rødt hår og tronge bukser. Sonen var eit par år eldre enn meg og jobba der han også. Han boksa, og hadde vedda 50 000 kroner med far sin om at han skulle vinne norgesmesterskapet i si vektklasse. Han hadde filma nokon av kampane sine, og viste dem frem i butikken. I slow motion. Sjå der, der treff eg ham klokkereint. Sjå der, der lettar han frå bakken. Sjå der ligg han. Lett match. Tre veker før mesterskapet brakk han armen, og det var det veddemålet. Men på videosjappa var han fortsatt kongen. Eg fekk lov til å jobbe der i arbeidsveka i åttande klasse, og det var den beste veka nokonsinne. I niende fekk eg lov til å jobbe der ein gong i veka, i staden for å vere på skulen. Eg fann ut at bak dei tilforlatelege sportstitlane på bakrommet var det pornofilmar. Eg lærte at når han mystiske fyren med den svære amerikanaren svingte opp utanfor sjappa og tuta, måtte mor eller far finne frem eit par slike “sportsfilmar” og springe ut til ham med dei. Han gjekk aldri ut av bilen. Det var ein merkeleg, men vidunderleg verden. Når det ikkje var kundar i butikken spela vi Pac-Man. Eg elska kvart augeblink.

På TV diskuterte dei videovold. Moralistane vart skremt, slik dei alltid blir, og det gjekk ikkje så lenge før videosjappa blei meir strigla. Kjedelegare kanskje, men fortsatt med fleire gode år foran seg. Frå 1981 og nesten heilt fram til i dag har den vore den viktigaste kulturinstitusjonen for ungdom over heile landet. Mykje viktigare enn bibliotek og bokhandel. Videosjappa blei møteplass og senter i tilværelsen. Vi storma ut frå skulen på fredagen for å finne ukas nye filmer på videosjappa. Vi lærde meir av ein fem timars videokveld enn vi nokon gong lærde på skulen. To filmar, ein moviebox og laurdagen var redda. Datefilm med kjæresten. Actionfilm med kompisane. Kva skal vi leige? – Dere, dere, vi leiger den her då! – Er du dust eller! – Denne då? – Nei den har eg sett, den var dårleg. Smågodt og cola. Leikeslossing etter at actionfilmen er ferdig. Jenta som kryp inntil deg når grøssaren blei for skummel. Klining på sofaen når den romantiske komedien blei for kjedeleg.

Men nå er det over. Florø står snart utan ein eiga butikk for videoutleige. Verda er i endring. Eg kjenner det i musearmen. Mykje av det som er, skal bli burte. Det kjem aldri attende. Men vi gløymer det aldrig.

Hummer og kanari

Voldelige lærere

Schoolklas begin jaren '50 / Dutch classroom around 1950
Creative Commons License photo credit: Nationaal Archief

Jeg leser om lærere som går på selvforsvarskurs for å være i stand til å forsvare seg mot voldelige elever, og det får meg til å huske på en lærer skråstrek miljøarbeider jeg hadde en gang på ungdomsskolen den gangen for lenge siden. Jeg husker ikke lenger hva han het, men det er ikke så viktig, det som er viktig er at han visstnok kunne karate. Vi elevene syntes han var ganske kul, han spilte vel el-gitar også om jeg ikke tar helt feil. Men altså karate.

En kveld var det noe rabalder. Et par av gutta var litt krakilske, og denne læreren skråstrek miljøarbeideren hadde kveldsvakt. Det ble litt knuffing, litt høye stemmer, og plutselig står vår mann der i karateposisjon. Klar for action. Bring it on liksom.

Jeg var lidenskaplig opptatt av Bruce Lee på denne tiden, syntes dette var fryktelig spennende, og håpet noen skulle gjøre et utfall slik at vi fikk se om han virkelig kunne karate, eller om det var mest bare skryt.

Dessverre så kokte det hele bort i kålen.

Kokte bort i kålen gjorde det ikke den gangen en av gutta ble skikkelig forbanna og fikk det for seg at han skulle banke vaktmesteren. Geir Roger gikk i åttende, var stor som en mann, og sterk som en bjørn. Kan godt hende han hadde klart å ta gamle vaktmester Groven, men han fikk aldri sjansen. En av lærerene kom til unnsetning. Bevæpnet med to pekestokker i plast gikk han mot Geir Roger, fiket til ham i ansiktet med pekestokken. Geir Roger var ikke den som ga seg, men hver gang han kom nær nok så smalt det en pekestokk over kinnet hans. Til slutt måtte han melde pass. Dett var dett. Vaktmesteren slapp juling. Pekestokken var like hel. Geir Roger fikk noen kledelige røde striper på kinnene. Læreren som hadde svingt pekestokkene luktet fortsatt fjøs.

Kanskje er løsningen på disiplinproblemene i skolen såre enkel? Ut med nymotens tekniske hjelpemidler, inn med den gamle gode pekestokken?

Og ja, dette var i Telemarken, og jeg vil ikke se bort i fra at denne læreren hvis navn skal få være unevnt og Ingvald Godal kjenner hverandre…

Bok og Film

Hjorthen ser film: Vinterbein

Ree Dolly sitter i saksa. Moren hennes har meldt seg ut, sluttet å snakke, sluttet å ta ansvar. Faren hennes er en kriminell fyr, kjent for å være en dyktig fyr i metamfetamin-labben, men nå er han forsvunnet. Han er ute på kausjon, har satt huset som pant, og hvis ikke han dukker opp i retten så må Ree ta med seg mora og sine to søsken på 6 og 12 og flytte på skauen. Ree er 17 år, life’s a bitch, og det er ikke mye hjelp å få. Ree oppsøker slekta for å prøve å finne faren sin, men der vanker det verken vennlige blikk eller gode tips om  hvor papsen kan befinne seg. Snarere blir det trusler om juling og det som verre er om hun ikke slutter å snuse rundt.

Så mye mer er det ikke å si om selve plottet her, i hvert fall hvis vi skal prøve å unngå spoilere. Ung jente prøver å redde hus og hjem. Ganske enkelt. Vi befinner oss deep south, i rurale Missouri, og regissør Debra Granik tegner et bilde av dyp fattigdom. Det er sjelden man ser så mange grimme ansikter i en og samme amerikanske film. Her er alle i slekt på et eller annet vis, men er blod tykkere enn vann?

Jeg liker Winter’s Bone veldig godt. Noen vil sikker finne den kjedelig, den er langsom, det er ikke så mye som skjer hele tiden, men jeg kunne ikke ta øynene fra skjermen.

Hvorfor? Vel, jeg synes filmen lykkes med å etablere en stemning av noe truende ondt omtrent fra første bilde. Det er noe Cormac McCarthysk over både bilder, historie og dialog her. Og skuespillet er fremragende, særlig av Jennifer Lawrence i hovedrollen.Særlig er det vanskelig å ikke bli berørt av den verdigheten som hennes Ree viser i vanskelige situasjoner. Filmen moraliserer ikke, den står ikke på utsiden og ser inn på disse menneskene. Den beveger seg blant dem. Når vi er med Ree og småsøsknene på ekornjakt, med påfølgende partering av de små pelskledde stakkarene, så er det som om det er den mest naturlige ting av verden. Ekorn? Nam nam!

Filmen har fått strålende kritikker i USA, og er allerede ute på DVD der. Her i landet får den kinopremiere først i januar 2011. Den kommer til å få strålende kritikker, og om den blir satt opp på kinoen i Høljebyen så kommer det til å komme to-tre stykker på den, i beste fall. Men jeg anbefaler den nå i hvert fall, uten at det gjør at noen flere kommer til å gå på kino og se den?

Og ellers:

Yip Man, som hadde fortjent en egen post. Beste kung fu-filmen jeg har sett siden Kung Fu Panda. En kampsportfilm for folk som ikke egentlig liker kampsportfilmer? Donnie Yen spiller Yip Man i en film basert på virkelige hendelser. Mot et bakteppe av Japans invasjon av Kina spiller Yen Bruce Lees gamle læremester med bravur. Og det er til og med en historie her, ikke bare slåssing. Fin film!

Skräcken har 1000 ögon er ikke så fin, men desto mer kuriøs. En svensk erotisk grøsser fra 1970. Presten Sven og hans vakre kone Anna bor nord i Sverige, men Anna trives ikke noe særlig. Mørketida er tung å komme gjennom. For å lette på situasjonen kommer hennes gamle og enda vakrere vennine Hedvig på besøk, men siden hun er en heks som har gitt seg selv til djevelen, så er ikke det noen utpreget god ide. Men det blir orgie på prestegården da, det er da noe!

Varg Veum – Skriften på veggen er relativt kompetent detektime på kino, men storyen er bare mildt engasjerende. Og kanskje litt usannsynlig? I hvert fall når Varg overlever å bli påkjørt av lastebil, banket opp med spett, og skutt i hodet fra kloss hold. Ikke den beste filmen i rekka, men heller ikke den verste.

Black Cat, som er en stemningsfull skrekkfilm fra gørrmester Lucio Fulci. Fred Ut har mer om den her. Jeg så den på kino i 82 eller deromkring, og jeg synes den har tålt tidens tann ganske godt.

Trolljegeren, som er en fantastisk god ide, og gjennomførelsen står også til bestått og vel så det. Trollene er skikkelig kule, og lykkelige er utlendingene som kan se Otto Jespersen i hovedrollen uten bagasje. Egentlig er han perfekt i rollen, men hver gang han åpner kjeften så rykkes jeg ut av illusjonen og tilbake til Torsdagsklubben og medisinskapet til Bondevik. Kan vi nå få en rekke skrekkfilmer som ikke er inspirert av amerikansk slasher, men heller utforsker våre egne skremselrøtter? Draugen, nøkken og enda flere troll? Bring it on!

Wall Street: Money never sleeps, og her hadde jeg tenkt å dra en vits om at selv om penga ikke sover så gjorde i hvert fall jeg det under filmen. Men så holdt jeg meg våken, og likte egentlig filmen ganske godt. Bortsett fra slutten, som ble alt for bløt til at den sto til troende. Skulle Gekko liksom bli varm i hjertet av et ultralydbilde, like etter at han har lurt datteren sin for 100 millioner dollar? Tvilsomt.

Salt, som jeg liker ganske godt. Litt sånn god gammel kald krig-nostalgi her, og heseblesende action hele veien gjør at vi slipper å tenke for mye på hvor usannsynlig historien er. Fin underholdning.

Dessuten gjensyn med Toy Story, Toy Story 2 og The Black Dahlia, men det gidder jeg ikke skrive noe om nå.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: